Jeg hadde blitt helt betatt av Francis Meyer(s lidenskap)…og gikk og ventet på en oppfølger på den, hadde kommunisert litt med Langeland om dette, og det så ut til at han ikke var fremmed for tanken:
From: Henrik H. Langeland
To: 'RandiE'
Sent: Saturday, February 16, 2008 12:00 PM
Subject: SV: Francis Meyer II
………………
Jeg skal absolutt vurdere anmodningen om en oppfølger, uten å love noe. Akkurat for øyeblikket er jeg nok mentalt sett litt ferdig med Francis og hans verden. Men som du påpeker, han er jo bare 53, og med all den skiløpingen han planlegger, har han sikkert mange gode og spreke - og selverkjennende - år foran seg. Vi får se hva fremtiden bringer...
Beste hilsner,
Henrik H. Langeland
Men i mars 2 år senere fikk jeg nyheten om Verdensmestrene:
Langeland i samtale med Karin Haugen på Kapittel 10 ga en fin bakgrunn til lesing av romanen. Derfor gjengir jeg noe av det forfatteren sa om hvorfor han valgte å skrive fra denne tidsepoken og hvordan han satte seg inn i tidens begivenheter.
Ideen til romanen og tankeprosessen rundt den har tatt 10 år, sa han. 1980-tallet ble valgt som utgangspunkt fordi det kan sies å være inngangen til en ny aera i Norge...og stavbrekket til Oddvar Brå under herrestafetten i VM i Oslo 1982 kunne fungere som et sentralt knutepunkt, noe kollektivt som en stor del av Norges befolkning kan forholde seg til. (Hvor mange ganger har man ikke hørt i ulike fora og i ulike sammenhenger: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? - Og sannelig har jeg ikke en nokså antklimatisk personlig opplevelse av situasjonen rundt stavbrekket selv - så det glemmer jeg aldri, jeg må huske å fortelle det til mine barn...)
Og Proust-påvirket som Langeland er, formulerer han seg også slik: "Stavbrekket er min Madeleine-kake" (For de som er ukjent med Marcel Proust og På sporet av den tapte tid:gjennomgangsfenomenet i Prousts romansyklus - Madeleine-kaken som dyppes i Lindebladte, og så nyter man den mens man kommer på sporet av en barndom eller forgangne tider)
Staven til Brå brekker, men er det ikke kanskje også slik at Norge "brekker" litt på 80-tallet; en del ganske radikale endringer skjer og uskylden forsvinner. Oslo forvandles fra en vanlig liten norsk by til en storby. (Egen tilføyelse: kanskje litt symbolsk også da med disse 12-årige hovedpersonene, de er i en brytningstid, begynnende pubertet, de bryner sine krefter mot hverandre, mot foreldrene, mot samfunnsnormene...og ikke minst i skigåingen som står sentralt i denne romanen..og de mister litt av sin uskyld som Norge gjorde det på 80-tallet)
Det er ikke ment å være noen sports-roman, sier Langeland....men det faller vel naturlig med konkurranser, sport, skigåing; for er det ikke stort sett det 12-årige gutter er opptatt av?
Her er det guttedager og skigåing blant 12-åringene midt blant storpolitiske og samfunnsmessige begivenheter i voksensamfunnet. For Langeland var det en utfordring å skildre eller "se verden" gjennom 12-åringene. Treholtsak, kald krig, "kampen" om Barentshavet, et Olje-Norge som nærmest eksploderer i vekst, og en mange-årig Verkstedindustri som må vike plassen (Aker mek. lagt ned i 1982, Trondheims avdelingen i 1983; så dukker idylliske Aker Brygge og Solsiden opp i stedet)
Dette er noe av det som skjer i Norge over kort tid, går det an å berette om dette når hovedpersonene i romanen er tre gutter og en jente i 12-årsalderen? En utfordring i seg selv det... (faktisk synes jeg dette var dristig av Langeland å ta risken på at dette kunne fortelles "i ly av" en oppvekstroman, overraskende at resultatet ble så bra; modne tolv-åringer? Ja vel, men de finnes...jeg kjenner noen)
Videre i samtalen med Karin Haugen fortalte Langeland hvilke "kilder" han har hatt for sitt research-arbeid; et 80-tall uten dagens digitale tilgjengelighet av alt mellom himmel og jord, ble arbeidet basert på oppslagsverk, og oppsøkende virksomhet til noen som hadde de kunnskapene og opplysningene han hadde bruk for, og så egen hukommelse og erindringer da.
Langeland "annonserte" også i samtalen at tanken er å følge disse fire familiene frem til 1999; og om det vil si 4, 5 eller 6 bind i romanserien, vil vise seg etter hvert. I hvert fall, hevder Langeland, så krever årene fra 1982 til 1999 mer enn en roman - da har man rom til å være i den tiden litt mer, sier han. (Det blir en slags Proustsk dveling ved dette...)
Og så føyer Verdensmestrene seg inn i dagens norske litteratur-trend - man skriver serielt; (Knausgård gjør det,Renberg gjør det, Tiller gjør det - sistnevnte pekte forresten på noen fordeler med dette: man har gjort fra seg en del research og forarbeid som gjelder for alle bøkene, man har gjort leserne kjent med en del karakterer som er gjennomgående; og jeg vil føye til: leserne holdes i ånde og spenning og venter på neste bok; en forfatter skal jo også leve av sin kunst)
Den neste "innførings-seansen" jeg fikk med Verdensmestrene var en hyggelig lesestund med forfatteren på Tungenes fyr, samme kveld. Skal ikke gå i detaljer om denne, for jeg regner med å omtale dette nærmere i et eget blogg-innlegg om Kapittel-10-festivalen.
Men i korthet: På litteraturfestivalen hadde jeg bestemt meg (bokelsker og litteratur-freak som jeg er) at jeg skulle få med meg alt jeg kunne over de fem dagene festivalen varte.. i første omgang dro jeg fordi Langeland hadde tipset meg om den da jeg begynte å "henge meg alvorlig opp" i Proust, han fortalte at han skulle være med i en paneldebatt om Hukommelse/Proust sammen Dag Solstad og Karl Ove Knausgård...(tilbake til dette siden)
Opplesing fra Verdensmestrene på fyret ble faktisk en morsom opplevelse og en fin inspirasjon til å sette i gang lesingen selv....morsom opplevelse? Hvordan skulle man komme seg til fyret, det var langt dit, det var kveld, det var ingen offentlige transportmidler som gikk akkurat da. Men her ble det ordning:Festivalsjef Eirik Bø (en takk til han)ordnet privat skyss med selveste kultursjefen i Randaberg, Anders Jaarvik. Jeg satt i baksetet sammen de to forfatterne som skule lese på fyret, Tove Nilsen og Henrik H. Langeland. Det var en litteratur-elsker med i tillegg til meg, og vi fleipet litt om at her kom det to tilhørere til dette arrangementet. Langeland fortalte en morsom "vits" også, om en annen kjent forfatter som kom til et sted med bare en fremmøtt. (Hva denne forfatteren gjorde og hvem det var, har jeg vel strengt tatt ikke spurt om tillatelse til å gjengi..men jeg har ledd mange ganger i ettertid, for det var visst ikke en vits, det var en realitet)..Men hva møtte oss på fyret? En fullsatt sal med Randaberg- og Stavanger-folk, benket til en koselig litteratur-stund i høstmørket. Levende lys over alt, kaker og kaffe eller vin tilgjengelig, her var det bare å hengi seg til nytelsen både av litteratur og annet. Det ble et minneverdig første-møte med Verdensmestrene.
Mine tanker om Verdensmestrene:
Verdensmestrene - er jeg skuffet i forhold til Francis Meyers lidenskap?Overgangen fra Francis til disse 12-åringene ble ganske stor og uvant til å begynne med, selv om jeg er vant med barn, var det kanskje ikke en oppvekstroman jeg hadde i tankene, og selv om jeg har gått utallige mil på ski opp gjennom årene, var det kanskje ikke all den skigåingen jeg hadde forventninger om - men du verden, skal innrømme at jeg syntes det var morsomt når far til Lars bokstavelig talt gjør skitreningen med 12-åringene til en dans og endatil med musikk til; og så motsatt, han "svinger seg på ski" så elegant når han er på plikt-swing-kurs hos kona. Ser han for meg!
Etterhvert som jeg ble bedre kjent med disse barna, må jeg innrømme at jeg uvilkårlig ble dratt inn i deres viderverdigheter, og familieforhold, venneforhold, daglige begivenheter; alt er så levende skildret, at jeg følte at jeg lever med i romanen.
Ungdommene fornemmer mye av de voksnes liv og det som skjer i samfunnet, men jeg regner med at når Langeland tar leserne med i møte med disse barna når de er i 30-års-alderen, så vil de se hendelsene og samfunnet fra en litt annen vinkel.
Det er fire hovedpersoner av barn, egentlig fem med Hauk....de er ulike, men de har alle sitt å stri med, hver på sin måte:
Amar er nykomling i et fremmed land hvor ikke bare nordmennene og den norske kulturen virker uvennlig og truende, men også fiendtlige ungdommer av indisk eller pakistansk opprinnelse - her er det bare å lære seg spillet, lære seg å overleve på andres premisser; i sin konfrontasjon med Tveitagjengen må han til og med "forsake" sin egen sikh-religion (i hvert fall på utsiden) og late som han er muslim. Å lære seg å bli ekte norsk og gå på ski er et mareritt for han...men "heldigvis" takket være skisporten kom de lett gjennom innsjekkingen til Norge fordi kontrollørene akkurat var opptatt med "stavbrekket" på radio.
Han lengter tilbake til hjemlandet sitt og den kjente kulturen; og er kanskje ikke så glad for at faren som kom til Norge før dem er så villig til å tilpasse seg, sette opp parabolantenne til og med.
Lars peker seg ut som hoved-hovedpersonen; han får vel mer side-plass i romanen enn de andre. Egentlig synes jeg det er greit med en gjennomgangsfigur slik; mulig Langeland har ment å fordele lik oppmerksomhet på de fire familiene; men så nøye kan det vel ikke være.
I beste strøk og med en trygg storfamilie rundt seg - kan livet være vanskelig da? Faren er omtenksom og grei nok, en kjekkas og dameflørt (Litt Francisk over han), og Lars bestreber seg med å få anerkjennelse av faren, han vil foreldrene skal være stolt av han...og moren - har hun noen hemmeligheter han ikke vet om? Det viser seg etter hvert at familie-situasjonen hans likevel ikke er så trygg og problemfri...
Han selv er tiltrukket av Anette, spillelærerens datter, og gjør noen merkelige tilnærmelser her. Er han ikke litt ung for dette? tenkte jeg..., men så har jeg ikke vært gutt og kan ikke si hvor autentisk dette er.
Tiltrekningen tar brått slutt når han skjønner hvordan Anette og hennes venninner har såret Cecilie, søsteren hans. Og her kommer vel drapet på Anettes rotte inn i bildet.Denne handlingen skjer så brått og uventet at man lurer: "Drepte virkelig Lars den, eller var det bare en symbolsk drøm, et mareritt".....og hvordan kan denne rotte-drap handlingen tolkes?
Joda, leser en del sider videre i boken og får avslørt litt mer av mysteriet...rottedrapet var virkelighet, ikke en drøm: Da faren må drepe en skadet kråke, forstår Lars at dette gjør han i barmhjertighet, mens Lars har drept rotten av hevngjerrighet. Farens "kråke-handling" blir en slags vekker for Lars; situasjonen og kråken gjør uutslettelig inntrykk på han. Han forlater åstedet sammen sin far "i brennende visshet om at det svarte kråkeøyet aldri vil komme til å forlate ham, kanskje nå og da, men aldri helt og holdent." (Verdensmestrene s. 408)
Lars er nok en litt sammensatt karakter...med erotiske føringer som minner litt om de vi finner i Johan Borgens 'Lillelord' og i Vargas Llosas Alfonso i 'Til stemorens pris'.
Året 1982 ble et sporsettende år for Lars, på mange måter er det mye av uskylden som går tapt; han har møtt en del av livets harde realiteter som han ser ut til å ha vært forskånet fra tidligere:
Vi blir sterkt engasjert og lever med i livet til disse familiene, og føler omsorg for barna. Det skjer mye spennende på godt og vondt med og rundt dem - likevel, alt innenfor sannsynlighetens grenser. Og for Lars sin del ser det ikke ut til at utsagnet "det man ikke vet, har man ikke vondt av"...plager han mer enn dette å ikke vite. Og på den lenge lovede og planlagte skituren med faren, som kommer nesten som et høydepunkt på slutten av romanen, blir i hvertfall en vond usikkerhet og en utrygg situasjon endelig avklart for Lars...og livet ser ut til å gå inn i en ny fase. Det skal bli spennende å møte han igjen i en bebudet oppfølger.
Hauk er vel kanskje den mest interessante og uutgrunnelige karakteren, slik han er beskrevet føler leseren godt hans fortvilelse og resignasjon, som til tider gjør seg utslag i provoserende handlinger.
Hva er det mellom han og Hauk som er fordekt og problematisk? Lars har nærmest et hat-kjærlighetsforhold til Hauk, de rivaliserer - når det gjelder skigåing og andre sportslige aktiviteter, når det gjelder oppmerksomhet fra Lars' far som ser ut til å ta seg spesielt av Hauk. Hauk er en plaget sjel, er det noe rart med den "tyranniske" faren; skigåingen kunne han vel fortsatt med og hatt glede av; men for å slippe unna farens press og tyranni går han så langt som å sette foten i klemme i en sporvognsdør - med etterfølgende retts-sak som faren presser igjennom og taper fordi Hauk innrømmer at han gjorde det selv med vilje og konduktøren (som forøvrig er Amars far) kan ikke klandres; Lars' far er tilfeldigvis advokaten hans. Hvorfor gjorde han det? Håpet er vel at han nå kan unngå hersingen fra faren når det gjelder skigåingen og konkurranser i hvert fall..at han blir merket for livet spiller visst utad ingen rolle. Han blir mer og mer tøff og hard og selvdestruktiv - og flaggstang-eskapaden hans ble ikke så uskyldig som da Emil i Lønneberget heiste søsteren Ida opp i flaggstangen; nei for Hauk fikk det mer groteske konsekvenser.
Hauk hardner til mer og mer, og slår tilbake på utspekulerte måter når det blir gjort urett mot han (eller mot andre også for den slags skyld); en sterk episode i romanen er hans hevn over André (vel var André litt "drittsekk", og fortjente en lærepenge, men "oppstrammeren" Hauk ga han var vel i drøyeste laget). Ved slike ekstreme handlinger tar Hauk ut noe av den aggresjonen farens "oppdrager-metoder" har ført til.
Simone er en følsom ung pike,hun er et par år yngre en gutte-hovedpersonene. Da Oddvar Brå brakk staven var hun på sydentur med familien og oppdaget sin fars utroskap, faren er en "tøff" 68-radikaler som fortsatt fører sin egen lille kamp mot de besteborgerlige, konservative i Hemingland..det var vel de siste krampetrekningene av den slags på 80-tallet. Og at sønnen Herbert vil ta en motsatt politisk retning og melde seg inn i FPU, tar ikke Simones far nådig opp.
Remi på Oppsal er den fjerde av tolv-åringene, vi møter han tidlig i romanen hvor han slåss med Lars om Brås brukne stav; flink til å gå på ski han også, og utstyret skal være i orden, mener faren..selv om de ikke har råd til det...faren har sitt å slite med og det virker som han prøver å ta ut en del drømmer gjennom sønnen. Man får stor sympati for denne ensomme gutten; spesielt fordi han blir utsatt for medelevers ubarmhjertige, tankeløse mobbing - han må ikke tro han er noe fordi faren har gitt han beste sort skistaver - og gripende sårt er det å lese når skistavene hans blir kjørt ned i utedoen, i dritt hvor de mener Remi hører hjemme. Og skigåingen er noe han selv gjør en brå slutt på...
Det er en tøff oppvekst for noen av disse 80-talls-ungdommene, for noen går det til og med på helsen, for ikke å si livet løs.
Jeg ble mer og mer glad i denne romanen etter hvert som jeg leste...og jeg aksepterer at den er forskjellig fra min favoritt "Francis". Jeg tenkte også litt på dette med å få bundet sammen de ulike familie-historiene til en helhet, det spriket litt helt i begynnelsen når vi introduseres for persongalleriet..men det er utrolig hvordan Langeland har greid å få disse familienes veier til å krysse hverandre - og det på en spennende, uventet og variert måte.
Jeg synes også det er interessant og faktisk nødvendig å få frisket opp begynnelsen på det norske olje-eventyret; da man stod midt oppi det i tiden, skjønte man nesten ikke hva som skjedde; i hvert fall er det slik for meg. Nå trenger jeg en repetisjon på dette og liksom se det med nye øyne. Fikk forresten en liten påminnelse og en annen vinkling på oljeeventyret da jeg var på Kapittel 10 og hørte på Aslak Sira Myhre i forbindelse med hans bok-lansering "Herskap og tjenere"
(Sannelig mye interessant man fikk med seg på den litteraturfestivalen)
Beleilig kommer også Treholt-affæren i Verdensmestrene, passet godt inn med lanseringen av romanen rett inn i nye diskusjoner om stor-spion eller ikke, ny rettssak eller ikke, bevis-forspillelse og alt som rotes opp i disse dager.
Fra stort til smått - andre grunner til at jeg trives i denne romanen: det er dette med gjenkjennelse, jeg trives i den, jeg gjenkjenner litt av min egen identitet - ta nå tolv-åringenes skistafett, jeg "har vært der", pokalene står i skapet, stafett er alltid spennende, selv når deltagerne er "bare" barn. Og så ble jeg minnet på mine gamle, blå Karhu racer, de var gode, nesten litt sårt å gi slipp på de da jeg gikk over til Fischer.
Og så var det teen og farmorens te-seremoni; dette er jo helt identisk med slik jeg kjenner det selv; en tradisjon fra mormor og mor, vi blander teen selv, den må trekkes helt riktig og drikkes i tynne kopper, og så har jeg jo samme faste te-butikk som farmoren i Verdensmestrene, Black Cat, Grensen...kjøper der hver gang jeg er i Oslo, og jeg har til og med fått sendt te derfra.
Hagesysler, roser og staudebed er også trivelige identifiserings-faktorer for meg...er det noe rart jeg også liker Verdensmestrene og ikke bare Francis Meyers lidenskap.
Og så det språklige da...det Langelandske språket alene er jo en fryd i seg selv..plettfritt, spør du meg, om det går an å si det slik, en nytelse.
Jeg vil nok henge med på serien, uansett hvor mange bind som kommer. Dette er solid.
Denne boken vurderer jeg til terningkast:6
Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:
- Langeland, Henrik H.: Av sporet er du kommet
- Langeland, Henrik H.: Verdensmestrene
- Langeland, Henrik H.: Mitt intervju med forfatteren
- Langeland, Henrik H.: Fortellekunst - Håndbok i litterære teknikker
- Langeland, Henrik H.: Hauk og due
- Langeland, Henrik H.: Fyrsten - forhåndsomtale
- Langeland, Henrik H.: Wonderboy
- Langeland, Henrik H.: Fyrsten
- Langeland, Henrik H.: Showtime!
Posts
.png)
