Wednesday, 26 February 2014

Tanker om bok - Thomas Bernhard: Mine priser og Et liv i Trass - en paneldebatt

En fascinerende og provoserende forfatter, høyst kontroversiell  - en kult-forfatter for mange - og han etterlot seg et stort antall verker.
"Thomas Bernhard, østerriksk forfatter. Få østerrikske forfattere har i sin samtid vært så omstridte som Bernhard. Han provoserte, særlig gjennom sin dramatikk, med kraftig kritikk av Østerrike og østerrikerne, og i sitt testament skrev han at hans verk verken skulle oppføres eller publiseres mer i hjemlandet. I mellomtiden er dette opphevet av dem som forvalter hans verk, av arvingen..."
Les mer her

Forfatter: Thomas Bernhard
Tittel: Mine priser 
Forlag: Bokvennen Forlag AS 
Utgitt dato: 10. mars 2010 
Oversetter: Sverre Dahl 
Språk: Bokmål 
Omslagsdesign: Aina Griffin 
Innbinding: Innbundet 
Sidetall: 136 
ISBN: 9788274882133

Fra Forlagets side:

Oversikt
Den østerrikske samfunnskritiske romanforfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard (1931–1989) ble bare 57 år gammel. Likevel rakk han å gi ut et betydelig antall titler som har gjort ham til en av de tyskspråklige forfatternes absolutte mestere. Hele 18 av Thomas Bernhards bøker er oversatt til norsk; nå kommer også boken som ble utgitt posthumt – over 20 år etter hans død – nemlig Meine Preise, på norsk Mine priser, en bok der han på sedvanlig vis, med utskjellinger, bitende ironi og saftige overdrivelser, forteller om de ni litterære prisene han mottok i løpet av sin levetid. I de fleste tilfellene er han ikke nådig mot dem som utdeler prisene og som han mener ikke aner hvem han egentlig er; samtidig trenger han pengene de medfører, og stiller derfor mildt sagt ambivalent opp til prisutdelingene. Det er beskrivelser av disse hendelsene, som da han mottok Julius Campe-prisen i Hamburg, der prispengene blir brukt til innkjøp av forfatterens første bil – som snart ender som vrak i Jugoslavia – som på humoristisk manér blir skildret i Meine Preise, en bok det er minst like god grunn til å lese som hans øvrige bøker.

Mine tanker om Mine priser:

Mine priser - Ikke alle prisene hans blir omtalt, han har gjort et utvalg på ni av dem som han spinner essaylignende tanker rundt.
Fra selve tittelen på boken skjønner man vel umiddelbart ironien i denne lille romanen - en viss arroganse også kanskje? Thomas Bernhard var godt vant med å motta priser for sine romaner - priser som på en måte voldte han bry, ofte var det pengebeløp som han så absolutt hadde behov for, men de som hadde nominert han til prisene, hadde han ikke så mye til overs for - "kulturelt stod han langt over disse" - var vel tanken han hadde om seg selv.
Noe stor nasjonal-kjærlighet hadde han heller ikke for sitt hjemland Østerrike - som han benyttet enhver anledning til å kritisere og refse. Et tragi-komisk forhold egentlig mellom mannen og hjemlandet.
Mine priser kom ut etter Bernhards død, den var skrevet først på 1980-tallet.
Romanen beskriver som sagt utdelingen av en del priser han har fått og det spinnes en historie rundt hver pris  .. spesielt forteller han hva pris-penger var brukt til - en sportsbil som ender i kollisjon, et hus som kunne pusses opp
Hele tiden sper han på med kritikk av myndigheter, offentlige instanser og politiske makthavere
Det absurde i dette er jo at han tar imot prisene, samtidig som han kritiserer og forakter alt og alle i relasjon til disse prisene -  "Jeg hatet seremoniene, men jeg ble med på dem, jeg hatet dem som delte ut prisene, men jeg tok imot pengesummene deres." sier han
En samfunnskritiker ble han - en paradoksal sådan - kanskje noen ikke fant han helt troverdig fordi han tok imot prisene fra de han refset - og kanskje følte han noe skam fordi han gjorde det.
Men han pekte vel på noe vesentlig ved slike prisutdelinger - det kulturelle, den litterære innsatsen og kvaliteten av arbeidet kommer i bakgrunnen - det er selve seremonien og alt styr rundt utdelingen som blir fokusert på….kjendiseriet.
Man kan vel egentlig si at den kritikk han gir samfunnet og andre notabiliteter går han ikke fri av selv - det ligger en god del selvkritikk og forakt i dette at han lar seg innordne og motta priser…..litt svart humor i dette - det er viktig å forstå han rett.

Innholdslisten med de ni prisene
Humoren preget virkelig disse essayene - den første her på innholdslisten for eksempel synes jeg var ganske kostelig: Her møter han opp for å motta Grillparzer-prisen (den fikk han i 1972) og det i nyinnkjøpt dress fra fasjonabel butikk for anledningen - og så er det jo ingen mottagelse for han, ingen som viser han på plass - med en gammel tante på slep, trenger han seg inn på en rad et stykke bak i salen - "til pass til arrangørene", mener han vel når de begynner å oppdage at hedersgjesten ikke er der. Han blir gjenkjent i salen, men flytter seg ikke frem på første rad før president Hunger selv har vært bak og anmodet han om å komme frem. Seremonien ble heller flau, med en ministerfrue som snorket, og en "ærestale" som nevner et par skuespill som han ikke en gang har skrevet - han mumler bare et kort takk for prisen, som til hans store skuffelse ikke en gang er penger denne gangen - forlater podiet og etterfølgende fest, og ministeren spør i forvirringen: Ja, hvor er det blitt av den lille dikteren vår, da? (s.18)
Etter den flaue, bisarre prisutdelingen føltes nok dressen litt for trang, og han gikk rett bort og byttet den - selv om den var brukt - noe måtte han vel gjøre for å kvitte seg med ubehagelige påminnelser.
Fornøyelig lesing, og glitrende skriver han.
iPhone bilde fra Biblioteket - Foto:RandiAa©
Humorist eller samfunnskritiker eller "disgruntled" person? Eller fortjener han alle tre betegnelsene?

Ideen med denne boken -  tema og tittel synes jeg er ganske genial - den fenget meg, og når jeg legger vekt på å se det paradoksale i denne romanen, velger jeg å gi den terningkast:5

Jeg hørte om denne romanen hans på Kapittel 11 - Litteraturfestivalen i Stavanger og gjorde et notat av en paneldebatt den gangen - jeg gjengir denne her:
M
ottoet for Kapittel 11 var "Trass" - Og Et liv i Trass må man si var mottoet forfatteren Thomas Bernhard
(1931–1989) levde etter. Det fikk vi også inntrykk av gjennom samtalen mellom Tomas Espedal, Erlend Loe og Kristian Lundberg ledet av festivalsjef Eirik Bø:

Eirik Bø - Foto:RandiAa©
Kristian Lundberg og Tomas Espedal - Foto:RandiAa©
Erlend Loe - Kristian Lundberg og Tomas Espedal - Foto:RandiAa©
Kort oppsummering av det jeg fikk med meg her:
I samtalen mellom de tre forfatterne kom det frem at Bernhard kanskje var den trassigste i litteraturens historie. Var han det? Her påpekes tegn i så måte: I sin trass hadde han nærmest opptegnet betingelser i sitt testament om ingen publisering i den østerrikske stat - en stat og et skolesystem han mente omtrent tok livet av han. Erlend Loe fokuserte imidlertid på at Bernhards hat ikke var uten humor - at forfatteren var nærmest lystent tiltrukket av grotesk hat - at han personifiserte nedrakkingen av staten - og at det er ganske paradoksalt at Bernhard som ikke ville ha noe med samfunns-institusjonene å gjøre, tar imot priser og lønn av statlige institusjoner.
I boken "Mine priser" (Meine Preise) - utgitt 20 år etter hans død - er utskjellingen av staten tydelig, ispedd en stor dose ironi og humor - han forteller om sine ni litterære priser og omstendigheten rundt disse. Et hån kanskje mot de som utdeler prisene og ikke engang "kjenner han" - men en av prisene gir han mulighet til å kjøpe sin første bil, et snarlig vrak som ender opp i Jugoslavia. I romanen får han frem hvor "krenket" han føler seg over disse prisene - men pengebehovet seirer over "krenkelsene". Det blir en slags kjærlighet til det å hate et system.

Det kommer også frem i samtalen at Bernhard velger ensomheten, dvs at hans prosa er noe "smal" - slik Jon Fosse har blitt kritisert for - språket er også spesielt med mangel på avsnitt og tegnsetting - man "tvinges videre i en messende rytme", tilføyer Eirik.
Konklusjon: Valget av denne forfatteren og samtale rundt hans verker og ideer passet ubeskrivelig inn under mottoet Trass - Thomas Bernhard hadde tydelig påvirket de fire som utvekslet tanker rundt forfatteren, og min nysgjerrighet ble i hvert fall vekket til å sette meg litt bedre inn i Bernhards forfatterskap - slik får man alltid inspirasjon på en litteratur-festival.
Her er min omtale fra Kapittel 11: 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI 
September i Stavanger  
Her er omtale fra Kapittel 10:  

  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V    

8 comments:

  1. Enig med deg i at han virker vaskelig å plassere. Nå har jeg ikke lest en eneste bok av ham, men etter opplysninger han ga om seg selv i filmen; "Drei Tage" får jeg ikke det inntrykket at det er noen humorist vi har med å gjøre. Han søkte å være alene, konversere med personer og ting som ikke er mer.Så livet som en teaterscene og selvmord til personer rundt seg hadde han en glede av å observere. Han var til de grader opptatt av at hjernen trenger motstand, så han valgte å skrive, selvom han hatet det.Han hatet faktisk bøker!! Imidlertid hadde han talent både for tegning, musikk, skuespill osv.., men valgte å skrive for det ga mest motstand.Melankolien var sterkt tilstede i hans liv. Han mente at vi befinner oss i det ytterste mørke og så en "lydløs" forsvinning som mål.

    ReplyDelete
  2. Interessante opplysninger, Alice. Jeg vil kalle det Black Humour - galgenhumor. Mye kan virke litt pessimistisk og negativt ja.

    ReplyDelete
  3. Ja, der tror jeg du har ordet.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Så jeg vil nå si han hadde humor, men ikke av den lyse, lette, glad-typen

      Delete
  4. Flott at denne boka har blitt oversatt til norsk, og takk for fin omtale! Mens Thomas Bernhard sin dramatikk skapte politikse kontroverser og skandaler mens han levde og en god del år senere, legger nyere oppsettinger, ca de siste 10-15 år, stor vekt på det humoristiske i Bernhards tekster. I Østerrike spilles han ofte og med stor suksess, og både regissører og publikum har absolutt oppdaget hans humoristiske side.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk for info,Elin - fint du nevner humoren - den er jo der, ikke alle som legger merke til det - noe særegen da, er den.

      Delete
  5. Det er kanskje enklere for østerrikerne, så mange år etter Bernhards død, å se andre trekk ved forfatterskapet hans enn kun det bitende og hatske? For han har en del observasjoner som får en til å trekke på smilebåndene. Selv om jeg synes Bernhard har en til dels krevende skrivestil så liker jeg hans beske måte å se på verden på.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Godt poeng. Helt enig med deg der, Anne.

      Delete