Tanker om bok - Kate Morton: Tilbake til Riverton

Tittel: Tilbake til Riverton
Forfatter: Kate Morton
Oversetter: Elisabet W. Middelthon
Forlag: Schibsted
Språk: Norsk Bokmål
Format: Lydbok
Spilletid: 16t. 17min.
ISBN: 9788251656146
Orig.tittel: The House at Riverton
Sted: England
Genre: Romaner
Oppleser: Anne Ryg
Utgitt: 2011

Fra forlagets side:

Innenfor murene til det herskapelige Riverton-huset hviler en livslang hemmelighet. Etter 75 år letter tjenestejenta Grace på sløret.

"En besettende leseopplevelse."
Jorid Mathiassen, Bok & samfunn

Sommeren 1924
Under et glitrende sosietetsball, ved bredden av en liten innsjø på et engelsk gods, inntreffer en tragedie som skal endre mange menneskers liv. De eneste vitnene, søstrene Hannah og Emmeline Hartford, snakker aldri med hverandre igjen.

Vinteren 1999
Nittiåtte år gamle Grace Bradley, tidligere hushjelp på godset, får besøk av en ung produsent som lager en film om hendelsen ved Riverton. Gamle spøkelser blir vekket til live, og minner baner seg vei opp til overflaten. En sjokkerende hemmelighet er i ferd med å slippe frem i lyset ...

Anmeldelser:
"Kate Mortons Tilbake til Riverton solgte mer i løpet av første uke enn noen annen underholdningsroman har gjort siden Dan Browns Da Vinci-koden ble sluppet i pocket i mai 2006."
Bookseller Magazine 2007

"Tilbake til Riverton byr raust på det meste av det man trenger for å fortape seg i fantasiens vidunerlige verden."
Jorid Mathiassen, Bok & samfunn

Forfatterens web-side

Mine tanker om Tilbake til Riverton:

Da har jeg tatt for meg en forfatter jeg ikke har lest før - har alle lydbøkene liggende, men de har aldri blitt prioritert - jeg har vel vært forutinntatt - nå gjenstår det å se om mine "bange anelser" stemmer. Det er Kate Morton: Tilbake til Riverton - ikke kommet så veldig langt enda, og jeg skal fortsette med åpent sinn. Men må nok innrømme at jeg får en følelse av det noe sentimentale, litt banale, romantiske......hmmm. Forstår at dette er engasjerende lesing for mange - er det diskriminerende å si at dette er en forfatter som treffer kvinner mer enn menn? Kaster jeg ut en liten brannfakkel nå? Skal nok lytte ut hele romanen før jeg uttaler meg mer bastant - og før jeg tar stilling til om jeg skal lese/lytte de tre andre jeg har av henne...(Jeg legger så å si aldri fra meg en bok jeg har begynt på.....)

Kommer tilbake med mer......dette blir jo litt spennende, kanskje endrer jeg mening?

09.09.2013

Ny lese/lytte-rapport:

Gir denne meg noe lærdom rent tematisk? Gir den meg spesiell språklig nytelse? - spør jeg meg selv

Må nok svare nei på begge spørsmålene.

Kan jeg peke på noe positivt ved romanen?

Joda, den skildrer en tid, og samfunnsklasser på en tilnærmet realistisk måte - men det var ikke noe nytt å lære her, eller skildringer som er bedre enn i mer "seriøs" litteratur fra samme periode. (jfr.Evelyn Waugh - se nedenfor)

På den annen side er det klart at disse skildringene, denne jeg-personen - tjenestepiken i herskapshuset appellerer til en stor lesergruppe som blir servert en story og et miljø som faller i smak - ganske tidlig i romanen får man sine sterke fornemmelser at Grace tjeneste-jente som var sendt til herregården av sin mor, kanskje har gode grunner til å komme til nettopp dette herskapshuset - "spennende hemmeligheter" ligger vel klart i dagen her.

500 sider? Er ikke det litt drøyt da? Nå er jeg kommet en tredjedel i lyttingen - det har vært mye unødig pjatt og selvfølgeligheter - ganske kjedsommelig - ikke helt "my cup of tea" - men jeg forstår utmerket godt at Kate Morton skriver med stor kunnskap om hva "hennes" lesergruppe vil ha - hun treffer nok absolutt en stor leserskare "hjemme"……

Noe mer positivt å si så langt?

Joda. Lit mer spenning blir det etter hvert…….i langsomt tempo, man trenger ikke å anstrenge seg særlig som leser, det er ingen krevende form for litteratur…så slik er den "lett å sykle til" (Det er slik jeg lytter lydbøkene - gående eller syklende)

Arthur Evelyn Waugh's  roman fra 1945 - Brideshead Revisited  (TV serie fra 1980 tallet og filmer fra 2000-tallet) - har tydeligvis vært et forbilde for Kate Morton - den omhandler samme tidsperiode, med krigens desillusjonerende virkning, et klasseskille som går i oppløsning og en tid i endring - men Waugh unngikk det sentimentale, platte, banale, romantiske som Mortons roman bærer preg av. Vel...jeg fortsetter lyttingen - kommer med ny rapport senere.

10.09.2013 

Glemte noe annet positivt: Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerer bra - overgangene er alltid klare så man "vet hvor man er" - Grace, 98 år i nåtid fungerer best for meg - synes det blir litt mer interessant da, med hennes tilbakeblikk til tiden rundt første verdenskrig - det er vel heller ikke unormalt at eldre mennesker husker så godt ting som skjedde i deres ungdom.

11.09.2013 

Dagens rapport etter kveldsturen:
Langsom -  langsom er vel denne romanen - jeg vet litt mer nå:
Fin skildring av Grace's forhold til barnebarnet - hun har kjøpt diktafon og prøver å sende han noen epistler etter at han har blitt "borte" da konen så plutselig døde.
Vet ikke hvordan det går da - det står mye igjen av boken enda. Jeg konstaterer at Grace er en interessant hovedperson - beundringsverdig tar hun universitetsutdanning (arkeolog) som skilt mor, kanskje ikke så vanlig på den tiden det - så hun er nok en ressurs-sterk kvinne.

18.09.2013

Lyttingen har vært lagt til side en uke under oppholdet i Oslo. Det var annet å konsentrere seg om der.
Startet på igjen under gåturen i dag:
Jeg er nå kommet halv-veis - komprimering er noe jeg føler strerkt for her.
Ser positivt på enkelte temaer som belyses:
Bilindustrien i begynnende fase
Fremvekst av fagforeningenes makt
Middelklassens økende posisjon i forhold til overklassen.
Hvordan menn kom merket og endret hjem fra første verdenskrig (Alfred, Robbie)

Joda: Skal innrømme at det er litt mer interessant nå - men altså her hadde det vært en fordel med komprimering, det er fortsatt "langdrygt"
Som et apropos til Alfreds hjemvending fra krigen, kom jeg til å tenke på en novelle av Ernest Hemingway - Announcement om denne her.

21.09.2013

Det tok da VELDIG LANG tid før det begynte å bli interessant,  etter turen i dag er lyttingen kommet helt til spor 140 av 154, og innrømmer at jeg liker den atskillig bedre nå."Plottet" begynner å bli mer fengslende....Vi har fått flere clues på hvem Grace's far er - og nå ble det klart for Grace selv også - vel, akkurat det med fars-identiteten skjønte jeg nokså tidlig. - Så er det Hannah, hun står frem som en interessant kvinne, beretningen om hennes ekteskap med Teddy fenger også, man spekulerer på hvorfor hun gikk inn i dette ekteskapet....jeg har mine formeninger, kan være flere grunner til det - en grunn kan være: "får man ikke den man virkelig ville ha, kan det være det samme hvem man gifter seg med...."
Så kommer den spennende forfatteren R.S. Hunter (Robbie) inn i handlingen igjen - og inn i livet til Hannah - "Livet mitt begynte i kveld" er Hannahs ord da hun snek seg ut for første gang for å høre på Robbie lese dikt - og så begynner en spennende periode i hennes liv...... lurer på om romanen nå greier å holde seg på dette mer intense, engasjerende nivået helt til siste "track"?...Neste oppdatering tror jeg blir den siste - Jeg vil prøve å komme med en konklusjon da - når boken endelig er ferdig-lyttet.
(PS. Om det er navn jeg ikke gjengir helt korrekt, er det fordi jeg ikke har sett de i skrift, bare hørt dem gjennom lyttingen...som oftest har jeg "papir-boken" i tillegg og kan kontrollere slikt i, men det har jeg ikke denne gangen)

23.09.2013

Da er romanen endelig "ferdig-gått". Mot slutten kom det en fin scene med Grace, datteren Ruth og Marcus barnebarn som sammen skal se filmen som er laget om Riverton...(Og Hannahs barnebarn Ursula står bak den). Det er mye som nøstes opp på slutten - romanen står frem som en sterk kjærlighets-historie - egentlig sprakk den vel litt? Hannah fikk kanskje et annet syn på Robbie i sluttscenen nede ved vannet da "han tok livet sitt" - som det het seg? Grace får i hvert fall avslørt alle hemmelighetene i lydbåndene hun har snakket inn til barnebarnet Marcus - og her kommer vel også sannheten frem om det som skjedde nede ved vannet under et selskap på Riverton i 1924 - Skal ikke røpe for mye...siste delen av boken var mer engasjerende - skal innrømme det, men det meste av boken var altfor lang og utmalende - jeg har visst gjentatt det noen ganger nå.
Positivt med et lett og malende språk var det i hvert fall, - terningkast 2 på de to første tredjedelene, og 4 på den siste delen - summa summarum, jeg velger å gi den terningkast: 3

Tanker om bok - Wislawa Szymborska: Livet er den eneste måten

Tittel: Livet er den eneste måten
Forfatter: Wislava Szymborska
Oversetter: Christian Kjelstrup 
Utgitt: 2013
Forlag: Tiden
Innb: Innbundet
Språk: Norsk Bokmål Sider:136 
ISBN:9788210053054
Genre: Lyrikk


Wislawa Szymborska som fikk Nobelprisen i litteratur i 1996 døde i 2012, 88 år gammel. 

 

Wislawa Szymborska - bilde fra forlagets side

Mine tanker om Livet er den eneste måten:

Jeg leste nettopp Szymborskas diktsamling: Livet er den eneste måten - Dikt 2002-20012. Den inneholder de fire diktsamlingene Øyeblikket (2002), Kolon (2005), Her (2009) og  Nok (2012). Det er den første diktsamlingen av henne som er oversatt til norsk. (2013 av Christian Kjelstrup) 
Tittelen sier allerede mye om innholdet: Livet ER den eneste måten.
Her er ting vi kjenner igjen fra dagliglivet, det er mennesker og det er natur  - alt blir så visuelt og tydelig gjennom diktene hennes. På mange måter synes jeg hun minner litt om Sigbjørn Obstfelder - i hvert fall fikk jeg han i tankene under lesingen av flere av diktene - hans undring til livet og verden generelt: Jeg ser paa den hvide himmel, jeg ser paa de graablaa skyer…Dette er altså verden…..En regndraabe! ….Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt... 

Szymborskas dikt har også dette undrende over seg, en nysgjerrighet på livet og menneskene, selv om hun kan skildre vonde ting som i diktet "Fotografi fra 11.september" - med bilder av de som "hoppet fra flammehavet og ned i avgrunnen" (s.37), og "Områder på kirkegården som er viet barnegraver" (Returbagasje, s.38), og "Terroristene" (s.103) - så er disse diktene en del av Livet "som er den eneste måten", og som også inneholder vakre og gode ting - humor også - "Liten pike drar i duken" er et slikt fornøyelig, humoristisk, visuelt dikt. (s.23-24)

Her fant jeg også et dikt om et av maleriene til en av mine favoritt-malere, diktet har hun kalt "Vermeer" (s.114)  - (Har faktisk en kopi på veggen i arbeidsrommet mitt).
Jeg lar det stå til slutt som en konklusjon på at denne diktsamlingen er om livet på godt og vondt - men dikteren var glad i dette livet - det er et positivt budskap hun kommer med her  - så positivt at jeg velger å sitere diktet i sin helhet til slutt:
Vermeer
Så lenge den kvinnen i Rijksmuseum
i malt taushet og konsentrasjon
fortsetter å helle melk dag etter dag
fra kannen og over i bollen
fortjener ikke verden
verdens undergang

Johannes Vermeer - The Milkmaid

Denne lille, men innholdsrike diktsamlingen gir jeg terningkast:5

Intervju med forfatteren 
Flere av diktene - på engelsk

Nobelprisvinnere i litteratur

 

Tanker om bok - Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav

Bokomslaget - Front

Tittel: Over det kinesiske hav
Forfatter: Gaute Heivoll
Forlag: Tiden
Utgivelse: medio august 2013
Antall sider: 248
ISBN:9788210053269
Språk/målform:Bokmål
Innbinding:Innbundet

Jeg brukte også Lydboken lånt på biblioteket - god opplesing av Erland Bakker

Fra forlagets side - om forfatteren:

Gaute Heivoll (13.03.1978 - )
Gaute Heivoll er født i 1978, og oppvokst i Finsland utenfor Kristiansand. Han har utdannelse fra forfatterstudiet i Bø (2001-2002), har i tillegg studert jus ved Universitetet i Oslo og psykologi ved Universitetet i Bergen. Heivoll har også jobbet en tid som lærer.

Han begynte tidlig å skrive, oppmuntret av en norsklærer som gav ham lov til å utfolde seg kreativt. Han debuterte i 2002 med samlingen Liten dansende gutt. Året etter kom hans første roman Omars siste dager, og Heivoll ble av Lars Saabye Christensen beskrevet som "en betydelig stemme i den unge samtidslitteraturen." I 2005 fulgte han opp med den fantastiske og ambisiøse romanen Ungdomssangen.

Høsten 2010 opplever Heivoll sitt litterære gjennombrudd med romanen Før jeg brenner ned. Boken ble hyllet av lesere og et samlet pressekorps. Romanen er solgt til 18 forlag i 17 land. I 2011 kom den krititkerroste romanen Kongens hjerte og i 2012 kom hans første skuespill; Jeg kommer tilbake i kveld.

I tillegg til bokutgivelsene har Gaute Heivoll også bidratt med noveller, dikt og essays til flere antologier, aviser og litterære tidsskrift. Han har holdt en rekke skrivekurs, både for ungdom og voksne, i Norge og i Frankrike, og jobbet en tid som litteraturkritiker i dagspressen. I 2006 var han Norges representant ved det europeiske litteraturfestival-prosjektet Scritture Giovani, og ble i den forbindelse oversatt til engelsk, tysk, italiensk og spansk.

Gaute Heivoll bor i Songdalen i Vest-Agder.

Priser:
2003: Tidenprisen
2008: Sørlandets litteraturpris
2009: Sørlandets litteraturpris
2009: Songdalen kommunes kulturpris
2010: Brageprisen
2011: Sørlandets litteraturpris
2011: Sultprisen

Fra forlagets side om Over det kinesiske hav:

En nådeløs historie som river, rører og ryster. En lysende roman som reiser det grunnleggende spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Forfatteren av Før jeg brenner ned er tilbake!
Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for «åndssvake» i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i «galehuset» som det blir kalt. Josef kaller dem bare «tullingene fra Stavanger», men de blir likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammer en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet.
Med en ny historie basert på virkelige hendelser og autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som kanskje kan kalles «åndssvake», men som gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes verdighet og iboende styrke.
Gaute Heivoll (født 1978) fikk sitt gjennombrudd med romanen Før jeg brenner ned i 2010, en bok han vant Brageprisen for, og som siden er blitt solgt til over 20 land. Over det kinesiske hav er hans sjette roman.   

Mine tanker om Over det kinesiske hav:
Gaute Heivoll hadde jeg stiftet bekjentskap med ved hans suksessrike "Før jeg brenner ned".  Jeg var nokså skeptisk til "konseptet" da jeg startet å lese den så det var med en kritisk innstilling. Men det snudde fort...jeg ble revet med, og det var en utrolig smart komposisjons-struktur, pyromanhistorien og Heivolls eget liv og vei til forfatter ble vevd sammen til en harmonisk, naturlig enhet....vel, selve pyromanien var jo ikke så harmonisk da....
 
Da jeg fikk tilbud fra forlaget om å lese Heivolls nyeste bok før utgivelsen, ga jeg etter for nysgjerrighet - det var av interesse å se "fortsettelsen" på denne forfatteren - dessuten har jeg psykologi i min fagkrets, og Heivoll vet jeg berører emner som er av interesse for psykologifaget...
Han skuffer ikke i denne romanen heller, den var så fengslende at jeg leste den fra perm til perm før boken ble lukket.
"Over det kinesiske hav",  i likhet med "Før jeg brenner ned",  tar utgangspunkt i virkelighet og eksisterende personer. Dette kan forfatteren, en teknikk han overrasket meg med i sin prisbelønnede roman Før jeg brenner ned. Han har lagt ned  mye tid og solid arbeid også i denne romanen. Temaet kan virke noe grotesk, her som i Før jeg brenner ned. Her er det ekteparet som våger noe, å oppdra åndssvake barn sammen med sine egne to - tiden er 1940-årene og historien får vi gjennom sønnen i huset - Heivoll har møtt han og gjort sine opptegnelser. Her er det ikke bare fortellingen om de åndssvake vi blir fascinert av, men også den tragedien som rammer denne familien. Som i Før jeg brenner ned, driver Heivoll også i denne romanen "oppsøkende virksomhet" - han går rundt og snakker med folk om hva de har sett, hva de har opplevd, hva de føler osv - dette gjør romanen ekstra levende, vi vet det er realisme, samtidig som det skal være en roman - det er diktning - dette får Heivoll til som ingen annen - jo, jeg sammenligner han litt med Oddgeir Bruaset som oppsøker folk og får frem de utroligste hverdagshistorier på utrolige steder, som viser oss at livet og menneskene er spennende temaer. Bruaset viser oss også mennesker som lever "litt annerledes", Heivoll fant at dette ekteparet losjerte enkelte av de åndssvake i mange tiår - viet sitt liv til dem, de åndssvake ble en del av deres familieliv, de ble knyttet til hverandre før de etter mange år havnet spredt og andre steder. Heivoll hører historien fra sønnen i huset som har oppsporet noen av dem i institusjon - kanskje er livet enklere for disse tilbakestående? Kanskje husker de ikke så mye? Kanskje rammer ikke sorg dem så sterkt? Dette filosoferes det over - kanskje er livet enda hardere for "de friske i ånden" - kanskje er det enklere der "rullegardiner er dratt ned"? Vi sitter med mange spørsmål og tanker rundt denne romanen, spesielt tenker man på hva dette gjorde med familien, at de valgte å leve på denne måten - ga det bare tap, eller tilførte det familien noe positivt?
Men temaene er allmenngyldige, selv om det her dreier seg om en spesiell familie og en flokk vergeløse åndssvake - og hvordan de prøver å leve sammen i en harmonisk familie - og de lyktes da ganske bra også synes jeg.
Romanen starter med at sønnen i 1994 finner opptegnelser på hvordan "forpleiningshjemmet" startet: en kontrakt fra 1945 - forpleining av fem åndssvake barn og tre voksne personer - forpliktelsene var i knapphet å sørge for et godt kosthold, en seng å sove i, sørge for at de fremsto rene og greit kledd, og gi dem passende arbeid for alderen. Til gjengjeld var det en liten godtgjørelse å hente for familien. Barna var søsken, hentet ut av myndighetene fra nedverdigende forhold i en leilighet i Stavanger - de to foreldrene, også noe tilbakestående, satt tomhendte og fattige igjen. Etter flere års arbeid ved Dikemark sykehus hadde vel diakon-faren i familien et visst kjennskap til "åndssvake", og kona var også sykesøster.
Gripende lesing ble dette etter hvert - på en måte ble jo disse "raringene" integrert i familien, selv om de også levde sitt separate liv oppe på loftet ble de ikke isolert, de får være med ut  også - møtet mellom dem og de to barna i familien var rørende i snøen under asketreet - senere forundres de over Matiassen på sin stol under det samme treet - de lærer om Matiassens tidligere liv samtidig som de skremmes litt av hans "galskap", spennende er det med Jensen som snakker engelsk også.
Men å skille seg ut i bygda, måtte nok familien finne seg i - hjemmet deres var jo ikke noe vanlig hjem - En dag de er på "luftetur" roper sjåføren fra rutebilen: "Ser du er ute og lufter dem! Du skulle hatt dem i bånd så de ikke legger av." (s.46) - dette til munterhet for passasjerene i bussen. "Pappa ble hard i ansiktet……men vi sto alle urørlige helt til bilen hadde kjørt og alt ble stille. Så gikk vi hjem." (s.46) - Selvsagt satte mange slike opplevelser varige spor hos de to "normale" barna i familien. Men når "Onkel Josef" sang vakkert med alle rundt seg,  så var vel det også et minne for livet - et av de vakre og gode. Det var nok mange "lærerike" og gode stunder å ta med seg ut i livet - men her kommer de nært innpå døden også når et par av de voksne faller fra etter en del år, livets realiteter med sterilisering av åndssvake lærer de også om - og ikke minst - ulykken som rammer familiens yngste har sentral plass i romanen. Sogen rammer dem alle da ulykken med Tone, datteren i huset skjer - og moren forlater hjemmet, men heldigvis kommer hun hjem igjen - og hva som egentlig hadde skjedd da hun dro hjemmefra, fikk ikke sønnen rede på før førti år senere da de sitter ved farens dødsleie - halve historien får han da, og resten ti år senere.

Romanen ga en fin skildring av  denne familien og det livet de fikk ved å åpne hjemmet sitt for en flokk mennesker som har litt mindre ballast enn det normale. Man får et innblikk i menneskeskjebner og mennesketyper man ikke har så mye kjennskap til - kanskje går ikke forfatteren helt i dybden på disse mennesketypene, en liten svakhet kan ligge i dette; men forfatteren formidler det bildet han selv har dannet seg gjennom samtaler med sønnen i huset - og så får vi lesere brodere videre på historien og de menneskene vi møter  - de som er kommet "veien over det kinesiske hav" - for de ser jo litt sånn annerledes ut. 
Da er vi inne på den litt merkelige tittelen på romanen:
Jeg stusset litt på den, før jeg begynte på boken - men etter hvert syntes jeg den var godt valgt. Jeg tolket det dit hen at disse åndssvake menneskene kan stå oss "normale" litt fjernt - de kommer fra en annen "klode", eller fra et fjernt land - fra Kina kanskje? Der har jo menneskene litt skjeve øyne - (det ble hentydet til litt annerledes skjeve øyne om en av de åndssvake) - og appelsinkassen som var "forteller-gutten" sin første seng, var jo også litt rar, den hadde også tatt veien over det  kinesiske hav.
 
Alt i alt var ikke dette noen mørk og trist roman - Her var det "Søsken på Guds jord" som ble gitt noen fine år - de hadde det nok bedre enn Bæla i romanen av Arvid Hanssen .

Den handlet  om en del mennesker som bodde sammen i et hus som det egentlig var godt å bo i - men med tid og stunder ble dette et avsluttet kapittel i livene deres - "fortelleren" lukket dette kapitlet i livet ved å brenne ned huset - det hadde tjent sin misjon og utlevd sin tid. En vakker og symbolsk handling…..
Fortellertonen er nøktern og realistisk, fri for klisjeer og utbroderinger. Lesingen av denne romanen ga livsvisdom og rom for ettertanke - mye av stemningen i den minnet om stemningen i "Før jeg brenner ned" - melankolsk - men den er nok langt lysere og varmere og mer "menneskenær" enn den romanen - se bare på det oppløftende Bok-cover-bildet......
Konklusjon: 
Denne romanen fanget så mye interesse at jeg la den ikke fra meg før den var lest fra perm til perm. Skjønt den var ikke så intens som Før jeg brenner ned, men også denne hadde en god historie med menneskelige aspekter, gripende, men nøkternt fortalt - også denne bygger på virkelige personer og en historie fra forfatterens bygdemiljø. Ja, det er mange historier i hverdagen som er verdt å skrive om, og kanskje kan vi kalle denne familien "hverdagshelter"….
Terningkast:5

"Sier du at jeg har skrevet et forsvar for menneskeverdet, så er jeg ikke uenig. Men det er et forsvar for mennesket som sådan", sier Gaute Heivoll til NTB.  

• Forfatterens hjemmeside
• Wikipedia om Heivoll

Min omtale av Sang for sekstiåtte forrædere

Tanker om bok - Fredrik Backman: En mann ved navn Ove

Papirutgave	Lydbok
Tittel: En mann ved navn Ove Originalens tittel: En mann som heter Ove Forfatter: Fredrik Backman Forlag: Cappelen Damm Først utgitt: 22.04.13 Antall sider: 336 ISBN:9788202409517 Språk/målform:Bokmål Innbinding:Innbundet Oversetter: Nina M Due	Utgivelsesdato:06.05.13 ISBN:9788202409951 Språk/målform:Bokmål Innbinding:CD Antall CD'er:9 Spilletid:10 t. 29 min. Forlag: Cappelen Damm Forfatter: Fredrik Backman Oversetter: Nina M Due Innlesere: Trond Brænne og Kim Haugen

 

Fredrik Backman

Fra forlagets side:

En humoristisk og varm historie som samtidig sier noe viktig om oss selv og vår tid.
Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene.
Men når det nyinnflyttede paret i nabohuset er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

Mine tanker om En mann ved navn Ove:

Hvordan kan man like denne surpompen og grinebiteren, denne sta, kranglete og ubøyelige halvgamle mannen? Ja, til og med bli glad i han, få sympati for han - først syntes jeg bare han var uvitende, dum og humørløs - men aldri uinteressant. Etter hvert som jeg leste (lyttet) ble jeg mer og mer "knyttet til" Ove - jeg ville ikke gi slipp på han, ønsket at romanen skulle vare lenge, lenge - men alt har sin ende - så også med Ove, og et riktig så vakkert endelikt kom det til - ja, mye vakrere enn de fire (tror det var fire) endeliktene han prøvde å frembringe selv.
Til tross for alt det ekstreme ved Ove, så har han faktisk trekk ved seg som gjør at mange kan kjenne seg igjen  i han. Jeg nøt hver lyttestund jeg hadde med Ove på øret, de dagene dette varte - en slik roman er godt å ta seg tid til mellom alt annet man leser, man trenger en slik "menneskelig dose" - man får tilbake troen på det gode i menneskene. Denne romanen ga meg den samme gode følelsen som da jeg leste "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda.
Forfatteren gir oss så mange situasjonsbeskrivelser av Ove, at vi etter hvert kommer under huden på han, begynner å forstå han - og da må vi bare bli på hans side - det være seg  i "kampen" mot helsevesenet, eller "udugelige" butikkansatte osv. Kverulanten Ove er prinsippfast, han gjør sine valg, og holder fast ved de (stort sett da, for i hans "nye" tilværelse med nabofamilien skjer det noen fine justeringer etter hvert) - Parvane - sommerfuglen - kommer ved en tilfeldighet inn i hans liv, en fargerik, klok og varm, høygravid kvinne opprinnelig fra Iran, og hennes trauste mann og to høyst normale unger - joda, her blir det nok av forstyrrelser i Oves planer for "fremtiden", dvs. en fremtid han så møysommelig gjør forsøk på å få slutt på.
Gjennom Fredrik Backmans geniale fortellerkunst blir vi kjent med Ove. Lærer å forstå mer og mer av hvem han er, hvorfor han har blitt slik - fra "nåtids" ståsted får vi glimt tilbake til hans barndom og ungdom, vi ser hvordan han har lært seg å takle ulike vanskelige situasjoner som har rammet han i livet, hvordan han møtte sin store og eneste kjærlighet i livet - Sonja. Når han hver uke går til hennes grav, lytter vi til de fine "samtalene" han har med Sonja - hun får vite hvordan det går med Ove i hverdagen og hennes tilstedeværelse - i graven - gir Ove en slags rettledning i hverdagen. Men han kan jo egentlig ikke leve uten henne, så alt er tilrettelagt med orden og punktlighet for det som skal skje med han i findressen når han blir funnet etter at han er "gått bort" til sin Sonja - men hvor enn hardt han prøver, utallige ganger, på ulike måter - så kommer det noe i veien for gjennomføringen av dette "slutts-verket" hans - han blir "kalt tilbake " til livet, det er noen i nabolaget som trenger han, eller noe annet ødelegger planen hans.
Og så går det som det går - han "må" leve sitt liv litt til, uten Sonja - han er jo blitt "morfar", og han har andre ting å ordne opp i - nabo-vennen Rune  for eksempel, han må jo hjelpe konen Anita å forhindre at ektemannen blir tatt fra henne for å vegetere på en institusjon med sin Alzheimer, og han må jo redde en ung nabo fra farens fordømmelse når han har "kommet ut av skapet".
Sær, irriterende kverulant - men likevel varm og hjertegod på bunnen - en mann med prinsipper og høy moral, men utrolig nok på en underfundig måte har han kjærlighet og omtanke for omgivelsene - for den omstreifende katten som blir plaget av en hund, for bestevennen Rune (som stahet har skilt han fra i mange år), og mange flere som berører hans liv "etter Sonja".
 Jeg var Pippi-fan som barn en gang i tiden - hun er jo også svensk, - nå er jeg Ove-fan -  Ove har noe av Pippis naivitet i seg og sansen for "rett skal være rett", Pippi ordnet opp når noe ikke var slik det burde være, eller når noen var "slemme" - Ove gjør mye av det samme…
Tro om jeg ikke ble så Ove-fan at jeg må gi 6-ern på denne.
Det er den vakreste og varmeste romanen lest hittil i år
For innhold, struktur, språk og menneskelig varme - terningkast:6

• Forfatterens blogg
• Metro - intervju
• NRK Litteratur
• Dagbladet Kultur

Notat - 26.12.2017: Jeg så nettopp film-versjonen av romanen nå - den var på langt nær så bra som boken. (Vurderer den til terningkast 3+)

Tanker om bok - Lane Smith: Det er en Bok!

 

Tittel: Det er en Bok!
Originalens tittel: It's a Book
Forfatter: Lane Smith
Oversetter: Camilla Eikeland-Sundnes
Innbundet
Utgivelsesår: 2011
Sider: 32
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203253157

Fra forlagets side:

Bli kjent med en leseglad ape, et datakyndig esel og en bedrevitende mus i en morsom, underfundig og tankevekkende bildebok. Dette er en bok om bøker, en moderne kultklasiker for vår digitale tidsalder.

Mine tanker om Dette er en Bok!:

Lane Smith

Det hender som sagt at jeg er litt nysgjerrig på barnelitteratur - da på grunn av litteratur-interesse generelt og med tanke på barnebarn spesielt.
Denne innbydende billedboken er det Lane Smith som står bak. Han har evnet å formidle en slags "art" i barnebøker, men også de korte tekstene står godt til illustrasjonene hans….."søte" barnebøker?  - Ja, men i tillegg er de litt snertne og crazy - med en underliggende mening og et budskap - her er noe både for barn og voksne - barn vil forstå det på sin måte, den voksne ser ironien og budskapet i det hele. Illustratøren har en stor fan-gruppe og han har mottatt Caldecott Honor prisen for sine bok-illustrasjoner. (Web-siden hans)
Persongalleriet i denne lille billedboken for barn og voksne er ikke stort: Det er et esel, en mus og en ape.
Apen og eselet fører en merkelig samtale - eselet lever i "dataverdenen", mens apen fortsatt befinner seg i "papir-bok-verdenen". Og for eselet er bokverdenen noe merkelig som han vil prøve å få nærmere rede på.
Illustrasjonene er klare, morsomme og innbydende - og for barn kan denne lille billedboken motivere til lesing av bøker - slik at den "gammeldagse" leselysten ikke blir helt borte under trykket fra TV, dataspill og internett. Unger i dag vil nok finne en viss humor i et esel som ikke vet hva en bok er. Denne boken vil passe godt for 4-5 åringer - og det er vel en målgruppe som er viktig å nå når man vil fremme leselysten i befolkningen. Men som de fleste (billed)bøker, vil nok barn få best utbytte av denne når en voksen-person kan hjelpe til med formidlingen.
Dette er en bok å more seg over sammen med et barnebarn i rett alder - og de store illustrasjonene som ikke har masse kruseduller og unødvendigheter ved seg, er en estetisk opplevelse faktisk.
Det lille utropstegnet i tittelen er også meget effektivt: - vi må da ikke glemme bøkene i data-alderen! - Jeg er så enig - "papir-boken" må vi beholde

Terningkast:5

Tanker om bok - Geir Lippestad: Det vi kan stå for

Tittel: Det vi kan stå for
Forfatter: Geir Lippestad  i samarbeid med Jon Gangdal
Sider:196
Innbinding:Innbundet
Utgivelsesår:2013
Målform:bokmål
ISBN:9788203293948
Forlag:Aschehoug

Forlagets omtale:

Ikke mange hadde hørt om Geir Lippestad før han 23. juli 2011 påtok seg å være forsvarer for norgeshistoriens verste massemorder. Innledningsvis ble den ukjente advokaten møtt med mistenksomhet - ja, hat og raseri. Hva slags menneske var det som tilsynelatende uten betenkeligheter kunne si ja til et slikt oppdrag? Selv advokatkolleger rynket brynene. Hvilken kompetanse hadde han nå egentlig?

I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak - selv de som vil den til livs.

Lippestad forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet - det ene i perioder livstruende.

Før og under 22. juli-rettssaken ble både det norske samfunnet og sakens aktører stilt på store etiske og moralske prøver. For Lippestad og forsvarerteamet hans var forholdet til klienten ekstra utfordrende, til tider uforutsigbart. Samtidig måtte de håndtere et enormt mediepress fra inn- og utland. Lippestad valgte å møte både journalister og andre interesserte med det han kaller "verdibasert kommunikasjon". Det var et grep som falt helt naturlig, og som han drøfter utførlig i boken. Et mål på hvor vellykket det var, kan være at Geir Lippestad ved siste årsskifte ble stemt fram som "Årets navn" i flere av våre riksaviser.

"Kanonbra ... 'Det vi kan stå for' er en klok bok om verdier, et forsvarsskrift for det flerkulturelle Norge ..."
Stian Bromark, Dagsavisen 
Informasjon på forlagets side. 
Dagbladet Kultur

Mine tanker om Det vi kan stå for:

Geir Lippestad har skrevet denne boken i samarbeid med Jon Gangdal
Innholdslisten ser slik ut:

Som mange andre må jeg vedgå at jeg ble en stor beundrer av Geir Lippestad fra første stund han stod frem i media og hadde tatt på seg vervet som forsvarsadvokat i "Breivik-saken"
Derfor var det nå i etterkant av stor interesse å lese hans "opptegnelser" etter avsluttet rettssak.
I forordet til boken legger han vekt på "et felles verdigrunnlag"  - som i våre dagers samfunn er av aller største betydning om man skal få til et fungerende fellesskap - "vi må finne det som forener oss i stedet for å fokusere på det som splitter oss" - kloke ord av Geir Lippestad - som ser ut til å ha kommet styrket ut av denne lange "rettsaks-perioden"

Han har kommet igjennom dette med troen på politiet i behold og med troen på domstolene og rettsapparatet i behold.  Likeså virker det som privatlivet hans med den store familien har greid påkjenningen av arbeidspress og mediastyr. Og troen på menneskeheten har han også i behold - han får tydelig frem i boken at det var viktig å behandle klienten Anders Behring Breivik som et menneske - fordi HAN også er det..
Lippestad ble en verdig utøver av rettsstatens prinsipper, uten å bli et talerør for terroren og de grusomme handlingene hans klient stod for.
Han får godt frem i boken hvor krevende denne perioden ble både arbeidsmessig og familie-messig, etter saken kunne han si: "Nå er det som om livet kan begynne på nytt. (s.17)
I boken får vi også et innblikk i "En forsvarer blir til" - om det som kanskje allerede i barndommen la grunnlaget for hans yrkesvalg.
Jeg synes dette var positiv  lesing fra et positivt menneske - personlig og privat var det, men det overskred aldri en grense til noe sentimentalt, eller altfor nærgående. Lippestad ble gjennom denne rettsaken både beundret og respektert av svært mange - og dette bilde av han  synes jeg bare blir forsterket gjennom boken.

Vi får inngående kjennskap til hans reaksjon på ABB's detaljrike forklaring av alt rundt forberedelser og terror-handling - og hans forundring over ABB's uberørthet av det som hadde skjedd - Lippestad innrømmer at han måtte "legge inn filtre" når ABB's beskrivelser ble for grusomme og groteske - og grotesk føltes vel også ABB's dagligdagse forespørsel under beretningen om å få litt mer pizza og cola, og hans bekymring om et lite sår på en finger…
Jeg føler ikke at ankepunktene mot Lippestads bok - om at han har vært illojal mot sin klient og brutt taushetsplikten - er rettferdig. Jeg kunne ikke lese noe inn her som ikke hadde kommet frem i media og under rettsaken tidligere -
Personlig mener jeg at Lippestad med god samvittighet kan si "Det vi kan stå for"
Noen andre mener noe annet - kan ikke si meg enig med denne.
Jeg er nok mer enig med Stanghelle. 
Håp
En positiv slutt på boken - at vi må aldri slutte å ha troen på det gode i livet - det gode i menneskene.......

Vanskelig å vurdere denne boken med terningkast, slik jeg vanligvis gjør på romaner - men jeg vil fremheve den som en viktig bok å få med seg i etterkant av denne tragiske hendelsen i vårt land - Klar, velskrevet og viktig i samfunnsdebatten, slik sett vuderer jeg den til:5

Siste nytt 31.05.2013:Lippestads bok ikke inn for disiplinærutvalget - en avgjørelse jeg mener er riktig.

Se også min omtale av: 

• Aage Storm Borchgrevink - En norsk tragedie
• Åsne Seierstad - En av oss
• Marit Christensen - Moren
• Jens Breivik - Min skyld? 

Tanker om bok - Cicilies Doktoravhandling:The Stage is all the World, and the Players are mere Men and Women. Performance Poetry in Postcolonial Paris

The Thesis - More information

14.september 2012 - målet var endelig nådd for Cicilie - flere år med forskning og arbeid og reiser lå bak doktor-disputasen som ble avholdt denne dagen. Både prøveforelesning og disputas ble gjennomført på en interessant og overbevisende måte - at dagen kom til å bli anstrengende, med program fra tidlig morgen til avsluttende festmiddag var nok noe den høygravide doktoranden hadde regnet med.

Universitetet i Oslo - Sosialantropologisk institutt (SAI) - Det samfunnsvitenskapelige fakultet:

Vilhelm Bjerknes Hus - Foto:RandiAa©

Vilhelm Bjerknes hus var stedet for prøveforelesningen først på morgenen, og etter en kort lunch-pause ble disputasen holdt samme sted. Emnet berører mange felter innen sosial-antropology, psykologi, poesi, kultur og demokrati - stikkordet er Slam-poetry, stedet er Paris. I avhandlingen (se bok-cover) får vi grundig kunnskap om hva Slam-poetry er, hvordan dette "fenomenet" utfolder seg, hvem som er deltagerne, og hvilke temaer Slam-poetry berører, hva slags mennesketyper er "slammere" og hvilken funksjon slam-poetry har. 

Bildet viser Grand Corps Malade. Foto: Cicilie Fagerlid©

"Oppdaget et ekte, kosmopolitisk demokrati (intervju)

Hvor mye må man ha til felles for å kunne leve sammen? Hvordan hjelpe mennesker ut av vold og ensomhet? Hvordan fornye demokratiet? Svarene sosialantropolog Cicilie Fagerlid fant i Paris var overraskende enkle".

På instituttets side står følgende sammendrag:
"Poetisk opprør i Paris
Hvordan kan et poesimiljø som forener førskolebarn og pensjonister, sykepleiere og fengselsfugler – og alt imellom – vise oss hvordan et samfunn kan bli mer demokratisk og rettferdig? Hvordan kan det å dele dikt hjelpe mennesker ut av voldelige forhold, rusavhengighet, psykiske problemer eller ensomhet og meningsløshet?

Antropolog Cicilie Fagerlid dro for å gjøre feltarbeid på sameksistens og tilhørighet i innvandrertette deler av Paris rett før opprørene brakte løs i 2005. På leting etter forklaringer på frustrasjonen og sinnet som hersket, kom hun over det franske slampoesimiljøet.

I barer og kafeer i folkelige bydeler samles alle slags mennesker for å lytte til hverandres dikt. Gjennom handlinger og ord skapes et inkluderende miljø hvor alle kan delta, på så like premisser som mulig. På poesiatelierene hjelper erfarne utøvere unge i forstedene, eldre, hjemløse, psykiatriske pasienter eller simpelthen skrivelystne til å uttrykke seg foran et publikum. Ved å bli lyttet til og bli anerkjent som likeverdige mennesker, gjenskapes det fulle menneskeverdet mange har blitt frarøvet. Disse poetene protesterer slik i praksis mot en republikk som ikke holder sine løfter om frihet, likhet, solidaritet og respekt for alle. Se også bloggen Cicilie among the Parisians
Vitenskapelig sammendrag
How can a poetry phenomenon remedy social injustices and democratic challenges as well as being deeply meaningful for the individual participants? In bars and cafés in popular and cosmopolitan areas of Paris, people of all ages and backgrounds come together to listen to each other’s poems. Together, through words and practice, they create an inclusive, convivial community where freedom and solidarity are balanced. I argue that the ethos which encourages participation on strictly equal terms – equal time, equal acknowledgement – creates an atmosphere of democracy, equality and respect more republican than the Republic itself. Parisian “slam poetry” seeks to bring the life of the individual into the limelight and lets each speak for her or himself, in her or his own singular language. Slam thereby reconciles a strong emphasis on a common humanity with recognition of difference. The research is based on 16 months of fieldwork in Northeast Paris, starting just weeks before the riots in 2005 and ending with the election of President Sarkozy in 2007.

I analyse the performance poetry through various angles. First, I situate the phenomenon in its socio-political home, the highly mixed and rebellious neighbourhood of Belleville. Second, I explore in ethnographic detail the content and organisation of a particular slam session as it unfolds. Next, I present personal accounts of how slamming may serve as personal therapy, letting participants reclaim human dignity and reverse denigrating life trajectories marked by postcolonial discrimination and other kinds of violence and abuse. Furthermore, I aim to grasp the creative force (poiesis) of the sessions through showing how performance, like ritual, can reach deep inside of artist as well as audience and “animate at the deepest level,” as a practitioner phrases it.

By comparing Parisian slam with its counterpart in the United States, where competition and identity politics dominate the scene, I bring out specifically French, Republican aspects of equality and solidarity. Through a retired school teacher's poem of historical injustice, a Cambodian child refugee's poem of his flight to France, a local man's poem about the 2005 banlieue riots and a French Fulani's poem of ancestors' nomadic routes among several other examples, I show how France emerges as a bundle of wide-ranging territorial, ideational and migratory lines and relations, with an inclusive basis for belonging and a broad notion of community. Finally, I position the slam scene within two starkly different perceptions of personhood and (national) community, one relational and open, the other closed and essentialist. I suggest that in Europe today these perceptions compete as answers to the same democratic crisis.

Kontaktperson: Anna Holen
Arrangør
Sosialantropologisk institutt "
 
I felten med Poesi-slam - Foreningen les

Interessant radio-intervju med Cicilie her 

Det hadde vært en begivenhetsrik dag, også for en stolt mor - 

Etter forelesning og disputas var det bare festmiddagen som gjenstod - middagen var privat - derfor ingen offisielle bilder - men mat og drikke var av utmerket kvalitet og talene var mange, lange og inspirerende. Stedet var Litteraturhuset, i Kverneland-rommet - et mindre rom i 2. etasje med plass til ca 40 personer. Rommet er oppkalt etter Steffen Kverneland som har stått for originaltegningen til et stort veggmaleri med norske samtidsforfattere. Maleriet er på hele sju meter og dekker den ene veggen i rommet:

Kverneland-rommet - Litteraturhuset -Foto:RandiAa©

Kverneland-rommet - Litteraturhuset -Foto:RandiAa©

Den pekende hånden på bildet tror jeg tilhører denne mannen uten å nevne navn (utklipp fra mitt foto)

Se også "Begivenhetsrike dager i Oslo" 







 

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Hauk og due

Tittel: Hauk og due
Forfatter: Henrik H. Langeland
Produsert av: LBF
Først utgitt:.2012
Spilletid: 7t.31min
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242154835
Innleser: Anders Ribu

Boken er gitt ut på Tiden Norsk Forlag

Forlagets omtale:

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Romanen er en fortsettelse av Verdensmestrene og den andre boka om Lars Meltzer.
Forlagets omtale:
Hauk og due er en roman om svik, vennskap og klassereisen vekk fra det borgerlige, i et Oslo ved inngangen til 1990-tallet. En sensommerdag i 1985 skjer det en ulykke som skal kaste lange skygger inn i Lars og Hauks tidlige voksenliv. Kort tid etter forsvinner Hauk fra skolemiljøet. Det samme gjør etter hvert de to andre vennene i barndomsgjengen fra Gulleråsen. Først syv år senere møter Lars dem tilfeldigvis igjen i et bokollektiv på Frogner, på et stadium i livet der han fører en behagelig tilværelse som kjekk og vellykket jusstudent. Gradvis blir han nødt til å erkjenne hva som faktisk foregikk i tiden etter ulykken, og hvordan det har formet ham som menneske. Henrik H. Langeland (f. 1972) fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen Wonderboy* i 2003. Siden har han blant annet utgitt romanene Francis Meyers lidenskap (2007), Verdensmestrene (2010) og sakprosaboken Fortellekunst (2011). Han har tre barn og bor i Oslo.

*Tilføyelse:
Oppfølgeren Fyrsten er nylig gitt ut, 2013

Foto med tillatelse fra forfatteren, brukt i forbindelse med intervju

Mine tanker om Hauk og due:

(Jeg brukte lydbok-utgaven)
Hauk og due er en  etterlengtet oppfølger til Verdensmestrene. Denne hadde jeg virkelig ventet på. Jeg var spent på hvordan plottet ble fulgt opp og hvordan det gikk med hovedpersonene.
Fra starten av romanen ble jeg litt "irritert" over "arrogansen", oppramsingen av mange "fine" navn og flotte yrkestitler - men det bekreftet jo bare noe av miljøskildringen fra Verdensmestrene. Etter hvert tok romanen en annen retning liksom, slik ble den forskjellig fra "tids-epoke-skildringen" i Verdensmestrene.
Her brettet det seg ut en fortettet skildring rundt det kompliserte vennskapet mellom Lars og Hauk - egentlig ble denne relasjonen mer interessant enn i Verdensmestrene - et slags hat- kjærlighets-forhold.
Vennskapet mellom Lars og Hauk sentreres rundt to viktige hendelser i barneårene - den første er nok mer uskyldig rivalisering rundt Oddvar Brås brukne skistav i 1982 - og  skistav-"spøkelset" som var med i Verdensmestrene, er med i denne romanen også.  Den andre hendelsen som virkelig skilte dem i mange år, var det tragiske som hendte Hauk sin lillesøster på en sommerdag i 1985 - Hauks liv tok vel en mer fatal endring etter denne hendelsen, enn Lars sitt liv - men begge ble preget av skyldfølelsen.
Persongalleriet i Hauk og due er snevret inn, likeså handlingen - fra å være en "sagahistorie" som starter med stavbrekket i 1982 blir Hauk og due en fortettet historie som starter ti år senere, i 1992, og konsentrerer seg mest om det som har skjedd med Lars og kanskje enda mer den vendingen Hauks liv har tatt. De fire vennene Nico, Marius, Hauk og Lars møtes igjen på en fest, og nå er de i tjue-årsalderen. Det som griper meg mest med bok nummer to, er det opprørende, spente forholdet mellom Lars og Hauk - spenningen som lå der i Verdensmestrene kulminerer virkelig i bok nummer to. Dette er glimrende skildret og man kan ikke unngå å bli grepet av det - det er sårt og trist - Selv om romanen har mye humor og flere vittige scener, så følte i hvert fall jeg at dette var en gripende tragedie.
Man blir også grepet av Lars sin nesten desperate leting etter svar på hva som egentlig skjedde ti år tidligere, her synes jeg romanen er veldig interessant…Lars kommer egentlig noe nærmere svarene på "Hva skjedde egentlig", og "Hvorfor gikk det som det gikk med de uadskillelige vennene" - eller spesielt "hva skjedde med vennskapet mellom han og Hauk".
Lars er i en mer moden alder til å forstå ting nå i ettertid - den sterke rivaliseringen mellom de to vennene har vært en drivkraft på godt og vondt, og som et sterkt symbol på dette, står Brås skistav som et trofé - den som besatte dette troféet var liksom den "sterkeste" - Lars' far fikk også en sentral plass i "Hauk-Lars vennskapet"  - dette avsløres enda mer i Lars' retrospektive gransking nå på 90-tallet. Lars så ut til aldri å få nok av farens oppmerksomhet, og det lå vel kanskje også en rivalisering i dette - han hadde på en måte dele farens oppmerksomhet med Hauk.
I Hauk og due er nok Lars den prektigste, mest velutdannede, flinke og veletablerte av de to vennene - men utviklingen hans har dessverre tatt en heller usympatisk vending i bok nummer to. Han er ikke lengre den "likandes" gutten jeg møtte i Verdensmestrene.
Det var ikke akkurat denne hovedpersonen jeg hadde sett frem til i oppfølgeren til Verdensmestrene - historien er for så vidt meget interessant - på det psykologiske plan er dette nesten som en thriller - man undres over utviklingen til disse guttene, og spesielt  forundres man over den kompliserte psyken til Hauk. Språklig så er også romanen høyst elegant, slik Langelands språk alltid oppleves, men strukturmessig synes jeg denne romanen er mye mer "løs i fisken" enn Verdensmestrene. (Og også langt mer ustrukturert enn Francis Meyers lidenskap - som er og blir min Langeland-favoritt - sikkert fordi den så genialt inkorporerer litteraturen i romanens handling)
For meg fungerte det fint at dette ble romanen om Lars og Hauk, og hva som har skjedd med dem som mennesker og hva som har skjedd med dem som venner - den samfunnsmessige siden av 1980-90 tallet forsvant nok i denne romanen, man fikk liksom ikke i "pose og sekk", og noe gikk slik tapt her - kanskje blir dette rettet opp i en tredje oppfølger?
Konklusjonen min er at dette ble en høyst lesverdig og interessant roman, med en skildring av to hovedpersoner som man ikke så lett glemmer - likevel - denne virket ikke så "hel" og gjennomarbeidet som de andre Langeland-romanene jeg har lest - men når det er sagt: jeg hadde stor glede av å lese oppfølgeren til Verdensmestrene.
For meg ble dette terningkast:5-/4+

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

• Langeland, Henrik H.: Av sporet er du kommet
• Langeland, Henrik H.: Verdensmestrene
• Langeland, Henrik H.: Mitt intervju med forfatteren 
• Langeland, Henrik H.: Fortellekunst - Håndbok i litterære teknikker
  
• Langeland, Henrik H.: Hauk og due 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten  - forhåndsomtale
• Langeland, Henrik H.: Wonderboy 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten 
• Langeland, Henrik H.: Showtime!