Tanker om bok - Jon Fosse: Kveldsvævd

Tittel:Kveldsvævd  - forteljing
Forfatter: Jon Fosse
ISBN: 9788252185003
Forlag: Samlaget
Språk: Nynorsk
Format: Innbundet
Trykkeår: 2014
Sider: 58

Fra forlagets side:

Kveldsvævd
Siste band i Andvake-trilogien

Kveldsvævd er ein frittståande oppfølgjar til Andvake og Olavs draumar. Her møter vi gamle Ales, dotter til Alida. Gjennom henne får vi vite korleis det gjekk med Alida og Asle, paret som ofra samvitet for kjærleiken. Asle vart hengd i Bjørgvin. Alida og den vesle sonen Sigvald følgjer sambygdingen Åsleik tilbake til Dylgja, staden Asle og Alida ein gong reiste frå.

… og Alida tenkjer at ho og Asle framleis er kjærastar, dei er med kvarandre, han med henne, ho med han, han i henne, tenkjer Alida og ho ser utover mot havet og på himmelen ser ho Asle, ho ser at himmelen er Asle, og ho merkar vinden og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel …

Jon Fosse - Foto: Tom A. Kolstad fra Samlagets side

Mine tanker om Kveldsvævd:

Med Kveldsvævd proklamerer Jon Fosse at det fra nå av er slutt med teater, drama - han vil holde seg til lyrikk og prosa. Og lyriker er han i det meste han skriver - ikke bare diktsamlingen Stein til stein som jeg leste for ikke så lenge siden.
Han legger selv vekt på dette å være lyriker - i et intervju jeg leste i Kultur Adressa sier han til Siri Økland: "I alt eg skriv er eg ein slags lyrikar. Eller ein spelemann". (Kommer tilbake til dette med Fosse selv inkorporert i "Kveldsvævd")
Viktige ord fra Fosse i samme intervju er også dette om at han ikke vil skrive moraliserende - da skriver du dårlig, sier han - skriver du politisk korrekt - da skriver du dårlig, skriver du feministisk - da skriver du dårlig. Videre slår han fast: "Den gode litteraturen har noe androgynt over seg", og at forkynning "både politisk og religiøs er drepen for kunsten" - Kloke ord, så enig så enig!(Det ble forøvrig en del diskusjon rundt publiseringen av intervjuet Siri Økland gjorde med Jon Fosse -  det kom i flere aviser i opprinnelig nynorsk-versjon, men Aftenposten hadde satt det om til bokmål)Jon Fosse har "proklamert" at han har konvertert til katolisismen, og sluttet å drikke, - en sky mann som alltid måtte drikke for å kunne lese opp fra sine arbeider - innrømmer han.

Kveldsvævd er den siste "fortellingen" i trilogien om Alida og hennes familie. Andvake kom først i 2007, Olavs draumar i 2012, og denne siste Kveldsvævd i 2014. Jeg ble veldig betatt av de to første fortellingene, og har ventet spent på den siste i serien. Denne siste delen ble på en måte en slags oppsummering av de to andre. Vi får vite hva som skjedde fra starten, vi får vite hvordan det gikk videre - og her kommer det også mer frem i klartekst det Asle har forvoldt, slik at han endte opp i galgen.
Tittelen på denne er også som de to foregående valgt med omhu:Alle titlene ser ut til å assosiere til søvn, drøm, oppvåking etc.
I denne siste er det vel en assosiasjon til at det går mot livets slutt - selve ordet kan bety svæve, en plante i kurvblomstfamilien - den lukker kronbladene om kvelden, overført til mennesker blir det vel noe slikt som å være kvelds-trøtt - eller trøtt av livet.
Alida er borte. Nå er det Alidas datter som er blitt gammel og kveldstrøtt - men i denne siste fortellingen, som i de to foregående veksler vi litt mellom nåtid og fortid, mellom drøm og virkelighet.
"Nåtiden" i fortellingen er den gamle Ales som går mot sitt livs kveld, hun er Alidas datter - faren er Åsleik, ikke Asle., men i tilbakeblikk er vi i fortiden med Alida og barnet Sigvald som hun fikk med Asle. Alida går rundt i Bjørgvin og leter etter Asle, hun vet ikke at han er tatt og straffet med henging. Hun møter Åsleik som er 25 år eldre, han vet - og han tar med seg Alida og sønnen og hun starter som taus hos han.
Over alle tre bøkene får vi et sterkt inntrykk av livets mørke, vonde sider, kontrastert til de lyse sidene ved livet - som det tydeligvis er færre av. Men kjærligheten er vel en av de sterkeste elementene på den positive av livets sider. Musikken og "spillemannen" er også vesentlig i trilogien - musikken  kan plasseres både på den gode, og den mørke siden. For Alida er den god og lys og forbundet med kjærlighet - Asle var spillemann, og sønnen Sigvald ble spillemann. Men for moren til Alida, og mange andre i det sterkt religiøse, pietistiske miljøet var musikk og spillemenn av det onde.
Asle fra de to foregående fortellingene ble for meg en mystisk, mytisk inkarnasjon av både frelser og djevel - han verner sin kjærlighet til Alida, og beskytter henne og barnet de fikk, samtidig blir han en kaldblodig morder for å beskytte sin familie og kjærligheten .
Det blir tydeligere i denne siste fortellingen at Asle er en morder - at han har drept Alidas mor i det de flyktet til Bjørgvin, og mannen han tok flukt-båten fra, og i Bjørgvin drepte han flere - Alida var øyensynlig uvitende om dette da hun går rundt i Bjørgvin og leter etter han - treffer Åsleik som tar henne med hjem som taus, og som senere blir mannen hennes - hvis man fortsetter assosiasjonene til bibelen som jeg nevnte i Andvake - får Åsleik her en slags Josef posisjon han blir den "praktiske" faren til Sigvald -  og senere biologisk far til Ales.
Ales har aldri hørt moren fortelle denne historien om halvbrorens far, nå tenker kanskje Ales at om moren har rømt med denne morder-mannen så måtte det være fordi han hadde tvunget henne, og ikke av kjærlighet.
Det fungerer godt dette med skifte av tid i fortellingen - slekter følger slekters gang - Det er Alidas datter nå, som er en gammel kone - og hun er kommet til sin "Kveldsvævd", og "drømmer" seg tilbake i sine formødres historie - hun gjenkaller Alida som går med barnet (Sigvald) omkring og sulter i Bjørgvin, på leting etter sin Asle, som hun ikke vet er blitt døds-straffet for mord. Så møter hun Åsgeir, og "tar til takke med han", det blir løsningen, når Asle, den store kjærligheten er borte. Men Asle er med henne i tankene og drømmene livet ut - også i naturen, i havet og vinden er de forenet - og Alida ser ut til å velge å forsvinne i havet i en slags forening med Asle - de er også forenet i "slekters" gang. Omslaget for denne siste fortellingen viser felen, her er det også en kontinuitet - tre generasjoner spelemenn: far til Asle, Asle og sønnen Sigvald - og så kommer Sigvalds datter som får en slepemann-sønn som heter Jon, og så er han visst forfatter også - ja, da er sirkelen sluttet - forfatteren Jon Fosse har diktet seg inn i denne "helheten", hans "musikk" er ordene, diktningen.

En kraftfull avslutning på denne Andvake-trilogien - tre bøker som er langt fra mursteins-mektige når det gjelder sideantall - men mektig litteratur om livets gang i generasjoner - og man kan nærmest høre felens melankolske klang gjennom lesingen av dette verket…..denne trilogien vil ikke slippe taket i meg på lenge i hvert fall - om noen sinne…..

Og da må terningkastet på denne bli:6

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

• Her er min omtale av "Et utvalg av hans verker":  Morgon og kveld, Nokon kjem til å komme, Sonen, Jente i gul regnjakke, Desse auga, Eg er vinden, Naustet,
• Her er min omtale av Andvake 
• Her er min omtale av Olavs draumar
• Her er min omtale av Kveldsvævd 
• Her er min omtale av Morgon og kveld

Anita i Artemisias verden har også omtalt disse.
Rose-Marie om Andvake trilogien