Tittel: Da himmlen falt Forfatter: Nazish Khan ISBN: 9788253037240 Forlag:Pax Utgitt år: 2015 Innbinding: ib Antall sider: 124
Mine tanker om Da himmelen falt:
Denne boken fikk jeg i postkassen i dag - jeg måtte ta en titt på den med en gang. Nazish Khan (f.1975) har skrevet sin første bok - og det om et emne hun har kjennskap til. Hun er født i Norge, har pakistansk bakgrunn, er utdannet sosionom og har arbeidet mye med barn og ungdom som har annen bakgrunn enn den etnisk norske.
Nazish Khan - foto fra Pax forlags side
En bok med et innbydende cover, og ikke mindre innbydende tema. Tvangsekteskap - arrangerte ekteskap er nok ikke et utdebattert tema i Norge. Her får vi et interessant "inside" innlegg i denne debatten. Boken ser ut til å gi et nyansert bilde på en kulturell tradisjon - og beveggrunnene og tenkemåten til involverte parter. For mange kan tradisjonen med arrangerte ekteskap (eller i ekstrem form: tvangs-ekteskap) være en måte å "holde kontakten" med kultur, tradisjon og slekt i det landet man kommer fra. Dette ser ut til å være et sammensatt "fenomen" som har så dype tradisjoner og så inngrodde forestillinger at det ikke bare er å sette "forbud" som et middel til å modernisere et for mange naturlig og "velfungerende" system. - Men i møtet med den vestlige verden, og ekteskapsskikker som har endret seg radikalt, (f.eks i Norge fra praktiske ekteskaps-arrangementer for et par hundrede år siden, med odel og bondesamfunn til det urbane moderne samfunnet vi har i dagens Norge ) - trenger kanskje yngre generasjoner i innvandrer-familier både samfunnets og foreldrenes hjelp til å endre en praksis som i mange tilfeller føles undertrykkende for mange unge, både for gutter og jenter, men spesielt kanskje for jentene… Ønsker man å integrere innvandrer-familiene best mulig i en vestlig kultur, i Norge, er vel ikke løsningen å "tviholde" på tvangs-ekteskap for å føle seg mest mulig knyttet til "gamle-landet" og den kulturen og de forholdene man av ulike grunner følte man "måtte" forlate…. Og selvsagt - som Nazish Khan også formidler (ut i fra egen erfaring) - ønsker kanskje de unge fra innvandrer familier å få hjelp fra foreldre eller slektninger til å finne en livsledsager som resulterer i et lykkelig ekteskap - og slik "hjelp" mener forfatteren behøver langt fra være til skade for noen, når det foregår uten press og etter ønske fra de unge - Men her gjelder det å sette en grense for hjelp til å finne denne rette partneren, og ren tvang og press fra foreldre. …….. Forfatteren presiserer sterkt at det er stor forskjell på tvangsekteskap og (frivillig) arrangerte ekteskap der de unge er med og "velger" selv. Nazish Khan har intervjuet unge mennesker som har giftet seg arrangert, og noen som har giftet seg på grunn av tvang - og hun understreker at "tvangsekteskap" er kriminelt og imot norsk lov, og noe hun tar sterkt avstand fra. Selv ser hun ut til å være lykkelig gift på den "arrangerte" måten, med foreldre som hjalp til å finne partner som hun selv kunne velge om hun ville ha - og ekteskapet har vart i tjue år.
Og akkurat denne formen for ekteskapsinngåelse mener hun bør fullt ut aksepteres i Norge - det er en del av den pakistanske kulturen, og når det praktiseres på fullstendig "ikke-tvang-ikke-press" måte er det en trygg og fin måte å finne rett partner på - mener forfatteren - interessant bok dette, har bare så vidt sett litt på den enda……
Som et innlegg i debatten, og som "opplysende" lesing anbefaler jeg denne - terningkast:5 Skal man så være enig eller uenig i Nazish Khan's syn? - Det bør man gjerne tenke over og debattere - Mitt syn holder jeg foreløpig for meg selv - Mange vil nok ha motforestillinger til Nazish Khan's syn at arrangerte ekteskap (i motsetning til tvangsekteskap) er helt OK - Hege Storhaug for eksempel er en sterk talskvinne her. Skal ikke helt si meg enig i debatt-postene etter hennes ytring, men tar det med som et ytterlig-gående "motsyn"
Tittel:Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet Forfatter: Terje Wangberg Utgitt: 2014 Språk: Norsk, bokmål Forlag: Pirforlaget Antall sider:240 ISBN:9788282870368 Innbundet Emner: Historie, Lademoen, Lilleby, Trondheim
Forlagets omtale:
En musiker blir født på Lademoen ved inngangen til andre verdenskrig. Guttungen får utløp for sitt musikalske talent på farens piano – kjøpt fra organist Bonsaksen i Lademokirka for kroner 500. Han skal bli musiker, og en lang innholdsrik karriere starter som “hyggepianist” på flere kjente etablissement i Trondheims uteliv. Han tar engasjement en rekke steder i Norge, starter mange kor og fungerer nærmest som en impresario på de stedene som får glede av hans engeri og tiltakslyst. På sin ferd får han et stort kontaktnett i artist-Norge, og han er ikke redd for å stå i stormen. Han kroner det hele med å spille i Peterskirken hvor han senere kommer tilbake med sitt eget kor.
Om forfatteren - (WikiStrinda) Bildet er hentet fra Lademoen historielags web-side. Det er gjengitt i boken på s.6, i sort-hvitt. Det er malt i 1990 av kunstneren Sverre Koren Bjertnæs (f.1976), da kunstneren var ca 15 år.
Mine tanker om Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet:
Enda en fargerik memoarbok av en fargerik person - levd liv og rik skildring av lokalmiljø og møte med den store verden. Allerede det kaleidoskopiske coveret forteller oss litt om det vi har i vente når vi følger Wangbergs begivenhetsrike liv i denne boken:Her ser vi bilde av den unge, vakre Terje som 17-årig Lamogutt og korsanger, vi ser lokalkirken hans, Lademoen og vi ser forfatteren i moden utgave med alpelue og mange erfaringer rikere - videre er det bilder som forteller om hans meritter som dirigent og organist. Bildet på s.6 i boken er et fotografi av et pompøst maleri av kunstneren Sverre Koren Bjertnæs. Bokens bakside viser et hjertelig møte mellom forfatteren og pave Johannes Paul:
Terje Wangbergs møte med paven - foto bokens bakside
Boken har ellers en del illustrasjoner - ikke helt perfekte fotografier, men fine dokumentariske bilder er det så allikevel. Historien starter med "begynnelsen" på musikk-karieren i barneårene, og en fargerik skildring av rike barneår på Lilleby - et lokalmiljø som Wangberg er utrolig flink til å skildre - har man bodd eller oppholdt seg på Lademoen, er det mangt og mye å gjenkjenne her. (Fra en liten vandring på Lademoen) Her er Google-view-bilde av hans barndoms gate - Ladeveien, og skolen "hans", Lilleby på venstre side:
Som leser trives jeg utmerket i "bokens miljø" - det er hjembyen min, og faktisk fødestedet mitt før vi flyttet til Øya.....
Dette er lokalhistorie på sitt beste - skrevet i en lett og folkelig tone, - det er mye man kan identifisere seg med - selv om det selvsagt er en liten "ego-tripp" for forfatteren - en slags dagbok, eller minnebok - det er skriverier som man som voksen og tilårskommen har grunn til å misunne forfatteren - han skriver til de grader livaktig og morsomt med tydelig preg av "selvopplevd". - En litt pussig og original vri gjør han også bevisst kanskje: historien berettes i "jeg"-form, men innimellom omtaler han hovedpersonen som "han". Det virker som den "utålmodige" forfatteren skaper litt variasjon i egen skriveprosess ved slik å variere mellom første og tredje person - (?) Vi får grundig kjennskap til forfatterens befatning med orgel, kor og musikk selvsagt - det er jo bokens hovedtema. - Og så følger vi med på den spennende ferden til Italia - oppholdet der - kantor virksomhet og korsang, ja, til og med vikar som kantor i Peterskirken i Vatikaneti 1987 - du verden, hva den mannen har opplevd. (Det er opplagt lov til å skryte litt av slikt - minner om møter med både kong Olav og kong Harald har han da også greid å flette inn...) - og som norske forfattere har gjort før han, ble det også besøk på den berømte Café Greco. Jeg skal ikke gå i detaljer i dette rikholdige innholdet - les selv, og bli beriket..... På siste bladet i boken sitter han med et barnebarn på armen - 2014 - og konkluderer med:"Sang og musikk var viktige opplevelser fra oppveksten inne i Ladeveien nummer tolv" (s.240) Og i bøkene han har skrevet, har nok Terje Wangberg gitt barnebarn en rik arv om "gamle dager" og levd liv.
Trivelig lesing for meg og mange andre. Terningkast:4 og for "lokalkjente" vil den kanskje havne på en 5
Tittel: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen Forfatter: Wangberg, Terje Utgivelsesår: 2014 Innbinding: Innbundet Antall sider: 203 Målform: Bokmål Forlag: Pirforlaget AS ISBN: 9788282870351
Forlagets omtale:
En frodig og morsom fortelling om Torgeir, Margido og Ingolf - tre kamerater fra Lilleby som i ung alder konverterer til den katolske tro og lever i mange år et munkeliv på Munkholmen under navnene Paolo, Gregorius og Hallvard. Snart inviterers tre italienske pilegrimmer, Luigi, Marco og Carlo ut til Munkholmen og med seks munker på plass blir bybildet i Trondhjem aldri det samme. Etter begivenhetsrike år velger munkene å dra på pilegrimsferd til Italia hvor de får et annet munkeliv enn i det kalde nord. Men hjemlengselen blir etter hvert for stor. De får haik med Lademoen Blandede Kor hvor de blir medlemmer og får oppleve et sjeldent sangertreff på Munkholmen.
Bilde av forfatteren er hentet fra Lademoen Historielags side. Det er malt av hans svigersønn Christer Tamnes Tronsmed (tidl.elev av Odd Nerdrum).
Forfatteren Terje Wangberg - en Lamogutten fra Lilleby som dro ut i verden for lenge siden. Her forteller han litt om seg selv.
Mine tanker om Munkebrødre:
En liten morsom "røverroman" med lokalhistorisk tilsnitt. Her får vi også et hyggelig gjensyn med miljøet, steder og "kjendis-originaler" fra Lamogutt. Boken Munkebrødre er også frisk og velformulert språklig og langt fra kjedelig. I starten får vi et fargerikt og frodig tidsbilde på oppvekst på Lilleby, Lademoen - om guttekamper og uskyldig "voldsom-lek" rundt 1940-50 tallet. Frodige skildringer av en "frodig" forfatter og med en original personlighet - Riktig så fantasifullt dette - men en god del er basert på opplevd barndom. Vi hører om tre venner som vokser opp på Lilleby-Lademoen, en rik og aktiv barndom - og Ivar J.Bonsaksen, dirigent og organist i "Lamokirka" "klarte etter hvert å få folk av alle tre" (s.110) i Lademoen kirkes guttekor. (Organisten fikk forresten en velfortjent Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1978) Videre får vi høre hvordan nonne- og munke-nysgjerrigheten startet - den hadde sitt utspring i besøk på St.Elisabeths Hospital i Ila - drevet av nonne-sykepleiere - interessante og "mystiske" damer. Og så førte det med seg Munkholmturer - da uten badeliv - den mystiske holmen og bygningene der blir utforsket.
Katolisismen og klosterliv fascinerer, og guttene drar på dagstur til Cistercienser klosteret på Tautra - og der fikk ditt litt munke-bekledning også - og så blir det rotur til Munkholmen i riktig antrekk. Munkeceller og historien om Griffenfeldt er spennende for guttene. Katolsk messe i Sankt Olav kirke med pater Franz fører så til konvertering til katolisismen Med rette klær, litt Sankt Hallvard likør og med nye navn - Paolo, Gregorius og Hallvard - og noe finpussing av trønderdialekten, så er de klare for eventyret og munkelivet på Munkholmen Senere kommer italienske pilegrimer dit, munkene Luigi, Marco og Carlo - da er de seks munker der. Det blir mye moro og spennende opplevelser. Papegøyen Olivia ble nok litt sjokkert noen ganger. Litt utflukter blir det også - et skirenn i Duedalsbakken blant annet.
Så blir det Pilegrimsferd, på sykkel, helt til klosteret Convento di San Francesco i Italia - og der blir det skikkelig korstevne når Lademoen "Blainnakor" kommer på besøk - men koret vekker også hjemlengselen, og de faller for fristelsen til å bli med bussen hjem når de får gratis skyss. Så blir munkeperioden gode minner og historie når de etter hver går over til "normalt" liv med jobber og daglige gjøremål. Men en jubel-samling får vi med til slutt - sang og kormusikk på Munkholmen.
Skal si Terje Wangberg har fantasi - denne boken kan anbefales - et funn for trøndere, men også morsom lesing for ikke-trøndere - en fargerik beretning. Som tidskoloritt og lokalhistorie og fantasifullhet fortjener den terningkast 5 Alt i alt gir jeg den terningkast:4
Tittel: Slåttekar i himmelen Forfatter: Edvard Hoem Produsert av: LBF Først utgitt: 24.11.2014 Spilletid: 09:27:26 Antall CDer: 8 ISBN CD: 9788242159526 Målform: Nynorsk Innleser: Edvard Hoem
Jeg brukte lydboken lånt på biblioteket - Og også Papirutgaven utgitt på Oktober forlag, 2014, 354s - ISBN 978 82 495 1484 7
Omtale fra forlaget:
Edvard Hoems oldefar heitte Knut Hansen Nesje, men alle kalla han berre Nesje. Forteljinga i denne romanen begynner utanfor Molde i 1874, der Nesje er slåttekar, og enkemann på andre året, med ein son å ta seg av. Plutseleg dukkar Serianna opp. Ho røyker pipe og får Nesje med på seifiske, og saman finn dei kjærleiken. Snart er dei gift og får barn. Menneska ved Frænfjorden lever eit liv i hardt arbeid, tett på jorden og fjorden. Men ein ny veg er i ferd med å opne seg i desse åra — stadig fleire sel det lille dei eig, og legg ut på den strie og eventyrlege reisa til Amerika. Seriannas søster Gjertine drøymer om å dra, sjølv om ho er berre ungjenta. Det begynner å koma brev frå utvandrarar som fortel om ein frodig, men også ugjestmild prærie som skal bli til gardsbruk og heim. Slåttekar i himmelen er ein inspirert roman av forfattaren av Mors og fars historie. Det er ei forteljing om det nye og det gamle landet, om arbeid, byrgskap og kjærleik, om å vera villig til å satse og gjere store offer.
Det er gått nesten ti år siden jeg leste den første "familie-krøniken" til Edvard Hoem - og det var historien om hvordan hans mor og far startet sitt forhold i 1945 - to ulike personer som skjebnen førte sammen, en legpredikant og en kokke som endatil hadde fått et barn med en tysk soldat i 1945 - en fin, varm og menneskelig historie som gjorde det lett for meg å tro jeg ville like hans nye familiekrønike hvor han går noen generasjoner tilbake i tid. Begge disse bøkene er diktning, romaner, men med et stort innslag av dokumentarisk familie-materiale. Edvard Hoem er en meget produktiv forfatter som jeg må innrømme har vært noe "forsømt" fra min side. Og da kan jeg ikke skylde på språket - jeg liker nynorsk, og det passer til temaene hans, og hans egen opplesing i denne siste boken er rett og slett vakker å lytte til. Jeg bestemmer meg her og nå for at jeg skal få med meg flere av hans romaner - noen som allerede er skrevet, og de han måtte forfatte i kommende år. Og ikke minst vil jeg en gang lese hans Bjørnson-biografi - han snakker jo så varmt om Bjørnson i sin "Slåttekar" også. Dette er ingen dokumentarisk slektshistorie, men diktning og roman - likevel, et sterkt snev av familiekrønike er det - sentralt står forfatterens oldefar Knut Hansen Nesje - som var født i 1838 og tjente som slåttekar hos en storbonde i Molde i 40 år, samtidig som han prøvde å drive et lite småbruk for seg selv - De to andre mest fremtredende personene er Nesjes kone Serianna, og ikke minst Seriannas søster Gjertine. Forfatteren har bygd romanen på det han har funnet i kirkebøker slik at årstall og steder og gårdsnavn er reelle. Likeså har han funnet navn på slekt som emigrerte gjennom gransking av emigrasjonsprotokoller og andre offentlige dokumenter - og ikke minst har han hatt tilgang til oldefarens mange brev til en av sønnene som utvandret til Amerika. Foruten personskildringer gir Hoem oss inngående kjennskap til bondeliv, arbeidsfolk, slit og strev i Romsdalen mot slutten av 1800-tallet - samtidig får vi en enestående skildring av de som ga etter for håp og drømmer om større avlinger og bedre fremtidsmuligheter - de som ble en del av de store massene som Norge "avga" til "Det løfterike landet".
"Udvandring", illustrasjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norge fremstillet i Tegninger utgitt 1848, viser et reisefølge av norske utvandrere som tar avskjed i hjembygda tidlig på 1800-tallet:
Kilde: Nasjonalbiblioteket
Riktig spennende og detaljert er skildringen av mennesker og forholdene på den lange ferden til Amerika - om folkene som dro lokket av rykter og andres brev - brev som ofte var mer "solskinn" enn virkeligheten, brev som kanskje skjulte litt av hjemlengselen og slitet som ble en del av hverdagen for nybyggerne "over there" (Norsk emigrasjon til USA)
Men "oldefar" Nesje er en av dem som velger å bli der han hører hjemme - det er strev og slit for å fø familien, men det er stolthet og verdighet også, og ikke absolutt utarmende fattigdom - det er samhold og kjærlighet og det er gleden over jorda og over naturen og det lille jordiske godset man har greid å skaffe seg. Dette er like mye en roman om en strevsom tidsepoke i Norges-historien , 1800-tallet og bondestanden og arbeiderklassen - ulikhetene mellom småkårsfolk og storkarer og embetsmanns-standen - Norge i en brytningstid mot parlamentarisme og demokratisering og utjevning. Interessant er det også med de sterke kvinneskikkelsene Hoem skriver om i sine romaner - her har vi den dyktige, praktiske, arbeidsomme Serianna, kona til Nesje, og ikke minst hennes fantastiske søster Gjertine - det var et "dugande" kvinnemenneske som stod opp for sine meninger, rettskaffenhet stod i sentrum hos henne - hun hadde snakket presten imot en gang og var ikke redd for å hevde sin mening, men når det var nødvendig, oppnådde hun mye ved å være diplomatisk også - spiren til mye moderne kvinnesak i henne! De to hovedpersonene Nesje og Gjertine er forskjellige på mange måter, samtidig har de noe til felles - de er "survivors" - Gjertine møter den nye verden, Nesje blir og slekten føres videre på hjemlig grunn. Selv om de fire sønnene hans ser ut til "gli" fra han på ulike vis - (skal ikke røpe noe av den historien) - så tror jeg han føler at slekters gang vil skje gjennom dem.
Det var en rik leser-opplevelse å bli hensatt til denne tiden, og å møte disse helstøpte karakterene han så livaktig skildrer - forfatteren viser en stolthet over egen slekt og egen heimbygd - og dette er noe som smitter over til leseren - vi føler røtter til det norske bondesamfunnet og vi føler tilhørighet med dem som dro - for hvem har vel ikke slektninger der borte i dag? - (Det fant i hvert fall jeg ut at jeg hadde da jeg startet med slektsgransking for en del år tilbake). I vårt rike olje-Norge i dag har vi godt av å bli minnet om at noen var her før oss og strevde og bygde landet, noen hadde et mer strevsomt liv enn vi har i dagens overflods-samfunn, vi føler grunn til å være takknemlige når vi blir fortalt om slekter før oss og om hardere tider - men om vi er lykkeligere i dag enn de var for 150 år siden? Det er ikke godt å si - i hvert fall har vi alle mulige forutsetninger for å være tilfredse og "lykkelige" - hva nå det innebærer - lykken i livet er vel kanskje ikke alltid synonymt med livskvaliteten… Å skrive om mennesker som levde for så lenge siden, å prøve og skildre livene deres, gjenskape tankene deres, er kanskje ikke så lett, men Hoem har nok tenkt i samme baner som Sigrid Undset - at menneskene i deres hjerter forblir de samme, selv om tid og sed og skikk endres - kjærlighet, og menneskelige relasjoner og menneskelige følelser som sorg, sjalusi osv. er ikke tid og stedbundne: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset)
Det er vel ikke umulig at Edvard Hoem kommer med en oppfølger til denne romanen - det skal bli interessant å se hvordan det går videre med de som slo seg ned på prærien i Dakota, eller hvordan det går med den vesle Anton Edvard som Nesje valgte å sette bort - han som ble i Norge og ble forfatterens bestefar.
Og hvordan kunne så slekta finne hverandre i det neste livet? Han Nesje fant de nok frem til - han var nok slåttekar i himmelen også…..sa han selv.
Tittel: Finne ly Forfattar: Aina Basso Utgåve: 1 Opplag: 1 Utgitt: 2014 Språk: Nynorsk Antall sider: 252 Forlag: Samlaget Format: Innbunden ISBN: 9788252185348
(Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget)
Forlagets omtale:
Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.
Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom.
Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.
Aina Basso - Foto:Tove K. Breistein
"Aina Basso (f. 1979) kjem frå Giske. Ho debuterte i 2008 med ungdomsromanen Ingen må vite. I 2010 følgde ho opp med ein roman for vaksne, Fange 59. Taterpige. I 2012 kom ungdomsromanen Inn i elden, som vart nominert til Brageprisen og Nordisk Råds Pris for beste barne- og ungdomsbok 2013. Basso er utdanna historikar og bur i Oslo."
Dette er en av de nominerte romanene for Bokbloggerprisen 2014. Og den skal leses i mars - litt i siste liten nå, men jeg leste hele romanen i ett strekk i dag. Det er ikke sikkert jeg hadde funnet frem til denne uten tips fra Bokblogger "miljøet" - det kan være interessant å lese bøker som man ikke direkte har favorisert selv - det kan være inspirerende, og til og med tilføre en ny lærdom.
Kjærlighet og forelskelse på tvers av sosiale og kulturelle barrierer er ofte problematisk - både i dag og ikke minst for 160 år siden. Aina Basso har laget en dramatisk skildring av en slik håpløs kjærlighet i denne romanen - det er Hanna fra det farende romani-folket og bondesønnen Johannes som er hovedpersonene - og rundt 1850 var nok ikke fremmedfrykt og fordommer og diskriminering mindre fremtredende enn i dag. Samtidig er dette en illustrerende beretning om forholdene for romani-folket i Norge. Hanna har flyktet fra tukthus og familieproblemer, og kommer tilfeldigvis i tjeneste hos en enkemann med to sønner - odelsgutten Harald, og den yngre broren Johannes som hun forelsker seg i - hun trodde dette var stedet hvor hun kunne "finne ly" og trygghet, men erfarer hun egentlig det? Vil hun finne frihet fra engstelse, sjalusi, slåssing og alt det vonde her? Aina Basso tar frem en sekvens av norsk historie som vi ikke har særlig grunn til å være stolte av - en folke-telling av disse "fantene" skjedde utover 1800-tallet slik at myndighetene kunne ha en viss kontroll på dem. Eilert Sundt satte seg nærmest fore å få skikk på "farende fant", de skulle registreres og gies fast bopel. Hanna har ikke bare storsamfunnet å forholde seg til, men også det lille lokale bondesamfunnet - hun kan ikke stå frem og være den hun er, hverken familien hun har kommet til eller naboene vil akseptere henne som kommer fra slikt uønsket folk. Vi følger ikke bare Hannas historie som jeg-person, men det veksler mellom henne og Johannes som jeg-personer - litt forvirrende kanskje i begynnelsen, men dette ga romanen et fint pluss, synes jeg. Johannes har også sitt å stri med, og det avsløres etter hvert at forholdet til broren er spesielt problematisk - og forholdet til den avdøde moren er noe han også ofte tenker på. Det nynorske språket i romanen er vakkert og poetisk og passer både til tema, mennesker og miljøet - men av og til kommer det noen merkelige korte setninger som var litt gåtefulle for meg…….
Finne ly er en tankevekkende roman - vakker, stemningsfull - men trist på samme tid. Terningkast - en sterk:4
Tittel: Morgon og kveld Forfatter: Jon Fosse Forlag: Samlaget ISBN: 9788252156737 Antall sider: 115 Utgitt: 2000 Format: Innbunden
Jeg brukte også lydboken utgitt 2001 på Fono forlag, spilletid 3t.5min, innleset av Jørgen Langhelle, ISBN 8278441154
Fra forlagets omtale:
Eit barn, som skal heite Johannes og bli fiskar, blir født.Ein gammal mann, som heiter Johannes og har vore fiskar, døyr. Mellom dei to ytterpunkta i eit meneskeliv, fødsel og død, spenner denne konsentrert komponerte romanen seg ut i sitt store format. Johannes liv er formidla ved dei to punkta, i eit språk som skriv seg inn mot livets inngang og utgang. Den første delen følgjer tankane til Olai, som redd og spent ventar på at kona skal føde han sonen Johannes. Den andre delen er forteljinga om Johannes veg over til den andre sida, den dagen i livet hans då alt er heilt likt, men likevel heilt forskjellig.
Jon Fosse er uten tvil en av mine største litterære favoritter - jeg har prøvd å få med meg det meste jeg kommer over av hans forfatterskap - det jeg dessverre ikke har fått med meg, er de mange drama-oppsettingene som går nesten verden over av mange av hans bøker. Men jeg leser i hvert fall alle kritikkene jeg kommer over. Nå ser jeg at Morgen og kveld går på Nationaltheatret og får flotte omtaler. Det ble en passe anledning til å repetere boken - jeg leste den første gang for seks år siden - men jeg skulle så gjerne ha sett oppføringen med Anne Marit Jacobsen.
Her et klipp med Anne Marit Jacobsen:
Morgon og kveld er en roman selv om den er kort, 115 sider - den ble utgitt i 2000, jeg lyttet til lydboken som kom i 2001. Den er i tråd med Fosses stil, altså ingen action roman på det ytre plan, men en "psykologisk" livs-thriller med mye handling likevel. Hovedpersonen er Johannes - og vi opplever han i to faser av livet - romanens tittel sier også tydelig noe om dette. Boken starter med gutten Johannes's fødsel observert av faren hans. Senere får vi tilbakeblikk på fiskeren Johannes liv - det er etter hans død. Vennen Peter er også fisker og spiller en sentral rolle i romanen - de to vennene går tilbake til steder og hendelser, livet passerer i en vakker film-revy. Det er livs-syklusen med fødsel og død som skildres - og slekters gang, slik som i Andvake - også i denne romanen er det vanskelig å skille mellom drøm og virkelighet, men poetisk vakkert er det i hvert fall. Repetisjonene i teksten og manglende tegnsetting er kjennetegn på Fosse-stilen - man suggereres inn i teksten og følger tankene og drømmene uten stans til veis ende.....Her får man ganske religiøse assosiasjoner med alle bibelske navn - Johannes, Peter, Anna, Jakob med flere og "reisen" til dødsriket er også vakkert skildret med båt på havet - man seiler gjennom livet eller til dødsriket? Utrolig hvor mye innhold Fosse likevel får med i sine korte tekster - her skildres en hel livssyklus fra fødsel til død - en usigelig vakker skildring av det å dø - og litt om det som måtte komme etterpå. Den siste reisen er poetisk og metaforisk skildret med den vesle fiskerbåten på det store havet - og hvor fint det er å bli hentet "hjem" av sin beste venn som har gått bort og funnet veien tidligere. . Og på den andre side venter alle de man har kjent og vært glad i..(men heldigvis ikke de som var "slemme" eller de man ikke ønsker å møte igjen...Fosse er ikke helt uten humor i alt dette alvorsomme...)
Tittel: Den største forbrytelsen Forfatter: Marte Michelet Utgivelsesår: 2014 Antall sider: 320s. 1. utgave ISBN/EAN: 9788205470439 Språk: Bokmål Forlag: Gyldendal
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget, men brukte også lydboken: Lydbokforlaget, utgitt 2014, ISBN13 9788242159854, 8 CD-er, innlest av Cathrin Gram
Forlagets omtale:
Den største forbrytelsen Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust Marte Michelet En rystende fortelling om frontkjempere, statspolitiet og de nazistiske byråkratene som gjorde den norske jødeutryddelsen mulig.
På begynnelsen av 1900-tallet kommer det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. De slår seg ned på Grünerløkka og får fire barn: syersken Helene, kommunisten Isak, skuespillerspiren Harry og bokseren Charles. På en annen kant av byen vokser Stian Bech jr. opp. Han er sønn av en antisemittisk høyesterettsadvokat og sliter med å leve opp til omgivelsenes forventinger. Krigen skal gi Bech jr. nye muligheter. En kald februardag i 1941 kommer Wilhelm Wagner fra sikkerhetspolitiet i Berlin til Oslo for å kartlegge alle jøder i Norge. På hvert sitt vis flettes alle disse skjebnene inn i nazismens fanatiske utryddelsesprosjekt. Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde, basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning, og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene. 26. november 1942 står ofre og gjerningsmenn ansikt til ansikt. Da går den første transporten med norske jøder til Auschwitz. Bare et fåtall skal vende tilbake i live.
Tror aldri jeg har fått denne grusomme Holocaust-historien i slik klartekst før! - det blir så smertelig nært når vi følger enkelt-mennesker slik Marte Michelet har valgt å presentere det i denne dokumentariske "rapporten". - På en objektiv måte setter hun også søkelyset på skyld og skam - det var ikke bare den tyske okkupasjonsmakten og "nazi-udyret" som var med på denne udåden - den lot seg gjennomføre fordi "vi" lot det skje, - ja, til og med hjalp til med utføringen av dette "oppdrag" Jeg skal ikke gå inn på handlingen i særlig grad i min omtale her (den grufulle slutten på "jødeproblemet" er vel innprentet hos de fleste vestlige voksne mennesker i dag) - jeg vil legge mest vekt på det inntrykk boken gjorde på meg, og den viktigheten en slik beretning har for oss i dagens samfunn - vi kan aldri bli minnet ofte nok på at dette har skjedd, og at lignende grusomheter skjer mange steder i verden i dag også - man kan ha et ørlite håp om at beretningene om menneskers ondskap og uforstand kan være med på å forhindre at masseutryddelser skjer, og at beretninger som dette kan vekke oss til mer årvåkenhet til det som skjer rundt oss - at det kan åpne øynene våre for lidelser i verden og hjertene våre for mer varme og medmenneskelighet overfor mennesker i krig, nød og landflyktighet. Og ikke minst, at vi kan sette søkelyset på oss selv og vår intoleranse overfor andre som på en eller annen måte skiller seg ut fra "mainstream". Og hva har så Marte Michelet gjort for å nå frem med sitt "budskap"?: Først og fremst tror jeg det var den helstøpte strukturen og komposisjonen av stoffet som gjorde at dette nådde inn til meg fra første til siste side av boken - det hele ble "sirklet" logisk inn til det toppet seg med "den endelige løsningen" - Michelet gir en fin gjennomgang av jødenes historie internasjonalt og i Norge - etter hvert får vi en presentasjon av de viktigste "aktørene" hun vil fokusere på for å skape en sammenhengende historie av dette dokumentar-stoffet. Det er tydelig at hun har gjort et enormt "research" arbeid rundt dette. Historien blir levendegjort, eller menneskelig-gjort for leseren ved at vi kommer nært inn på Braude-familien, jøder opprinnelig fra Litauen, men Benzel og Sara har søkt lykken i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, slått seg ned på Grünerløkka og lever et tilnærmet vellykket familieliv med fire barn som kommer til etter hvert - De fire Braude-barna får vi et innblikk i livet til - Charles som en habil bokser, Harry som drømmer om å bli skuespiller, Helene som greide å rømme til Sverige i 1940, Isak som er motstandsmann - (to av barna overlevde krigen)
Foto-illustrasjoner fra boken - Braude-familien
Og på den "gale" siden følger vi Wilhelm Wagner, tysk gestapooffiser som er ansvarlig for de norske planene på deportasjon, og den norske nazisten Stian Bech - en eksponent for den mest grusomme sorten av "nazi-svin" i det norske statspolitiet. Den norske Holocaust handler om de 530 jødene som 26.november ble stuet inn på skipet Donau og deportert, til sammen var 772 norske jøder sendt mot sin undergang, bare 34 av de deporterte overlevde - og skammen etter dette bør ikke ligge bare over det tyske nazi-regimet, men også hos de norske "medhjelperne" som bistod med gjennomføringen av deportasjonen. (Nå er det ingen unnskyldning, men kanskje en ørliten forklaring at jødene som kom til Norge etter at jødeparagrafen i grunnloven var avskaffet i 1853, ikke var særlig ansett av mange nordmenn på forhånd, mange etnisk norske hadde dessverre en forestilling om "jødepakk" når det ble snakk om dem)
Marte Michelet fokuserer også på noe som kanskje ikke er så allmenn kjent rundt "jøde-historien" i Norge - at de ble regelrett plyndret for eiendom, hus og alt før deportasjons-tiden - og i disse ugjerningene er Stian Bech plassert som en av de sentrale personene - han ble arrestert i 1945, satt på tvangsarbeid til han slapp løs i 1954. (Wagner ble dømt til døden, men ble benådet, satt til tvangsarbeid til han slapp fri i 1951, og slo seg ned i Tyskland). - "Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust" - står det på bokens cover. - Men forfatteren har også plassert "norsk holocaust" i den større sammenheng hvor det også hører hjemme. Det er kommet noen innvendinger og motforestillinger på Michelets bok - at hun ikke har vært nyansert nok, ikke fått med at det VAR en del "norske" som prøvde å hjelpe - dette synes jeg ikke hun fortjener, hun har nevnt "hjelpere" også, men jeg tror hun med hensikt har valgt å fokusere på at "vi lot dette skje"
Dette er en bok som burde bli "pensum" i norske skoler…….vi trenger denne vekkeren….. Et grundig og godt arbeid som jeg vurderer til et sterkt terningkast:5
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
