Saturday, 28 February 2015

Tanker om bok - Oppsummering av Februar 2015

 












Nå lar jeg meg påvirke, eller skal jeg heller kalle det inspirere av noen av de andre Bokblogger-vennene mine som tar en måneds-oppsummering - imponerende hva de har å vise til. 
Jeg ser jeg leser 5-6 bøker parallelt nå, over er bilde av to av dem - det jeg har lest og jobbet med og lagt inn på bloggen, sees i listen under (dvs. jeg har lest tre bøker til som jeg ikke har blogget om):
February (10)
Her er noen klipp fra februar-postene:

Tanker om bok - Ida Hegazi Høyer: Unnskyld


Tittel: Unnskyld
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Forlag: Tiden
Antall sider: 246
ISBN: 9788210053986
Utgitt: 2014   

Jeg hadde leser-eksemplar fra forlaget

Forlagets omtale av Unnskyld:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Ida Hegazi Høyer - Foto: Susanne Horn

Om forfatteren:

Ida Hegazi Høyer - (1981 - )
Ida Hegazi Høyer er opprinnelig dansk-egyptisk, har røtter i Lofoten, og er oppvokst i Oslo. Hun har studert sosiologi, men nå skriver og bor hun i Oslomarka. Hun har utgitt tre bøker. Debutromanen Under verden kom ut høsten 2012, etterfulgt av Ut i 2013. I 2014 kom romanen Unnskyld.

For romanene Under verden og Ut ble Hegazi Høyer tildelt Bjørnsonstipendet i 2014.

Mine tanker om Unnskyld:

Da er vi i gang med samlesingen av de seks nominerte til Bokbloggerprisen for 2014
Dette er en av de tre nominerte i klassen Årets roman.
Siden debuten i 2012 har Ida H. Høyer allerede rukket å skrive tre bøker. Alle titlene begynner faktisk på bokstaven U - Under verden i 2012, Ut i 2013 og Unnskyld i 2014.

Jeg begynner med hennes siste roman, fordi den står på Kortlisten til Bokbloggerprisen 2014 og skal leses i februar.


Da jeg startet lesingen av romanen må jeg innrømme at jeg  hengte meg litt opp i det monotone ved fortellermåten: så skjedde det…, så det…, så det. Og han sa…sa…, sa…. - men etter hvert som jeg kom inn i historien, så glemte jeg det - og fortellermåten og språket og hele "rekonstruksjonen" av et samboerforhold over et par år, ble en medrivende fortelling.
Jeg konsentrerte meg mer og mer om kjæresteparet og utviklingen av deres forhold - Hun, Jeg-personen, er 20 år, Han 26 år - Det er hennes fortelling - en fortelling om Han/Du,  om kjærligheten, om forhåpningene, om illusjonene og drømmene - Som fortellingen skrider frem, skjer det endringer - lykken drukner i motgang, håpløshet, illusjonene blir borte, løgner avsløres litt etter litt - men kanskje hadde tvilen og usikkerheten vært der i underbevisstheten allerede fra starten?

Hun beundrer og forelsker seg i Han som er "vellykket", akademiker, basehopper og mandig, Hun "bare" en barnehageansatt jente på 20 full av beundring -"Jeg likte tankene dine. Du ga meg en omverden, et voksenliv" sier hun (s.13).
Hovedpersonen er jo egentlig Han - Daniel, eller Sebastian - og hans forhold til livet, til realitetene og til sannheten. Vi skjønner gjennom hele fortellingen at her ligger det mye alvorlig og uhyggelig gjemt - vi øyner avsløringer som skal komme. Og det skjer på en stillferdig og fin måte - vi drives frem i historien mot "avgrunnen" som vi etter hvert forstår må komme.
Han avslører gradvis sitt forhold til livet eller rettere sagt misforhold til det, han snakker om basehopp, det snakkes generelt om ulike måter å begå selvmord på - uten at det gir henne noe tegn som hun burde være vaktsom overfor.
Og bokstavelig talt borer han seg under huden på Henne, - Hun bærer en ring av fiskesnøre hun har fått av Han, og den skjærer seg inn under huden på fingeren og blir en "symbolsk" del av henne. - Et sterkt bilde på den dominansen han har fått over livet hennes....
Historien om Sebastian innebærer også historien om to dyr som har funnet hverandre - en elg og et rådyr, ulike er de, men hører sammen ser de ut til at de  gjør - en sterk symbolikk for Han og Henne i denne romanen. Elgen og rådyret er der ved barndomshjemmet hans i mange år, men så skjer det en ulykke med dem, og de burde avlives - men Sebastian er ikke i stand til å se at han bør gi dem en smertefri død.
Vi hører også om den aggressive lille gutten i barnehagen der Hun jobber - Hun ser hva som sannsynligvis har gjort gutten til et problembarn, men "symbolsk" nok, gjør hun ikke noe med det  og gutten utvikler seg til en passiv, fraværende, liten skapning med "døde" øyne.
Ensomhet preger også Sebastian - hvor er vennene hans - vi følger paret på besøk hjem hos hans foreldre, og hjem til hennes mor -

Hjemme hos Sebastian sitter den deprimerte, dystre moren, og faren er som oftest ute på Taxi-oppdrag - og dette ekteparet og forholdet får vi høre mer om......

Etter hvert kommer spørsmålene og usikkerheten mer og mer i fokus hos Jeg-personen. Hun begynner å spionere på Sebastian - han er ferdig med "studiene" sier han, og har fått seg lærerjobb - men er han på skolen? - Hun ser han sittende på en benk, hunden Lily er med, men Sebastian sitter bare og stirrer tomt ut i luften. Den ene avsløringen etter den andre kommer for dagen - og det er mange hentydninger til Død i romanen - Hun lufter spørsmålet om måter å ta livet sitt på (s.75) - de betrakter en hummer som langsomt dør i kokende vann (s.90)
På en togtur, når toget må stoppe, snakker han om alle de som dør på skinnene (s.105), han snakker om "de sju ulike selvmords-kategoriene" (s.107)
Etter hvert får vi hint om Sebastians negative, pessimistiske syn på mennesket - på de som trenger andre, på de svake - "det er dem vi skal elske, folk som går sin egen vei, folk som klarer seg alene" (s.98), sier han, og videre at han "jobber med sitt eget uavhengighetsprosjekt" - Som et symbol på dette, ser jeg de ulike "brenningene" Sebastian gjør på peisen - som om han vil demonstrere at han er "uavhengig", det er boken om Howard Roark, det er NSB-jakken, (han fikk en jobb ved NSB), det er sekken.
"Hennes" mor har stilt han spørsmålet "Hvem er du?" (s.99) og han avslører at han er opptatt av Howard Roark figuren, og troen på individualisme og uavhengighet fremfor samarbeid.
Allerede som 12-13 åring hadde han lest boken om Roark - "Hennes" mor antyder noe slikt som at å være seg selv bevisst, å være glad i seg selv er en forutsetning for å elske andre. (s. 101)
Det virker som "Hennes" mor skjønner litt mer av denne Sebastian, og hun er ikke særlig positivt innstilt til at datteren skal gifte seg med han.

Vi skjønner vel etter hvert tegningen også, at det er mange bakenforliggende årsaker til at Sebastian har blitt denne "jeg-trenger-ingen"-personen. Og etter hvert ser vi også at om Han ikke trenger noen, så blir han likevel en ødeleggende "faktor" for omgivelsene, da spesielt for kjæresten.

Ca midtveis i romanen kommer avsløringer vi har hatt en "uhyggesfølelse" av helt fra første side - vi skjønner mer av hvorfor Sebastian er den han er. Sol - moren hans, et menneske i randsonen - spør "Jeg"-personen: Har Daniel fortalt deg noe om barndommen - (s.125) - og her kommer tragiske avsløringer. (Skal ikke røpe noe av dette)

Sebastian er ikke helt det han har gitt seg ut for, og moren hans er ikke utdannet lege, som han har sagt - og - ja, en bror har han hatt - han har beholdt "badeanden"
Og hva står "Unnskyld" for? - Hun har prøvd å nå inn til Han, men alt som er fortiet, alt som er gjemt bort i skap og under gulvplanker - ja, når man tror man kjenner kjæresten, når man tror det beste om folk - (og hvorfor skal man ikke gjøre det?) - så har det vel ikke vært så lett å komme "inn til" Sebastian, det er dette hun ber om unnskyldning for - Når hun kanskje begynner å forstå, er det for sent.
Men når vi ikke skjønner, forstår eller tolker tegnene, er det ikke alltid lett å hjelpe......
Et Unnskyld bør også sies for barnet som ikke ble tatt på alvor i barnehagen, for dyreparet som ikke ble avlivet i stedet for å lide - og - ja, det er mye å be om unnskyldning for når man ser rundt seg, det beste er vel å forhindre at man kommer til et stadium der man får behov for å si Unnskyld.

Det var en sterk roman, som gir leseren mye å tenke på…..
Terningkast:5

Bokbloggerprisen for 2014 Del 1
Bokbloggerprisen for 2014 Del 2
Bokbloggerprisen for 2014 Del 3
 

Thursday, 26 February 2015

Tanker om bok - Lars Mytting: Svøm med dem som drukner

Foto:RandiAa©
Tittel: Svøm med dem som drukner
Forfatter: Lars Mytting
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 472
Forlag: Gyldendal
ISBN/EAN: 9788205421998

Jeg hadde leser-eksemplar fra Gyldendal og jeg brukte lydboken lånt på biblioteket:
Produsert av: LBF
Først utgitt: 21.09.2014
Spilletid: 12:50:00
Antall CDer: 10
ISBN CD: 9788242159014
Målform: Bokmål
Innleser: Axel Aubert

Fra forlagets omtale:

En storslått familiehistorie spilt ut med de store dramatiske hendelsene i Europa på 1900-tallet som bakgrunn.
Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike.
Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar.
Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager?
Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til?
Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.

Lars Mytting - Foto:Julie Pike

Om forfatteren:

Lars Mytting debuterte med romanen Hestekrefter i 2006, som med oversettelser til tysk, svensk, finsk og dansk ble en av de mest solgte norske debutantromaner gjennom tidene. I 2010 kom Vårofferet. Mytting har også utgitt verdenssuksessen Hel ved, som  ble trykket i 180 000 eksemplarer og oversatt til en lang rekke språk.
Lars Mytting (1968) er født på Fåvang i Gudbrandsdalen.
Utgivelser
2006: Hestekrefter (roman) (Gyldendal)

2010: Vårofferet (roman) (Gyldendal) 
2011: Hel ved (sakprosa) (Kagge forlag) 
2014: Svøm med dem som drukner (roman) (Gyldendal)

Forfatterens nett-side

Mine tanker om Svøm med dem som drukner:

Jeg må reise en tur til Shetland! - Ja, det var min konklusjon etter å ha lest Lars Myttings siste roman. - Må tilføye at det var ikke de eneste tankene jeg satt igjen med etter romanen.
(I påvente av egne fotografier fra Shetland, fikk jeg låne noen bilder som passer godt til boken, de er tatt av min flinke foto-venninne Helena)
At romanen er lang, merket jeg nesten ikke, for dette var en spennende reise på leting etter identitet, på leting etter slekts-historien med alle dens gjemte og mystiske, fortiede hemmeligheter. Fra en liten norsk bygd, går ferden til Shetland og Skottland og til Frankrike, med tilbakeblikk på store deler av 1900-tallet - en slags familie-krønike blir avslørt.
Det er Edvard Hirifjell  som jakter på identitet og røtter og slektshistorien - det er han som forteller historien - etter hvert som den avsløres.
Barndommen er for han gården med potetdyrking på det lille "fantasi"-stedet Fiksvik i Gudbrandsdalen med besteforeldrene som nærmeste pårørende - og da bestefaren Sverre  hadde en NS-bakgrunn og frontkjemper stempel på seg, fikk Edvard en del problemer å "sloss" med i oppveksten - men bestefaren var hans faste holdepunkt, så loyaliteten var stor.
Edvard bærer også på en  vag formening om en foreldre-tragedie, han er tre år og med foreldrene til en slagmark i Frankrike i 1971, en slagmark fra første verdenskrig - og så er det ting han ikke husker fra de første dagene etter at foreldrene ble forulykket - tør han våge seg inn i den dystre historien?
Ja, det gjør han - når bestefaren dør og han er 23 år gammel dukker det opp spor som han ikke kan overse, presten er behjelpelig, det finnes til og med en lik-kiste i forvaring som tilhører familien, og spennende brev dukker opp.
Så må Edvard dra ut på sin store ferd for å finne ut mer, på Shetland venter flere avsløringer - kanskje det er en arv å hente også.
Det er skog og trær og ved med i denne romanen også - og jordnær natur, og handlekraftige kvinner møter han også.
Bestefaren og hans bror Einar står sentralt i historien - og etter hvert får vi mer og mer innblikk i konflikten mellom dem - (her vil jeg ikke røpe for mye -  leseren holdes lenge i spenning,  alt nøstes meget langsomt opp, og Edvards franske mor trer klarere frem for oss etter hvert også. Edvard har en reise å gjøre, en vei å gå.
På veien tar han med leseren i fascinerende landskap i møte med naturen og i møte med håndverk og yrkesstolthet - det er "dyrking" av flammebjørk, det er møbelsnekring av beste kvalitet, og båtbygging av stort format, og kiste-snekring og hagle-skjeft -  alt med kvalitet og yrkes-stolthet  - fengslende skildret.
Jeg vil ikke gå i detaljer på den spennende handlingen i denne romanen - historien er utrolig og litt eventyraktig kanskje, men det går absolutt fint å tro på den - også på kjærlighets-historiene som nøstes opp etter hvert.
Historien om Edvard Hirifjell på leting etter fortiden, etter forfedre, etter identitet, etter kjærligheten, etter sjele-freden er både poetisk, spennende og vakker - og så fremstår han etter hvert som en "speiling" av sin nære slektning Einar som også hadde to viktige kvinner i sitt liv - men Edvard kommer kanskje bedre utav det enn Einar. Og så fant han svar - kanskje ikke de han ventet å finne da han dro ut på identitets-reisen og kanskje ikke alle svarene, men det han fant, gir nok leseren mange overraskelser.
Og hva den merkelige tittelen på boken betyr - ja, det skal jeg heller ikke røpe, men den avsløres ganske dramatisk mot slutten av romanen - Svøm med dem som drukner gir leseren en "Odyssevs-opplevelse" som  man ikke glemmer så lett
Terningkast:5
 

Et lite glimt av forfatteren hos Brenner og bøkene:

Og her noen bilder fra det eventyr-aktige Shetland, hvor en del av handlingen i romanen foregikk - fotograf er min venninne Helena Normark:
Mainland - Shetland - Foto:Helena Normark©
"Steinhytta" - Foto:Helena Normark©
"Båtlevning" - Shetland - Foto:Helena Normark©
Lundefugl - Puffin - Fair Isle - Shetland - Foto:Helena Normark©
Fair Isle - Shetland - Foto:Helena Normark©
Lerwick - Shetland - Foto:Helena Normark©
20.05.2015 - Nyheter om Svøm med dem som drukner - Man kan se frem til en TV-serie basert på boken, meldes det fra Gyldendal Forlag:

Monday, 23 February 2015

Tanker om bok - Dag Solstad: Genanse og verdighet


Tittel: Genanse og verdighet
Forfatter: Dag Solstad
Produsert av: Lydbokforlaget
Utgitt: 2002
Spilletid: 4t 33min
Antall CD: 4
ISBN Lydfil: 9788242128751
Målform: Bokmål
Innleser: Kai Remlov
ISBN: 82-421-1226-6


Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag 1994, 143 sider, ISBN13  9788270946730

Forlagets omtale:

Elias Rukla er en lett alkoholisert middelaldrende lektor ved Fagerborg videregående skole. En dag i oktober opplever han en plutselig innsikt idet han gjennomgår Ibsens Vildanden for en uinteressert gymnasklasse. På vei ut blir han stående i skolegården uten å få opp paraplyen sin, og overmannet av et voldsomt raseri skjeller han ut elevene som står i nærheten. Rukla opplever dette som et ugjenkallelig fall, og hendelsen utløser romanens tilbakeblikk.
Fortellingen om Elias Ruklas liv, hans studietid, vennskapet med Johan Corneliussen og ekteskapet med den ubeskrivelig vakre Eva Linde, rommer også en beskrivelse av trekk ved samfunnsutviklingen de siste tiårene. Romanen har en samfunnsrefsende dimensjon; den fortvilelse Elias Rukla gir uttrykk for, finner ingen tilhører i et samfunn der samtalen har forstummet.
I 2007 ble Genanse og verdighet kåret til 1990-tallets beste roman i Århundrets bibliotek. Romanen har gjort seg sterkt bemerket internasjonalt. I 2007 ble den nominert til den prestisjefylte litteraturprisen Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia, og den ble kåret til en av de fire beste romanene som utkom i Spania i 2007 av den spanske dagsavisen El Público. I 2008 ble Genanse og verdighet nominert til Le Prix Femina i Frankrike.

Dag Solstad - Foto: Tom Sandstad

Mine tanker om Genanse og verdighet:

Jeg finner stadig kladd-notater på bøker jeg har lest, men ikke omtalt. Denne ble lest i 2010 - jeg har lest ganske mange bøker av Dag Solstad,de gir meg noe å tenke på. Men jeg har ikke omtalt så mange - å formulere en omtale, tar ofte nesten like lang tid som å lese en bok. Derfor blir bare en brøkdel av leste bøker omtalt. Men når man finner kladd-notater på PC'n, får man ofte lyst til å repetere en bok - slik var det også med denne.Ideen til boken fikk Solstad i 1994, det startet ganske enkelt med et bilde av en mann som ikke fikk opp paraplyen sin - har Dag Solstad selv uttalt. Dette ser jeg som et glimrende bilde på frustrasjon - og så ble boken til om lektoren som "fikk nok" -  som er gift med den vakre Eva Linde, som først var gift med hans studievenn Johan som blir reklamemann i New York.
Det er ikke bare hovedpersonen Elias Rukla som er interessant i denne romanen - at Solstad beskjeftiger seg med en kvinnelig hovedperson, Eva Linde, er også litt spesielt - vi får vite en god del om hvordan dette ekteskapet kom i gang, hvordan det utvikler seg med årene - og relasjonen til hennes første ektemann, Ruklas venn Johan som Rukla står i skyggen av - men en skygge som faktisk kaster verdighet over han, og stedatteren Camilla.
Evas skjønnhet til å begynne med kaster nok også glans og verdighet over Rukla, men Eva i romanen utvikler seg, og i takt med at hun blir eldre, og skjønnheten falmer, blir hun mer samfunnsbevisst og starter studier.
Var det bare skjønnheten, det overflatiske som gjorde at Rukla giftet seg med henne, eller var det noe han "måtte" gjøre for å prøve å tre inn i rollen til sitt alter-ego Johan Corneliussen?
For Rukla blir ikke lektor-jobben den store suksessen, han når ikke frem med sin "idealisme" og formidling til ungdommen - ikke engang Ibsens Vildanden biter de unge på….
Er det Dag Solstads egen opprørthet over "kulturelt forfall" vi her er vitne til? Rukla faller dypt - etter en litteratur-time som er dråpen som får begeret til å flyte over, går han nærmest amok med elevene som tilskuere.
Rukla som kulturperson og kulturformidler er over og ut - overflødiggjort.
Det føles ikke godt når egne idealer og egne kultur-verdier ikke samsvarer med dagens gjengse, slik Rukla føler det når han står i klasserommet og underviser - det er vel en frustrasjon som har bygget seg opp over tid, og plutselig må den ha sin utløsning - da var paraply-kampen den naturlige kultur-krigs-erstatningen. "Nå var det nok!"
"Fitte. Spis maten din, Flesketryne" - stakkars Rukla, dette skriker han mot en blond elev i flokken av elever som har samlet seg i målløs forundring litt på avstand - her skjønner vi at grensen er nådd for Rukla.
Er det bare den vanlige generasjons-kultur-forskjellen han beskriver her, mellom Rukla og elevene? Det er jo et vanlig "fenomen" til alle tider - akkurat i skolesituasjonen kjenner jeg ikke igjen meg selv (mange-årig lektor i videregående skole) - Rukla maktet ikke det som er grunnlaget for all undervisning, første "bud": man må skape kontakt, være på "bølgelengde" med sine elever, og da først kan man formidle noe. Mulig Solstad har satt dette på spissen for å illustrere poenget om kulturverdier og den sørgelige kløften som kan oppstå når man ikke har sammenfallende kulturverdier - et samfunn som nærmest "forfaller" litt - kvaliteten blir borte….
Og et hvert menneske har behov for å bli betraktet med verdighet, eller å oppføre seg med verdighet  - og  Rukla følte vel at respekten for han og hans undervisning ikke var til stede, og i kampen med paraplyen gjorde han kål på egen verdighet og genanse også.
Rukla blir kulturelt deprimert…og frustrert, en frustrasjon som ble synliggjort med bildet av en middelaldrende herremann i kamp med en paraply - Hovedpersonens navn hentet Solstad fra en noe ille-luktende bekk i Sandefjord. Og så kan navnet også assosieres med "mot røkla",  har Solstad selv uttalt - Rukla ser ut til å stå alene med sitt ærverdige kultursyn mot en haug med middelmådigheter….
Det handler litt om å være på bølgelengde med sine elever, på bølgelengde med samfunnet, og faktisk også på bølgelengde med seg selv - så slipper man å ta opp kampen med paraplyen - lett å si, men ikke lett å få til alltid - slik Solstad så mesterlig gir oss et innblikk i her - som leser føler man nesten Elias Rukla's frustrasjon på kroppen - en karakter i litteraturen man aldri glemmer. (Leste nylig Stoner av John Williams, og selv om denne hovedpersonen hadde et noe vanskelig liv på enkelte måter, så vil jeg si han var på bølgelengde med seg selv, og å formidle litteratur til sine studenter, det tror jeg også han behersket bedre enn Elias Rukla)
Elias Rukla går hjem - og alle broer er brent - vi kan spekulere på hvordan det går videre….

Litt deprimerende samfunnskritikk i dette - Jeg følte Solstad stilte spørsmål som: hvor blir det av den høyverdige kulturen, hvilken plass har den/skal den ha i dagens samfunn?
Glitrende språklig som alltid - terningkast:6


Leseforeningen - diskusjon - Programleder Tore Renberg - 06.02.1998 - veldig bra om boken:
Musikk til å beskrive Elias Rukla en "annenfiolinist":
Mine blogg-poster om Dag Solstad:

Tuesday, 17 February 2015

Tanker om film - Gone Girl: filmatisering av Gillian Flynns roman Gone Girl

Originaltittel: Gone Girl
Manus: Gillian Flynn, roman av samme navn
Sjanger: Thriller
Produksjonsår: 2014
Aldersgrense: 16
Spilletid: 142min
Bildeformat: Widescreen 2.35:1
Talespråk: Engelsk
Tekster: Svensk, norsk, dansk, finsk
Regissør: David Fincher
Skuespillere: Ben Affleck, Rosamund Pike, Casey Wilson, Kim Dickens, Tyler Perry, Neil Patrick Harris, Missi Pyle, Patrick Fugit, Kathleen Rose Perkins, Sela Ward, Scoot McNairy, Emily Ratajkowski, Boyd Holbrook, David Clennon, Lisa Banes, Lola Kirke, Lars Slind

Etter dagens treningsøkt, fikk jeg endelig tid til å "se gjennom" filmen Gone Girl som jeg hadde lånt på biblioteket. Den viktigste grunnen til å se den, var som alltid: "Hvordan var filmen i forholdt til romanen som jeg hadde lest tidligere?".
Hovedrollene ble spilt av Ben Affleck som Nick Dunne og Rosamund Pike som hans kone Amy.
Filmen er basert på den kritikerroste boksuksessen "Flink Pike" av Gillian Flynn, og hun har også skrevet film-manuset, så filmen burde ligge tett opp til romanen fra 2012. Regissøren er David Fincher. Dette var Finchers tiende film.

Kort handling:
Nick Dunne (Ben Affleck) rapporterer at hans kone Amy (Rosamund Pike) er forsvunnet på deres femte bryllupsdag - en ikke helt troverdig forsvinning hverken i romanen eller filmen - at Amy kunne bli så sporløst borte at ikke all leting og etterforskning greide å spore henne opp - det virket usannsynlig på meg, og denne usannsynligheten kom kanskje sterkere frem i filmen.
Nick blir selvsagt den første mistenkte til forsvinnings-mysteriet - hvor godt han enn prøver å forklare sin uskyld, virker mye rundt han mistenkelig.
Letingen etter Amy blir et media-sirkus - og man lurer etter hvert på hva slags personer Amy og Nick egentlig er.
Nick var hele tiden en favoritt hos meg i romanen, i filmen levde han ikke helt opp til favoritt-stempelet.
Handlingen følger boken ganske bra, vi veksler fint mellom fortid (og Amy er veldig tilstedeværende i de scenene, mens hun i nåtids-scenene er mer "Gone" - og vi blir presentert dagbok-notatene hennes i "fraværs-perioden" )  - slutten på filmen likte jeg ikke helt, ikke den i boken heller - ingen "god løsning"  - Jeg føler det bør komme en oppfølger på denne romanen.
Temaet, om man skal kalle det det, kommer godt frem i filmen - de hemmelige mørke sidene vi kan gjemme for hverandre,  ektefeller som tror de kjenner hverandre, men det gjør de kanskje ikke  - det hele kan bygge på illusjoner. Første gang Nick og Amy møtte hverandre på en bar, stiller de hverandre dette viktige spørsmålet: "Who are you?" - Mulig er det Nick som i slutten av romanen/filmen har kommet nærmest på hvem partneren, Amy, er.
Filmen gir et godt bilde av vår tids kultur med media-styr og det hele - overdrivelsene man kunne merke i romanen, kommer nok nesten tydeligere frem i filmen.
Spenning og driv har filmen også, slik romanen hadde det - man ønsker hele tiden å komme videre for å se hvor alle løse tråder fører hen.

Her noen bilder fra filmen:
Nick
Amy
Nick - Amy's foreldre - etterforskerne
Etterforskerne spilt av Patrick Fugit og Kim Dickens
 Fokus er ekteskap - det "farlige" og media-bransjen "den hensynsløse" og folkeopinionen "den lett-ledede"
Amy er i filmen ikke fremstilt så sympatisk i begynnelsen av "storyen", slik hun var i romanen - der var hun bare snill og søt i begynnelsen, syntes jeg. Dette ga nok mer hint i filmen enn i boken om hvilken vei det bar.
Nick fant jeg absolutt mer sympatisk i boken enn i filmen.
Romanen var mer spennende enn filmen, fordi jeg følte mye avsløres litt tidligere i filmen enn i boken - jeg følte ikke helt den samme spenningen eller nysgjerrigheten som jeg gjorde da jeg leste boken. (Grunnen kan jo være at romanen er lest først - og da vet man alt på forhånd)
Jeg ser i etterkant at denne filmen godt kan sees "alene" uten at man har lest romanen først, jeg tror kanskje man ville like den bedre da.
Jeg kan gå med på at det er en helt OK spennings-film, men nokså på det jevne…….

Terningkast: 4

Min omtale av boken - Flink pike - Gone Girl
Oslo-by - Aftenposten -  anmeldelse av filmen 
Video-trailer: 

Monday, 16 February 2015

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Vinterstengt


Tittel: Vinterstengt
Forfatter: Jørn Lier Horst
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 336
Språk:Bokmål
Forlag: Gyldendal
ISBN/EAN: 9788205422940


Jeg brukte også lydboken:
Tittel: Vinterstengt
Forfatter: Jørn Lier Horst 

Produsert av: LBF
Serie: William Wisting-serien
Først utgitt: 13.09.2011
Spilletid: 08:13:45
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242151971
Målform: Bokmål
Innleser: Ivar Nergaard
Sjanger: Krim og spenning

Omtale fra forlaget:

Høsttåken ligger tett over kystlandskapet. Ove Bakkerud skal ha en siste rolig helg på sommerstedet før vinterstengningen. Men han kommer frem til en hytte i kaos, herjet av innbruddstyver. Og på nabohytta: en mann mishandlet til døde.
Politiførstebetjent William Wisting har sett groteske drap før. Men desperasjonen han er vitne til i Stavern denne høsten, er ny for ham. Og fra himmelen faller det døde fugler.

Jørn Lier Horst - fra forlagets side - Foto: Jesper Magerøy
Bakgrunns-stoff:
Jørn Lier Horst - nettside
Info - Wikipedia

Wisting-serien i kronologisk orden:
  • Nøkkelvitnet – (2004)-lest
  • Felicia forsvant - (2005)
  • Når havet stilner - (2006)
  • Den eneste ene - (2007)-lest
  • Nattmannen - (2009)-lest
  • Bunnfall - (2010)-lest
  • Vinterstengt - (2011)-lest – mottok Bokhandlerprisen for denne
  • Jakthundene - (2012)-lest - vinner av Rivertonprisen for denne og Glassnøkkelen og Svenska Deckarakademins pris för bästa till svenska översatta kriminalroman
  • Hulemannen - (2013)-lest
  • Blindgang - (2015)-lest
  • Når det mørkner - (2016)-lest
Her er de Horst-bøkene jeg har lånt på biblioteket, lydbøker:

Mine tanker om Vinterstengt:

Det blir en og annen krim-roman på øret hos meg, på gåturene - jeg trenger et pusterom mellom annen mer "alvorlig" litteratur.- Denne kom i "pustepausen" etter blant annet John Williams Stoner.

Innen krimlitteraturen har det blitt enormt mye å velge i de siste årene, også når det gjelder norske krim-forfattere. Jeg har mine favoritter, de er ikke mange - men Jørn Lier Horst er en av dem - og grunnen til det?:  Realistisk krim med gode, aktuelle, samfunns-nære temaer og godt språk, og ikke å forglemme - passelig "skremmende" og innenfor det jeg tåler av voldeligheter. Krim med mening dette - det er ganske merkbart at forfatteren kan sitt politi- og etterforsknings-fag, da blir det hele mer troverdig og virkelighets-nært. Klassisk krim kalles det vel - men ikke slik "gammeldags" Agatha Christie krim, like fullt greier han å fremkalle sitrende spennings-følelse hos leseren.

Det er kjekt å følge den bunnsolide, ikke-korrupte politi-mannen William Wisting - som ikke ser ut til å overtrede loven når han rydder opp blant "slemme kriminelle" - et hjemmemiljø med kjæreste og datter får vi også et naturlig innblikk i på kjøpet. Det er alltid interessant å følge Wistings nitidige etterforskningsarbeid, biter i et  puslespill legger han på plass, en etter en - uten at detaljene blir for overveldende, eller for innviklet å følge.
En stikkord-oppsummering av det jeg finner mest positivt i Vinterstengt, uten at jeg skal avsløre noe av innholdet:


Interessant å følge den realistiske etterforskningen
Spennende med relasjonen Line  (Wistings datter og den noe suspekte samboeren)
Og så puster man lettet ut når Line tar den "rette" beslutning - "uansett"
En tur til Litauen - et innblikk i forholdene der i dag. Virker også realistisk.
En skildring av fattigdom, tiggere og småkriminelle som balanseres fint uten å diskriminere
En krim som er spennende uten å basere seg på spekulativ vold, grusomheter og opphoping av action. (Som hos enkelte andre krimforfattere i dag)
Et tidsaktuelt plot
Og rent litterært har den jo også en fin, logisk oppbygning og godt språkbruk.
Karakterer som er skildret slik at vi får et tilstrekkelig bilde av dem, uten at det blir for mye unødig beskrivelse. (Litt mange navn å holde styr på kanskje, men det er vel min egen "svakhet", å huske navn, og spesielt når jeg bruker lydbok og ikke ser ordbildet, eller har mulighet til å "bla tilbake" og sjekke) - ofte har jeg heldigvis en papirutgave tilgjengelig for den lydboken jeg holder på med.
Fart og spenning gjør boken langt fra kjedelig - her har vi egentlig flere parallelle dramaer som foregår samtidig, uten at det forvirrer oss for mye - etter hvert viser det seg at parallelle saker har en sammenheng.

Foto:RandiAa©
Døde fugler som faller i hopetall fra luften, skaper også en uhyggestemning - forklaringen blir vi ikke snytt for - troverdig er den også, i hvert fall så langt jeg oppfatter det.
Et fint poeng understrekes av forfatteren også på slutten: Hva gjør en "alminnelig" person til en kriminell, ja kanskje til og med til morder - ("leilighet gjør tyv" er det noe som heter….)
Og så blir bare romanen bedre helt mot slutten synes jeg - det drar den opp et helt "terningkast" hos meg - når vi tror det meste er oppklart, drar Horst et trumf-ess fra ermet - fin slutt.
Ingen ting er røpet fra min side om denne spenningsromanen, håper jeg - har prøvd å "tenke" i generelle baner som vanlig.
Terningkast:5
 

En liten video-trigger på denne:

Mine omtaler av Jørn Lier Horst-krim: 


    Saturday, 14 February 2015

    Tanker om bok - John Williams: Stoner

    Tittel:Stoner
    Forfatter:John Williams
    Innbinding:Lydbok-CD
    Utgivelsesår:2014
    Innleser:Kim Haugen
    Spilletid:9:48
    Antall CD-er:8
    Forlag: Cappelen Damm
    Språk: Bokmål
    Originaltittel: Stoner
    Oversatt av: John Erik Bøe Lindgren
    ISBN/EAN: 9788202454128

    Jeg brukte lydboken - og den engelske utgaven - Stoner: A Novel (Vintage Classics) Paperback –  2012 by John Williams (Author), John McGahern (Introduction) - 288pages
    isbn 9780099561545 (siterer fra denne)

    Forlagets omtale -  Cappelen Damm:

    "Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om"
    The New Yorker

    William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse. 

    John Williams - foto fra forlagets side
     John Williams (1922-1994) var født og oppvokst i Texas. Han jobbet som professor ved Universitetet i Denver. Hans mest kjente roman, Stoner kom ut i 1965.
    Ekstra informasjon:

    Mine tanker om Stoner:

    Stoner ble den glemte boken om et liv, ikke så storslagent, men likevel oppleves det slik i denne romanen. 50 år er gått siden den første gang utkom (1965) - og da bare i et par tusen eksemplarer  - mitt ønske er at denne nå i nye opplag når ut til flest mulig lesere - for dette ga i hvert fall meg en uforglemmelig leser-opplevelse.
    Handlingen er enkel, karakterene er få - dette gjør boken lett tilgjengelig for leserne - men i denne romanen ligger det så  mye mer enn den enkle handlingen rundt den "anonyme" bondesønnen William Stoner som starter ut med agronomstudier for å være rustet til å ta over farens livsverk - men så hopper han besluttsomt av denne karrieren og går over til litteraturstudier i stedet - og akkurat der må det vel sies at han kom på rett hylle i livet.
    Han lever og ånder for litteraturen - ekteskapet ble på ingen måte oppfyllelse av drømmen hans, og datteren som han egentlig elsket, fikk han heller ikke "tilgang til" for å si det slik.
    Heller ikke den kloke, og vakre unge forsker-kollegaen som han fant slik samklang med, ble han "forunt" - En trist kjærlighets-historie? - Under lesingen av denne sekvensen trøstet jeg meg med: "evig eies kun det tapte" - det tror jeg så absolutt gjaldt for Stoner her.
    Motgang og motarbeidelse møtte han også ved instituttet sitt - hans kjærlighet til studentene, til faget ble motarbeidet av hans kollega-fiende Hollis Lomax
    (med pukkelrygg), og Charles Walker, Lomax sin protesjé, (med forkrøplet arm og ben). (John Williams ser ut til å la helten Stoner finne unnskyldninger i de negative personene som krysser hans vei - de er også synlig merket med ett eller annet handicap - Edith, hans kone er også fremstilt med et slags handicap i form av den oppdragelsen hun har fått - en bakgrunn som tydeligvis har gjort henne til den dys-funksjonelle partneren hun ble - her er det skjulte hemmeligheter i forholdet til foreldrene, spesielt faren)

    Stoner er fullt og helt "the good guy" - han tråkker ikke på noen for å nå store mål i livet - han er nærmest å betegne som det motsatte av en som  forfølger The American Dream - det motsatte av en "Gatsby" altså.
    For de fleste vil Stoner's liv fortone seg som en stor fiasko - men han tenkte ikke så mye i de baner selv - det var bare slik han måtte leve. Han la ned stort arbeid i  jobben sin på universitetet - han levde et upåklagelig liv på de fleste måter.  Da han kom til et punkt han måtte velge, fordi han kunne klandres, eller fordi han ville ødelegge for andres liv (affæren med den unge litteraturforskeren), så valgte han det som syntes mest rett for han ut i fra situasjonen og ut i fra omgivelsene.
    Som sagt, for mange vil Stoner være en lettlest bok, for noen vil den kanskje ha for lite action -  men det er mye som stikker dypt i romanen  - samtidig som den var god å lese, føltes leseprosessen nesten smertefull - man blir smittet av Stoners lengsler, hans livslede, og hans stadige anstrengelser for å få familielivet til å fungere. Men han dynger ikke omgivelsene eller leseren ned med sine bekymringer eller plager - "endurance" vil jeg kalle det på engelsk, "holde ut" -  på norsk, og det er det han nærmest gjør hele livet - holder ut "to the bitter end" - til det kulminerer i den smertefulle sykdommen, og så tar han leseren så vakkert - ja, jeg vil kalle det vakkert, inn i døden.

    Den beskrivelsen når livet hans ebber ut er noe av det vakreste jeg har lest.
    Det slo meg flere ganger mens jeg lyttet romanen at det var ganske merkelig at denne enestående romanen ikke ble en bestselger tidligere - nå 50 år senere er vi "oversvømmet" av utallige bekjennelses-romaner - så kanskje passet den godt i tiden nå - Stoner bekjenner egentlig hele sitt liv for leseren - og en del dokumentarisk for forfatteren John Williams liv skal det visst være også.
    Rett før denne romanen ble lansert i Norge, hørte jeg mye skryt og rykter om den - men det skjer med ganske mange romaner uten at de gjør særlig inntrykk på meg - men her var det annerledes, jeg må medgi at forhånds-skrytet ikke var tomt snakk.
    Selv om John Williams (1922-1994) egentlig var en anerkjent forfatter på 60-70 tallet, så kan jeg ikke huske at jeg hørte  om han da jeg studerte engelsk og amerikansk litteratur. Men forfatteren hadde faktisk fått National Book Award i 1973 - jeg har sjekket og finner han på listen der (og det gjorde meg glad). Da boken hans ble publisert i 1965, var det ikke noe stort opplag så den ble ikke akkurat allemanns-eie - men heldigvis ble den vurdert for ny publisering i 2003. - Men det er først rundt 2011 at den fikk fart på seg i Europa - da Anna Gavalda oversatte den til Fransk.
    Handlingen i romanen er egentlig noe mange kan identifisere seg med - mange lever i et lignende komplisert ekteskap, eller kjenner noen som gjør det.
    Hovedpersonen med familienavn Stoner er en begavet og beskjeden person - han er ydmyk og fremhever ikke seg selv i noen sammenhenger - derfor vekker han nok sympati hos de fleste lesere. Han levde sitt stille, "ubetydelige" liv fra 1891 til 1956  - han hoppet av fra familietradisjonen bonde og ble universitetsutdannet fra 1910 - han hopper fort av jordbruks-studier og bestemmer selv at det er litteraturen som er det store for han.
    Her visste han hva han ville, og gjorde nok det rette valg - så heldig var han ikke da han valgte kone - det var nærmest i øyeblikkets impulsivitet at han bestemte at Edith var kvinnen i hans liv - men hvor hardt han enn prøvde å behage henne, så måtte han innse at hun ikke var "drømme-kvinnen".

    Boken starter med et raskt innblikk i livet hans fra han var "freshman" ved University of Missouri i 1910, 19 år gammel - han oppnådde graden Doctor of Philosophy der og underviste til sin død i 1956 ved samme universitet.  Videre kommer en rask oppsummering på livet hans - før romanen virkelig går inn i handlingen med universitets-studiene hans, studiekamerater, krigen som starter og begynnelsen på hans liv med den "utvalgte".
    Mye av dette er som sagt likt med John Williams eget liv, og i min engelske utgave har boken en dedikering til hans venner og kolleger ved Department of English, University of Missouri - men han presiserer at han ikke har gjenskapt personer fra samtiden ved universitetet, alt er fiksjon sier han.
     
    Den engelske utgaven har også en nyttig innledning av John McGahern 2002, hvor han blant annet siterer fra et interessant og sjeldent intervju med John Williams - og her ser jeg i etterkant at jeg får støtte for min oppfatning at det var mye godt i det livet Stoner hadde - John Williams sier: "I think he is a real hero. A lot of people who have read the novel think that Stoner had such a sad and bad life. I think he had a very good life. He had a better life than most people do, certainly. He was doing what he wanted to do, he had some feeling for what he was doing, he had some sense of the importance of the job he was doing. He was a witness to values that are important …….Teaching to him is a job­­­­­­­­­­­­­­­­­­--a job in the good and honourable sense of the word. His job gave him a particular kind of identity and made him what he was - It's the love of the thing that's essential…… You've got to keep the faith. The important thing is to keep the tradition going, because the tradition is civilication."
    (John Williams, sitat fra Introduction XIV, Vintage edition)


    Men man må likevel kunne si at Stoner er en mann som har mye uforløst kjærlighet i seg, kjærligheten til konen ble avvist helt fra starten, kjærligheten til datteren ble også nektet han etter hvert - hva står han igjen med da som mening i livet? Jo, det var kjærligheten til litteraturen, til undervisningen, til jobben. Men selv her ble ikke livet enkelt - det kom mange hindringer i veien for hans undervisning, hans forskning også. Rivalisering, misunnelse, konflikter ved universitets-institutter er ikke et sjeldent fenomen - dette fikk også Stoner føle til fulle - men han taklet det som en helt, og lot det ikke knekke seg.

    En stakket stund fikk han også oppleve den store kjærligheten i livet - til et menneske - Den vakre kjærligheten - Men også den håpløse.
    Samtidig med Stoners liv, yrkeskarriere og ekteskap, gir denne romanen også et fint tidsbilde av Amerika på 1910- 20-30 tallet, det er moter det er børskrakk, det er forbudstid og alt som hørte med rundt de ti-årene.
    Men den viktigste siden ved romanen er den eksistensielle - den som handler om livet, om Stoners liv.
    Det er vanskelig å beskrive eller forklare denne romanen, det er liksom ikke store nok ord for den. Og man føler et "evighets-perspektiv" som  kommer sterkt frem i romanen - den får en til å stille spørsmål som:  Hva er meningen med livet? Hva er det som styrer vår retning? Hva er et "lykkelig liv"? Hvilke spor er det etter oss, etter Stoner?  Var livet verdt "å holde ut"?
    Stoner klandret ingen av de som motarbeidet han - slik var han også en helt - Edith, hans kone var vel selv et offer for den oppdragelsen hun hadde fått - den sorgen hun påfører Stoner er hun ikke en gang klar over, Lomax, Stoners store motstander på universitetet er også et slags offer - offer for sitt handicap, en såret person som har prinsipper å følge, uten tanke for at han gjør Stoner urett.
    Universitetet som et microcosmos blir nesten en beskyttet borg mot den "farlige" utenverdenen som ikke er noe tilholdssted for de som ikke helt mestrer livet der ute - Stoner valgte jo også å være på universitetet fremfor å dra i krigen slik vennen  Dave gjorde - "cripples, confined to the safe asylum of the Academy" - sier Stoner et sted i romanen.
    Shakespeares Sonnet 73 står sentralt i romanen (s.1052 i min gamle utgave av Coplete Works):

    Sterkt transcendent er denne sonetten - slik avslutningen på Stoners liv føltes -  her er det metaforer som peker på et liv som er slutt, med høst og blader som er falt av trærne, fugler som har forsvunnet fra trærne
    Her er metaforen naturens syklus lik med mennesket syklus - Og for å si det enkelt - et budskap i sonetten: "skynd deg å elske, før det er for sent" - og egentlig ønsker jeg å tro at Stoner virkelig gjorde det - han hadde opplevd en "overjordisk" kjærlighet, som nesten var for god til å være sann - og jeg tror han tenkte realistisk her, om de valgte å "trosse" omverdenen, rømme med hverandre, reise fra familie, universitetet osv - hva ville da skje med kjærligheten?  Kanskje den ble bevart nå - gjennom at de ga avkall på den? "Evig eies kun det tapte? - I tillegg hadde han jo kjærligheten til litteraturen - det siste han berøre i livet er fingrene som glir over boken hans - det som hadde gitt livet hans mening, og det som aldri hadde"sviktet" han.
    “The love of literature, of language, of the mystery of the mind and heart showing themselves in the minute, strange, and unexpected combinations of letters and words, in the blackest and coldest print—the love which he had hidden as if it were illicit and dangerous, he began to display, tentatively at first, and then boldly, and then proudly.”
     (s.115 - Vintage Classics)

    En annen tolkning kan være at Stoner sammenligner seg med poeten i sonnette 73  som burde bli husket og elsket for det han har formidlet av høyverdig litteratur.
    Døden er begynnelsen på romanen og døden er slutten - og den døende vil "nyte" øyeblikket alene:

    "It occurred to him that he ought to call Edith; and then he knew that he would not call her. The dying are selfish, he thought; they want their moments to themselves, like children." (s.286)
    Og vi at han ikke er en bitter, skuffet mann - han viser ærefrykt og respekt for det livet han  har blitt tildelt - vakre tanker:

    "What did you expect? He thought again. A kind of joy came upon him, as if borne in on a summer breeze. He dimly recalled that he had been thinking of failure - as if it mattered. It seemed to him now that such thoughts were mean, unworthy of what his life had been."(s.286)
    Når det gjelder Stoners liv på jorden, og hans ettermæle - synes jeg disse linjene fra Håvamål passer godt -  (Hentet fra s.16 - Norsk Lyrikk gjennom tusen år - Aschehoug):


    Og her den vakre avslutningen på Stoner - han går bort, og vet at det kanskje er "spor" etter han - s.288:


    Å karakterisere denne ved hjelp av ord er vanskelig, jeg finner ikke ord som kan yte den rettferdighet - det virker bare som forslitte klisjeer - men våger meg likevel å si:"betagende vakker" - en bok som vil leve i meg lenge, lenge…… 
    Terningkast:6

    Mine omtaler av John Williams romaner: