Tanker om bok - Ellen Alm: Trondheims siste heksebrenning : trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten

Tittel: Trondheims siste heksebrenning: trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten
Forfatter: Ellen Alm
Språk: Norsk bokmål
Utgitt: 2014   
Forlag: Museumsforlaget - Trondheim , 2014
Antall sider: 184s.
ISBN: 978-82-8305-010-3 (h.)
Emner: Finn-Kirsten, Hekseprosesser, Historie, Sør-Trøndelag fylke, Gauldal

Omtale fra forlaget:

På 1500- og 1600-tallet brant heksebålene i Europa. I Norge ble omtrent åtte hundre mennesker anklaget for å ha utøvet trolldom, og av disse ble om lag tre hundre henrettet for hekseri. Så sent som i 1674 ble «Finn»-Kirsten Iversdatter brent etter en av de verste og mest omfattende trolldomsprosesser som har funnet sted i Trondhjems amt. Som tilnavnet «Finn» tyder på, var Kirsten av samisk herkomst. Hun var en fattig omstreifer som en tid hadde gått rundt i gauldalsbygdene og tigget til seg mat og truet bøndene med ulykke. Da den rettslige granskningen mot henne fant sted i Støren i 1673, ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor. Etter en tid i fangenskap og tortur tilstår Kirsten å «ha gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst». Mot slike ugudelige trolldomssynder foreskrev loven bålstraff. Før hun ble henrettet, anga hun over tretti personer fra Gauldalen, Stjørdalen og Trondheim by, både fattige og rike samt fremtredende bønder. Saken fikk forgreininger til Flesnes i Troms og Rødøy i Nordland. Boka beskriver hekseprosessen mot Finn-Kirsten basert på de originale saksdokumentene.

Ellen Alm er utdannet historiker og konservator (NMF). Siden 2004 har hun arbeidet som førstebibliotekar og leder for Spesialsamlingene ved NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Hun har skrevet hovedoppgave og flere faglige artikler om de historiske hekseprosessene.

Mine tanker om Trondheims siste heksebrenning:

Leste denne på biblioteket i dag. Interessant med slike historiske bøker. Feilaktig har vi forresten trodd at det var Lisbet Nypan som var den siste heksen som ble brent i Trøndelag, men det var i 1670, og denne Finn-Kirsten ble brent i 1674.(Forklaringen på denne "feiloppfatningen" kan skyldes noen  forviklinger med at dokumentene til Finn-Kirsten-saken hadde vært  ført under Nordland, og dessuten ble det kanskje ikke så mye ettersnakk på en "finn-kjerring" som ble brent, det var litt "viktigere" med en trøndersk, veletablert bondekone).
Imidlertid, Norge fulgte skikken i Europa for øvrig - de som skilte seg ut på en eller annen måte, spesielt kvinner som drev med "hekseri" og var ugudelige ble henrettet, de "forbrøt seg imot religionen" og religion var en viktigere maktfaktor enn politikk og jus på den tiden.

Hekser hadde sine svartebøker - Illustrasjon fra boken - iPhone-foto

Heksesabatt - Illustrasjon fra boken - iPhone-foto

Det er ca 300 kjente tilfeller  av henrettelser for "trolldom" i Norge.
I denne boken får vi en god innføring i tidens syn på "hekser" generelt og hvordan samfunnet og menneskelig fordømmelse fungerte. Dette gir god bakgrunns-informasjon for denne siste hekseprosessen. Det er et imponerende kildemateriale som er benyttet.
Forfatteren setter Kirsten Iversdatter inn i et samfunn, et miljø og en kultur som gir oss en "naturlig" forklaring på prosessen mot henne - hun var  en "fiende" av staten, og tillikemed streifet hun rundt og tagg, og i tillegg var hun "finn" eller same, og det var ikke bra blant trauste "nordmenn".
Mange av de som drev med trolleri, eller tigging kunne kanskje straffe folk om de ikke fikk det de ville ha, de gannet dem - og slikt gjorde "finn-folk" -
Bøndene i Holtålen og Gaudalen hadde ikke særlig godt å si om slike - Dessuten var de stadig i konflikt med samer, som ødela jaktområder og var til mye "ulempe"

Bønder fra Tydal, Holtålen på den tiden - Illustrasjon fra boken - iPhone-foto

Æresbegrepet i det norske samfunn var sterkt på den tiden, slik det er i mange fundamentalistiske samfunn fortsatt i vår tid, og de som krenket æren, eller religionen, var en trussel for folk og land. En trussel i det trønderske bondesamfunnet var altså Finn-Kirsten - denne fattige, omstreifende tiggersken, som ikke eide annet enn klærne hun gikk i. Foruten tigging og hekseri, drev hun også "horeri", hun hadde visst barn, og hun var ugift - da var man en hore. Hun vandret rundt i strøket ved Støren og i Gauldalen.
Etter mange klager og folkesnakk, ble hun sannsynligvis valgt ut som en syndebukk,  fogden forhørte henne i 1673, og stakkar Kirsten benektet at hun drev med trolldom, men "bevisene" med vitnemål fra prest og "skikkelig" folk sa noe annet. Syndene var mange, løsaktighet, barn uten å være gift, ikke vist gudsfrykt ved å gå i kirken, trolldoms-kunster, og mye mer. Dommen ble avsagt: halshugging, og tilstod gjorde hun da også etter en stund - da beviselig etter en god del tortur med tau og remmer. (Noen av datidens torturinstrumenter var grusomme)
Hun "tilsto" da sitt ledtog med djevelen (han var visst i en hunde-skikkelse.), hun tilsto flyging i luften og evnen til å finne tapte gjenstander, og hun tilsto å kunne avsløre tyver - dessuten navnga hun 30 andre som var involvert i dette. (Det ble flere rettssaker og tumulter senere rundt disse angitte, men de fikk nok ikke samme skjebnen som Finn-Kirsten, de var gode borgere, bønder med jord og vel ansette, så trolig de fleste slapp unna)
Trolig ble hun satt i et lite fangehull i Kongsgården, Erkebispegården. Stiftsamtmann Joacim Frederik Vind hadde tilsyn med henne:

I porten her til Erkepispegården er det et vindu til cellen - Illustrasjon fra boken - iPhone foto

På høyre side når man går inn porten, kan man se cellevinduet - Foto:RandiAa©

Etter tilståelsen ble det ført en retts-sak som faktisk ble omdiskutert i ettertid, det ble stilt spørsmål om den hadde gått rett for seg. - Hun ble torturert og hun "tilstod" ledtog med djevelen. Lagmann Peter Drejer førte retts-saken.
Og tre måneder etter rettsaken, 12.oktober 1674, ble hun brent på bålet - ikke i byens sentrum, det var ikke bra å tenne bål midt blant all trehusbebyggelsen i byen - bålplassen var oppe på Steinberget, der var det satt opp en stige som hun ble bundet til.
Med de samme tauene som hun hadde blitt torturert med, sier boken. (Strappado?)

Gammelt kart fra bålplassen i Steinberget

Ellen Alm har funnet frem et rikholdig kildemateriale fra denne tiden, rettsprotokoller og autoritets-personer er godt dokumentert.
Det finnes dokumentasjon til og med på utgiftene rundt retts-sak og fengselsopphold, litt grotesk dokumentasjon dette - over kostnader ved fengselsoppholdet, prisen på tortur-tauet, betaling til Nattmannen som fraktet henne til retts-sak og til henrettelsen, utgifter til rengjøring av fengsels-cellen - det var jo betydelige utgifter for staten dette da den "skyldige" ikke etterlot noen midler som kunne dekke utgiftene.
Egen tilføyelse: Den siste som ble brent som heks i Norge var Johanne Nilsdatter i Troms, i 1695.
Lovene om "trolldom" ble opphevet i 1842. Da hadde det vært 780 slike hekserisaker rundt omkring i Norge, og 250 "hekser" var henrettet, og 50 "trollmenn".
Her er en oversikt over hekse-henrettelser i en del land:

Stoffet Ellen Alm har samlet i boken "Trondheims siste heksebrenning" var spennende lesing, et gufs fra fortiden - jeg mintes en annen bok jeg leste i studietiden: The Crucible av Arthur Miller, om hekseprosessene i Salem, Massachusetts, (egentlig en allegori på de moderne hekseprosessene som foregikk i USA mot kommunister under ledelse av senator McCarthy - McCarthyism)
Dessverre så kan man finne mange eksempler på "moderne" hekseprosesser i vår tid også - dette skal jeg ikke gå nærmere inn på her, men Ellen Alm sitt grundige arbeid med denne boken gir oss noe å tenke på…..
Terningkast:5 
UkeAdressa har omtalt boken:
Side 1-2
Side 3-4

Tanker om bok - Patrick Modiano: Gater i mørke

Tittel: Gater i mørke
Forfatter: Modiano, Patrick
Språk: bokmål
Forlag: Cappelen 
Utgitt: 1979
Antall sider: 149
Serie: Pan-serien
Originaltittel: Rue des boutiques obscures - utgitt 1978
Oversatt av: Mona Lange
ISBN: 8202043166

Dette er en forsettelse av bloggposten Patrick Modiano: Ungdomstid - Gater i mørke

Forlaget skriver om denne romanen:

Hva er igjen etter et menneske? Et bilde på bunnen av en skuff eller en eske, noen opptegnelser i offentlige arkiver, en journal, noen minnebrokker hos dem man har kjent og som ennå lever. Guy Roland er ansatt i et privat detektivbyrå. Han lider av hukommelsestap og er på søken etter hvem han engang var, hvor han kommer fra. Det er en jakt full av gåter, som gjør krav på fantasien, evnen til å improvisere, til stadig å snu seg etter nye spor.

Mine tanker om Gater i mørke:

Gater i mørke - Rue des boutiques obscures - er Patrick Modianos sjette roman, den kom ut i september 1978 og samme året fikk han Prix Goncourt for den.
Også denne romanen har elementer av selvbiografisk stoff, Modianos foreldre møttes og levde i Paris under okkupasjonstiden, under det tyskvennlige Vichy-regimet (slik hovedpersonen Guy Roland møtte sin tilkommende kone i tiden rundt okkupasjonen). Modiano skriver i Livret de famille (1977), en selvbiografisk tekst:"Mine erindringer gikk forut for min fødsel …. Jeg var overbevist om at jeg hadde levd i Paris under okkupasjonstiden, ettersom jeg mintes enkelte personer fra denne tiden, samt ørsmå og foruroligende detaljer" 
I romanen Gater i mørke er hovedpersonen Guy  på sporet av si fortid i Paris - han prøver å huske….
Året er 1965 og detektiven Guy Roland slutter i et detektivbyrå da sjefen hans Hutte pensjonerer seg. Da er tiden inne til å drive eget detektivarbeid - han mangler på en måte identitet, i en eller annen ulykke rundt 1940 mistet han hukommelsen, han husker altså ikke hvem han egentlig er, hva som skjedde osv.
Han nøster opp mange tråder - kanskje heter han egentlig Jimmy Pedro Stern og er gresk- jødisk og bodde i Paris da krigen startet, da under falskt navn, Pedro McEvoy. Han finner også ut at han arbeidet for den Den dominikanske republikk. Han finner spor til flere venner, blant annet modellen Denise, og noen venner av russisk opprinnelse, engelske venner og amerikanske - her var det flere som hadde grunn til å forlate Paris i disse tider…. Det gjelder å ha penger til flukt, og det gjelder å finne de rette som kan hjelpe dem…..jeg røper ikke mer av innholdet her. Men Guys reise tilbake i fortiden og tilbake i hukommelsen setter han imidlertid på sporet av noen av hans tidligere venner og bekjente.
Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.
Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier -  han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
Gjennom nitid detektivarbeid, og møte med flere personer, mange restaurant- og bar-besøk, får han små hint om seg selv, sin familie, sine venner, sin fortid. Det er mange personer han snakker med - "Jeg sto midt på en bro, i mørke, sammen med en mann jeg ikke kjente, og prøvde å fravriste han detaljer som kunne fortelle meg noe om meg selv,…"(s.39)
En stund blir adelskalenderen viktig i hans jakt, og så får han en ny eske, en kjeks-eske denne gangen (s.62), fylt med fotografier og minner som kan føre han videre - en stund går sporene i retning "søramerikaner"(s.64), i neste øyeblikk har han gresk opprinnelse (s.109), og så må han lete i telefonkataloger, og så dukker noen opp som kjenner han igjen, og som kjenner "Denise".
Dette er jo fra tiden i Frankrike under Vichy regjeringen da mange forsvant på mystisk måte, og mange måtte bruke dekknavn, og mange har grunner til å flykte med falske pass.
Mens jeg leste om Guys søken etter identitet, lurte jeg hele tiden på om han fant igjen sin identitet, om han fikk tilbake hukommelsen - så slik ble dette en spenningsroman også. Vekslingen mellom fortid rundt 1940 og "nåtid" 1965 var en effektiv måte å fortelle Guy Rolands historie på. I de siste kapitlene (s.141ff) er Guy tilbake til "åstedet" der det skjedde, han prøver å rekonstruere en viktig brikke i sitt liv, få svar på spørsmålet "hva skjedde egentlig den gangen?" - hvor godt han lykkes i dette, vil jeg ikke røpe her.

"Hittil har alt virket så kaotisk, så oppstykket…Brokker, fragmenter av ett eller annet dukket plutselig opp i erindringen etter hvert som undersøkelsen skred frem…Men når alt kommer til alt, er det kanskje dét et liv er…." (Guy i et brev til Hutte - s.144)

Dette sitatet mener jeg sier noe viktig om romanen, og det allmenngyldige, eksistensielle temaet vi finner i den: Hva blir det igjen av levd liv på jorden, hva kan oppspores, hva finnes etter oss - I tillegg her er det vel også jødeutryddelsen, Holocaust, Modiano har i tankene. Guy ble mer en symbolsk person for meg - en representant for menneskeheten - og et sterkt eksistensielt spørsmål ved "Hvilke spor er igjen etter oss?" Apropos,  om dette med å sette spor etter seg eller ikke - Hutte hans tidligere arbeidsgiver sier noe interessant - de snakker om en mann Hutte hadde kalt "strandmannen", og Guy trodde strandmannen var han, men skjønner etter hvert at det er vi alle på jorden, en strandmann - "Hutte gjentok stadig at i bunn og grunn er vi alle 'strandmenn', og at 'sanden - jeg siterer han ordrett - bevarer fotavtrykkene våre bare i noen sekunder' " (s.48) - et vakkert, symbolsk bilde tolker jeg dette som - hvor lite som står igjen etter oss…..

Guy Rolands reise til fortiden, omfattet flere reiser i nåtiden også, både reelle og symbolske - noe fant han på reisen, men kanskje ikke alt - kanskje må han fortsette "reisen" -
Tilhørighet, røtter og identitet er viktig for mennesker, men her var det ikke lett for Guy å gå tilbake og få alt på plass - kanskje må han/man bare fortsette å lete.
"Gater i mørke" er reelle gater, men jeg tror også tittelen står for dette å ferdes i det dunkle, uvisse området av ens bevissthet.

Jeg skal ikke sitere slutten på romanen, men må poengtere at de siste linjene (22) på siste side (s.150) utgjorde en utrolig vakker slutt på en stemningsfull, meningsfull og poetisk roman som jeg likte veldig godt fra første til siste side.

Sammenlignet med den første Modiano-romanen jeg  leste (Ungdomstid), ble denne en langt større lese-opplevelse - og den ga meg nok også mange flere tanker å skrive ned.....

Terningkast:6

Rose-Marie har også omtalt denne i sin blogg.

Andre romaner av Patrick Modiano jeg har omtalt: 

• Ungdomstid 
• Gater i mørke 
• Søndager i august

Nobelprisvinnere i litteratur

Tanker om bok - Patrick Modiano: Ungdomstid - Gater i mørke

Leste denne på biblioteket i dag - IPhone-Foto:RandiAa©

Tittel:Ungdomstid
Forfatter:Patrick Modiano
Utgitt:1982
Forlag:Cappelen
Serie: Pan-serien
137 sider
Innbundet
ISBN:8202095050
Språk: Bokmål
Originaltittel: Une Jeunesse

Forlaget skriver om denne boka:

Skulle man gjette, ville man si at Louis og Odile på det mest selvfølgelige vis tilhører det borgerlige, veletablerte skikt og alltid har gjort det. Det er et bedrag: femten år tidligere befant de seg tvert imot ved samfunnets ytterste, skyggegrå frynsekant. Juksere, uthalere, halv- og helkriminelle var deres omgangskrets. Og det Paris de utforsket var de mørke strøkene, bakgatene, de usleste leiegårdene. Man kan søke forgjeves etter bindeleddet mellom dette og den solfylte tilværelsen i huset i fjellet, med lekende barn og gode venner. Men det finnes.

Mine tanker om Ungdomstid:

Nobelprisen i litteratur 2014 gikk til den franske forfatteren Patrick Modiano. Begrunnelsen var at han får prisen for "minnenes kunst med hvilken han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden". Det overrasket kanskje mange at det var Modiano som ble prisvinneren i år - det var mange kanskje mer kjente navn som var "forhånds-snakket" som prisvinnere. (For eksempel Haruki Murakami).   

Patrick Modiano

Modiano er født i Frankrike 1945, og hans far var jøde. Modiano regnes som en av de fremste forfatterne i Frankrike, og har fått mange priser nasjonalt - men han er kanskje ikke så kjent i andre land. Han har gitt ut mer enn tretti bøker siden debuten i 1968, og de er da også oversatt til flere språk.
Jeg hadde ikke lest noe av han. Det var heller ikke særlig forventet i norske forlag, bøkene lå ikke klare. Men tre av bøkene hans hadde Cappelen gitt ut i Pan-serien tidligere. Og jeg sikret meg to av disse på biblioteket. Ungdomstid og Gater i mørke.
Cappelen vil gjenutgi disse tre, i tillegg til en ny utgivelse - Modianos siste roman - "For at du ikke skal gå deg vill i strøket"
Nå har jeg lest Ungdomstid, en kort roman - velskrevet og med både god miljøskildring og karakter-skildring - Om Louis og Odile med en "utagerende" ungdomstid i Paris, men som det skjer med en del ungdom som har gjennomlevd en turbulent tid - så har de altså lagt denne bak seg og blitt "borgerlig vellyket" i et nytt miljø i landlige omgivelser.....
Romanene til Modiano er hovedsaklig konsentrert om perioden under og etter siste verdenskrig og da med Paris som setting. Han er også kjent for å ha tatt opp ømfintlige temaer som samarbeid med nazistene under okkupasjonen, og han er stor tilhenger av dette med å minnes og ikke glemme - altså holde denne tiden levende gjennom for eksempel litteraturen. 
Han skildrer godt ulike menneskeskjebner. Han har selv vokst opp i etterkrigstidens Paris og mye av hans egen ikke helt lykkelige barndom har nok påvirket hans skriving, foreldre som ikke var helt tilstedeværende, og en bror som stod han nær, men som døde bare 10 år gammel.
I romanen Ungdomstid føler jeg han har brukt mye selvbiografisk.
Patrick Modiano hadde en "rastløs" skoletid på flere privat-skoler som han forlot, og en studietid som ikke var særlig målrettet - livet i Paris ble "rastløst" og formålsløst slik som han skildrer livene til Odile og Louis i denne romanen. Og som for Odile og Louis som endret livsstil, slik ble det også for Patrick Modiano da han slo inn på forfatterveien etter at han hadde møtt den franske forfatteren Raymond Queneau. (Queneau fikk i stand en slags Workshop for litteratur - Ouvroir de Littérature Potentielle) - Selve stilen i Ungdomstid fant jeg litt "gammeldags", men romanen var grei og "litt" interessant å lese - uten at den imponerte meg som den helt store romanen - jeg skal lese Gater i mørke også, den ser litt mer interessant ut - men ellers tror jeg ikke årets Nobelpris vinner i litteratur blir min absolutte favoritt-forfatter.
Terningkast en knapp:4
 

Jeg skal lese denne også: Rue des boutiques obscures

Gater i mørke, lest 30.10.2014, er spesielt omtalt her

Et par media-oppslag om Nobel prisen:

• VG
• Dabbladet

Andre romaner av Patrick Modiano jeg har omtalt: 

• Ungdomstid 
• Gater i mørke 
• Søndager i august

Nobelprisvinnere i litteratur

Tanker om bok - Gro Steinsland: Dovrefjell i tusen år

Tittel:Dovrefjell i tusen år - Mytene, historien og diktningen
Forfatter:Steinsland, Gro
Utgitt:30.09.2014
Forlag:Vigmostad og Bjørke
318 sider
Illustrert
ISBN:978-82-419-1071-5
Historie og samfunn, natur, arkeologi

Fra forlagets side:

Bli med på en vandring i de gamle farene langs Kongeveien og Pilegrimsleden over Dovrefjell, sammen med en av Norges ledende historikere.
Underveis finner spor etter jegere, pilegrimer og konger, bønder og diktere og talløse andre. Forfatteren henter fram mytene og fortellingene som er knyttet til sporene av mennesker i fjellet, og undersøker hva de kan bety.
På Dovrefjell skal urtidskongen Nor ha samlet landet og gjort det til Norge. Her ble Harald Hårfagre oppfostret i en grotte, og her møtte han kvinnen i fjellet.
I tekst og bilder er denne boken en storartet framstilling av et område som går som en rød tråd gjennom hele norgeshistorien.
Om forfatteren:
Gro Steinsland er vår fremste forsker innen norrøn religion og mytologi og har både vikingtid og middelalder som spesiale. Hun har utgitt bl.a. Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi (1991), Eros og død i norrøne myter (1997), Voluspå (1999), Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder (2000), Norrøn religion. Myter, riter, samfunn (2005) og Mytene som skapte Norge. Myter og makt vikingtid til middelalder (2012).

Mine tanker om Dovrefjell i tusen år:

Flott ny bok om natur, historie, samfunn m.m. fra Vigmostad og Bjørke.
Denne bokgleden skal jeg dele med sønnen min som elsker natur og fjell.
Og hva forbinder man ikke med Dovre? Det er vel det helt norske, våre røtter, vår identitet så å si,  men samtidig forbinder vi gjerne Dovre med det eventyrlige, med troll og Dovregubben, og det er Grieg med toner fra Dovregubbens Hall og det er Ibsen med Per Gynt, og det er pilegrimer på vandring mot Nidaros - denne nye boken om Dovre blir en tilvekst til kulturarven vår, og passer fint inn i bokhyllen ved siden av Snorres Heimskringla. (Tenker også den vil glede mange utflyttede nordmenn eller norsk-amerikanere, en flott gave-bok.) Og hva finner man i denne 318 siders innbydende boken? Cover og design var det første som tiltalte meg - meget stilig, og innholdet er rikholdig med karter, bilder - både gamle og nye, Kongeveien, moskuser, og pilegrimsled, myter og historisk arv, fjellet i diktningen og musikken, Bjørnson, Ibsen og Grieg - for å ramse opp noen stikkord. Dovre er knutepunktet for et vell av informasjon på mange områder.
Det er bare å ta en titt på et fyldig litteratur-, steds- og person-register på slutten av boken (s.307-318). Dette er et praktverk som er en estetisk nytelse å lese i, eller bare bla i - en bok som virkelig viser en del av landet vårt som vi kan være stolt av - i tillegg gir boken mye kunnskap og viten om dette området, og ikke minst: dette er boken som inspirerer til glede over naturen og fjellet….

Et utsnitt fra kart i boken

 Områdene som omtales under begrepet Dovrefjell går over flere fylker: Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag, med kjente områder som  Folldal, Dovre, Lesja, Vågå, Sel, Oppdal med flere.  
Jeg har flere ganger prøvd å fotografere litt fra fly over områdene, her er et par bilder jeg har tatt tidligere.

Dombås mot Lesja, Bjorli og Gautsjøen - Foto:RandiAa©

Dovrefjell med Skredahøin,  Svånåtindan,  Larseggen og Snøhetta - Foto:RandiAa©

Terningkast:6

Tanker om bok - Tore Rem: Knut Hamsun - Reisen til Hitler

 

Tittel: Knut Hamsun - Reisen til Hitler
Forfatter: Tore Rem
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 395
Innhold: Illustrert
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202413736
Kategori: Samfunn og debatt og Biografier

Fra forlagets side:

Lørdag 26. juni 1943 tok Adolf Hitler imot den verdensberømte norske forfatteren Knut Hamsun i sitt hovedkvarter Berghof. Ganske raskt utviklet dette møtet seg til en katastrofe. Samtidig som han insisterte på sin troskap mot Føreren, talte Hamsun ham midt imot. Det endte med at en svært irritert Hitler brått avsluttet seansen. Han skal ha vært rasende i dagevis etterpå, og frabedt seg ytterligere besøk av slike kunstnerskikkelser.
Basert på et rikt nytt kildemateriale forteller Tore Rem for første gang historien om dette spektakulære øyeblikket i sin fulle bredde. Hva var det egentlig som skjedde da disse to ulike autoritetene støtte sammen? Hvordan kunne dikteren Hamsun tro at han skulle overbevise diktatoren Hitler? Hva er forholdet mellom kunst og politikk, mellom kultur og nazisme?

Knut Hamsun. Reisen til Hitler handler først og fremst om de sju dagene Hamsun er på reise til og fra Hitler, men den begynner med forfatterens livsreise. Fra opprøret mot Ibsen, via Nobelpris og berømmelse, til Ossietzky-saken, krigsskriveriene og forfatterens forhold til «jødespørsmålet». Slik belyser denne boka ikke bare den begivenhetsrike, kortere reisen til Hitler, men også episoder fra den lengre reisen som formet Hamsuns holdninger og selvforståelse.Om forfatteren Tore Rem

Mine tanker om Knut Hamsun - Reisen til Hitler:

Knut Hamsun har alltid interessert meg, og jeg har lest det meste av bøkene hans - med Markens grøde som en favoritt. Jeg har opp gjennom årene også prøvd å få med meg det meste skrevet om han og kommentert i TV og andre media.
Da jeg fikk anledning til å se nærmere på denne ny-utkomne, fyldige boken av Tore Rem, grep jeg sjansen og jeg bare måtte begynne å lese den med en gang.
En takk til Cappelen Damm forlag.
Nå har jeg bare rukket å lese deler av den og sett på det rike bildematerialet -  et uttall flotte illustrasjoner, mange av dem har jeg aldri sett før. Den har en spennende innholdsliste, og et fyldig tillegg på slutten med noter og stikkordregister. (Jeg kommer med en fyldigere omtale når den er ferdiglest).
 
Når det gjelder Hamsun og min beundring for han som dikter, så må jeg si at i underbevisstheten har jeg på en måte greid å skille mellom forfatteren og privatpersonen - som historielærer i videregående skole har jeg alltid vært klar over Hamsuns ståsted på 1930-40 tallet når det gjelder nazistisk ideologi og engasjement.
Jeg har heller ikke vært av den oppfatning at han var "villfaren" på grunn av alder, demens eller andre "unnskyldende" årsaker. For meg har Hamsuns politiske tanker og ideologi fremstått som et bevisst og gjennomtenkte valg - nå var jeg spent på om det kom frem noe nytt i denne boken.....og ved første lesing finner jeg faktisk god støtte for den "Hamsun-oppfatningen" jeg har fra før.
Boken fokuserer først og fremst på det spesielle møtet Knut Hamsun fikk med Hitler i juni 1943, Hamsun var da 83 år gammel.
En nobelprisvinner i litteratur (1920) som går sine egne veier og møter tidenes største diktator..en beundrer av nazi-Tyskland og en forakter av England og det folk der står for.
Tore Rem har samlet mye materiale og arbeidet grundig med dette verket for å komme så nær det dokumentære, eller "sannheten" rundt dette møtet som mulig, og ikke minst "sannheten" rundt spørsmålet  hvor "stor" nazist var egentlig Hamsun?
(Jeg har tidligere lest Ingar Kolloens Hamsuns biografi hvor også dette møtet blir omtalt.)
Et merkelig møte - Hamsun en stor beundrer av Hitler, men likevel våger han å fornærme Hitler ved å fremme ønsket om å få fjernet Josef Terboven, den øverste tyske myndighet i Norge. Tore Rem legger vekt på den kjensgjerningen at Hamsun var en stor beundrer av Quisling, og ønsket å styrke hans makt mest mulig. Men ønsket om fjerning av Terboven var ikke et tegn på at Hamsun ikke var "god nok" nazist..
Av det jeg foreløpig har lest i boken, slår Rem sterkere fast det som enkelte har dempet noe ned - Hamsuns tydelige tilknytning til nazismen, og at nobelprisvinneren Hamsun (som hovedsakelig fikk sin nobelpris med tanke på Markens grøde) ble en figur for tysk propaganda.
Bokens tittel "Reisen til Hitler" får dobbel betydning - Tore Rem prøver å få frem Hamsuns "reise" i mannens eget personlige liv som førte han fremt til det nazistiske ståsted han endte på og i tillegg den konkrete reisen han foretok for å møte Hitler.
Det kommer også frem i boken at Hitler kunne beundre Hamsun fordi han følte seg "beslektet" med han - hans kunstneriske side og hans vei fra ingenting til noe stort. Videre understreker Tore Rem at Hamsun var enormt populær i Tyskland - han kunne vel støtte opp under dette med den ariske, sterke rase - Isak Sellanraa i Markens grøde var et utmerket eksempel på et slikt menneske.

Slik kunne forfatterskapet brukes i den nazistiske propaganda - den sterke, rene ariske rasen…

Tore Rem kommer nært innpå dette, og det er av stor interesse alt kildematerialet han bruker i denne boken. Han setter også søkelyset på Marie Hamsun og hennes holdninger, spesielt hennes utilslørte antisemittiske uttalelser - det er sterke ord han har funnet i noen av hennes brever.. ( for eksempel til venninner.)
Også dagboknotater fra propaganda-ministeren Goebbels har Tore Rem brukt for å vise Hamsuns posisjon blant nazistene innenfor det tyske riket.
Denne boken av Tore Rem  setter vel Hamsun og hans politiske ståsted på rett plass - en gang for alle kanskje?
For noen som beundrer Hamsuns litteratur, kan dette aspektet ved forfatteren være vanskelig å ta med i synet på han - men personlig tror jeg det blir mer mytespinneri om man legger lokk på slikt - uansett, Hamsun kunne skrive, han var en stor forfatter - men nazismen han stod for, er nok uten tvil en gedigen skamplett på mannen Knut Hamsun.

Jeg kommer med flere tilføyelser når boken er lest grundig fra perm til perm.

Jeg kan imidlertid slå fast at for meg var dette meget interessant lesing,  Tore Rems bok er høyst anbefalelsesverdig - jeg er tilhenger av at man bør søke så langt som mulig å finne sannheten om Knut Hamsun.
Terningkast:6

 Tine har også omtalt denne boken.

Her er noen av de Hamsun-verkene jeg kommer på at jeg har lest:
Sult (1890) - Mysterier (1892) - Pan (1894) - Victoria (1898) - Sværmere (1904)
Under Høststjærnen (1906) - Benoni (1908) - Rosa (1908)
En Vandrer spiller med Sordin (1909) - Den siste Glæde (1912)
Segelfoss by (1915) - Markens Grøde (1917) - Konerne ved Vandposten (1920)
Siste Kapittel (1923) - Landstrykere (1927) - August (1930)
Men Livet lever (1933) - Ringen sluttet (1936) -  Paa gjengrodde Stier (1949)

Fra Hamsun senteret: Sammendrag av bøkene

Her en interessant video fra 25.11.2014 - I en sofa i arkivet - Samtale rundt Dikteren og Diktatoren:

Tanker om bok - Gillian Flynn: Flink pike - Gone Girl

Tittle: Flink pike
Forfatter: Gillian Flynn
Produsert av: LBF
Først utgitt: 18.02.2013
Originaltittel: Gone Girl
Spilletid: 18:01:43
Antall CDer:14
ISBN CD: 9788242156174
Målform: Bokmål
Oversetter: Stian Omland
Sjanger: Krim og spenning
Lest av: Helge Winther-Larsen, Bodil Vidnes-Kopperud

Jeg brukte også papirutgaven:475 sider, fra Font forlag. Utgitt i 2013. ISBN 9788281692374 

Fra forlagets side:

Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du elsker og blir elsket av?
Dette spørsmålet må Nick Dunne stille seg på sin femårs bryllupsdag, da hans kone Amy plutselig blir sporløst borte. Politiet mistenker - nærmest av gammel vane - ektemannen. Når de undersøker datamaskinen hans og finner spor av suspekte søk, og venner av hans kone Amy forteller at hun den siste tiden var redd for ham og holdt flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. Han kan heller ikke forklare stadige telefonoppringninger. Men hva med den tilsynelatende bekymringsløse oppførselen hans og den forhøyede livsforsikringen, og fremfor alt, hvor er det blitt av Amy?
Med sitt varemerke - et suverent fortellergrep, en tidvis beksvart humor, drivende spenning og en dyp innsikt i forkvaklede menneskesinn - har Gillian Flynn skrevet en oppslukende og utspekulert thriller om kjærlighetens uhyggelige vrangside.
Gillian Flynn er kjent for norske lesere gjennom sine to første bøker Åpne sår og  Mørke rom. Denne tredje boken er hennes definitive gjennombrudd, og Flink pike (originaltittel: Gone Girl)  har ligget på amerikanske 10 på topp-lister siden utgivelsen og solgt i mer enn 2 millioner eksemplar

Gillian Flynn - bilde fra Wikipedia

Mer om forfatteren i Wikipedia, og på forfatterens Web-site.

Mine tanker om Flink pike:

Flink pike av Gillian Flynn - leste denne i april 2013, så jeg prøver ut i fra mine kladd-notater å gjenskape stemningen i den, og huske noe av alt det som skjedde i mysteriet rundt ekteparet Nick og Amy - romanen ble vekket til live hos meg igjen, da filmen Gone Girl nylig ble lansert.
Gillian Flynn har hevdet at hun har hatt en forkjærlighet for "slemme" karakterer. Om leseren får oppleve det i denne romanen, vil jeg ikke avsløre - Flink pike var hennes tredje roman og den ble raskt en bestselger med  over 7 millioner solgte bøker.
Man blir utvilsomt oppslukt av romanen, måten den er skrevet på virket nesten hypnotiserende på meg, dvs jeg ble nærmest tvunget til å lese videre, videre - måtte komme til løsningen av dette mysteriet.
Fra starten av romanen får vi kjennskap til at Amy er bortført eller drept og at ekteparet Amy og Nick har levd i et  tilsynelatende tradisjonelt og normalt "vellykket" ekteskap i 5 år.
Sporene i huset tyder på at hun er bortført med makt og kanskje hardt  skadet eller drept - og selvsagt er Nick, ektemannen, den første og mest sentrale å mistenke som gjerningsmann. Media-oppstyret tar skikkelig av, og det gjør etterforskningen og Nicks liv etter hvert også.
Realismen henger kanskje i en tråd i romanen, men forfatterens evne til å skape spenning og til å la historien ta "ville veier" gjør at man kanskje setter kravet til realisme litt til side.
Men til tross for spenningen,  av og til får man noen betenkeligheter - "hvordan kan dette gå ubemerket for seg, uten at politiet gjennomskuer noe?" - jeg skal ikke røpe noe av det "store mysteriet" i romanen - for det er sikkert noen som enda ikke har lest den. (Det er aldri lurt, eller morsomt å lese de siste sidene først i en spenningsroman)
Uten sammenligning forøvrig, annet enn spenningen og "galskap" - romanen ga meg assosiasjoner til en annen bestselger fra 1980-tallet av britiske Fay Weldon: She Devil (The Life and Loves of a She-Devil, 1983 ) ……..
Amy og Nick var kanskje kommet til et kritisk punkt i sine liv, både med hensyn til karriere og et fem års langt ekteskap. Fra et vellykket karriere-liv for begge innen media business mister de jobbene sine   - "papir media" er utkonkurrert av internett media, de flytter fra New York til Missouri, Nick blir bar-keeper og må føre tilsyn med sine syke foreldre, og Amy kan støtte økonomis med sin velstående bakgrunn.
Som ektepar flest som kommer i krise, har de hver sin oppfatning av situasjonen, stemningen fortettes - og hvem skal man tro på, hvem sin "side" skal man som leser stå på? (Må innrømme at jeg fikk sympati for Nick fra starten….) - romanen holder lenge på leseren før man begynner å skjønne litt mer av det hele. Hovedpersonene blir på en måte avslørt og "avkledd", men det skjer ganske mot slutten av romanen - skal ikke røpe for mye av "det mystiske" plottet her.
Flink pike er en psykologisk thriller - og på ett eller annet tidspunkt vil vel leseren skifte oppfatning av hovedpersonene - det er et bevisst knep forfatteren har brukt.
Forfatteren W. Somerset Maugham var kjent for en "moment og surprise"- effekt i sine noveller - Forfatteren av Flink pike har lagt inn mange slike "moments of surprise" - vel, plutselige øyeblikk var det kanskje ikke  - mer en langsom "surprise-avsløring"
Flink pike er full av overraskelser, Gillian Flynn lurer stadig leseren og mestrer å holde spenningen på topp, stort sett gjennom alle bokens 475 sider.
Tross spenning, romanen er heldigvis ikke voldelig og grotesk og brutal - det er et pluss, likeså at den har gode miljøskildringer, masse humor og en "kjapp" handling.
Det fungerte også godt med et vekslende "point of view" i romanen - Amy (i dagbokform) og Nick (muntlig fortellende) som hovedpersoner vekselvis i kapitlene.
Og moralen i romanen? -  kanskje har den et lite moralsk hint om at menneskesinnet er innfløkt å forstå - den setter et spørsmålstegn ved hvor godt vi egentlig kjenner hverandre - hvor godt kjenner man partneren sin?
Alt i alt er det mye positivt å si om romanen: Lettlest, spennende, engasjerende, det vil jeg huske den for. Så med tanke på dette, vil jeg gi den høyt terningkast - men noe litterært storverk vil den ikke bli husket for av meg.

Kommer det en oppfølger - noe som slutten av Flink pike ligger an til - så kommer jeg helt sikkert til å lese den også…….Terningkast:5

Andre som har blogget om romanen:

• Anita i Artemisias verden
• Tine
• Min bok- og maleblogg - Åslaug

Her er en omtale av filmen Gone Girl,  den skal jeg se når den kommer på DVD  
17.02.2015: Da har jeg sett filmen - Min omtale

Et par trailer-klipp fra filmen:

Tanker om bok - Walter Mischel: Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke

Fra Pax Forlag i postkassen i dag - Foto:RandiAa©

Tittel: Marshmallowtesten
Forfatter: Walter Mischel
Forlag: Pax
ISBN: 9788253037431
Utgivelsesår: 2014
Sideantall:288
Innbinding:innbundet
Oversatt av:Bjørg Nybø
Originalens tittel:The Marshmallow Test. Mastering Self Control

Fra forlagets side:

Walter Mischel - Foto Michele Toleta Myers

Mine tanker om Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke:

Denne boken fanget min interesse med en gang jeg leste om utgivelsen, "fenomenet" interesserer meg og jeg anser det for noe viktig i livet - (dessuten har jeg psykologi i fagkretsen min og har undervist mange år i faget i videregående skole) -  foruten "rene" fagbøker innen feltet, er det morsomt å lese litt mer populariserte fremstillinger av diverse temaer innen psykologi-faget. 

Takk til Pax forlag for leser-eksemplar.
Walter Mischel (f.1930) er en kjent amerikansk psykolog. Han er professor ved Columbia University og spesialist på personlighetsteori og sosialpsykologi.
Helt fra 1960 tallet har Mischel arbeidet med teorier fokusert på personligheten i relasjon til menneskers adferd i gitte situasjoner. Han har gjort flere større observasjons-studier av sosial adferd i spesifikke gitte situasjoner, og hvordan adferden ble en annen når situasjonen ble endret - videre har han arbeidet med dette med viljekontroll, og ta kontroll over situasjonen selv. Dette med å vise selvkontroll og vente med tilfredsstillelse eller belønning, begynte han å arbeide med allerede på slutten av 1960-tallet - med marshmallows testet han viljestyrken hos en del 4-åringer, og evnen deres til å motstå fristelser, og evnen til å tenke fremover og få en større belønning om de var flinke til å vente en stund. Disse "fristelses"-testene har vært mye omtalt i media, og filmer er vist på TV.

Nå fikk Mischel anledning til en oppfølgende undersøkelse av disse barna senere, og det viste seg at det var stor korrelasjon mellom viljestyrken, evnen til å motstå fristelsen, evnen til å vente og hvordan disse barna lyktes senere i livet. - Barna som hadde "bestått" testen hadde gjort det bedre på skolen, og i arbeidslivet, de var mer veltilpasset med venner osv.

Med utgangspunkt i resultatene fra dette "eksperimentet" er det da naturlig å bygge videre på denne kunnskapen - altså kan man gjøre noe for å hjelpe barn til å styrke "selvkontrollen" sin, viljestyrken sin  - ta kontroll selv, motstå fristelser, og tenke fremover……
Utholdenhet (Persistence) er en viktig egenskap - det henger sammen med viljestyrke - om den ikke er utpreget i personligheten, finnes det forhåpentligvis forbedringspotensiale - det er nyttig for foreldre som oppdrar barn å fokusere på dette......

Da er jeg spent på å lese mer om dette i boken……foreløpig har jeg bare lest litt overfladisk og bladd i den, og den virker veldig interessant. Jeg kommer med en nærmere omtale av den når den er lest ferdig.

Den ulidelige, frustrerende, selvdisiplinerende ventetiden

(Jeg har tidligere sett film-opptak fra "forsøket, og det er interessant å se hvordan barna takler denne ventingen på ulike måter - utrolig hvordan noen var "flinke" og pinte seg selv til å vente for å oppnå noe enda bedre.......og her er det viktig å hjelpe barn til å se fremover og la det bli en positiv lære dette at man kan oppnå noe enda bedre ved å være tålmodig, ved å bruke sin viljestyrke....
Her er et par "morsomme" video-klipp som illustrerer den "enkle" Marshmallow testen:
 

Rose-Marie har en omfattende omtale av denne

Tanker om bok - Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger

Jeg brukte både lydbok og papirutgaven:

Lydbok	Papirutgave
Tittel:Jeg har et teppe i tusen farger Forfatter:Anne B. Ragde Produsert av:Lydbokforlaget Først utgitt:15.08.2014 Spilletid:08:25:38 Antall CD-er: 7 ISBN CD:9788242158499 Målform:Bokmål Oppleser:Frøydis Armand	Tittel:Jeg har et teppe i tusen farger Forfatter: Anne B. Ragde Utgitt:2014 Forlag:Oktober Innb:Innbundet Språk:Norsk Bokmål ISBN:9788249514083 Utgave:1. utg. Antall sider:189

Om forfatteren fra Oktober forlags side:

Anne B. Ragde debuterte i 1990 med romanen En tiger for en engel, og har senere utgitt flere romaner og novellesamlinger, bl. a. … før jeg kommer tilbake (1994), Bunnforhold (1997), Arsenikktårnet (2001) og Fosterstilling (2003). Hun har også skrevet flere bøker for barn og ungdom, og for biografien Sigrid Undset (2001) ble hun tildelt Brageprisen. I 2004 kom den kritikerroste romanen Berlinerpoplene som hun fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for. I 2005 kom oppfølgeren Eremittkrepsene som ble tildelt Bokhandlerprisen og Den norske leserprisen. Høsten 2007 utkom Ligge i grønne enger, som er tredje og avsluttende bok i trilogien om familien Neshov, og salget av trilogien i butikk og bokklubb passerte en million. Samme høst ble TV-serien Berlinerpoplene den mest sette dramaserien på NRK etter årtusenskiftet. I 2009 ble Berlinerpoplene kåret til en av tiårets beste romaner i VG. Anne B. Ragdes bøker er oversatt til 22 språk.

Anne B. Ragde - lånt fra Oktobers side - Foto: Asger Simensen

Mine tanker om Jeg har et teppe i tusen farger:

Det viktigste poenget ved boken er nok forholdet mor-datter - eller først og fremst skildringen av en mor. Det er en hyllest til en mor som har hatt stor innvirkning på Anne B. Ragdes liv - i tillegg blir det satt søkelys på helsevesenet….. slik kan boken leses som et tilskudd til debatten rundt eldreomsorg, helsevesen, sykehjem - med fokus på samfunnets ansvar.
Vi får i klartekst beskrevet hvor nedverdigende et opphold på sykehjem kan være for eldre - ikke godt for en datter å oppleve det på denne måten. Det blir en stor tilleggsbelastning i en alvorlig sykdomsfase.
 
Selv om temaene i romanen er alvorlige, er alltid humoren der i det Anne B. Ragde skriver.
Romanen er full av takknemlighet fra en datter som også prøver å gjengjelde noe av det moren har gitt henne ved å reise på turer med moren, kjøpe bøker og andre gaver til henne og være der for henne. For uten moren og hennes inspirasjon og påvirkning ville Anne B. Ragde aldri blitt forfatter, har hun selv uttrykt flere ganger.
 
Bokens tittel signaliserer et fargerikt liv, det er Anne B. Ragdes mor, den danske Birte, som ser for seg sitt liv bestående av dette teppet - på sykehjemmet kan hun drømme seg bort inne i sitt (fantasi-)teppe i tusen farger - og gjenoppleve alle rike stunder livet tross alt har gitt henne.
Begivenhetsrikt på godt og ondt var morens tilværelse som alenemor - utrettelig stod hun på for å skaffe det den lille familien, mor og to døtre, trengte for å leve et "anstendig" liv. Selv om hun jobbet i alle døgnets våkne timer, både på fabrikken og hjemme - så det ut til at hun hadde overskudd til å gi døtrene sin form for mors-kjærlighet og mye moro. På sine eldre dager bebreidet hun seg imidlertid selv fordi hun ikke hadde vist døtrene nok kjærlighet.....
 
Foruten å være en roman "til morens pris", er dette en utrolig god  miljøskildring av oppvekst i  Trondheim på 50, 60 ,70 tallet og videre av ungdomsårene på  80 tallet. Til å begynne med er far der, etter en sår skilsmisse blir det enda trangere med økonomien og Anne minnes hvordan hun måtte hjelpe moren både med å plusse på husholdningsbudsjettet ved å samle flasker, og å finne de billigste produktene i butikken - men her er det ingen anklagende tone å finne, for  selv i trange kår, med en hardt arbeidende mor, var hjemmet fylt av varme og glede - og utrolig var det bakverket og de oppdekningene moren la all sin ære i når det skulle serveres, enten det var for gjester eller for de nærmeste. Og oppe i det hele, leste moren alltid og holdt seg godt underrettet om samfunn og politikk.
 
Anne B. Ragde har en utrolig velutviklet sans for detaljer og klarsynte skildringer av mennesker og omgivelser fra den tiden - og som leser føler man at man er der, visualisering gjennom språket kjennetegner måten Ragde skriver på - vi dras med i handlingen….
Det skjer alltid ting rundt forfatteren Anne B. Ragde har jeg inntrykk av - det er liv og røre - og slik er det sannelig i romanene hennes også - kjedelig kan man aldri kalle hennes romaner.
 
I denne romanen  bindes det hele sammen: forfatteren skal skrive roman om sin mor, slik hun gjorde i Arsenikktårnet - med mormoren i sentrum - denne "konstruksjonen" med at hun legger det frem for moren at hennes neste bok skal være om henne  - og at hun får frie hender til å skrive akkurat som hun vil, at de kan diskutere enkelte ting som skal være med i romanen - ga romanen et ekstra poeng - interessant å ta del i skriveprosessen på den måten, synes jeg.
 
Romanen  mangler ellers ikke høydepunkter, det ene etter det andre  - crescendoet var nok Annes første bryllup hvor moren tar regien og varter opp med et utrolig storslått arrangement, og sørger for et flott opphold for gjester som inntar den lille leiligheten i lang tid - ja, der det er hjerterom, er det også husrom - er et ordtak som virkelig gjaldt her. Man blir slått av beskrivelsen av morens umåtelige kreativitet. Hun beviser sannelig ordtaket  "nød lærer naken kvinne å spinne" 
 
Foruten å hedre sin mor, har vel også denne skriveprosessen fungert som en slags "sorgprosess" for forfatteren - det er fint å kunne tenke igjennom sitt forhold til en mor (eller far) som har gått bort - det er kanskje slik i "ettertid" at man kommer sine foreldre nærmere -
I sitt forhold til moren, ser det også ut til at forfatteren kom nærmere innpå sin mor på et senere tidspunkt i livet, i hvert fall når det gjaldt følelser og kjærlighet - i de første barneår var det faren som stod for nærheten og de varme følelsene. Birte, moren hadde selv hatt en oppvekst (jfr. Arsenikktårnet) der morskjærligheten var fraværende, og det man har manglet selv i oppveksten, er det ikke så lett å trylle frem og gi videre til sine barn - men moren hadde andre måter å vise omsorg og kjærlighet på - hun sydde og strikket til døtrene, hun hadde duftende vafler på bordet titt og ofte, hun vartet opp med de deiligste retter av få midler. 
 
Selv om romanen blir nokså "privat" - kan den godt leses på generell basis om blant annet hverdagsliv og hverdagsmennesker - om kvinners "kår" i trange tider på 50-60 tallet og om enslige mødre, og om omsorg og helsevesen.
Skjønt hverdagsmennesker - denne moren maktet å være noe mer enn den tradisjonelle, hardtarbeidende alenemoren - hun var en fargerik og kreativ person, en hippie da det var tid for det, nysgjerrig på livet, på litteraturen og på kunnskaper.
 
Det er mye positivt å peke på ved denne romanen - det var nesten slik at alt dette positive overskygger det som ikke fungerte så bra - nevnes bør det også: Noen vil nok mene at denne til forskjell fra Arsenikktårnet (min Ragde-favoritt) har et muntlig kaotisk og rotete preg - ( men det kan på sin side symbolisere at slik er selve livet også…..) - det er  mye "løst" prat, og detaljer - ganske "chatty" til tider, en god del trivialiteter og bagateller tar mye plass i romanen,  - og så ble den kanskje vel nærgående og privat (noen vil vel si at det var litt av charmen ved romanen). Om man er nysgjerrig på Anne B. Ragdes private liv, så er romanen i tillegg til en hyllest til moren også en slags biografi på forfatterens liv.
De litterære kvalitetene man finner i Arsenikktårnet, var ikke helt "der" i denne romanen, men alt i alt velger jeg å fokusere på det jeg fant mest positivt i romanen, og gir den derfor et solid terningkast:4

Utfyllende info:

• Anne B. Ragdes bibliografi
• En mors oppgaver - Klassekampen
• Kritikk av sykehjemmet - VG 
• Anne B. Ragde hos Brenner

Andre bloggere om boken:

• Anita i Artemisias Verden
• Tine sin blogg 
• Rose-Marie sin blogg