Tanker om bok - Fredrik Backman: En mann ved navn Ove

Papirutgave	Lydbok
Tittel: En mann ved navn Ove Originalens tittel: En mann som heter Ove Forfatter: Fredrik Backman Forlag: Cappelen Damm Først utgitt: 22.04.13 Antall sider: 336 ISBN:9788202409517 Språk/målform:Bokmål Innbinding:Innbundet Oversetter: Nina M Due	Utgivelsesdato:06.05.13 ISBN:9788202409951 Språk/målform:Bokmål Innbinding:CD Antall CD'er:9 Spilletid:10 t. 29 min. Forlag: Cappelen Damm Forfatter: Fredrik Backman Oversetter: Nina M Due Innlesere: Trond Brænne og Kim Haugen

 

Fredrik Backman

Fra forlagets side:

En humoristisk og varm historie som samtidig sier noe viktig om oss selv og vår tid.
Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene.
Men når det nyinnflyttede paret i nabohuset er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

Mine tanker om En mann ved navn Ove:

Hvordan kan man like denne surpompen og grinebiteren, denne sta, kranglete og ubøyelige halvgamle mannen? Ja, til og med bli glad i han, få sympati for han - først syntes jeg bare han var uvitende, dum og humørløs - men aldri uinteressant. Etter hvert som jeg leste (lyttet) ble jeg mer og mer "knyttet til" Ove - jeg ville ikke gi slipp på han, ønsket at romanen skulle vare lenge, lenge - men alt har sin ende - så også med Ove, og et riktig så vakkert endelikt kom det til - ja, mye vakrere enn de fire (tror det var fire) endeliktene han prøvde å frembringe selv.
Til tross for alt det ekstreme ved Ove, så har han faktisk trekk ved seg som gjør at mange kan kjenne seg igjen  i han. Jeg nøt hver lyttestund jeg hadde med Ove på øret, de dagene dette varte - en slik roman er godt å ta seg tid til mellom alt annet man leser, man trenger en slik "menneskelig dose" - man får tilbake troen på det gode i menneskene. Denne romanen ga meg den samme gode følelsen som da jeg leste "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda.
Forfatteren gir oss så mange situasjonsbeskrivelser av Ove, at vi etter hvert kommer under huden på han, begynner å forstå han - og da må vi bare bli på hans side - det være seg  i "kampen" mot helsevesenet, eller "udugelige" butikkansatte osv. Kverulanten Ove er prinsippfast, han gjør sine valg, og holder fast ved de (stort sett da, for i hans "nye" tilværelse med nabofamilien skjer det noen fine justeringer etter hvert) - Parvane - sommerfuglen - kommer ved en tilfeldighet inn i hans liv, en fargerik, klok og varm, høygravid kvinne opprinnelig fra Iran, og hennes trauste mann og to høyst normale unger - joda, her blir det nok av forstyrrelser i Oves planer for "fremtiden", dvs. en fremtid han så møysommelig gjør forsøk på å få slutt på.
Gjennom Fredrik Backmans geniale fortellerkunst blir vi kjent med Ove. Lærer å forstå mer og mer av hvem han er, hvorfor han har blitt slik - fra "nåtids" ståsted får vi glimt tilbake til hans barndom og ungdom, vi ser hvordan han har lært seg å takle ulike vanskelige situasjoner som har rammet han i livet, hvordan han møtte sin store og eneste kjærlighet i livet - Sonja. Når han hver uke går til hennes grav, lytter vi til de fine "samtalene" han har med Sonja - hun får vite hvordan det går med Ove i hverdagen og hennes tilstedeværelse - i graven - gir Ove en slags rettledning i hverdagen. Men han kan jo egentlig ikke leve uten henne, så alt er tilrettelagt med orden og punktlighet for det som skal skje med han i findressen når han blir funnet etter at han er "gått bort" til sin Sonja - men hvor enn hardt han prøver, utallige ganger, på ulike måter - så kommer det noe i veien for gjennomføringen av dette "slutts-verket" hans - han blir "kalt tilbake " til livet, det er noen i nabolaget som trenger han, eller noe annet ødelegger planen hans.
Og så går det som det går - han "må" leve sitt liv litt til, uten Sonja - han er jo blitt "morfar", og han har andre ting å ordne opp i - nabo-vennen Rune  for eksempel, han må jo hjelpe konen Anita å forhindre at ektemannen blir tatt fra henne for å vegetere på en institusjon med sin Alzheimer, og han må jo redde en ung nabo fra farens fordømmelse når han har "kommet ut av skapet".
Sær, irriterende kverulant - men likevel varm og hjertegod på bunnen - en mann med prinsipper og høy moral, men utrolig nok på en underfundig måte har han kjærlighet og omtanke for omgivelsene - for den omstreifende katten som blir plaget av en hund, for bestevennen Rune (som stahet har skilt han fra i mange år), og mange flere som berører hans liv "etter Sonja".
 Jeg var Pippi-fan som barn en gang i tiden - hun er jo også svensk, - nå er jeg Ove-fan -  Ove har noe av Pippis naivitet i seg og sansen for "rett skal være rett", Pippi ordnet opp når noe ikke var slik det burde være, eller når noen var "slemme" - Ove gjør mye av det samme…
Tro om jeg ikke ble så Ove-fan at jeg må gi 6-ern på denne.
Det er den vakreste og varmeste romanen lest hittil i år
For innhold, struktur, språk og menneskelig varme - terningkast:6

• Forfatterens blogg
• Metro - intervju
• NRK Litteratur
• Dagbladet Kultur

Notat - 26.12.2017: Jeg så nettopp film-versjonen av romanen nå - den var på langt nær så bra som boken. (Vurderer den til terningkast 3+)

Tanker om bok - Lane Smith: Det er en Bok!

 

Tittel: Det er en Bok!
Originalens tittel: It's a Book
Forfatter: Lane Smith
Oversetter: Camilla Eikeland-Sundnes
Innbundet
Utgivelsesår: 2011
Sider: 32
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203253157

Fra forlagets side:

Bli kjent med en leseglad ape, et datakyndig esel og en bedrevitende mus i en morsom, underfundig og tankevekkende bildebok. Dette er en bok om bøker, en moderne kultklasiker for vår digitale tidsalder.

Mine tanker om Dette er en Bok!:

Lane Smith

Det hender som sagt at jeg er litt nysgjerrig på barnelitteratur - da på grunn av litteratur-interesse generelt og med tanke på barnebarn spesielt.
Denne innbydende billedboken er det Lane Smith som står bak. Han har evnet å formidle en slags "art" i barnebøker, men også de korte tekstene står godt til illustrasjonene hans….."søte" barnebøker?  - Ja, men i tillegg er de litt snertne og crazy - med en underliggende mening og et budskap - her er noe både for barn og voksne - barn vil forstå det på sin måte, den voksne ser ironien og budskapet i det hele. Illustratøren har en stor fan-gruppe og han har mottatt Caldecott Honor prisen for sine bok-illustrasjoner. (Web-siden hans)
Persongalleriet i denne lille billedboken for barn og voksne er ikke stort: Det er et esel, en mus og en ape.
Apen og eselet fører en merkelig samtale - eselet lever i "dataverdenen", mens apen fortsatt befinner seg i "papir-bok-verdenen". Og for eselet er bokverdenen noe merkelig som han vil prøve å få nærmere rede på.
Illustrasjonene er klare, morsomme og innbydende - og for barn kan denne lille billedboken motivere til lesing av bøker - slik at den "gammeldagse" leselysten ikke blir helt borte under trykket fra TV, dataspill og internett. Unger i dag vil nok finne en viss humor i et esel som ikke vet hva en bok er. Denne boken vil passe godt for 4-5 åringer - og det er vel en målgruppe som er viktig å nå når man vil fremme leselysten i befolkningen. Men som de fleste (billed)bøker, vil nok barn få best utbytte av denne når en voksen-person kan hjelpe til med formidlingen.
Dette er en bok å more seg over sammen med et barnebarn i rett alder - og de store illustrasjonene som ikke har masse kruseduller og unødvendigheter ved seg, er en estetisk opplevelse faktisk.
Det lille utropstegnet i tittelen er også meget effektivt: - vi må da ikke glemme bøkene i data-alderen! - Jeg er så enig - "papir-boken" må vi beholde

Terningkast:5

Tanker om bok - Geir Lippestad: Det vi kan stå for

Tittel: Det vi kan stå for
Forfatter: Geir Lippestad  i samarbeid med Jon Gangdal
Sider:196
Innbinding:Innbundet
Utgivelsesår:2013
Målform:bokmål
ISBN:9788203293948
Forlag:Aschehoug

Forlagets omtale:

Ikke mange hadde hørt om Geir Lippestad før han 23. juli 2011 påtok seg å være forsvarer for norgeshistoriens verste massemorder. Innledningsvis ble den ukjente advokaten møtt med mistenksomhet - ja, hat og raseri. Hva slags menneske var det som tilsynelatende uten betenkeligheter kunne si ja til et slikt oppdrag? Selv advokatkolleger rynket brynene. Hvilken kompetanse hadde han nå egentlig?

I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak - selv de som vil den til livs.

Lippestad forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet - det ene i perioder livstruende.

Før og under 22. juli-rettssaken ble både det norske samfunnet og sakens aktører stilt på store etiske og moralske prøver. For Lippestad og forsvarerteamet hans var forholdet til klienten ekstra utfordrende, til tider uforutsigbart. Samtidig måtte de håndtere et enormt mediepress fra inn- og utland. Lippestad valgte å møte både journalister og andre interesserte med det han kaller "verdibasert kommunikasjon". Det var et grep som falt helt naturlig, og som han drøfter utførlig i boken. Et mål på hvor vellykket det var, kan være at Geir Lippestad ved siste årsskifte ble stemt fram som "Årets navn" i flere av våre riksaviser.

"Kanonbra ... 'Det vi kan stå for' er en klok bok om verdier, et forsvarsskrift for det flerkulturelle Norge ..."
Stian Bromark, Dagsavisen 
Informasjon på forlagets side. 
Dagbladet Kultur

Mine tanker om Det vi kan stå for:

Geir Lippestad har skrevet denne boken i samarbeid med Jon Gangdal
Innholdslisten ser slik ut:

Som mange andre må jeg vedgå at jeg ble en stor beundrer av Geir Lippestad fra første stund han stod frem i media og hadde tatt på seg vervet som forsvarsadvokat i "Breivik-saken"
Derfor var det nå i etterkant av stor interesse å lese hans "opptegnelser" etter avsluttet rettssak.
I forordet til boken legger han vekt på "et felles verdigrunnlag"  - som i våre dagers samfunn er av aller største betydning om man skal få til et fungerende fellesskap - "vi må finne det som forener oss i stedet for å fokusere på det som splitter oss" - kloke ord av Geir Lippestad - som ser ut til å ha kommet styrket ut av denne lange "rettsaks-perioden"

Han har kommet igjennom dette med troen på politiet i behold og med troen på domstolene og rettsapparatet i behold.  Likeså virker det som privatlivet hans med den store familien har greid påkjenningen av arbeidspress og mediastyr. Og troen på menneskeheten har han også i behold - han får tydelig frem i boken at det var viktig å behandle klienten Anders Behring Breivik som et menneske - fordi HAN også er det..
Lippestad ble en verdig utøver av rettsstatens prinsipper, uten å bli et talerør for terroren og de grusomme handlingene hans klient stod for.
Han får godt frem i boken hvor krevende denne perioden ble både arbeidsmessig og familie-messig, etter saken kunne han si: "Nå er det som om livet kan begynne på nytt. (s.17)
I boken får vi også et innblikk i "En forsvarer blir til" - om det som kanskje allerede i barndommen la grunnlaget for hans yrkesvalg.
Jeg synes dette var positiv  lesing fra et positivt menneske - personlig og privat var det, men det overskred aldri en grense til noe sentimentalt, eller altfor nærgående. Lippestad ble gjennom denne rettsaken både beundret og respektert av svært mange - og dette bilde av han  synes jeg bare blir forsterket gjennom boken.

Vi får inngående kjennskap til hans reaksjon på ABB's detaljrike forklaring av alt rundt forberedelser og terror-handling - og hans forundring over ABB's uberørthet av det som hadde skjedd - Lippestad innrømmer at han måtte "legge inn filtre" når ABB's beskrivelser ble for grusomme og groteske - og grotesk føltes vel også ABB's dagligdagse forespørsel under beretningen om å få litt mer pizza og cola, og hans bekymring om et lite sår på en finger…
Jeg føler ikke at ankepunktene mot Lippestads bok - om at han har vært illojal mot sin klient og brutt taushetsplikten - er rettferdig. Jeg kunne ikke lese noe inn her som ikke hadde kommet frem i media og under rettsaken tidligere -
Personlig mener jeg at Lippestad med god samvittighet kan si "Det vi kan stå for"
Noen andre mener noe annet - kan ikke si meg enig med denne.
Jeg er nok mer enig med Stanghelle. 
Håp
En positiv slutt på boken - at vi må aldri slutte å ha troen på det gode i livet - det gode i menneskene.......

Vanskelig å vurdere denne boken med terningkast, slik jeg vanligvis gjør på romaner - men jeg vil fremheve den som en viktig bok å få med seg i etterkant av denne tragiske hendelsen i vårt land - Klar, velskrevet og viktig i samfunnsdebatten, slik sett vuderer jeg den til:5

Siste nytt 31.05.2013:Lippestads bok ikke inn for disiplinærutvalget - en avgjørelse jeg mener er riktig.

Se også min omtale av: 

• Aage Storm Borchgrevink - En norsk tragedie
• Åsne Seierstad - En av oss
• Marit Christensen - Moren
• Jens Breivik - Min skyld? 

Tanker om bok - Cicilies Doktoravhandling:The Stage is all the World, and the Players are mere Men and Women. Performance Poetry in Postcolonial Paris

The Thesis - More information

14.september 2012 - målet var endelig nådd for Cicilie - flere år med forskning og arbeid og reiser lå bak doktor-disputasen som ble avholdt denne dagen. Både prøveforelesning og disputas ble gjennomført på en interessant og overbevisende måte - at dagen kom til å bli anstrengende, med program fra tidlig morgen til avsluttende festmiddag var nok noe den høygravide doktoranden hadde regnet med.

Universitetet i Oslo - Sosialantropologisk institutt (SAI) - Det samfunnsvitenskapelige fakultet:

Vilhelm Bjerknes Hus - Foto:RandiAa©

Vilhelm Bjerknes hus var stedet for prøveforelesningen først på morgenen, og etter en kort lunch-pause ble disputasen holdt samme sted. Emnet berører mange felter innen sosial-antropology, psykologi, poesi, kultur og demokrati - stikkordet er Slam-poetry, stedet er Paris. I avhandlingen (se bok-cover) får vi grundig kunnskap om hva Slam-poetry er, hvordan dette "fenomenet" utfolder seg, hvem som er deltagerne, og hvilke temaer Slam-poetry berører, hva slags mennesketyper er "slammere" og hvilken funksjon slam-poetry har. 

Bildet viser Grand Corps Malade. Foto: Cicilie Fagerlid©

"Oppdaget et ekte, kosmopolitisk demokrati (intervju)

Hvor mye må man ha til felles for å kunne leve sammen? Hvordan hjelpe mennesker ut av vold og ensomhet? Hvordan fornye demokratiet? Svarene sosialantropolog Cicilie Fagerlid fant i Paris var overraskende enkle".

På instituttets side står følgende sammendrag:
"Poetisk opprør i Paris
Hvordan kan et poesimiljø som forener førskolebarn og pensjonister, sykepleiere og fengselsfugler – og alt imellom – vise oss hvordan et samfunn kan bli mer demokratisk og rettferdig? Hvordan kan det å dele dikt hjelpe mennesker ut av voldelige forhold, rusavhengighet, psykiske problemer eller ensomhet og meningsløshet?

Antropolog Cicilie Fagerlid dro for å gjøre feltarbeid på sameksistens og tilhørighet i innvandrertette deler av Paris rett før opprørene brakte løs i 2005. På leting etter forklaringer på frustrasjonen og sinnet som hersket, kom hun over det franske slampoesimiljøet.

I barer og kafeer i folkelige bydeler samles alle slags mennesker for å lytte til hverandres dikt. Gjennom handlinger og ord skapes et inkluderende miljø hvor alle kan delta, på så like premisser som mulig. På poesiatelierene hjelper erfarne utøvere unge i forstedene, eldre, hjemløse, psykiatriske pasienter eller simpelthen skrivelystne til å uttrykke seg foran et publikum. Ved å bli lyttet til og bli anerkjent som likeverdige mennesker, gjenskapes det fulle menneskeverdet mange har blitt frarøvet. Disse poetene protesterer slik i praksis mot en republikk som ikke holder sine løfter om frihet, likhet, solidaritet og respekt for alle. Se også bloggen Cicilie among the Parisians
Vitenskapelig sammendrag
How can a poetry phenomenon remedy social injustices and democratic challenges as well as being deeply meaningful for the individual participants? In bars and cafés in popular and cosmopolitan areas of Paris, people of all ages and backgrounds come together to listen to each other’s poems. Together, through words and practice, they create an inclusive, convivial community where freedom and solidarity are balanced. I argue that the ethos which encourages participation on strictly equal terms – equal time, equal acknowledgement – creates an atmosphere of democracy, equality and respect more republican than the Republic itself. Parisian “slam poetry” seeks to bring the life of the individual into the limelight and lets each speak for her or himself, in her or his own singular language. Slam thereby reconciles a strong emphasis on a common humanity with recognition of difference. The research is based on 16 months of fieldwork in Northeast Paris, starting just weeks before the riots in 2005 and ending with the election of President Sarkozy in 2007.

I analyse the performance poetry through various angles. First, I situate the phenomenon in its socio-political home, the highly mixed and rebellious neighbourhood of Belleville. Second, I explore in ethnographic detail the content and organisation of a particular slam session as it unfolds. Next, I present personal accounts of how slamming may serve as personal therapy, letting participants reclaim human dignity and reverse denigrating life trajectories marked by postcolonial discrimination and other kinds of violence and abuse. Furthermore, I aim to grasp the creative force (poiesis) of the sessions through showing how performance, like ritual, can reach deep inside of artist as well as audience and “animate at the deepest level,” as a practitioner phrases it.

By comparing Parisian slam with its counterpart in the United States, where competition and identity politics dominate the scene, I bring out specifically French, Republican aspects of equality and solidarity. Through a retired school teacher's poem of historical injustice, a Cambodian child refugee's poem of his flight to France, a local man's poem about the 2005 banlieue riots and a French Fulani's poem of ancestors' nomadic routes among several other examples, I show how France emerges as a bundle of wide-ranging territorial, ideational and migratory lines and relations, with an inclusive basis for belonging and a broad notion of community. Finally, I position the slam scene within two starkly different perceptions of personhood and (national) community, one relational and open, the other closed and essentialist. I suggest that in Europe today these perceptions compete as answers to the same democratic crisis.

Kontaktperson: Anna Holen
Arrangør
Sosialantropologisk institutt "
 
I felten med Poesi-slam - Foreningen les

Interessant radio-intervju med Cicilie her 

Det hadde vært en begivenhetsrik dag, også for en stolt mor - 

Etter forelesning og disputas var det bare festmiddagen som gjenstod - middagen var privat - derfor ingen offisielle bilder - men mat og drikke var av utmerket kvalitet og talene var mange, lange og inspirerende. Stedet var Litteraturhuset, i Kverneland-rommet - et mindre rom i 2. etasje med plass til ca 40 personer. Rommet er oppkalt etter Steffen Kverneland som har stått for originaltegningen til et stort veggmaleri med norske samtidsforfattere. Maleriet er på hele sju meter og dekker den ene veggen i rommet:

Kverneland-rommet - Litteraturhuset -Foto:RandiAa©

Kverneland-rommet - Litteraturhuset -Foto:RandiAa©

Den pekende hånden på bildet tror jeg tilhører denne mannen uten å nevne navn (utklipp fra mitt foto)

Se også "Begivenhetsrike dager i Oslo" 







 

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Hauk og due

Tittel: Hauk og due
Forfatter: Henrik H. Langeland
Produsert av: LBF
Først utgitt:.2012
Spilletid: 7t.31min
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242154835
Innleser: Anders Ribu

Boken er gitt ut på Tiden Norsk Forlag

Forlagets omtale:

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Romanen er en fortsettelse av Verdensmestrene og den andre boka om Lars Meltzer.
Forlagets omtale:
Hauk og due er en roman om svik, vennskap og klassereisen vekk fra det borgerlige, i et Oslo ved inngangen til 1990-tallet. En sensommerdag i 1985 skjer det en ulykke som skal kaste lange skygger inn i Lars og Hauks tidlige voksenliv. Kort tid etter forsvinner Hauk fra skolemiljøet. Det samme gjør etter hvert de to andre vennene i barndomsgjengen fra Gulleråsen. Først syv år senere møter Lars dem tilfeldigvis igjen i et bokollektiv på Frogner, på et stadium i livet der han fører en behagelig tilværelse som kjekk og vellykket jusstudent. Gradvis blir han nødt til å erkjenne hva som faktisk foregikk i tiden etter ulykken, og hvordan det har formet ham som menneske. Henrik H. Langeland (f. 1972) fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen Wonderboy* i 2003. Siden har han blant annet utgitt romanene Francis Meyers lidenskap (2007), Verdensmestrene (2010) og sakprosaboken Fortellekunst (2011). Han har tre barn og bor i Oslo.

*Tilføyelse:
Oppfølgeren Fyrsten er nylig gitt ut, 2013

Foto med tillatelse fra forfatteren, brukt i forbindelse med intervju

Mine tanker om Hauk og due:

(Jeg brukte lydbok-utgaven)
Hauk og due er en  etterlengtet oppfølger til Verdensmestrene. Denne hadde jeg virkelig ventet på. Jeg var spent på hvordan plottet ble fulgt opp og hvordan det gikk med hovedpersonene.
Fra starten av romanen ble jeg litt "irritert" over "arrogansen", oppramsingen av mange "fine" navn og flotte yrkestitler - men det bekreftet jo bare noe av miljøskildringen fra Verdensmestrene. Etter hvert tok romanen en annen retning liksom, slik ble den forskjellig fra "tids-epoke-skildringen" i Verdensmestrene.
Her brettet det seg ut en fortettet skildring rundt det kompliserte vennskapet mellom Lars og Hauk - egentlig ble denne relasjonen mer interessant enn i Verdensmestrene - et slags hat- kjærlighets-forhold.
Vennskapet mellom Lars og Hauk sentreres rundt to viktige hendelser i barneårene - den første er nok mer uskyldig rivalisering rundt Oddvar Brås brukne skistav i 1982 - og  skistav-"spøkelset" som var med i Verdensmestrene, er med i denne romanen også.  Den andre hendelsen som virkelig skilte dem i mange år, var det tragiske som hendte Hauk sin lillesøster på en sommerdag i 1985 - Hauks liv tok vel en mer fatal endring etter denne hendelsen, enn Lars sitt liv - men begge ble preget av skyldfølelsen.
Persongalleriet i Hauk og due er snevret inn, likeså handlingen - fra å være en "sagahistorie" som starter med stavbrekket i 1982 blir Hauk og due en fortettet historie som starter ti år senere, i 1992, og konsentrerer seg mest om det som har skjedd med Lars og kanskje enda mer den vendingen Hauks liv har tatt. De fire vennene Nico, Marius, Hauk og Lars møtes igjen på en fest, og nå er de i tjue-årsalderen. Det som griper meg mest med bok nummer to, er det opprørende, spente forholdet mellom Lars og Hauk - spenningen som lå der i Verdensmestrene kulminerer virkelig i bok nummer to. Dette er glimrende skildret og man kan ikke unngå å bli grepet av det - det er sårt og trist - Selv om romanen har mye humor og flere vittige scener, så følte i hvert fall jeg at dette var en gripende tragedie.
Man blir også grepet av Lars sin nesten desperate leting etter svar på hva som egentlig skjedde ti år tidligere, her synes jeg romanen er veldig interessant…Lars kommer egentlig noe nærmere svarene på "Hva skjedde egentlig", og "Hvorfor gikk det som det gikk med de uadskillelige vennene" - eller spesielt "hva skjedde med vennskapet mellom han og Hauk".
Lars er i en mer moden alder til å forstå ting nå i ettertid - den sterke rivaliseringen mellom de to vennene har vært en drivkraft på godt og vondt, og som et sterkt symbol på dette, står Brås skistav som et trofé - den som besatte dette troféet var liksom den "sterkeste" - Lars' far fikk også en sentral plass i "Hauk-Lars vennskapet"  - dette avsløres enda mer i Lars' retrospektive gransking nå på 90-tallet. Lars så ut til aldri å få nok av farens oppmerksomhet, og det lå vel kanskje også en rivalisering i dette - han hadde på en måte dele farens oppmerksomhet med Hauk.
I Hauk og due er nok Lars den prektigste, mest velutdannede, flinke og veletablerte av de to vennene - men utviklingen hans har dessverre tatt en heller usympatisk vending i bok nummer to. Han er ikke lengre den "likandes" gutten jeg møtte i Verdensmestrene.
Det var ikke akkurat denne hovedpersonen jeg hadde sett frem til i oppfølgeren til Verdensmestrene - historien er for så vidt meget interessant - på det psykologiske plan er dette nesten som en thriller - man undres over utviklingen til disse guttene, og spesielt  forundres man over den kompliserte psyken til Hauk. Språklig så er også romanen høyst elegant, slik Langelands språk alltid oppleves, men strukturmessig synes jeg denne romanen er mye mer "løs i fisken" enn Verdensmestrene. (Og også langt mer ustrukturert enn Francis Meyers lidenskap - som er og blir min Langeland-favoritt - sikkert fordi den så genialt inkorporerer litteraturen i romanens handling)
For meg fungerte det fint at dette ble romanen om Lars og Hauk, og hva som har skjedd med dem som mennesker og hva som har skjedd med dem som venner - den samfunnsmessige siden av 1980-90 tallet forsvant nok i denne romanen, man fikk liksom ikke i "pose og sekk", og noe gikk slik tapt her - kanskje blir dette rettet opp i en tredje oppfølger?
Konklusjonen min er at dette ble en høyst lesverdig og interessant roman, med en skildring av to hovedpersoner som man ikke så lett glemmer - likevel - denne virket ikke så "hel" og gjennomarbeidet som de andre Langeland-romanene jeg har lest - men når det er sagt: jeg hadde stor glede av å lese oppfølgeren til Verdensmestrene.
For meg ble dette terningkast:5-/4+

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

• Langeland, Henrik H.: Av sporet er du kommet
• Langeland, Henrik H.: Verdensmestrene
• Langeland, Henrik H.: Mitt intervju med forfatteren 
• Langeland, Henrik H.: Fortellekunst - Håndbok i litterære teknikker
  
• Langeland, Henrik H.: Hauk og due 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten  - forhåndsomtale
• Langeland, Henrik H.: Wonderboy 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten 
• Langeland, Henrik H.: Showtime!
  

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verdens ende

Tittel: Verdens ende 
Forfatter: Ketil Bjørnstad 
Produsert av: LBF 
Først utgitt: 13.11.2012 
Spilletid: 08:50:08 
Oppleser: Haakon Strøm 
Antall CDer: 7 
ISBN CD: 9788242155382 
Målform: Bokmål

Jeg lyttet lydbok på denne, Haakon Strøms fine opplesing ga boken et ekstra pluss.

Forlagets omtale: 

«Verdens ende» er en roman om to mennesker som prøver å finne fotfeste i livet etter at grunnen er revet bort. Samtidig er det historie om det destruktive - om hevnen og hatets plass i våre liv, om hovedpersonens opplevelse av at det vi kaller sivilisasjon bare er en tynn, tynn skorpe over det moralske kaos.
Forlagsredaktør Aslak Timbereid følger sin ni år gamle datter Emma opp til hennes mor, forfatteren Hanne Lovund ved Alstahaug på Helgeland, der hun skal tilbringe skoleferien. Under landing i sterk vind på Stokka flyplass ved Sandnessjøen, bryter understellet på Widerøe-flyet sammen, og Emma dør en uke senere, etter skadene hun pådrar seg. De to foreldrene finner sammen igjen, etter tre års separasjon. Men Aslak Timbereid får langsomt en snikende følelse av at Hanne Lovund ikke klarer å ta tapet av Emma inn over seg. Han merker at hun dag for dag blir stadig mer opptatt av piloten Cecilie Nesflaten, som førte flyet på ulykkestidspunket, og etter hvert begynner han å frykte for den unge flyverens liv.

Gir kunsten og kulturen oss noe hjelp når alt står på spill? Og i hvilken grad vil vår egen selvinnsikt kunne redde oss fra sammenbruddet?

Ketil Bjørnstad har etter hvert blitt en av mine favoritt-forfattere. Hans allsidighet er beundringsverdig, ikke bare er han en forfatter som kan sitt yrke til fingerspissene, men i tillegg er han jo en musiker av høy rang. Hjemmesiden hans viser de to sidene av han.

Mine tanker om Verdens ende:

Denne romanen gir en gripende skildring av foreldres verste katastrofe, å miste et barn i en ulykke, den brennende sorgen dette fører til og de irrasjonelle tankene og handlingene det avstedkommer. For en stund kanaliseres sorgen hos begge foreldrene i hat og hevntanker, hos Hanne, moren er det den kvinnelige flyveren som førte ulykkesflyet som er hevn-målet. Hos faren er hevn-målet Jade som hadde mobbet datteren og gjort livet på skolen til en vanskelig tid

En sorg som på en måte forente foreldrene som har skilt lag før ulykken inntreffer. Vakker var også skildringen av faren som følger datteren inn i døden de siste dagene, de siste timene.

En skildring av det grunnleggende livs-endrende en slik katastrofe fører til  - man føler der og da at ingen ting noensinne kan bli som før - så skjer det kanskje likevel

Dette var egentlig et "lys i den andre enden av tunnelen-leseopplevelse". Et positivt syn på at man greier det meste, sorgen blir aldri helt borte, men livet går ufortrødent videre. Det som man oppfattet som  Verdens ende, var kanskje ikke det likevel? Man lærer seg å leve med sorgen - kanskje ble man til og med et rikere, klokere, sterkere menneske - denne romanen gir håp til mange som kommer i en lignende situasjon. Man skylder på en måte de som har gått bort, eller selve livet å gå videre.

Noen kritikker:
Aftenposten kultur  
Dagsavisen  
NRK litteratur (med video-intervju)

Rose-Maries litteratur- og filmblogg 
 
For meg ble dette terningkast:5  

Mine omtaler av noen av Ketil Bjørnstads verk:

• Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  
• Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 
• Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
• Bjørnstad, Ketil: De udødelige 
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 
• Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold  
• Bjørnstad, Ketil: Veien som var min - Åttitallet 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet  
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret 
  

Tanker om bok - 18 forfattere: Døden ved Verdens Ende - 18 krimnoveller

Årets krim fra Liv Forlag. Lanseres offisielt 19.03.2013.
Og jeg har "smug-lest" i den. Det var sol i glasshuset i dag, og jeg kunne avsette tid med åpne vinduer, litt soling, min gode kopp med te, og  - denne novellesamlingen. (En fin dag med sol og påskestemning) Joda, innrømmer at jeg leser utsøkt krim innimellom litt mer tungvektere i litteraturen. Og her var det jo mange kjente og gode forfattere med i denne samlingen, i tillegg til noen interessante nykommere.
Døden ved Verdens ende - årets krim 2013
Forfattere:Jørn Lier Horst, Jan Mehlum, Kurt Aust, Myriam H.Bjerkli, Glenn Johansen, Tom Egeland, Merete Junker,Anita Berglund, Harald Rosenløw Eeg, Ingvar Ambjørnsen,Ørjan N. Karlsson, Frode Eie Larsen, Unni Ranheim, Geir Jensen,Jørgen Brekke, Helle Cecilie Natholmen, Hanne Rosted,Lene Lauritsen Kjølner, Marte Østmo (redaktør),Kari-Mette Astrup (illustratør)    

Tittel: Døden ved Verdens Ende
Forfattere: (se over)
ISBN:    9788293184287
Forlag:Liv forl.
Språk:Bokmål
Format:Heftet
Trykkeår:2013
Utgitt:2013

Forlagets omtale:

Årets krim 2013! Totalt 18 spennende kriminalnoveller, skrevet av mange av Norges dyktigste krimforfattere, samt fem "amatører" som alle er vinnere i Liv Forlags store, årlige krimnovellekonkurranse. De aller fleste novellene er aldri tidligere publisert i bokform. Her finner du Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Kurt Aust, Ingvar Ambjørnsen, Ørjan Nordhus Karlsson, Harald Rosenløw Eeg, Anita Berglund, Merete Junker, Frode Eie Larsen, Myriam H. Bjerkli, Jan Mehlum, Jørgen Brekke, Glenn Johansen med flere. Har du lurt på hvordan det gikk med Tiedemann, hunden som sto trofast ved foten til sine døde eier i Jørn Lier Horst suksesskrim "Jakthundene"? I novellen "Menneskets beste venn" får du svaret... I tillegg får du hemmeligheter, begjær og hevnlyst. Raske penger, utspekulerte kvinner og mysterier. Rett og slett: Kriminelt bra underholdning!

Foto fra Forlagets Facebook side

(s.5 i novellesamlingen)

Mine tanker om Døden ved Verdens Ende:

Man lurer av og til på hvorfor vi søker spenning i bøker av typen "krim", spesielt ved påsketider får slik litteratur mye oppmerksomhet.....kanskje man ønsker en kontrast til solfylte behagelige dager og rene snø-hvite flater på påske-fjellet. Ellers er det vel et helårs-fenomen at vi søker litt pirrende spenning, spesielt når vi føler oss trygt beskyttet selv og vet at vi kan hoppe ut av spenningens verden når det "blir som verst" - det gjør jeg ofte både med krim-litteratur og spennings-filmer - "hopper av litt" altså, når det blir for sterkt - jeg liker best krim litteratur som er litt intelligent og ikke for utspekulert med mye grotesk vold,sex,  blod og våpen osv. Og i denne samlingen fant jeg flere "behagelige" spennings-noveller som ikke overskred grensen for meg.
Her var det morsomt å se at alle nykommerne passet inn i det etablerte "krim-litteratur-miljøet", glimrende debuter. Bilder av alle og intervjuer her.
Skulle gjerne ha kommentert hver enkelt av de 18 novellene, men tidsklemmen gjør at jeg tar en samlet vurdering, og nevner noen få i tillegg. Her var det noe for enhver smak, og sett under ett vil jeg terningkaste 5+ på denne.
Virkelig en samling som vil falle i smak hos alle som liker denne genren - og det er det mange som gjør, har jeg oppdaget. Selv liker jeg godt alltid å ha en novellesamling liggende enten på nattbordet, eller i "glasshuset" mitt, i en ledig stund når man skal slappe av, er det greit å velge noe man kan lese ferdig på kort tid.
Denne novellesamlingen hadde høy kvalitet både når det gjelder innhold og språklig nivå - utrolig bra variasjon i handling og persongalleri var det også. Det var driv og fortettet spenning i alle 18 novellene, det er slik det bør være i en kort novelle. Det kunne ikke være lett å kåre vinneren av første-premien blant disse debutantene.
Noen streiftanker på noen få av novellene:
Menneskets beste venn av Jørn Lier Horst - (måtte jo lese om hunden Tiedemann som jeg "traff" i Horst's Jakthundene) - her er det det problematiske parforholdet som utløser det hele, og vi vet fra første side hvem morderen er, men vi vet ikke om han blir avslørt - "Men det var ikke derfor han tok livet av henne", gjentar han flere ganger, og vi skjønner etter hvert hvorfor han gjorde det....
Døden ved Verdens Ende av Helle Cecilie Natholmen er tittel-novellen, skrevet av en av debutantene. Her er sterke følelser og impuls-handlinger i sving...og så må leseren tenke litt selv, ikke alt blir lagt klart frem i dagen - men man skjønner greit sammenhengen  - her som så ofte i krim-litteraturen (og livet forøvrig) fører menneskelige relasjoner og problematiske parforhold til tragiske utganger - en intens nerve og fortettet stemning i denne korte novellen - og man stilles klart overfor død og verdens ende i slutten - godt skrevet er denne også. Og tittelen har vel sin dobbel-betydning, jeg regner med at den utspilles geografisk i Vestfold ved Verdens Ende.
Dødelig kortspill av Myriam H. Bjerkli - velskrevet denne også."One good turn deserves another" - gjerningsmenn trenger alltid alibier, og vennskap "forplikter" slik. Snedig vri på denne novellen.
Armer og bein av Lene Lauritsen Kjølner - Denne var jo rett og slett morsom, til tross for et noe grotesk plot - om smugling og narkotika i denne, og den gamle politimannen må fortelle sin historie før glemselen blir for plagsom - og gitaren fikk en velplassert plass i historien også.
Indisk curry av Geir Jensen - det var denne som vant krim-novelle konkurransen, men som sagt - ingen lett avgjørelse blant alle disse gode fortellingene. Meget velskrevet denne også - og utspekulert oppfinnsomhet hos gjernings"personen" - og blir denne personen noen gang avslørt? Se det er et åpent spørsmål.
Nevner til slutt Jørgen Brekke - Bastøymysteriet, jeg leste hans krim-debut Nådens omkrets og likte den veldig godt, hyggelig å møte igjen Odd Singsaker i denne også - vel, ikke bosatt i Trondheim enda; "Lier og Horst" er med i historien også - og gode etterforskere greier vel å løse mysteriet på Bastøy.. det skal litt intelligent tenking til.
Jo, dette er en anbefaleleses-verdig samling av krim-noveller, faktisk langt fra dårlig litteratur selv om det er "bare" lett krim-underholdning det dreier seg om - spesielt synes jeg de språklige kvalitetene i denne samlingen gjorde den veldig lesverdig....

Terningkast: 5+

Anita, i Artemisias Verden har også omtalt denne.