Tanker om bok - Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika - Tekster 1996-2013

Tittel:Sjelens Amerika - Tekster 1996-2013
Forfatter:Karl Ove Knausgård
Utgitt:2013
Forlag:Oktober
Innb:Innbundet
Språk:Norsk Bokmål
Sider:394
ISBN:9788249511488
Utgave:1. utg.
Emne:Kunst,Litteratur

Fra Oktober Forlags side:

Hvorfor skrive, hvorfor male, hvorfor fotografere? Hvorfor lese, hvorfor se på malerier, hvorfor gå i gallerier? Kan det være for noe annet enn å søke seg inn mot de store spørsmålene? Og hva handler de om, annet enn det lille livet?

Sjelens Amerika er en samling tekster som spenner fra ensomheten i Francesca Woodmans fotografier til hva det egentlig vil si å drite, fra bildet av Jesus Kristus i en brent toast til massakren på Utøya, fra Knut Hamsuns mislykkede mesterverk Mysterier til nåden det kan være å se en død far bli begravet.

Da Karl Ove Knausgård debuterte med romanen Ute av verden i 1998, hadde han allerede publisert artikler, essays og anmeldelser. Det essayistiske har vært en drivende kraft i alt Knausgård skriver: originale tankesprang og inspirerte spekulasjoner om sammenhenger mellom det individuelle og det for alle like, vår egen tid og historisk tid, kunst og ikke-kunst, idioten og det guddommelige.

Karl Ove Knausgård - Foto:Berit Roald/Scanpix

Mine tanker om Sjelens Amerika:

I dag leste jeg Karl Ove Knausgård igjen, men det var ikke Min kamp-bøkene denne gangen. Mitt første møte med Knausgård var under litteraturfestivalen i Stavanger i 2010. Og jeg har fulgt opp forfatterskapet hans, blant annet med disse som jeg finner i mine notater: 

Min kamp bøkene var et interessant litterært eksperiment synes jeg - selv om ikke alt var topp i de mange hundrede sidene jeg leste, så må jeg vedgå at han er en betydelig forfatter i dagens Norge. Kunnskapsrik, veltalende og dristig - og det var med stor interesse jeg satte meg ned i skyggen i nesten 30 varmegrader i dag og fikk med meg de fleste essayene av disse 18:

Og konklusjonen min ble at Knausgård er kjempegod på essay-genren etter mitt syn faktisk bedre enn i roman-genren. Mye av temaene han tar opp, ble jeg kjent med fra Min kamp - og i det store og hele dreier det seg om Knausgårds syn på verden, og på de mer nære og personlige ting (Jfr. Den brune halen - om det å måtte så grundig på do - "Jeg måtte drite….", s.169 - ikke uten humor denne, og det er det ellers ikke så mye av hos Knausgård),og vi hører mye om hans syn på litteratur og andre forfattere (jfr.tittelessayet Sjelens Amerika, mest om Hamsuns Mysterier her)- Etter min mening har Knausgård greie på mangt og mye, men det er når han skriver om litteratur og forfattere han imponerer meg mest.
I essay-formen blir han mer rett på sak, og ikke så "utflytende" som i romanene sine, det blir liksom "strammere" og mer slagkraftig på en måte.Litteraturen og det onde (s.303) husker jeg fra tidligere lesing, et referat fra et foredrag - dette er et fascinerende emne som Knausgård behandler på en tankevekkende måte, uten å bli moralistisk - her drar han også inn to andre norske forfattere som har beskjeftiget seg med temaet, Jens Bjørneboe og Stig Sæterbakken (begge gikk tragisk bort og valgte det selv). En annen hovedperson fra høydepunkter i litteraturen som han peker på er Cervantes Don Quijote - han kjempet jo en målløs kamp mot alt ondt i verden.
Det virker som om Knausgård også i essayene er på leting etter forståelse - forståelse av verden omkring seg, og forståelse av seg selv og egne følelser og tanker - slik jeg fant han i Min kamp.
Og når det gjelder mennesket i denne verden, så holder han seg til Sigrid Undsets vakre ord i avslutningen på hennes "Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord"
Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager. (Dette er et sitat som jeg har et personlig forhold til, derfor likte jeg å finne det hos Knausgård - da jeg giftet meg, var dette sitatet lagt ved i brudebuketten min som kom fra kommende ektemann - altså, et kjært sitat som jeg har tenkt på mange ganger). Ikke alle er enig i dette menneskesynet, selvsagt - men jeg heller nok til Knausgårds filosofi her - at verden kan være ond, vanskelig og kaotisk, mye endrer seg i samfunnet, men menneskene sitter der med stort sett de samme tankene og følelsene i sine hjerter - til alle tider.  (Vakker tankegang)
Jeg går ikke nærmere inn på de enkelte essay her, men konkluderer kort og godt med at dette var god lesing, Knausgård setter frem tanker og til dels også påstander som får en til å tenke litt selv - jeg vil langt i fra hevde at hans tanker eller påstander alltid holder mål, men han skriver med overbevisning og i klare, vakre setninger.
Ett av essayene som satte tankene mest i sving hos meg, var kanskje Det monofone mennesket (s.49) - her prøver han å forstå, og "analysere" Anders Behring Breivik - vet ikke om Knausgård  har rett i sin analytiske tilnærming her, men du verden så logisk dette virket - og noe av det mest troverdige jeg har lest angående forklaringer her - dette er da bedre enn noen faglært psykolog har kommet frem til. Besnærende.
(Jeg skal ikke gå i detaljer om innhold og påstander i disse essayene, men jeg slår fast kort og godt at det er høyst anbefalelses-verdig lesing)


Terningkast:5

Andre omtaler av boken:
Rose-Marie har en fyldig omtale
Diskusjon om boken i Bok i P2