Tanker om bok - Lars Lillo-Stenberg: Nini

Boken om Nini var jeg skeptisk til å lese i utgangspunktet - men jeg endret mening underveis og er glad for at jeg valgte å lese den.
Tittel: Nini
Forfatter: Lars Lillo-Stenberg
Forlag: Gyldendal - lesereksemplar
Utgivelsesår: 2018
376 sider. Bokmål
ISBN/EAN: 9788205505445
Jeg brukte også Lydfil fra LBF, utgitt juni 2018, spilletid 13t, ISBN:9788242168443, lest av forfatteren
Boken ble lest og lyttet i juli 2018 
Om boken på forlagets side 
Om Nini - Wikipedia

Lars Lillo-Stenberg på Kapittel 18 - Foto:RandiAa©

Mine tanker om boken Nini:

Boken om Nini var i utgangspunktet en bok jeg var usikker på om jeg ønsket å lese – jeg følte dette var altfor privat, og at jeg kanskje ikke hadde rett til å vite noe om hennes liv og hennes skjebne og hennes familie. Men på den annen side så var jeg veldig nysgjerrig på hvordan det gikk an å skrive en bok om ”dette" - og dessuten, når familien valgte å eksponere Nini på denne måten, så tenkte jeg at det også hadde sin grunn. Altså - starten på lesingen var preget av skepsis - men jeg måtte snart innrømme at dette var noe helt annet enn det jeg forventet. Jeg var glad for at jeg valgte å lese boken.
Etter ønske fra Ninis far, Thorvald Stoltenberg tar Ninis barndomsvenn fra Steiner-skolen, Lars Lillo-Stenberg,  på seg den vanskelige oppgaven å skrive en bok – eller et slags minneskrift om henne.
Skriveprosessen blir også på en måte ”etterforsknings-arbeid" for å finne ut hvorfor livet til Nini Stoltenberg ble forskjellig fra livet til de andre i familien – suksessfulle mennesker - en politikerfar Thorvald som ”hele Norge" kjente og respekterte - moren Karin genetiker, forsker og byråkrat - broren Jens statsminister og Nato-sjef, søsteren Camilla lege.
Lars Lillo-Stenberg går tilbake i tid og setter sammen et puslespill av minner fra ungdomstiden, han gjenskaper situasjoner og hendelser, begivenheter og ikke minst mennesker rundt Nini – i tillegg møter han og intervjuer mange viktige personer som har hatt en relasjon til Nini – Og man kan spørre seg om boken hans gir svar på hvem Nini egentlig var, og hvorfor det gikk den veien det gikk med henne? "Letingen" etter Nini blir samtidig en memorering av egen oppvekst og utvikling – uten at dette overskygger hovedhensikten med boken - å gi et bilde av Nini på godt og vondt.
Vi følger Lars Lillo-Stenbergs nådeløse og ærlige fortelling om Nini, vi følger letingen hans blant venner og slektninger for å finne ut hvordan denne spesielle, vakre, glade og intelligente jenta, den mest populære i venneflokken og med all verdens muligheter foran seg, kom så skjevt ut – bli heroinavhengig og dø bare 51 år gammel i 2014 av et hjerte som ikke tålte mer påkjenning. Det blir mange avsløringer om fester, skoledager, utageringer ... og til å begynne med må jeg ærlig innrømme at jeg spurte meg selv: "Hvor er foreldrene?" "Hvor er kontrollen og ”tømmene"?"
Etter hvert forstod jeg mer og mer.  Hun fikk kjærlighet og omsorg i familien, spesielt fra faren, men fikk også viljen sin i det meste så det ut til – bortskjemt, vil mange si, oppdragerfilosofien som lå bak var vel kanskje dette å oppdra til å ta ansvar for seg selv, bli selvstendig – Nini ble vist tillit – i stedet for kontroll og grensesetting -  en oppdragermetode som passer for mange, men ikke for alle – det gikk bra for Jens og Camilla, men ikke for Nini.   Hun valgte sin vei selv. Beveggrunnene er litt uklare. Hun var uregjerlig.
Stenberg drar frem minner om Nini fra tiden på Steinerskolen og en idyllisk sommer på hytta til Stoltenberg hvor han får være blant de han beundret på den tiden – det var musikk og ungdommelig frihet, det var Leonard Cohen og det var ”dop".
Første del av boken skildrer det sorgløse, glade ungdomslivet – men så blir det mer og mer alvor etter hvert. Stenberg leter frem alt han kan huske, og jeg føler at han skriver enkelt, engasjerende og ærlig om ”slik var det" – når han har "brukt opp" alt han har av minner om og med Nini, begynner han runden til Ninis venner og familie - og det blir en interessant runde med ”intervjuer", samtaler og opptak - det imponerte meg hvor mange han fikk til en samtale med - slik kunne vi lære mer og mer om Nini fra ulike kilder - jeg skal ikke avsløre her hvem han snakket med eller hva de fortalte, men i tillegg til venner og bekjente kom både Thorvald, Jens og Camilla med sine bidrag – familien la ikke skjul på noe - selvransakende spør de seg selv hvorfor det gikk slik, og hva de kunne ha gjort annerledes for å forhindre det som skjedde.
Det kan ikke ha vært lett å balansere i skrivingen av en slik nærgående bok – forfatteren har sikkert stilt seg selv en del spørsmål på hvordan han ville boken skulle fremstå – for eksempel om vekten skulle være på en Nini som den glade, vakre og talentfulle jenta som falt så utenfor – eller om "tilfellet" Nini skulle brukes som et sosial-politisk middel innen rusomsorg og narkotikadebatt – altså en bok som gir rusproblemet et ansikt. Jeg fikk inntrykk av at dette ble en bok om en menneskelig skjebne, om en søkende person som ikke fant det hun var på leting etter, en person som var glad og lykkelig på utsiden, men som bar på noe helt annet på innsiden  - en bok om henne som av nesten uforklarlige grunner gikk seg fullstendig vill. 
Her er et intervju med Thorvald i 2013  (han døde i juli 2018) - vi hører han si at kanskje noe av årsaken ligger i at han ikke satte grenser - spol til tidspunkt 10.45 i intervjuet:
 
Jeg vil ikke referere særlig fra innholdet i boken – det må oppleves av de som velger å lese boken – men jeg fastslår at det var egentlig interessant å få innblikk i 1980-90 tallets ungdommers liv og levnet og miljø – ungdommer som skulle sies å vokse opp på byens "solside" (Nini vokste opp på Frogner). 
Fra side 375 i boken er det raust med flere sider private bilder - blant annet et fra sorgløs ungdomstid i Lille Frogner allé  - (jeg har ofte gått i strøket der, her fra en vandring med fokus på Lille Frogner gård):

Jeg konsentrerer meg mest om å formidle mine egne tanker og følelser rundt boken og ikke så mye detaljer fra innholdet  -  Man kan ”psykologisere" mye rundt det som hendte med Nini.  - "Gøyal jente" kunne mange tenke - men her var det mye annet under overflaten. Jeg  sitter igjen med følelsen: fikk jeg egentlig vite hvem Nini var? 
Selv om det er mange som har bidratt med sin lille ”pusle-bit” for å finne svar på hvem Nini egentlig var – så fremstår boken som en harmonisk enhet. Men likevel, jeg sitter vel igjen med flere spørsmål enn det jeg fikk svar på gjennom boken: Var hun den livsbejaende glade jenta hun viste verden?  Hva tenkte hun og følte hun selv?  Hvorfor gikk det som det gjorde?  Var det grenser som manglet? Eller ville hun uansett brutt de alle?  Var hun ”offer” for sin egen protestholdning? Var hun ute av stand til å sette grenser for seg selv?
Følte hun at hun ikke passet inn i sin «vellykkede» familie? Spilte hun ut en rolle som "The black sheep of the family"?
Boken fokuserer ganske mye på dette med manglende grensesetting,  samtidig kommer det frem at hun fikk mye omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet i familien – da det stod på som verst med hennes rusmisbruk viste faren Thorvald at han ”orket og orket og orket”, men Karin, moren sa hun ikke orket mer. Om det kan være en ”trøst” til andre foreldre i samme situasjon, måtte det være at det ikke er noen forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker - slikt kan ramme hvor som helst.
Boken om Nini opplevde jeg som ærlig, oppriktig og sannferdig – og over hode ikke spekulativ. Den begynte i en glad og sorgløs ungdomstid - men ble mer og mer alvorlig, tragisk og gripende etter hvert. Ninis liv og situasjon fremstod ganske fatal og uløselig – et positivt utkomme av boken om henne kan mange enes om slik  Jens uttrykker det  i sin siste samtale med Lillo - ".....en sterk stemme i narkotikapolitikken. Og så er jeg stolt av henne fordi hun har gitt denne familien vår en dimensjon. Hun har fortalt noe om Stoltenberg-familien som ingen andre kunne fortalt. Vi kunne lett fremstått som en mer vellykket og strømlinjeformet familie enn vi faktisk er.” (s.346) 
Det står respekt av den åpenhet familien viste - og viljen til selvransaking. Det står også respekt  av arbeidet Lars Lillo-Stenberg har lagt ned i boken om Nini
Mye forbauset meg, (f.eks at det gikk an å skrive så åpent og ærlig om dette – og ikke minst skrive så bra både språklig og komposisjonsmessig), noe sjokkerte meg (skal ikke røpe hva), alt engasjerte meg, og det meste rørte meg (f.eks den måten familien taklet det hele på - både i offentligheten, seg i mellom og i sin støtte til Nini)

Tillegg: boken om Nini presentert på Kapittel 18

Jeg fikk en ”utvidet opplevelse” av boken om Nini da jeg var til stede på et arrangement  ved Kapittel 18 Litteraturfestivalen i Stavanger 22.09.2018 – tema for årets festival var "Samhald"  - og det passet godt inn i forbindelsen med Ninis liv,  samhold i vennekretsen og ikke minst samhold i familien. De stod last og brast ved hennes side løpet ut. På Kapittel18 hørte jeg på den ”gode samtale" mellom forfatteren Lars Lillo-Stenberg og Brita Strand Rangnes - den ble introdusert av Camilla Stoltenberg  som tilkjennega familiens takknemlighet for at boken om Nini var blitt en realitet. De gode spørsmålene fra Brita Strand Rangnes fikk frem de gode svarene fra Lillo-Stenberg - det var interessant å høre han selv fortelle hvordan han hadde gått frem i arbeidet med boken, hvordan han til å begynne med var usikker på om det ville fungere at han skulle kunne gi et bilde av, eller det rette bildet av Nini – han fortalte om tankene som kom underveis og møtene han hadde med folk som han ”brukte” for å sette sammen et mest mulig helhetlig bilde av henne.
Her er noen bilder fra Kapittel 18:

Camilla Stoltenberg introduserer boken om Nini - Foto:RandiAa©

Camilla introduserer Lars Lillo-Stenberg og Brita Strand Rangnes
- Foto:RandiAa©

Den gode samtale om boken om Nini - Foto:RandiAa©

Lars Lillo-Stenberg leser fra boken - Foto:RandiAa©

Noen flere bilder fra Kapittel her.

Min konklusjon er at dette ble en meget lesverdig bok på alle måter – selv om den var både trist, sår, vond og tragisk.
Terningkast:5