Friday, 28 March 2014

Tanker om bok - Jamie Ford: Sanger til Willow Frost - Litterær salong i Trondheim med Jamie Ford 28.01.2014

Tittel: Sanger til Willow Frost
Original tittel: Songs of Willow Frost
 Forfatter: Jamie Ford 
Forlag: Gyldendal 
Oversetter: Monica Carlsen  
Utgivelsesår: 2014
384 sider
1. utgave
ISBN/EAN:9788205457720


Biblioteket  har mye spennende å by på, ikke bare utlån av bøker.
I kveld var det Litterær salong med Siv Gøril Brandtzæg som skulle intervjue forfatter Jamie Ford, han er på Norges turne med lansering av sin siste roman Sanger til Willow Frost.
Vi benket oss på første rad (Britt, Anita og jeg - tre veldig bokglade damer), sammen med en ganske stor forsamling av (Jamie Ford)-bokinteresserte.

Forfatteren visste på forhånd at hans første roman - Hotellet på hjørnet av bitter og søt  - ble veldig populær i Norge - så han presiserte at han følte seg velkommen. (Innbydelsen så slik ut)

Siv Gøril Brandtzæg gjennomførte et meget inspirerende intervju, og fikk forfatteren til å lese flere spennende utdrag fra romanen.
Det inspirerte veldig til å ta fatt på lesingen/lyttingen av denne.

Siv Gøril Brandtzæg og Jamie Ford - Foto:RandiAa©
Jamie Ford leser fra sin siste roman - Foto:RandiAa©
Dette inspirerte veldig til å ta fatt på lesingen/lyttingen av Sanger til Willow Frost

Under intervjuet fikk vi vite en del om forfatterens etniske erfaringsbakgrunn, hans syn på sterke, interessante kvinner i sitt persongalleri, hans bruk av den mystiske, sentrale fortid som dukker opp i "nåtiden" - (dette gjelder både debut romanen og "Willow Frost")


Det er dette som interesserer forfatteren - de "intime" menneskelige historiene, kjærlighetshistorier - dette er noe forfatteren greier å skildre uten sentimentalitet, men med nærhet og varme - I intervjuet avslører han en del om båndet mellom mor og sønn, sanger og skuespiller Willow Frost og hennes sønn William som vokste opp på barnehjem - William vil så gjerne vite - "hvem er moren", "hvorfor forlot hun han?"
Vi skjønner gjennom intervjuet at 1920-30 årene er ikke tiden hvor kinesiske kvinner hadde høy status i USA, heller ikke kinesiske aktører. Og Siv Gøril vil ha forfatteren til å "innrømme" at han er feminist av seg - og han går med på det, en respekt og beundring for sterke kvinner er ikke av veien. Også i denne romanen skjønner jeg at noen må handle slik de gjør, det er tiden, det er kulturen, det er miljøet.

Også i denne romanen spiller musikk og sanger en rolle (Slik det gjorde i "Hotellet")

(Litt om sangene som inspirerte forfatteren, og noen lytte-klipp.) 

Willow Frost, i tillegg til å være kvinne, er kineser, og ikke nok med det, hun er sanger og skuespiller - ikke noe godt utgangspunkt på den tiden, og i det miljøet. I kinesisk kultur var det heller ikke anerkjent at kvinner skulle stå frem slik - menn spilte alltid kvinnerollene.

I intervjuet fikk jeg også forståelse for at romanen handler om fordommer, forlatthet, lengsel og behov for kjærlighet.

Er ikke det noe som opptar de fleste da - så dette vil nok være en roman som treffer en "i hjertet" for å si det slik.

Vi liker den gode, litt triste historien - vi liker å lese om mennesker som er på leting, mennesker som lengter og håper…..

Og så har Jamie Ford selvsagt en ny roman i tankene, det kom frem i intervjuet……men det arbeidet må hvile litt mens han er på Norges-turneen, han innrømmet at han ikke er som mange andre forfattere som kan skrive hvor som helst de befinner seg - han må sitte i trygge omgivelser på sitt eget kontor - men flere bøker fra den forfatteren kommer det helt sikkert.

Produsert av:LBF
Først utgitt:08.01.2014
Originaltittel:Songs of Willow Frost
Spilletid:12:01:27
Antall CDer:10
ISBN CD:9788242157843
ISBN Lydfil:9788242160928
ISBN Digikort:9788242157850
Målform:Bokmål
Oversetter:Monica Carlsen

Oppleser:Duc Mai-The
Jeg kommer til å bruke lydboken av romanen, jeg tror den vil bli utmerket "å gå til".

Fra Forlagets side:

Sanger til Willow Frost
Jamie Ford
Endelig! Ny roman fra forfatteren av Hotellet på hjørnet av bitter og søt.
Seattle, 1934: Tolv år gamle, kinesisk-amerikanske William Eng har bodd på barnehjemmet Sacred Heart siden moren ble båret bevisstløs ut av den trange leiligheten deres fem år tidligere. På septemberdagen som barnehjemmet har bestemt skal være alle gutters bursdag, blir William og de andre tatt med på kino. Da bildene av en orientalsk sangerinne glir over lerretet, får William hjertet i halsen: Tross hennes glamorøse ytre er William overbevist om at filmstjernen Willow Frost er moren hans.
Bestemt på å finne Willow og bevise at moren er i live, rømmer William fra Sacred Heart sammen med venninnen Charlotte. Mens de leter seg frem i Seattles nedslitte gater, blir de nødt til å konfrontere mysteriene rundt Williams fortid og hans forbindelse til den eksotiske filmstjernen.
Men Willow Frosts historie er mye mer komplisert enn Hollywood-fantasiene som William har sett på lerretet.
I Sanger til Willow Frost tar Jamie Ford leserne med på en følelsesmessig oppdagelsesreise til 20- og 30-tallets USA, til Seattles Chinatown og til Hollywoods magiske barndom. Det er en besettende historie som alle som noen gang har savnet en familie og et sted å kalle hjemme, vil kjenne seg igjen i. 

Jamie Ford - Foto: Laurence Kim

Om forfatteren  - Fra Forlagets side:

Forfatteren av kjempesuksessen Hotellet på hjørnet av bitter og søt følger opp med en mektig mor-sønn-historie fra Seattle under den store depresjonen.
Jamie Ford (f. 1969) debuterte i 2009 med Hotellet på hjørnet av bitter og søt, som solgte i mer enn 1,3 millioner eksemplarer i USA og nærmere 140 000 eksemplarer i Norge. Romanen ble solgt til 34 land, og ga Ford Asian/Pacific American Award for Literature.
Når Ford i januar 2014 er tilbake med Sanger til Willow Frost, er det en roman alle de som elsket Hotellet på hjørnet av bitter og søt, vil kjenne seg igjen i. Sanger til Willow Frost gikk rett inn på New York Times' bestselgerliste da den kom ut i USA i september 2013.
To av Fords besteforeldre var av kinesisk avstamning, og familiehistorien er en viktig inspirasjonskilde. Heltinnen Willow Frost er ifølge Ford sterkt inspirert av hans mor, hans kinesiske bestemor («en alfahunn i en tid da kvinner flest var uvillige til å betale prisen for en slik uavhengighet») - og av skuespillerinnen Anna May Wong.
Jamie Ford vokste opp i Ashland, Oregon, og i Seattle, men bor i dag i Montana med kone og barn, eller som han sier det selv: «Flere tenåringer enn jeg greier å holde oversikten over».
Jamie Ford kommer til Norge i januar 2014, i forbindelse med lanseringen av Sanger til Willow Frost.

 

Mine tanker om Sanger til Willow Frost:

28.03.2014 - da er boken lest og lyttet til - så her kommer en liten oppdatering
Etter å ha lest suksess-romanen til Jamie Ford - Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt, var det et opplagt valg å lese og lytte til denne. Spesielt etter et hyggelig møte med forfatteren i Litterær Salong på biblioteket for to måneder siden var inspirasjon og motivasjon til å ta fatt på denne på topp.
Lydboken ble som vanlig "konsumert" på gåturer, og det passet denne utmerket til - fin opplesing av Duc Mai-The, et høyst overkommelig persongalleri, enkel handling med "snilt" innhold - (sammenlignet med mange voldelige, opprivende krim-bøker)
Handlingen varierte mellom nåtid og retrospektiv fortid, og dette gjorde historien interessant - vi fikk vite mer og mer etter som handlingen skred frem.

"Heartbreaking", har forfatteren selv kalt sin roman - og det bar den vel kanskje preg av, men for meg var den absolutt ingen "tåreperse" som enkelte har benevnt den.

Melodramatisk var den nok, men så absolutt ikke klisje-betont; kjedelig var den heller ikke  - en tanke langdryg mot slutten kanskje - men hyggelig lytting hele veien. Realismen fungerte mer i en Dickensk ånd for meg - fikk litt assosiasjoner til Oliver Twist faktisk.

Romanen var også en påminner om fattigdom, og de vanskelige valg kvinner i harde tider har måttet ta i forhold til å sikre seg et livsopphold - Til å begynne med i romanen fikk jeg kanskje inntrykk av at hovedpersonen med kunstnernavnet Willow Frost har plassert sitt barn William på barnehjemmet Sacred Heart for å skape en lettvint kunstnerkarriere for seg selv. Men etter hvert kommer det frem hva hun har ofret, hvorfor hun har måttet handle som hun gjorde, hvorfor hun har tatt disse triste valgene - fordi det var det "beste" av flere onder - og ikke minst er det rørende å se at William forstår morens valg, og klandrer henne ikke for det - og når han blir klar over den "vemmelige" herkomsten sin, er han også klok nok til ikke å hate eller bli bitter på grunn av sitt faderlige opphav - en riktig klok liten gutt - nesten ikke helt trovedig kanskje.

Når jeg har nevnt assosiasjoner til Dickens, holder ikke sammenligningen helt med hensyn til barnehjemmet - det var egentlig forholdsvis positivt fremstilt - barnas familie var mer samholdet dem i mellom enn forholdet til de voksne - så skildringen her var vel kanskje i meste laget idyllisk.
Positiv lærdom man kan trekke av denne romanen, er også tidsbildet av USA's vestkyst på 1920-30 tallet, en tøff tid for mange, og ikke minst for etniske minoriteter. I hotellet på hjørnet av Bitter og Søt var det spesielt interessant å lese om de japanske og kinesiske "lokalsamfunnene", slik var det i denne boken også - da med all vekt på det kinesiske samfunnet, rasediskriminering og klassesamfunn - kvinners likestilling med menn var mangelfull på den tiden, og spesielt belastende var det å være en "Kina-kvinne" med et yrke som i seg selv var diskriminerende.
Film-historie var også et spennende tema som ble berørt - her virket det som kinoer og forlystelses-steder florerte og tiltrakk seg folk nettopp fordi livet ellers var spesielt tøft etter børskrakk, arbeidsledighet og depresjonstid..Jamie Ford har førstehånds kjennskap til forholdene i Seattle, USA's nordvest-kyst på den tiden - og på mange måter gjenskaper han sin egen families historie - selv om dette er mest fiksjon og fantasi, enn biografiske fakta-opptegnelser - men han har fortalt i intervjuer at mye fra egen familie-historie er benyttet i romanen - spesielt gjelder dette livet til hans bestemor. Noe av det som gjorde også denne romanen spesielt lesverdig er dette med et innblikk i asiatisk-amerikansk miljø og historie.
 Mot slutten av romanen fikk jeg en god følelse - William har møtt moren sin og fått hele hennes historie på godt og vondt, mest vondt, han har fått et innblikk i sin egen herkomst og bakgrunn - og så er han fornøyd med det, og drar tilbake til barnehjemmet, for han har jo fått returbilletten til trikken med seg da han dro for å oppsøke moren - han finner seg igjen til rette med vennene sine ("familien" sin) der, han er ikke bitter fordi moren igjen har forlatt han - nå VET han - historien kunne egentlig  ha sluttet her - en slags Happy Ending det også - men så skjer det noe mens han sitter ved sin kjære venninne Charlottes grav - ja, det overlater jeg til andre lesere å finne ut av selv - slutten får i hvert fall en slags "forsterkning"

Jamie Fords første roman var nok bedre enn denne, men "Willow Frost" hadde også en fin historie, og mye lærdom og innsikt å gi leserne, så jeg gir den en "vippe-terning": 4 - 5

Videoklipp med forfatteren:

   

Her Rose-Maries fyldige omtale av romanen 
Her Anita's referat fra Jamie Ford's besøk 
Min omtale av Hotellet på hjørnet av bitter og søt

Etter intervjuet spurte Jamie Ford om å få ta bilde av fans'n, og her er bildet han tok:
Jamie Ford i Litterær Salong (Anita tok bildet)

Saturday, 22 March 2014

Tanker om bok - Jon Fosse: Kveldsvævd


Tittel:Kveldsvævd  - forteljing
Forfatter: Jon Fosse
ISBN: 9788252185003
Forlag: Samlaget
Språk: Nynorsk
Format: Innbundet
Trykkeår: 2014
Sider: 58

Fra forlagets side:

Kveldsvævd
Siste band i Andvake-trilogien

Kveldsvævd er ein frittståande oppfølgjar til Andvake og Olavs draumar. Her møter vi gamle Ales, dotter til Alida. Gjennom henne får vi vite korleis det gjekk med Alida og Asle, paret som ofra samvitet for kjærleiken. Asle vart hengd i Bjørgvin. Alida og den vesle sonen Sigvald følgjer sambygdingen Åsleik tilbake til Dylgja, staden Asle og Alida ein gong reiste frå.

… og Alida tenkjer at ho og Asle framleis er kjærastar, dei er med kvarandre, han med henne, ho med han, han i henne, tenkjer Alida og ho ser utover mot havet og på himmelen ser ho Asle, ho ser at himmelen er Asle, og ho merkar vinden og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel …


Jon Fosse - Foto: Tom A. Kolstad fra Samlagets side

Mine tanker om Kveldsvævd:

Med Kveldsvævd proklamerer Jon Fosse at det fra nå av er slutt med teater, drama - han vil holde seg til lyrikk og prosa. Og lyriker er han i det meste han skriver - ikke bare diktsamlingen Stein til stein som jeg leste for ikke så lenge siden.
Han legger selv vekt på dette å være lyriker - i et intervju jeg leste i Kultur Adressa sier han til Siri Økland: "I alt eg skriv er eg ein slags lyrikar. Eller ein spelemann". (Kommer tilbake til dette med Fosse selv inkorporert i "Kveldsvævd")
Viktige ord fra Fosse i samme intervju er også dette om at han ikke vil skrive moraliserende - da skriver du dårlig, sier han - skriver du politisk korrekt - da skriver du dårlig, skriver du feministisk - da skriver du dårlig. Videre slår han fast: "Den gode litteraturen har noe androgynt over seg", og at forkynning "både politisk og religiøs er drepen for kunsten" - Kloke ord, så enig så enig!
(Det ble forøvrig en del diskusjon rundt publiseringen av intervjuet Siri Økland gjorde med Jon Fosse -  det kom i flere aviser i opprinnelig nynorsk-versjon, men Aftenposten hadde satt det om til bokmål)Jon Fosse har "proklamert" at han har konvertert til katolisismen, og sluttet å drikke, - en sky mann som alltid måtte drikke for å kunne lese opp fra sine arbeider - innrømmer han.


Kveldsvævd er den siste "fortellingen" i trilogien om Alida og hennes familie. Andvake kom først i 2007, Olavs draumar i 2012, og denne siste Kveldsvævd i 2014. Jeg ble veldig betatt av de to første fortellingene, og har ventet spent på den siste i serien. Denne siste delen ble på en måte en slags oppsummering av de to andre. Vi får vite hva som skjedde fra starten, vi får vite hvordan det gikk videre - og her kommer det også mer frem i klartekst det Asle har forvoldt, slik at han endte opp i galgen.
Tittelen på denne er også som de to foregående valgt med omhu:Alle titlene ser ut til å assosiere til søvn, drøm, oppvåking etc.
I denne siste er det vel en assosiasjon til at det går mot livets slutt - selve ordet kan bety svæve, en plante i kurvblomstfamilien - den lukker kronbladene om kvelden, overført til mennesker blir det vel noe slikt som å være kvelds-trøtt - eller trøtt av livet.
Alida er borte. Nå er det Alidas datter som er blitt gammel og kveldstrøtt - men i denne siste fortellingen, som i de to foregående veksler vi litt mellom nåtid og fortid, mellom drøm og virkelighet.
"Nåtiden" i fortellingen er den gamle Ales som går mot sitt livs kveld, hun er Alidas datter - faren er Åsleik, ikke Asle., men i tilbakeblikk er vi i fortiden med Alida og barnet Sigvald som hun fikk med Asle. Alida går rundt i Bjørgvin og leter etter Asle, hun vet ikke at han er tatt og straffet med henging. Hun møter Åsleik som er 25 år eldre, han vet - og han tar med seg Alida og sønnen og hun starter som taus hos han.
Over alle tre bøkene får vi et sterkt inntrykk av livets mørke, vonde sider, kontrastert til de lyse sidene ved livet - som det tydeligvis er færre av. Men kjærligheten er vel en av de sterkeste elementene på den positive av livets sider. Musikken og "spillemannen" er også vesentlig i trilogien - musikken  kan plasseres både på den gode, og den mørke siden. For Alida er den god og lys og forbundet med kjærlighet - Asle var spillemann, og sønnen Sigvald ble spillemann. Men for moren til Alida, og mange andre i det sterkt religiøse, pietistiske miljøet var musikk og spillemenn av det onde.
Asle fra de to foregående fortellingene ble for meg en mystisk, mytisk inkarnasjon av både frelser og djevel - han verner sin kjærlighet til Alida, og beskytter henne og barnet de fikk, samtidig blir han en kaldblodig morder for å beskytte sin familie og kjærligheten .
Det blir tydeligere i denne siste fortellingen at Asle er en morder - at han har drept Alidas mor i det de flyktet til Bjørgvin, og mannen han tok flukt-båten fra, og i Bjørgvin drepte han flere - Alida var øyensynlig uvitende om dette da hun går rundt i Bjørgvin og leter etter han - treffer Åsleik som tar henne med hjem som taus, og som senere blir mannen hennes - hvis man fortsetter assosiasjonene til bibelen som jeg nevnte i Andvake - får Åsleik her en slags Josef posisjon han blir den "praktiske" faren til Sigvald -  og senere biologisk far til Ales.
Ales har aldri hørt moren fortelle denne historien om halvbrorens far, nå tenker kanskje Ales at om moren har rømt med denne morder-mannen så måtte det være fordi han hadde tvunget henne, og ikke av kjærlighet.
Det fungerer godt dette med skifte av tid i fortellingen - slekter følger slekters gang - Det er Alidas datter nå, som er en gammel kone - og hun er kommet til sin "Kveldsvævd", og "drømmer" seg tilbake i sine formødres historie - hun gjenkaller Alida som går med barnet (Sigvald) omkring og sulter i Bjørgvin, på leting etter sin Asle, som hun ikke vet er blitt døds-straffet for mord. Så møter hun Åsgeir, og "tar til takke med han", det blir løsningen, når Asle, den store kjærligheten er borte. Men Asle er med henne i tankene og drømmene livet ut - også i naturen, i havet og vinden er de forenet - og Alida ser ut til å velge å forsvinne i havet i en slags forening med Asle - de er også forenet i "slekters" gang. Omslaget for denne siste fortellingen viser felen, her er det også en kontinuitet - tre generasjoner spelemenn: far til Asle, Asle og sønnen Sigvald - og så kommer Sigvalds datter som får en slepemann-sønn som heter Jon, og så er han visst forfatter også - ja, da er sirkelen sluttet - forfatteren Jon Fosse har diktet seg inn i denne "helheten", hans "musikk" er ordene, diktningen.

En kraftfull avslutning på denne Andvake-trilogien - tre bøker som er langt fra mursteins-mektige når det gjelder sideantall - men mektig litteratur om livets gang i generasjoner - og man kan nærmest høre felens melankolske klang gjennom lesingen av dette verket…..denne trilogien vil ikke slippe taket i meg på lenge i hvert fall - om noen sinne…..


Og da må terningkastet på denne bli:6

Mine omtaler av Jon Fosse verker:
Anita i Artemisias verden har også omtalt disse.
Rose-Marie om Andvake trilogien


Thursday, 20 March 2014

Tanker om bok - Jonathan Franzen: Lenger unna - Essays


Norsk utgave                 Engelsk utgave
Tittel:Lenger unna
Original tittel:Farther Away
Forfatter:Jonathan Franzen
Oversetter:Monica Carlsen    
Språk:bokmål
Forlag:Cappelen Damm
År:2013
Antall sider:313 s.
ISBN:978-82-02-38403-6
Sjanger:Essays.Amerikanske
Tittel:Farther away
Forfatter:Jonathan Franzen
Språk:engelsk
Forlag:New York:Farrar,Straus and Giroux
År:2012
Antall sider:321 s.
ISBN:    978-0-374-15357-1
Sjanger:Essays.Amerikanske
<

Fra Forlagets side:

Jonathan Franzen - Foto av Greg Martin
Intelligent, humoristisk og ettertenksomt, et skarpt blikk på amerikansk samtid. Essays av en av vår tids viktigste forfattere.
Jonathan Franzens Frihet ble en av de største suksessene verden hadde sett på lenge da den kom ut i 2010. Det er en ambisiøs og seriøs roman om moral, om å være menneske, om å leve i USA i det 21-århundrede. Men i tillegg til å være en av landets fremste forfattere av skjønnlitteratur er Jonathan Franzen et politisk menneske med sterke meninger, meninger som ofte kommer til uttrykk gjennom essayene han skriver. I Lenger unna har han samlet et knippe essays og taler som er skrevet i løpet av de siste fem årene. Han skriver om emner som har opptatt ham lenge. Fugletitting, selvmord, kommunikasjon – i denne samlingen følger vi en forfatter som aldri er redd for å gå i nærkamp med seg selv, med egne holdninger til litteratur, politikk, relasjoner. Det har ført til en bemerkelsesverdig, provoserende og helt nødvendig bok.

Mine tanker om Lenger unna:

Dagens arbeid med litteratur på biblioteket så slik ut:

Jonathan Franzen kjenner jeg gjennom romanene Frihet/Freedom og Korrigeringer. Her er han med en interessant essay-samling. (Farther Away) Jeg leste den norske oversettelsen av Monica Carlsen - og jeg leste den engelsk-språklige originalen - og jeg konkluderer med at Monica Carlsen har gjort en god oversettelse av denne. Jeg var først og fremst interessert i essayet som omhandlet Alice Munro og hennes novelle Bjørnen gikk over fjellet. De øvrige essayene har jeg bare gjennomlest ganske raskt. Men jeg fikk inntrykk av at Franzen hadde satt sitt personlige preg på disse essayene - temaene ble ganske variert, litteratur var ett tema, fugler og miljø et annet .....
Tittelen på essay-samlingen skal visst ha kommet som en ide etter noen "traumatiske" opplevelser Franzen hadde på et "langt-borte-sted", en liten øy hvor det skulle være lansering av hans roman Freedom - så ble denne trykt opp på en merkelig måte, og så fikk forfatteren sine helt vitale briller  "ranet" rett for sine øyne med krav om løsepenger  - å ha vært på dette stedet, føltes vel som skikkelig "Farther Away".
Og det er han i ett av essayene også - med telt og Defoe's Robinson Crusoe bok søker han ensomheten, sammen med litt av asken etter vennen David Forster Wallace.

Tittel-essayet kan leses i sin helhet i  The New Yorker
Her er innholdslisten for den norkse utgaven:
Essayet om Alice Munros novelle Bjørnen gikk over fjellet heter: Hvordan kan du være så sikker på at det ikke er du som er den onde?
(s.275-288).  

I den engelske utgaven heter det: What makes you so sure you're not The evil One yourself?
(s.283-297).

Franzen peker på Alice Munro som en av de fremste novelleforfatterne av i dag, og som en som er opptatt av "mennesker, mennesker, mennesker".
I essayet sitt rundt novellen Bjørnen gikk over fjellet legger Franzen mer vekt på de menneskelige relasjoner mellom hovedpersonene her, enn dette med Alzheimer-sykdommen. Tittelen på essayet hentyder vel også til at det er vanskelig å bedømme/dømme mennesker - vi kjenner aldri den hele sannhet. Det er komplisert og sammensatt.
Og slik er det Alice Munro ofte viser oss sine karakterer - det er mange "lag" i novellene hennes, og det er mange "lag" i karakterene.
Franzen  konsentrerer seg om den mannlige hovedpersonen, Grant som ser ut til å gå gjennom flere stadier - Franzen vektlegger dette med at Grant føler seg bedratt for første gang når Fiona finner en "sjele-venn" på sykehjemmet, og glemmer ektemannen Grant for en stund. At Grant har vært notorisk utro tidlig i sitt ekteskap, har ikke skapt noe anger hos Grant, er Franzens mening. Han peker på at Grant husker det som "en følelse av velvære".
Franzen peker også på Grant og Marians ulike motivgrunner når det gjelder å arrangere det slik at Fiona og Aubrey kan møte hverandre - Grant ønsker det av omtanke for Fiona, at hun ikke skal være ulykkelig, Miriam ønsker det ikke for Aubrey for da vil hun miste huset hun bor i
Franzen legger vekt på de ulike sider ved Grants personlighet, og hans forhold til utroskap og til  kjærlighet - mer på dette enn på Alzheimer-sykdommen. Franzen fokuserer godt på dette med kompleksiteten i Munros personer, her da Grant - og dette med Munros avsløringer av ulike "lag" hos en person.


Franzens interessante tanker i essaysamlingen vurderer jeg til terningkast 5

Thursday, 13 March 2014

Tanker om film - Away from her: Filmatisering av Alice Munro's novelle The Bear came over the Mountain

 

Regi: Sarah Polley
Skuespillere: Julie Christie, Michael Murphy, Olympia Dukakis, Gordon Pinsent
Sjanger: Drama, Romantikk
Kinopremiere: 04.05.2007
Manus: Sarah Polley
Nasjonalitet: Canada
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2006
Lengde: 1 t. 50 min.
Produksjonsselskap: HanWay Films
Musikk: Jonathan Goldsmith

Om filmen fra filmweb:

Den anerkjente skuespilleren Sarah Polley regidebuterer her med en lavmælt og nydelig kjærlighetshistorie mellom godt voksne mennesker.

Fiona og Grant har vært gift i 40 år når Fionas hukommelse lider under stadig mer fremskredende Alzheimer's. Til slutt må hun få behandlig på et sykehjem. For første gang separeres ekteparet, noe som ikke bare fører til at Fiona glemmer alt om sin ektemann. Hun innleder faktisk også et forhold til en annen mann på sykehjemmet. Grant må ofre hele seg og sin stolthet om forholdet mellom ham og Fiona igjen skal kunne blomstre.

Livslang kjærlighet settes på prøve når den ene blir syk. Away from her er modig og varmt skildret, og med en strålende Julie Christie i hovedrollen.

Mine tanker om filmen Away from her:

Etter å ha lyttet single-lydfilen jeg fikk fra Lydbokforlaget: Bjørnen gikk over fjellet, av Alice Munro, var jeg litt nysgjerrig på å se filmen basert på samme novelle. 
Dette er Sarah Polleys debut-film som regissør, den hadde premiere på filmfestivalen i Toronto i 2006. Handlingen er basert på Alice Munro's novelle The Bear Came over the Mountain fra novelle-samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage som kom ut i 2001. (Men den var trykket allerede i 1999 i The New Yorker - Les her)
Regissør Sarah Polley - foto fra Wikipedia artikkelen
Filmens scener gir glimt fra et ekteskap over ca 45 år - kanskje i en litt annen kronologisk rekkefølge en i novellen, men det var greit og logisk ordnet. Hele atmosfæren i filmen bar preg av ro og vemod, tristhet, men mye varme og litt humor.
Jeg synes åpnings-scenen i filmen var fin, Grant og Fiona var på skitur, i hvert sitt spor, side ved side - men så ser vi også at sporene skilles ad av og til - og slik er det vel også ofte i et rikt ekteskap - noe går langs samme spor, noe trekker i hver sin retning ......

Så kommer en ski-spor scene senere, der Fiona går alene - fin symbolikk for "sykdoms-veien" bare hun av ektefellene tar inn på - hun roter seg helt bort, og Grant må ut og lete, når de komme hjem, konkluderer Fiona selv med: "Ja, vi er der nå" - tiden er inne for hennes selvbestemte reise til syke-hjemmet.
Glimpsene filmen gir er nåtid og fortid i naturlige overganger, hver scene gir oss fin innsikt i levd liv, et ekteskap på godt og vondt - og vi får scener som viser tydelige tegn på sykdommens inntreden i Fionas liv - tidlig i filmen setter hun en stekepanne i kjøleskapet, Grants bekymring illustreres godt - hun blir stum over en flaske vin når hun skal sjenke til venner - tydelig forvirret på leting etter ord.

Filmens hovedpersoner er altså Grant (Gordon Pinsent) og Fiona (Julie Christie). Etter et 44 år langt ekteskap begynner Fiona å vise tegn på Alzheimer. Nå skjer det omveltinger i livet deres - Fiona flytter til et sykehjem og glemmer ektemann når hun blir nær venn av en annen midlertidig pasient ved sykehjemmet.

Jeg synes Polley har gjort en utmerket jobb her, hun var bare 28 år da hun regisserte denne filmen, likevel var hun oppgaven voksen. Handling og person-karakteristikk ligger nært til det jeg fant i novellen til Munro. Filmen blir hverken sentimental eller klisje-befengt - vi får et innblikk i sykdommen, likeså kommer kjærligheten mellom ektefellene fint frem i filmen, både med glimt av de gode dagene og tilbakeblikk på problemer, utroskap og det de har vært igjennom på godt og vondt sammen. En av de scenene som berørte meg mest i filmen, var vel kjøreturen til sykehjemmet - en tung og vond tur for både Fiona og Grant, men man skjønner den er uunngåelig, og man skjønner det er et slags "point of no return" for ekteparet…..

Angsten kommer også fint frem i filmen, angsten for sykdommen, angsten for adskillelsen, angsten for hva som skjer med ekteskapet, med kjærligheten - det er vel egentlig to hovedtemaer i denne filmen: Alzheimer og Kjærlighet - og det som kommer best utav det, er vel kjærligheten - sykdommen vil nok gå sin tragiske gang - men kjærligheten vil vel leve videre, i hvert fall som "evig eies kun det tapte" - for å bruke en klisje her.

Egentlig et imponerende film-arbeid av en så ung regissør. Interessant er det også å se fremstillingen av hvordan Fiona aksepterer sin sykdom - på en måte var det noe godt i glemselen for henne - nemlig den vonde perioden av ekteskapet da hennes mann har hatt mange anledninger til rundbrenneri med unge, vakre studiner på universitetet der han var en populær foreleser. Grant har nok innerst inne båret på en skyldfølelse for dette, noe som har kommet frem i drømmer for eksempel. Når Fiona blir knyttet til Aubrey, en venn ved sykehjemmet, er Grant storsinnet nok til å gjøre et forsøk på å la de opprettholde kontakten når Aubrey ikke lengre skal være pasient der. - Samtidig får Grant  et "interesse-fellesskap" med Marian, Aubreys kone - og det kom nok litt tydeligere frem i filmen at Grant og Marian fant en slags moden trøst i hverandre.

En vemodig film, vakker egentlig, samtidig med at den er troverdig og realistisk. Fin fotografering og gode skuespillerprestasjoner. Den gjorde etter min mening ingen skam på Munro's gripende novelle. JA - en anbefalelsesverdig film, hovedpersonene var til å bli glad i. Jeg likte spesielt Grant - til tross for hans utroskaps-eskapader i tidligere år; jeg fikk sympati for han. Han fremstilte godt situasjonen og følelsene til en person som mister sin store kjærlighet til "glemselens sykdom".
Sykehjemmet og personalet der var også realistisk fremstilt, det var ikke gjort til noe monster-sted; pleierne og alle gjorde så godt de kunne - de er realistiske og vet hvordan det er. Pleieren Grant har mest med å gjøre er også fremstilt som en moden og klok ung dame, hun ser ut til å ha forstått litt av Grant og Fionas tidligere liv; at de to kanskje ikke hadde hatt helt den samme oppfatning - om "det fullkomne, lykkelige ekteskapet" - og som Kristy har forklart Grant - "de kan komme tilbake av og til i korte øyeblikk" - så er også Fiona der på slutten av filmen, som i slutten av novellen - det er henne og Grant og kjærligheten - men Grant skjønner nok nå at han må være forberedt på realitetene - sykdommen vil ubønnhørlig kreve sitt.

Jeg vurderer filmen til terningkast:5

Min blogg-post om novellen

Noen bilder fra filmen:

Fiona og Grant "hjemme" - like før hun flytter til sykehjemmet

Grant til sykehjemmet på første besøk - Kristy pleieren han har mest kontakt med
Fiona på en visitt hjem - men det er ikke der hun kan være nå skjønner hun
Videoklipp fra filmen:

Nobelprisvinnere i litteratur

Monday, 10 March 2014

Tanker om bok - Terje Wangberg: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby


Tittel: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby
Forfatter: Terje Wangberg
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Pirforlaget
Språk: Bokmål
ISBN: 9788282870276
Antall sider: 161
Emne: Barndom

Forlagets omtale:

Forfatteren tar oss med til Lilleby i Trondheim, idet andre verdenskrig starter. Her vokser han opp under magre og vanskelige kår. Spesielt sliter husholdningene, men alle er i samme båt noe som gjør samholdet sterkt og folk est oppleves som glade og rause. Lademoen er et fattig arbeiderstrøk med tildels store variasjoner i sosial status. Lilleby er et av de bedre stilte områdene og Lade fabrikker utgjør tryggheten ved å gi fast arbeid. Forfatteren mimrer fram barndommens hendelser full av frodige mennesker gjenfortalt med en lamonsk trønder-sjargong.

Lilleby - Lademoen  området
Lademoen Historielag har mye interessant stoff og bilder fra området.

Mine tanker om Lamogutt:

En fin, liten bok som gir tidskoloritt til tid og sted, oppvekst på 1940-50-tallet på Lilleby, en trivelig Østkant av Trondheim. Her er det realistisk og god beskrivelse av hvordan det var å vokse opp på den tiden, og på den kanten av byen.

Til tross for fattigdom, trangboddhet og muligheter sammenlignet med i dag - var det en god oppvekst, full av gleder og mye oppfinnsom lek - det var samhold og mye moro, det var bading i Korsvika (ingen tenkte så mye på kloakken som ble sluppet ut nettopp der), somrene var lange, glade og solrike og varme - Ikke at man slapp helt unna sorger og problemer, men man hadde jo hverandre, venner og familie - samholdet var sterkt.

Og så alle de originale personene man kunne iaktta og forlyste seg over i strøket - mange av dem hadde ganske betegnende oppnavn, og alle kjente alle.

Man ble kanskje tidligere voksen på den tiden, konfirmasjonen ble det store steget inn i de voksnes verden - det synlige tegnet var hatt og frakk for guttene, hatt, hansker, høye heler for jentene - og så gikk de fleste videre rett inn i arbeidslivet - eller noen var heldige og fikk med seg ett år på "Framhaldsskole" - og noen ganske få fikk anledning til å gå på realskole og gymnas.

Boken var illustrert med mange fine bilder fra gamle dager, og alt blir fortalt i en muntlig, humoristisk tone  - tid og sted ble levendegjort - det er bra med slike bøker som bevarer tid, kultur, sted på denne måten. Interessant å lese for en som har vokst opp i Trondheim.

Som genre barndom og oppvekst gir jeg denne terningkast:5
Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg 
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje  Wangberg
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg 

Lilleby skole tatt i februar 2010 - Foto:RandiAa©
Lilleby skole ca 100år gammelt postkort
Ladeveien der forfatteren vokste opp og Lilleby skole - gammelt postkort
Her har jeg tatt en del bilder fra området Lademoen - Østbyen i senere tid - et fargerikt område hvor man alltid finner interessante foto-motiver
Lademoen - Lade - Trondheim, a set on Flickr - Photo:RandiAa©
Lademoen - Lade - Trondheim

Sunday, 9 March 2014

Tanker om bok - Elizabeth Gilbert: Spis, elsk, lev

Tittel:Spis,elsk,lev
Forfatter:Elizabeth Gilbert
Original tittel:Eat,Pray,Love
Forlag:Cappelen Damm
Utgivelsesdato:15.10.10
ISBN:9788202340971
Språk/målform:Bokmål
Innbinding:MP3
Spilletid:14t.15 min.    
Oversetter:Gry Wastvedt
Innleser:Yvonne Amundsen

Fra Forlagets side:

Denne boken er blitt et fenomen i USA etter gjentatte anbefalinger fra Oprah Winfrey
Elizabeth Gilberts liv er tilsynelatende perfekt. Hun er trettito år gammel, hun har en flott mann, et vakkert hjem, en spennende jobb, og nå prøver de å få barn. Men i stedet for å føle seg lykkelig og tilfreds, føler hun angst, sorg og forvirring. Hun vil ikke være gift, hun vil ikke ha noe barn. Hun vil være fri, hun vil finne meningen med livet. Men det som venter er en opprivende skilsmisse, en knusende depresjon og nok et mislykket kjærlighetsforhold før Elizabeth vet hva hun må gjøre. Hun kvitter seg med alle sine eiendeler, sier opp jobben, forlater sine kjære og legger ut på en ettårs reise - helt alene.
I denne boken forteller hun om sitt reiseeventyr. Hun starter med et opphold i Italia hvor hun lærer seg å nyte, snakke italiensk og hvor hun legger på seg de hyggeligste 11 kilo i sitt liv. I India lærer hun å finne sinnsro ved hjelp av en innfødt guru og en overraskende klok mann fra Texas. Til slutt ender hun opp i Indonesia hvor en eldgammel medisinmann lærer henne å finne balansen i livet. Og helt uventet, og når hun minst venter det, møter hun kjærligheten.


Elizabeth Gilbert
Elizabeth Gilbert er født i Connecticut 1969. Hun ble ganske berømt gjennom denne biografiske "reise-boken" sin fra 2006, den kom på norsk i 2009 - Oprah Winfrey tilførte også veldig popularitet til denne boken - Gilberts web-side.

Mine tanker om Spis, elsk lev:

"One Woman’s Search for Everything across Italy, India and Indonesia"
Ideen i denne romanen var veldig god - en dokumentarisk reise til fremmede strøk, men også en reise for å finne seg selv.
 - Men rett på sak:
Dette ble for mye "prat" uten at man lærte særlig nytt - den var ikke så veldig engasjerende å lytte til. Jeg kan jo prøve å dra frem noe positivt: Man fikk litt hyggelig innblikk i tre ulike kulturer - Italia med språk, mat og nytelse og gode venner, India med meditasjon, Yoga og det fredfulle liv - og kontakt med en "høyere makt"- Bali, Indonesia med enda mer ro og kontakt med sitt indre selv - og så kjærligheten da, den var jo endelig der igjen ..forfatteren har et elegant språk, det skal romanen ha….
 

Elizabeth Gilbert gjorde noe "drastisk" i sitt liv etter en belastende skilsmisse - hun tok en pause  - et slags "stopp karusellen jeg vil av" - en god ide som jeg bifaller. Dette er et positivt tema i boken - det er fokusert på de eksistensielle spørsmål - akkurat dette var det store plusset jeg fant. Men det er kanskje ikke nødvendig å foreta en lang fysisk reise for å finne mening med livet og komme i kontakt med seg selv? (Og det er ikke alle som får finansiert en slik spennende ego-tripp-reise for å skrive en bok om det - slik jeg har forstått at forfatteren fikk) At hovedpersonen selv, forfatteren, fikk mye lærdom ut av reisen sin - og suksess og fortjeneste i tillegg, gjør vel egentlig ikke denne romanen automatisk populær hos alle og enhver. - Men for forfatteren så det ut til å virke som både terapi og fornyelse.
En kommentar til den norske tittelen - merkelig at ordet Pray ble utelatt, eller oversatt til noe annet enn det det egentlig står for i romanen.
Hovedpersonen hadde jo sine "samtaler" med en høyere makt....og det var en god del "religions-kultur" med i boken.......
At boken ble en bestseller, og skapte en slags trend - ja, ja...det er kanskje spesielt amerikanere som elsker slik selv-realisering med "happy ending" - og enda større populæritet fikk romanen med Julia Roberts i en filmversjon.
(Men jeg må nok innrømme at jeg avsluttet siste del av lyttingen på dobbel hastighet - og jeg tror ikke jeg gikk glipp av noe ved det.)

Min vurdering blir terningkast: 3+ 


Her et par bilder fra filmversjonen:
 
Filmklipp:

Friday, 7 March 2014

Tanker om bok - Merethe Lindstrøm : Kysset - novelle - lydfil

Tittel: Kysset
Forfatter: Merethe Lindstrøm
Produsert av: LBF
Første utgivelse: 07.03.2014
ISBN Lydfil: 9788242161024
Målform: Bokmål
Innleser: Lisa Strindberg

Fra Lydbokforlagets side:

«Kysset» er hentet fra prisbelønte Merethe Lindstrøms novellesamling «Gjestene», og har flere av de karakteristiske trekkene til en Lindstrøm-novelle:

Den starter rett på, med en han, en hund og en katt, i en bil, og i en hverdagslig tone. Etter få sider sitter leseren oppslukt av en tett tekstvev, der fortid og nåtid, forbindelser, fortielser og forelskelser - og minst ett kyss er innflettet.

Sakte, men sikkert, og gjennom en lang rekke utgivelser, har Merethe Lindstrøm etablert seg som en viktig samtidsforfatter. Da hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris  i 2012 for romanen «Dager i stillhetens historie», kom det muligens som en overraskelse på enkelte. Lesere som hadde fulgt henne en stund, oppfattet det som en høyst fortjent synliggjøring av et forfatterskap og en forfatter som i årevis hadde befunnet seg blant de beste.

Kanskje er det også som novelleforfatter at Lindstrøm utmerker seg tydeligst. Selv om romanene og novellene hennes tematisk har flere berøringspunkter, er det i den korte formen at hennes blikk for det mellommenneskelige, ikke minst for de amputerte relasjonene og for betydningen av det som ikke sies, er mest virkningsfull. Tett på figurene sine går hun, fanger dem opp i hverdagslige situasjoner, låner øre til hverdagsbekymringene deres, og til den flyktige tankemåten deres. Mange av tekstene til Merthe Lindstrøm er fortettede og fragmentariske på samme tid. Med sin ordknapphet inviterer de leseren inn til kreativ forundring og meddiktning.


Mine tanker om novellen Kysset:


Dette var den tredje novelle-filen jeg fikk fra Lydbokforlaget.
Den første jeg leste finnes her

Den andre her 
Hemmeligheter, hendelser i fortiden som påvirker en ....
Jeg kjenner igjen stemningen og tonen fra mitt første møte med denne forfatteren Merethe Lindstrøm- jeg har lest Dager i stillhetens historie
Denne novellen er fra novellesamlingen Gjestene fra 2007. Og den var nominert til Nordisk Råds litteraturpris.
Det som griper en mest i denne novellen er vel de mange knappe skildringene vi får av en søster til en fordums kjæreste - en ensom, sår og stille jente - men hun ser på andre med et blikk som huskes.
Her vandrer vi litt i tid - fra nåtid, tilbake til hovedpersonen som 16-åring, på en "hjemme-alene-fest", det første kysset.....
I periferien i gangen var også guttens ni-årige søster. Og når hovedpersonen forlater festen, står jentungen der ensom og søkende - "skal du gå?" - sier hun. Ikke mange ordene, men vi oppfatter med en gang et ensomt barn uten kanskje andre kontakter enn en eldre bror.
Mange år senere kommer jeg-personen tilfeldigvis tilbake til denne leiligheten, jenta - som nå er voksen, bor der fortsatt, nå alene og kanskje enda mer ensom - hun tar seg av hjemløst katter, det er hennes nærhet og kontakt, til erstatning for menneskelig kontakt kanskje.
Vi skjønner at jeg-personen og gutten (broren) har hatt et forhold som varte over tid, men som ble et "smalt og isolert" forhold som ikke førte til noe. Jeg-personen er nå gift, og vi får et blikk tilbake, og vi skjønner det tragiske som har skjedd med broren til jenta - skal ikke røpe all handling her.

Men vi får også antydet at jeg-personen har vært utro, hun har hatt et forhold som hun har holdt hemmelig for ektemannen.....

Senere blir jeg-personen tilfeldigvis den som kjører jenta hjem til den tomme, triste, ensomme leiligheten etter at hun har vært til et opphold på psykiatrisk sykehus - vi skjønner hun har ikke en særlig lykkelig tilværelse - hjemløse katter kan hun vel heller ikke dra inn for mange av i leiligheten - en trist skjebne Merethe Lindstrøm vever inn her i kjølvannet av det første "Kysset" - En ganske interessant ramme rundt denne ensomme jente-skikkelsen - som kan oppfattes symbolsk for mange lignende ensomme, kontaktløse mennesker i dagens samfunn. Samtidig sier vel novellen også noe om hovedpersonens relasjoner til andre: til ektemannen, til den unge gutten hun en gang hadde et forhold til, og til den ensomme jenta - Jeg fikk følelsen av at hovedpersonen selv var et søkende, filosoferende og litt ensomt menneske - samtidig som hun var tynget av en hemmelig utroskaps-affære - Og kanskje fant hun et slags alter-ego i den ensomme jenta?

Trist, vemodig, men vakker novelle - også ikledd en vakker språkdrakt, ikke mye overflødig her  - det er fint at noe blir overlatt til leseren - den gir oss noe å tenke på.

Her kan den leses fritt på nett



Jeg vurderer denne til terningkast: 5


Thursday, 6 March 2014

Tanker om bok - Ingvild H. Rishøi : The Life and Death of Janis Joplin - novelle - lydfil


Tittel: The Life and Death of Janis Joplin
Forfatter: Ingvild H. Rishøi
Produsert av: LBF
Første utgivelse: 07.03.2014
Spilletid: 00:48:15
ISBN Lydfil: 9788242161031
Målform: Bokmål
 
Innleser: Runa Eilertsen  

Fra Lydbokforlagets side: 

Ingvild H. Rishøi er en av de unge, talentfulle forfatterne som er i ferd med å skape en ny interesse for novellesjangeren i Norge! I novellene hennes møter vi ofte barn og outsidere, de som står litt på siden i samfunnet, «de ressurssvake». Her kommer, i et naturlig og liketil språk, deres skjulte ressurser frem, i glimt, deres trass, håp, spirende framtidstro. Men også akutte hverdagskriser, ensomhet og depresjoner. Novellen i denne lydbok-singelen er «The Life and Death of Janis Joplin». En ung jente har fått seg en utendørsjobb og en discman. Den tilsynelatende «unge» og «forelska» novellen får skarpere, sårere kanter akkompagnert av Janis Joplins raspende røst. Forfatterskapet til Ingvild H. Rishøi er foreløpig ikke så stort, men hun har likevel fått mye oppmerksomhet og flere priser. Da hun debuterte med novellesamlingen «La stå!», var det første gang en novellesamling ble valgt som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. «Hennes store menneskekunnskap og fine balanse mellom empati og lydhørhet gjør at hun kommer tett på sine karakterer. Resultatet er både hjerteskjærende og melankolsk - men ofte med et glimt i øyet.» Juryens uttalelse da Rishøi ble tildelt P.O. Enquist-prisen

Mine tanker om novellen The Life and Death of Janis Joplin:

Dette var en av de tre novelle-lydfilene jeg fikk fra Lydbokforlaget nylig. Ingvild H. Rishøi slår aldri feil på noveller - ikke på denne heller Hun har falt utenfor - hun kan ikke lese engang, hun vil ikke mer skole, det har sikkert vært et mareritt - en ensom liten sjel, uten tilhørighet - Venner? Familie? - det virker ikke som nettverket er der nei. (Hun har vel en mor, for hun spør henne om hun visste hvem Janis var - det visste hun ikke) Plutselig er hun noen! Janis Joplin - det gir henne en identitet - det gir henne et håp i en trøstesløs tilværelse. Hun sitter hos en rådgiver for å finne en løsning på hennes tilfelle - han sier plutselig at hun er jo helt identisk lik med Janis Joplin - han synger til og med for henne - etter å ha sitert det hun sier: I’d like to do a song of great social and political import*.- hun går hjem og finner ut noe om denne Janis Joplin som hun ikke har hørt om før, i hvert fall får hun tak i en CD til sin Walkman: Oh Lord, won't you buy me a Mercedes Benz ? (The Life and Death of Janis Joplin) - neste gang er det en hyggelig jente som råder henne, finner en utendørs-jobb - arbeide på en kirkegård. Hun blir flink med den elektriske sagen, vernetøy og vernesko, Joplin på øret - verden er god, hun SER solen, hun ser løv og natur og verden rundt seg - Janis Joplin har gitt henne en identitet - hun ER noen. (Men vi som kjenner den sørgelige historien til Janis Joplin, vet jo at dette ikke blir det beste forbilde for en ung, ordblind, usikker tenåring - men det ga jo henne glede og håp en stund - kanskje det kan anspore til å søke andre rolle modeller? Men hvordan det går med jenta og vennen hennes - det ble et åpent spørsmål.) Og så er det gutten David da, som også er utplassert der - han samler opp løv. Nå får hun drømmer og tenker fremover - en fremtid med David? Nærhet med et menneske? Han leser om denne Janis og det sangen handler om - men Janis døde jo av en overdose, hun er jo DØD! Og HUN er jo Janis - hva skal skje med henne? Men David trøster henne og sier at hun verken går på stoff eller alkohol - men da er hun vel ikke Janis likevel da? Og så faller visst treet - ja, hvordan slutter det hele? Ingvil H. Rishøi lar det ofte være "en åpen slutt" i sine noveller. Dette var en utrolig vakker historie, fortalt i et vakkert språk om en ung jente som strevde med å finne en identitet og en tilhørighet - novellen var fysisk sensuell, nær og følsom, og ikke minst sår - det handler om den såre, skjøre ungdomstiden.   

(* reagertt litt på bruken av "import" her, det var litt rart, det betyr jo import, men meningen skal vel være "impact" eller "importance" - det er engelsk-lektoren som fant det litt skurrende da….) 

En novelle som griper en, og jeg gir den terningkast:6

Jeg har omtalt Ingvil H. Rishøy og andre verker av henne her

Lydbokforlagets blogg - kommentarer