Tuesday, 4 September 2018

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Nittitallet

Ved veis ende av Nittitallet føltes det nesten som en maraton-leser-race. Du verden! Her fikk man være med på mye, det ble en berikelse.
Tittel: Verden som var min. Nittitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 765
ISBN: 9788203362491

Lesereksemplar fra forlaget og jeg brukte også lydfil fra LBF Spilletid: 27:24:43, utgitt: 27.07.2018, innleser: Anders Ribu


Foto fra Forlagets side av Frøydis Urbye
Om forfatteren se Aschehougs web-side

Mine tanker om Verden som var min. Nittitallet:

Sammendrag på bokens cover
Så våget jeg å gå løs på Nittitallet også - kunne jo ikke stoppe når både Sekstitallet, Syttitallet og Åttitallet var tilbakelagt og man ventet bare på fortsettelsen av dette Bjørnstad-storverket. Men sannelig - jeg synes denne er så nær i tid og så omfattende, at den er vanskeligere å omtale enn de foregående - den ga meg så mye å tenke over - det tar lang tid å "fordøye" den.
På nittitallet nærmer Ketil Bjørnstad seg en ”middelaldrende” mann – og i tråd med det, preges innholdet i denne fjerde boken i serien av en mer moden manns betraktninger – ja, faktisk, slik følte jeg det. Og så blir tilværelsen ganske stabil, tross alle reiser, med en ressurssterk C-kvinne i den nye Oslo-tilværelsen.
Men reiser er det ekstra mange av på Nittitallet – det er konserter og turneer med flere kjente artister og det er bok-konferanser i flere land. Og så blir Nittitallet også sannhetens og ærlighetens ti-år – i hvert fall understreker forfatteren det selv – at nå er det slutt på løgnene (hva nå de var….)
Nittitallet er også fornyelsens ti-år på mange måter. Bjørnstad trer inn i data-alderen, om enn kanskje litt motvillig i starten – men han går for både mobil-telefon og nettforbindelse og et mer moderne tekst-behandlings- program enn Word Perfect (tenk der mimret jeg selv over min avskjed med Word Perfect og DOS)

Fotball-VM (med litt forviklinger) og EU kamp er heller ikke glemt – Bjørnstad greier også på en bemerkelsesverdig måte å balansere mellom det helt private og det åpne offentlige – åpenhet til tross, han sårer neppe hverken sine nærmeste eller andre personligheter som boken omhandler. (Jeg har ikke gjort en opptelling av person-galleri, men jeg må innrømme at det er enormt!) – Han kjenner mange mennesker og han skriver om de fleste med varme og kjærlighet – og akkurat det skaper en fin atmosfære i boken.

Nittitallet er på høyde med de foregående ti-år - utrolig – at Bjørnstad greier å holde prestasjonen på topp i dette ti-året også. Litt av en bragd – og faktisk litt av en bragd av leserne også – det er enormt mye vi blir tatt med på. Det blir ganske overveldende, breathtaking - for å bruke et engelsk uttrykk (finner ikke et dekkende norsk som passer her)

Noe av det mest positive i denne serien er for meg gjenkjennelsen – her er det steder jeg har vært på selv, bøker jeg har lest, musikk jeg er glad i, og politiske begivenheter jeg har engasjert meg i.
Noe innholds-referat skal jeg ikke begi meg ut på, bare nevne noen spredte begivenheter: Jeg følte faktisk at jeg lærte mye om en musikk-verden jeg ikke har vært særlig ekspert på – da tenker jeg på den mer populistiske musikksjangeren. (Den klassiske sjangeren er heldigvis fortsatt representert i Nittitallet)
En annen begivenhet vi følger opp i dette ti-året er Arne Treholt-saken, hans nye ”kjærlightsliv” som fikk en brå slutt og hans løslatelse.

I Bjørnstads eget liv begynner et nytt kapittel når livet med Den andre på Sandøya får en vemodig slutt etter 16 år der og livet med C begynner i Oslo – et liv som fylles med nye begivenheter, mange reiser og mange nye mennesker. Og så er det gripende skildringer av nære venner som går bort - Nittitallet byr på det meste av gleder og sorger slik livet er fylt med for de fleste - men Bjørnstad er flinkere enn de fleste til å sette ord på livets store og små begivenheter - han skriver slik at det berører leseren både til smil, latter og tårer. Forfatteren selv berøres av det meste som skjer i hans lille verden og den store verden, han engasjerer seg følelsesmessig - og han formidler følelser til leseren - for eksempel i Treholt-saken og i skildringen av attentatet på forlegger William Nygaard og det som skjedde i etterkant av dette.
Bjørnstad makter å skrive som en  romantiker i all nittitallets realisme og harde virkelighet - hovedpersonen selv er blitt enda mer verdensvant og selvsikker. I beskrivelsene av steder og personer og begivenheter  tar han leseren med inn i denne ”hans verden" -  jeg opplevde for eksempel New York på nytt , følte atmosfæren der - jeg gjenopplevde mitt eget opphold i slummen i Calcutta gjennom hans skildringer av møtet med India.
Bjørnstad gir oss mye om det meste i dette ti-året, og alt blir veldig nært for leseren – det føles som en slags dagbok-roman som forfatteren generøst deler med oss.
Noen vil kanskje føle dette som et slags fråtseri i kjendiser og ”events” – det blir veldig  mange navn å forholde seg til - noen ganger føles det nesten på kanten til oppramsing og kjedsommelighet. Det kunne med fordel vært litt færre navn - litt færre detaljer og litt færre sider – det ville ha vært til det positive for mange lesere - men for all det, det er mange høydepunkter - og noen "daler" innimellom - mange ulykker blir vi påminnet også – Bjørnstad er ekspert på å grave frem alt som finnes av triste katastrofer i hvert ti-år, spesielt fly-ulykker.
Leseopplevelsen ble en reise i Nittitallet, samtidig som vi blir med på mange geografiske interessante reiser.


Konklusjon:
Ved veis ende av Nittitallet føltes det nesten som en maraton-leser-race. Du verden! Her fikk man være med på mye, det ble en berikelse. En detaljert Ketil Bjørnstad dagbok-roman som avslører det meste – og det meste ER interessant, men noe kunne man kanskje ha vært foruten - Nittitallet er høyst anbefalelsesverdig, høyst velformulert språklig - og innholdsmessig rekker den ikke å bli kjedelig til tross for 766 sider
Terningkast: 5



Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

8 comments:

  1. Denne er på vei i posten. Gleder meg til å lese den en gang utpå høsten.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Mye lesing der - og mye å tenke over.

      Delete
  2. Jeg er litt på etterskudd, da Åtti-tallet ikke er fullført. Men MÅ lese disse, da jeg liker Bjørnstads fortellermåte. Flott omtale, Randi!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Det er omfagsrike bøker ja, så de krever litt tid - og det er best å lese de i kronologisk rekkefølge.

      Delete
  3. Har kommet et stykke på denne og han skriver utrolig bra. Morsomt å bli oppdatert!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, det flyter bra - problemet for mange lesere blir vel kanskje boklengden.....

      Delete
  4. Flott omtale Randi, selv er jeg halvveis, og for en lytteopplevelse dette er :)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk for det, Tine - ja, den er god å lytte til - selv om den var veldig lang. synes jeg årene på 90-tallet gikk fort unna.

      Delete