Saturday 29 September 2012

Tanker om bok - Ritva Fyhn-Pettersen: Cornelia flytter i fosterhjem

Tittel: Cornelia flytter i fosterhjem
Forfatter: Ritva Fyhn-Pettersen
Illustratør: Mette Fyhn
Forlag: Liv Forlag.
Format: Innbundet
Språk: Norsk (bokmål)
Utgitt: 2012
Antall sider: 30
ISBN10: 8293184108

Forord av Magne Raundalen
I tillegg en praktisk "Brukerveiledning" av Jon-Håkon Schultz

(Snakk med barna om alt)

Om forfatteren:

Ritva Fyhn-Pettersen bor i Larvik. Hun arbeider med barn ansatt i barnehage og har selv to barn, det ene adoptert. Hun har egen erfaring med fosterbarn fordi hun har vært fostermor og gitt beredskapshjem til barn.Denne barneboken er hennes debut som forfatter.
Ritva Fyhn-Pettersen

Mine tanker om Cornelia flytter i fosterhjem:

Vi har vel alle uten unntak ett eller annet berørings-punkt med barn. For meg gjelder berøringspunktet for tiden hovedsakelig barnebarn. Jeg prøver å følge litt med i det som rører seg på barne- og ungdoms-fronten når det gjelder litteratur - leser litt OM litteratur for barn, blar i noen bøker og leser en og annen selv også. Når bøkene har et sterkt pedagogisk innslag, vekker de spesiell interesse hos meg. (Mange års lektor-erfaring i videregående skole). - (Det litterære aspektet er selvsagt også veldig viktig i barne- og ungdoms-bøker).
Denne lille, vakre boken (både når det gjelder cover og innhold) har noe å gi til voksne også: nemlig innblikk og kunnskap i temaet fosterbarn/fosterhjem - men i første omgang vil den være til hjelp for barn som skal inn i "fosterhjems-liv". I tillegg vil jeg si at boken har sin verdi for barn som lever med sine biologiske foreldre - her får de kunnskap, forståelse og toleranse når det gjelder en familiesituasjon og en oppvekst som er litt annerledes enn deres egen.
Boken har enkle, fine illustrasjoner i lette pastell-toner - tegningene ser trygge, positive og "glade" ut. Her er det snakk om å skape trygghet.
"Til en tapper, liten prinsesse" står det på første side - at dette handler om ei jente, burde ikke virke "avskrekkende" på gutter- historien ville vel ikke blitt særlig annerledes med en "tapper prins".
I forordet peker Raundalen på at det er først i det siste 10-året at barn blir "tatt skikkelig på alvor" - slik at ting blir forklart og "ufarliggjort" både når det gjelder skremmende ting ute i den store verden  så vel som omveltinger og vanskelige perioder i barnets egen lille verden og nærmiljø.
Det å "snakke med barna" - veilede og informere - er kommet mer i fokus i dagens norske samfunn. Raundalen snakker om at barn trenger knagger - en for å henge av seg unødig frykt - og en for på bli kvitt forvirring. Det bør ikke være en rosenrød barneversjon de blir forelagt, sier Raundalen; men heller "voksenversjonen" formidlet i det språk de kan forstå. Boken om Cornelia gir en nøytral versjon av virkeligheten, sier Raundalen i forordet - "det handler om å ha respekt for barnas forstand."


Og jeg synes forfatter av denne barneboken har maktet å tilrettelegge stoffet for yngre barn  samtidig som hun klart viser "respekt for barnas forstand":
Litt om det Ritva Fyhn-Pettersen formidler på disse 30 sidene:
Cornelia er i sentrum, 41/2 år, bor sammen en mamma som er "fraværende" og sover mye - Cornelia er overlatt til seg selv - hva vi voksne vil kalle et forsømt barn - for selv når mamma er våken må hun passe på ikke å forstyrre henne, for mamma er så trist og lei seg.
Så en dag kommer barnevernet i form av den blide Tina. Cornelia får høre at hun må bo et annet sted - "fosterhjem" blir behørig forklart og ufarliggjort - likeså "fosterforeldre" og nye "søsken". Når Cornelia stiller spørmål om "hvorfor ikke mamma mer", blir hun forklart på enkel måte at mamma er syk i "følelsene sine" og må sove mye og da kan hun ikke passe på Cornelia så godt.  Her fremstiller boken dette på en trygg måte, alt foregår i rolig tempo - Cornelia får vite det hun trenger om sitt nye hjem, foreldre og søsken - og det er sikkert fint å høre at hennes nye familie er spente på å møte henne. På denne måten skapes forventninger og nysgjerrighet hos Cornelia; selv om alt er "litt skummelt" - så blir hun ikke redd og utrygg - spesielt når hun forstår at hennes egentlige hjem og gamle venner fortsatt skal være i hennes liv.
Forfatteren introduserer de nye foreldrene på en forsiktig og gradvis måte - Cornelias genanse går fort over , og at familien har katter, gjør også det hele lettere for Cornelia.
Hun finner alt som venter på henne i det nye hjemmet - rommet med den rosa sengen - Lisa, Morten og kattene. Boken lar oss vite at ingenting skjer brått og skremmende - Cornelia lærer den nye familien å kjenne gradvis før hun flytter helt. Hun blir trygg på at hun ikke skal miste noen av de hun er glad i fra før - og et "glad-bilde" av mamma følger med til det nye rommet hennes.
Mamma er med i overgangsfasen, Cornelia blir gradvis ført inn i sin nye tilværelse - her ser vi at forfatteren legger stor vekt på tidsfaktoren. Og det skinner igjennom at Cornelias mor fortsatt skal ha en sentral plass. Her en fin samtale mellom Cornelia og moren før hun skal dra til det nye hjemmet og bo der:


Cornelia opplever at ingen har løyet for henne og at hun kan stole på det de voksne sier - også et viktig moment for å gi barn trygghet.
Konklusjon:
En fin og positiv, og ikke minst nyttig liten bok som fikk sagt det riktige med velvalgte ord og enkle illustrasjoner - jeg ble smittet av den gode stemningen i boken - og jeg tror barn vil føle en trygg atmosfære når de leser denne sammen en voksen-person. Boken vil gi en positiv opplevelse uansett hva slags hjemmeforhold de måtte leve i.
Jeg fikk et leser-eksemplar av denne fra Liv Forlag

Boken er anbefalelsesverdig

Terningkast: 5


Litteratur i Vestfold gir mer bakgrunns-stoff

Video-intervju med forfatteren:

15 comments:

  1. Å! Så deilig å lese om en positiv bok om dette! Takk for fint innlegg, Randi,

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk skal du ha Gerd....boken var riktig pedagogisk, det synes jeg - selv om ikke temaet har vært direkte aktuelt for meg, så er det da faktisk noe de fleste kan ha godt av å tenke litt over.....en bok jeg med glede ville lese for barnebarn, selv om de heldigvis ikke er fosterbarn....

      Delete
  2. Denne fikk jeg og leste i går. Har tenkt å skrive om den også. Jeg jobber i fosterhjemsomsorgen og synes dette er en bra bok, en sånn bok vi ikke har så mange av. Flott at du pgså har lest og likte denne Randi.:) Jeg skal linke denne til bloggen min når jeg har skrevet ferdig min omtale.:)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Fint, Anita...synes den var riktig bra jeg....

      Delete
  3. Så bra at det finnes bøker som dette, som formidler ting som er vanskelige å snakke om! Det er for mye masseproduserte barnebøker der ute.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, det har du rett i..bøker med mening er viktig i barnelitteraturen.

      Delete
  4. Jeg skulle ha lest dette innlegget igår, da jeg satt og lurte på hvilke av barnebøkene jeg tok med meg hjem fra treffet jeg skulle gi bort til tantebarna. De er 7 & 6 og jeg tenkte denne kanskje ble for ung. Nå etter å ha lest innlegget ditt tenker jeg den kanskje kunne ha passet likevel. Hvilken aldersgruppe tror du den passer best til?

    De fikk den Papegøyeboka og den så jo også bra ut så ingen skade sett. Kanskje de lærer persisk også.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Jeg tror en alder fra 4-7 kanskje er det ideelle her..den kan med fordel leses i barnehage og småskole for eksempel i forbindelse med "tema-arbeid" - aldersgruppen kan nok strekkes noe i begge retninger - det er viktig med samtalen rundt boken, og den legges jo opp til barnas modenhet og alder.

      Delete
  5. En fin bok om et vanskelig tema. Formidlingen er gjort med både skånsom og tydelig. Sett med et litt kritsk blikk, vil jeg si at den er noe romantisert, det er ikke mange fosterbarn som opplever en slik overgang til sitt nye hjem. Men, boken fungerer utmerket som den er ment til å være, bakrunn og åpning for samtaler med barn rundt temaet. Den passer derfor veldig godt til barn som selv ikke er berørt av temaet, men som får en god forklaring, og avmystifisering av det å være fosterbarn og bo i et fosterhjem. Bøker som berører både vanskelige og aktuelle temaer formidlet til barn er viktige, men dessverre en sjeldenhet. Flott at du omtaler den på bloggen din!!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Veldig interessante tanker Gunn-Cathrine, jeg vet du har erfaring med dette. At det er noe romantisert, har du jo helt rett i - men jeg synes det fungerer bra uten å bli urealistisk og klisje-aktig.Dessuten er vel også hensikten å ufarlig-gjøre og skape trygghet - så slik er det noe "stille" og varmt og godt over innhold og farger/illustrasjoner - barn har jo så mer enn nok av skremmmmmende, sjokkartede "bilder" rundt seg i dagens samfunn.

      Delete
  6. Her er mitt lille innlegg Randi. Har linket ditt inn..:)

    http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/fin-liten-bok-om-flytte-i-fosterhjem.html#more

    ReplyDelete
  7. Jeg synes ikke boken er romatisert som Cathrine sier. Selv om det e rmye konflikt og vanskeligheter rundt mange plasseringer, så hender det også at det går så fint som her. Dessuten prøver man virkleig å få til en flytteprosess som dette her, og det funker i veldig mange tilfeller.

    Det er også viktig å huske at denne boka er er redskap som hjelp i samtale, med en brukerveiledning.

    ReplyDelete
    Replies
    1. En liten anelse romantisert syntes jeg, men det gjorde så absolutt ikke noe...det var bare fint at det var slik - det er så mye "hard reality" for barn i dag, at det er bra å "mildne" saker og ting litt.

      Delete
  8. En bok til å bli kvalm. Barnevernets tvangsvedtak effektueres ikke på den måten. Det skjer brått og uventet. Barnet blir tatt med i bilen og kjørt avsted. Denne idylliseringen av en brutal og pervers virkelighet, for barna fratas foreldrene uten god grunn, synes jeg virkelig ikke noe om. Det burde vært skrevet en realistisk bok. Denne reklame-boken for barnevernet forteller ikke sannheten. Det er en stor sorg for barn og foreldre å bli skilt med tvang. Historien med mammaen som sover for mye (er deprimert?) er et konstruert kasus.

    ReplyDelete