Tanker om bok - Terje Wangberg: Trompetkurs på gamlehjemmet

Tittel: Trompetkurs på gamlehjemmet
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag -trykk: Trondheim byarkiv - Grafisk senter
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 40
Illustratør: Anne-Bjørg Celius
ISBN: 978-82-92805-39-8
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Mine tanker om Trompetkurs på gamlehjemmet:

Terje Wangberg er ute med ny bok igjen - full av humor og litt burlesk er den - men det ligger alvor bak også - kom ikke her og avskrive de gamle. Denne er litt annerledes i innhold enn de andre av bøkene hans jeg har omtalt.

Boken har illustrasjoner også - enkle,talende og humørfylte tegninger av Anne-Bjørg Celius, også født og oppvokst i Trondheim - oppvekst på Bakklandet - bøhørig dokumentert av illustratøren.

Det er vel kanskje ikke en tilfeldighet at jeg har omtalt flere av bøkene til Terje Wangberg - men jeg presiserer: Jeg driver ikke et "reklamebyråd" for spesielle bøker - min litteraturblogg er ren hobby og en formidling av leseglede, og kanskje en kilde til inspirasjon - at det har blitt flere "Wangberg-bøker" har også en sammenheng med en slags nostalgi og interesse for lokalhistorie - Wangberg er "lamo-gutt" med enorme kunnskaper om oppvekst, miljø, personer i bydelen Lademoen/Lilleby i Trondheim - og det er også områder jeg har litt kjennskap til. (Se også Lademoen historielags hjemmeside)
 
Denne lille historien starter med en presentasjon av eneboeren Jentoft i fjellbua - han holdt seg for seg selv - katt og sau, noen høns og tausa var sosialt nok for han - mulig han hadde hatt jentekontakt i unge år, ryktet om "lausunger" kunne tyde på det.
Nå nærmet han seg 90 - foruten noen nysgjerrige kjerringer på bærtur, hadde han ikke mye samkvem med folk - men så begynte han å få smaken på hyppige visitter ned til bygds. Og en dag falt det seg slik at hornmusikklaget i bygda trengte trommeslager, den forrige var avgått ved døden. De kom over Jentoft: "Han e fresk i ganglaget tross aill åran. Vi tar av'n ryggsekken og hæng på'n stortomma." - Og så ble det slik - det var jo snart 17.mai - og gamlehjemmet skulle besøkes. Etter hvert var det ikke bare trommen Jentoft skulle slå på, Cymbal ble også innkjøpt - og storslagen ble feiringen av hans 90-årsdag på Samfunnshuset, med rikholdig servering og anledning til en dans også - repertoaret var mangfoldig - fra "Her kommer guttemusikken" til salmen "Hos Gud er idel glede".
Festen endte med at Jentoft aksepterte forslaget om å la seg innlosjere på kvistrommet på "Gammelhjemmet" - stortromma og Cymbalen fikk følge med.
Og så begynte ting å skje på gamlehjemmet - her ble det endringer etter hvert. Hos Jentoft gjaldt mottoet: "Æ øve når æ vil" (s.13).
 

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.16

Nå ble ideene om nye musikk-aktiviteter på gamlehjemmet klekket ut i samråd med organist Fidel. Til og med kirkerommet greide gamlingene å okkupere til øvingen sin - Gamlehjemmet fikk etter hvert tilnavnet "Himmelblæsten", og "andakten på onsdags formiddagen ble kalt Huskestue, der det meste av salmesangen ble spritet opp med både blåsemusikk, taktfaste slag fra Jentoft på stortromma og med kirkemusikant Fidel som kvikk akkompagnatør ved det dystert utseende klaveret." (s.19)
Pårørende skjønte etter hvert at de burde lete frem munnspill og fløyter og andre "etterlatte" instrumenter som deres gamle slektninger måtte ha i sine tidligere hjem. Dette fikk de gamle til å "krype" ut av rommene sine, de våknet til nytt liv og det ble lyd og leven i gamlehjemmet. Til å begynne med var det nok motstand fra visse kanter - "Men for Sognepresten, Menighetsrådsformannen og Gammelhjemmets bestyrerinne ble huset gjort om til en Syndens Bule." (s.21)
Men Fidel og Jentoft fortsatte ufortrødent - de gamle fikk musikklekser å øve på, og i tillegg ble det lagt inn oppmykende øvelser før prøvene - store endringer var på gang.
"Kirkemusikanten Fidel måtte ved hver ukentlige øvelse innrømme at han var mektig imponert over sine tilårskomne elever, samtidig som han innså betydningen av hva også andre musikksorter enn de rent kirkelige hadde å bety for godt aldrende mennesker…."(s.21)
Og ellers: Legebesøkene og alle ekstraordinære pleieforhold på rommene ble kraftig redusert, ensomme matinntak ble omgjort til felles måltider nede i spisesalen, kaffekosen ble hyggestunder nede i salongens djupe lenestoler og rommene oppe i andre og tredjeetasjene var bare steder for å sove i…." (s.23)
Livet fikk ny mening - alle hadde noe å sysle med, noe å se frem til hver dag, helsegevinsten var stor - og alle fødselsdager - selv om de innebar at beboerne stadig ble eldre - ble til store fester når "Tut og Blæs" slo an tonen.
Ingenting kunne stoppe dem, motvilje og motarbeidelse ble ignorert - etter hvert ble det store opplegg og konserter - og både sogneprest og bestyrerinne måtte gi seg over og medgi at dette var utmerkede foretak - og lykkelige levde de "til sine dagers ende." (s.40)

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.31

Rent språklig er denne lille boken ganske folkelig og "muntlig" uhøytidelig - det står vel i stil med innholdet forøvrig.
Innholdsmessig: En solskinnshistorie? Ja, gjerne det. En litt burlesk "humor-fabel"? Ja, det også - men det er vel en viss sannhet i dette - når livet blir fylt av innhold, mening, glede og oppgaver som skal gjennomføres, mål som skal nåes - så har man noe å se frem til hver dag når man kommer seg ut av sengen - det gjelder vel alle - også de som er 80 og 90 og bor på gamlehjem.
Denne boken bærer også preg av at forfatteren selv er musiker og musikk-elsker som ønsker å spre glede til leserne, og ikke minst kanskje også et ønske om mer glede inn på gamlehjemmene.
En god moral kan man si at Terje Wangbergs spøkefulle bok om "Trompetkurs på gamlehjemmet" inneholder….. 
Anbefalt lesing for både unge og gamle - til morskap, men også til ettertanke - Ut ifra en sjanger "humor med mening" gir jeg denne terningkast 4

Kommentar: Når det gjelder den "litterære kvaliteten" på Wangbergs skriverier, skal det innrømmes at jeg ikke har begitt meg inn på noen nærgående kritikk her - jeg har betraktet dette mer som små "kuriositets-godbiter" enn "litterære praktverk". Wangberg er en ordrik mann med enorm skriveglede, en person som tør kaste seg ut i det - og skrive-gleden deler han villig med oss lesere.

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

• Wangberg, Terje: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby
• Wangberg, Terje: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen 
• Wangberg, Terje: Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet 
• Wangberg, Terje: Vandrere på Guds jord 
• Wangberg, Terje: Trompetkurs på gamlehjemmet 
• Wangberg, Terje: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr
• Wangberg, Terje: Småfolk i drømmeland

Tanker om bok - Terje Wangberg: Vandrere på Guds jord - Historien om Forrå-folket

Tittel: Vandrere på Guds jord
Forfatter: Terje Wangberg
Alternativ tittel: Historien om Forrå-folket
Egenbokforlag: [Gan] : Saeculum
Utgitt: 2011
Antall sider: 216 s.
Språk: Norsk (Bokmål)
ISBN: 9788292173763
Emne: Nord-Trøndelag, Sørsamer, Vandring, Fiksjonsprosa

Forside: "Vandreren" malt av Christer Tamnes Tronsmed
Bakside: Portrett av forfatteren, også malt av Tronsmed

Mine tanker om Vandrere på Guds jord:

Her er den flittige, produktive, ordrike, skrivende Terje Wangberg ute med enda en bok - et "prosjekt" med rot i virkeligheten - og mye alvor i seg denne gangen.
Det handler om de som må vandre - sørsamene hovedsaklig, med noe innblanding av taterslekt. (Mer info)
Det er faktisk en del sørsamer i Nord-Trøndelag. Og det har Wangberg kjenskap til, for han var organist der oppe i Snåsa.
Det sør-samiske språket er muligens best vedlikeholdt også i Snåsa, der brukes det av 5% av befolkningen (100 mennesker) - av en befolkning på vel 2000 innbyggere.
Det jeg kjente til om sørsamer fra før begrenset seg til få tørre fakta:
At Sørsamer er brukt om en samisk folkegruppe over et område som strekker seg fra polarsirkelen i nord og til Hedmark fylke, og over svenskegrensen til Jämtland og Härjedalen. Denne etniske folkegruppen teller visstnok ca 1000 individer, og språket er ganske spesielt og skiller seg ut fra tradisjonelt "Finnmarks-samisk" - Som andre av samisk herkomst, har også sør-samene vært utsatt for fornorsknings-prosessen og integreringen i storsamfunnet. Et lyspunkt har det vært at det i Snåsa og Hattfjelldal områdene på norsk side, har vært ført en bevisst politikk for å bevare noe av sør-samenes identitet, språk og kultur.

Jeg så på denne boken til Wangberg som en utfordring til å lære mer om mennesker fra denne folkegruppen.

Bokens layout er på 72 tettpakkede kapitler - så det første som slo meg, var at den kunne trenge litt luft på sidene ...
Bare noen tanker før jeg med åpent sinn startet gjennomlesingen av Wangbergs verk - jeg var klar for å lære noe nytt om sørsamer - hadde noen vage kunnskaper fra historie- og samfunnskunnskap-faget mitt - ervervet for mange, mange år siden - og det var helt klart på tide med en repetisjon av temaet eller en påfylling av nytt stoff.
Wangbergs bok fikk meg forresten ytterligere interessert i emnet - jeg søkte på mitt lokale bibliotek på det som fantes om sørsamer - jeg fikk 77 treff på emnet - så det er jo noe å kikke på for å sette seg inn i emnet - kanskje ikke alle er så personlig skrevet som Wangbergs tilnærmings-måte:
I denne boken følger vi noen personer som vi blir kjent med,  og det blir nært og interessant.
Jeg hadde en litt feil pre-oppfatning på "Vandrere på Guds jord" - jeg forestilte meg den var en slags dokumentarisk bok på sørsamene.
Men så var det faktisk en slags slektsroman med utgangspunkt i en sentral familie - halvt samisk, halvt av taterslekt.
Jeg ble ikke skuffet, heller positivt overrasket - og Wangberg har et fortellertalent som nærmest "flyter over" til tider.
Språklig er det en del som kunne vært finpusset - noen rare kommasettinger og annet "rusk" er det rom for forbedringer med - inntrykket av noe uferdighet slår en, litt innstramming og nærmere "gjennomgang" ville skapt en mer "ferdig" roman.
Men ellers var dette fin lesing - og god bruk av dialekt innimellom der det passer i dialogen - morsomt var det også å lese om steder som jeg en gang for lenge siden har besøkt - jeg kjenner igjen mange navn, jeg fornemmer bilder av vakker natur og en stemning av fred og ro - og så var selvsagt orkideen Fruesko/Marisko  (Cypripedum Calceolus) flettet inn i innholdet - den er jo kommuneblomsten i Snåsa, der mange sørsamer holder til.
Det var også fint å følge enkeltmennesker - først og fremst Elen og Mattis i starten - og Mattis sine etterkommere senere. Litt vanskelig var det å tidfeste dette - men jeg gikk ut ifra det hele utspilte seg på slutten av 1700-tallet til å begynne med. Jeg kan vanskelig fastslå hvor autentisk og realistisk fortellingene om de "farende folkene" - av sameslekt eller taterslekt vi hører om i boken er - men dette er i hvert fall skildret på en levende og troverdig måte - at  trangboddheten i gammen gjør nærheten ikke bare til noe positivt, er vel heller ikke så usannsynlig - overgrepshandlinger og fysiske tilnærmelser er ikke særegent for "de farende" - så skildringer av seksuell karakter i boken kan vel ikke regnes som "stigmatiserende" for en etnisk folkegruppe….. sårt var det i hvert fall for Mattis det han opplevde når han besøkte ungdomskjæresten Elen hjemme hos hennes foreldre Nikolai Martinius og Malena på Gressåsen.
Og Nikolai fikk vel egentlig "sin straff" for dette - hvordan skal jeg ikke røpe.
"Familiekrøniken" starter med ungdomskjærestene Mattis og Elen som bor en "halv dags gange mellom husa" - og Mattis som gjør seg ærend hjem hos Elen - men ungdomsforelskelsen blir forstyrret av Nikolais stadige tilnærmelser - en plage for Mattis med skyldfølelse som resultat.
Ellers i fortellingen får vi innblikk i kultur, mat, natur, mygg, folkelighet, tradisjoner, skikker kirkegang og klesplagg - og ikke minst fordommer fra storsamfunnet - for å nevne noen stikkord. ("La ingen få opplev joikinga di" - sier Elen når hun tar farvel med ung-kjæresten. s.24)
Det mangler heller ikke på spenning i skildringene av Mattis hans etterkommere og folket hans....
Mattis drar "ut i verden" - og han møter Sara - og hvordan det går med ungdomskjæresten Elen? - Det avslører jeg ikke her.
Samen Mattis og Sara av taterslekt får i hvert fall et "ektefødt" barn, Iver. "Til skam og ergrelse for noen, og glede og stolthet for andre." (s.41)
Vi følger Iver videre - farende ble han, med arbeidsoppdrag på gårder i Overhalla, bredskuldret, kraftig og vakker var han, og jentetekke hadde han. Og han setter opp stabbur på den største gården - på lørdagsdansene var han "ikke velsett av mannfolkene. Ungjentene svermet rundt han - det samme gjorde de godt voksne, aleneboende kjærringene." (s.44) Men det var Dorthea han var interessert i - men da Dorthea blir med barn, blir han jaget fra stor-gården der Dorthea tjente - gårdsfolket var barnløse og Dorthea og barnet får bli.
Iver får kjøpt seg et hjem av en "finnkaill" - "Iver hadde fått seg en heim. For første gang i livet." (s.53) - han blir fastboende:"Eg er nok ingen resandes kar lenger - du kan kalle meg en fastboende fant, om du vil det." sier han (s.56) - og så begynner et nybygger-liv, som en slags "Isak Sellanrå" i Markens grøde.
Og etter syv år er han tilbake ved gården i Overhalla for å hente kone - Dorthea og sønnen Dønnes - en solskinnshistorie, de blir et ektepar - for en stund, og Lille-Dorthea blir født, men kona Dorthea faller fra - senere blir det ekteskap med Beret for Iver.
Og sønnen Dønnes går det også bra med når han treffer Thea (s.90) - hun var faktisk barnebarnet til den gamle i finnbua som faren Iver hadde kjøpt hus av.
Et møte med fortiden blir det også for Iver da Daniel, en beiler til Thea blir forulykket - skal ikke røpe Daniels bakgrunn....

Jeg har prøvd å gi et lite glimt av det som skjer i denne innholdsrike romanen - spennende lesing som anbefales - den er frodig og varm, full av kjærlighet, natur og menneskelige følelser, og "levende" karakterer - vi følger flere par i mange gode dager, og noen ikke fullt så gode dager. Det er mennesker på "siden" av "mainstream-samfunnet" som ikke alltid er velkomne i det "gode selskap" - vi følger flere menneskeskjebner - og akkurat hvilket årstall vi er i, var kanskje ikke helt lett å oppdage alltid - men hva gjør vel det - menneskene er vel stort sett de samme til alle tider - med lengsler, håp, kjærlighet og sorger. Det er en familie-slekt vi følger, levende mennesker, og ikke noe generell beretning om sørsamer - slik var boken litt annerledes enn jeg tenkte meg fra starten..
Anbefalt lesing - Alt i alt terningkast:4

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

• Wangberg, Terje: Lamogutt - Barndomserindringer fra Lilleby
• Wangberg, Terje: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen 
• Wangberg, Terje: Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet 
• Wangberg, Terje: Vandrere på Guds jord 
• Wangberg, Terje: Trompetkurs på gamlehjemmet
• Wangberg, Terje: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr 
• Wangberg, Terje: Småfolk i drømmeland 

Tanker om film - Hugo: Filmatisering av Brian Selznick's roman Oppfinnelsen av Hugo Cabret

Film: Hugo Cabret
Original tittel: Hugo
Nasjonalitet: Ameriknsk
Språk: Engelsk
Regissør: Martin Scorsese
Manus: John Logan
Produsent: Johnny Depp, Timothy Headington, Graham King
Medvirkende: Asa Butterfield, Ben Kingsley, Chloë Moretz, Sacha Baron Cohen, Ray Winstone, Emily Mortimer, Jude Law
Musikk: Howard Shore
Filmselskap: Paramount Pictures
Utgitt: i USA november 2011, i Norge mars 2012
Lengde: 128 min
Manus: Etter Brian Selznick's bok Oppfinnelsen av Hugo Cabret

Min omtale av boken

Mine tanker om filmen Hugo:

Da fikk jeg endelig avsatt tid til å se denne filmen - jeg gikk kanskje glipp av litt 3D-effekt fordi jeg så den hjemme på DVD - men effekten var bra nok på stor skjerm.
Filmen opplevde jeg på en litt annen måte en boken, selvsagt, men jeg likte den eventyraktige fremstillingen den hadde fått - og skuespillerne ble mer som tegneserie-figurer enn realistiske personer - og det passet også godt til denne fantastiske, mystiske historien.
Sentralt i filmen står selvsagt den foreldreløse, ensomme tolv år gamle Hugo Cabret - spilt av Asa Butterfield - sentral er også Gare Montparnasse i Paris, der Hugo bor og arbeider først på 1930-tallet. Hugos forhold til den merkelige og innesluttede eieren Georges (Ben Kingsley) av lekebutikken er fint skildret i filmen også, likeså Hugos forhold til butikkeierens barnebarn Isabelle.
Filmen greier også å skape spenning rundt Hugos innbitte forsøk på å løse mysteriet rundt den skrivende "menneskeautomaten" og farens tragiske død i museumsbrannen.
 - og her er Isabelle til uvurderlig hjelp.
Filmen avslører også på en grei måte at butikkeieren er filmpioneren Georges Méliès. En fin hyllest til den store Méliès dette.....
En storslagen film på mange måter, men den fenget ikke helt som boken - den hellet kanskje mer over i det sentimentale enn boken gjorde også.
Jeg opplevde nok filmen mer statisk og stillestående enn boken. Men forholdet mellom Hugo og venninnen Isabelle var et pluss i filmen - en søt historie i historien….
Likeså greide filmen å formidle mye rundt det historiske aspektet om film og filmskapere - men kanskje vil den appellere mer til barn enn godt voksne tilskuere.
Denne filmen hadde skapt mange forventninger hos meg da den ble lansert - med mange Oscar-nomineringer som den også oppnådde å vinne halvparten av. Men hos meg får den terningkast:4

Her er et par film-klipp:

Bilder fra filmen :

 

Min omtale av boken

 

Tanker om bok - Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz

Tittel: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
Forfatter: Marit Kaldhol
Forlag: Samlaget
ISBN: 9788252184365
Språkform: nynorsk
Utgåve: 1
Opplag: 1
Utgitt: 2014
Format: Innbunden
Antall sider: 176

(Jeg hadde leser-eksemplar fra forlaget)

Fra forlagets omtale:

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
Nært og sårt om søsken

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny?

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

Marit Kaldhol - Foto:Øyvind Eide

Mine tanker om Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz:

Denne boken leste jeg i forbindelse med nomineringen til Bokbloggerprisen for 2014
Et nytt forfatterbekjentskap for meg - og en roman som handler om en liten familie som på mange måter går i oppløsning - om tungt ansvar som havner på unge skuldre.
Allerede tittelen signaliserer at her går ikke livet slik man hadde tenkt seg det. Det er ikke alltid bare sol - og hvorfor Lódz? Jo, der kunne man kanskje finne en far som dro sin vei, en far som kunne ha hjulpet til med å ta ansvar for sine to døtre i Norge.

Boken ga meg lærdom om hvordan det er å håpe når det er håpløst - om smerter og savn - og om om lengsler og drømmer som ikke kan oppfylles - om det å føle seg alene om ansvaret - forfatteren greide å formidle dette på en dypt  medrivende måte.
Hovedpersonen, den yngste av to søstre får erfare at drømmer og planer ikke alltid blir virkelighet - i hvert fall ikke når en musiker-far reiser til hjemlandet Polen, når en kjær søster blir misbruker og blir en helt annen person innimellom - og forsvinner gang på gang. Og når en elsket mor forulykkes i en gass-eksplosjon - Jenny ofrer mye for familien, skolegang og ungdomstid - livet etter mammas bortgang gir henne alt ansvaret for søsteren alene når hun er 20 år - hun er den eneste pårørende - bestefar Olvar som bor i nærheten trenger også etter hvert hjelp når han går mot blindhet.
Gjennom hele boken følger vi også fuglene - deres syklus og deres flukt og vandring. Kanskje de bærer bud om håpet om lysere tider, om at man skal komme igjennom vanskene en gang…..kanskje er søsteren Solrun som en av fuglene - hun drar sin vei, blir borte en stund - men kanskje kommer hun tilbake med våren og solen? - men ikke alle av trekkfuglene greier reisen slik frem og tilbake - Jenny håper at søsteren er en av dem som kan greie reisen…..(Og at hun ikke blir en Janis Joplin - som det er flere hentydninger til i boken, en annen forfatter som også flettet inn Joplin på en fin måte er Ingvild Rishøy i denne novellen.)
Jenny slutter ikke å håpe: (sitat s.170)

Fugle-tråden gjennom boken gir en vakker symbolikk - den binder det hele sammen - det er en trist historie, men samtidig er den vakker også - ikke minst på grunn av vakkert  språk og uttrykksform - og fine naturskildringer.
Sidene er korte - det gir oss glimtvise scener fra livet rundt Jennys familie - det er en veksling mellom nåtid og fortid - men glimtene gir alltid mening, vi ser klart hvor vi er i tid.
Et annet kjent element som er brukt på en fin måte i romanen, er eventyret om Rødhette - Solrun er Rødhette som lar seg friste av ulven (det er dop, vennen Nils  og rusmiljøet) - Jenny skal være rednings-personen som får Solrun ut av "ulvemagen" - se sitat s.176):

Konklusjon - en fin og stemningsfull roman - med et glimt av håp i all sin tristhet.

Terningkast:4

 

Tanker om bok - Helle Helle: Ned til hundene

Tittel: Ned til hundene
Forfatter: Helle Helle
Utgivelsesår: 2009
Antall CD-er: 3
Spilletid: 03:36:36
ISBN CD: 9788242147318
Språk: Bokmål
Oversetter: Trude Marstein
Lest av: Anna Bache-Wiig

Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag i 2009, bokmål, oversatt av Trude Marstein, 154 sider,  ISBN 9788249506170

Forlagets omtale:

En kvinne med rullekoffert går av bussen et sted på Sjælland. Hun er en forfatter som har forlatt sin mann og leter etter et godt sted å gråte. John og Putte, to vennlige fremmede, tar henne med hjem og innlosjerer henne på hjørnesofaen i stua.
John og Putte sliter begge med whiplash etter en bilulykke og må klare seg med småjobber. De passer hundene til Puttes onkel, mens han er innlagt på sykehuset. Puttes bror Ibber bor også i nærheten. Og så er det den eldre kvinnen ved siden av, Elly, som har bruk for hjelp innimellom.
John og Puttes liv er på en og samme tid trygt og fremmed. Og det rommer en historie, som bare langsomt avsløres for kvinnen med rullekofferten.
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2008.

Helle Helle (fra forlagets side) - Foto: Sofie Amalie Klougart

Om forfatteren fra forlagets side:

Helle Helle er født i Nakskov i Danmark i 1965 og er en av de betydeligste yngre danske forfatterne. Hun debuterte i 1993 med kortprosasamlingen Eksempel på liv, og har siden skrevet novellesamlingene Rester og Biler og dyr og romanene Hus og hjem, Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann, Rødby-Puttgarden, Ned til hundene, Dette burde skrives i nåtid og Hvis du vil.

Helle Helle har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, bl.a. Kritikerprisen i Danmark for Rødby-Puttgarden i 2005 og Per Olov Enquists Pris 2009. Hun har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, i 2009 for Ned til hundene og i 2015 for Hvis du vil (orig. Hvis det er). For romanen Dette burde skrives i nåtid ble hun tildelt "De Gyldne Laurbær", bokhandlernes litteraturpris, en av Danmarks største og viktigste litteraturpriser.

Formmessig bruker Helle Helle gjennomgående et meget enkelt språklig register. Forfatteren iakttar og registrerer, men fortolker ikke det som skjer. Hennes markante, kjølige formspråk betegnes ofte som minimalistisk.

Disse romanene av Helle Helle er gitt ut på Oktober forlag:
Hus og hjem (2001), Biler og dyr  (2002), Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann (2003), Rødby - Puttgarden (2006), Ned til hundene (2009), Dette burde skrives i nåtid (2012), Hvis du vil (2015)

Mine tanker om Ned til hundene:

Dette er mitt første møte ned Helle Helle. Jeg hadde tenkt å  lese hennes siste bok, "Hvis du vil" først,  men den er ikke kommet i lyd enda. Jeg står på venteliste på biblioteket, på papirutgaven
Ned til hundene har jeg hatt liggende siden 2009. Og nå først har jeg prioritert å lytte den. Det var ingen dum prioritering. Romanen var bra. Helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg på forhånd - Den er "langsom" i handlingen, og derfor fin som "gå-bok".
Men er man ute etter en roman med "action" - så er ikke dette boken man velger.....

Det som gjør den til god litteratur for meg, er aller først stemningen, språket, og relasjonene og kommunikasjonen mellom romanens karakterer - i tillegg rører den på en uforklarlig måte ved noen følelses-strenger hos meg.
Romanen fortoner seg intens "eksistensialistisk"  og ekspresjonistisk på samme tid.
Her får vi glimt inn i persongalleriets liv - fragmenter og situasjonsbilder som vi må tolke selv. Mye er usagt. Her er flere menneskeskjebner som vi bare aner konturene av.
Det hele foregår rundt Bente som er kommet tilfeldig inn i "miljøet" - hun er "travelling light".  Til og med navnet Bente har hun bare lånt.
Det ser ut som hun har tatt en pause i livet sitt og oppsøker noe nytt. Hva det vil føre til, er et åpent spørsmål.
Boken er melankolsk og vakker og har et sterkt preg av tristesse - om det ikke skjer mye i den ytre handlingen, så aner man dessto mer i "bakgrunnen" - atmosfæren er til tider intens, likeså spenningen mellom karakterene.
Selve tittelen sier også mye - det dreier seg ikke bare om de aktuelle hundene som mates og nevnes i flere omganger, de man går "ned til", på en gård lengre nede, det er Puttes onkel sine hunder, John og Putte passer dem, mens onkelen er på sykehus noen dager - Men "ned til hundene" har nok også en dobbel betydning - samtidig som hele handlingen har noe drømmeaktig over seg, er den i høyeste grad realistisk. Bente ser ut fra starten til å være på randen av noe - "gå i hundene" er det noe som heter. Her får hun hjelpe til med å passe og mate to hunder - hun "går ned til hundene" i dobbel mening - men  kanskje dette møte med hundene og menneskene rundt "hunde-passingen" er en redning for Bente - jeg valgte å se det slik - her er mye opp til leserens tolkning. Bente lette i begynnelsen etter et bra sted å gråte - kanskje fant hun det? Eller - jeg tror ikke hun hadde så stort behov for å gråte etter hvert - hun fikk noe annet inn i livet sitt, der hos disse tilfeldige, fremmede menneskene. Omsorg og samhørighet.
Kanskje kommer hun seg videre etter livet på sofaen i depresjon etter et ekteskap som har strandet? Kanskje kommer hun ut av skrivesperren - for Bente er forfatter, hun har skrevet "kjedelige" romaner om hverdagslige mennesker og trivielle liv, men har ikke skrevet på en stund.
 
Romanen viser verdien av å ha andre mennesker rundt seg - Bente fant det hos Putte og John, hundepasserne som tok henne inn til seg, og ga henne ly for stormen - de ga henne gjerne ly for stormen inni henne selv også.
Samtidig som livet hos Putte og John er hverdagslig og langsomt og monotont, er det varmt og trygt også…. Og så er Puttes bror Ibber der - han har også litt varme å gi Bente, og i nærheten bor naboen Elly - hun er et menneske som trenger litt hjelp og sosial kontakt med andre - Her handler det faktisk litt vakkert om: "Saman er ein mindre aleine" - slik Anna Gavalda skriver om i sin roman - å finne sammen - betydningen av omsorg og medmenneskelig varme.
 
Jeg snublet litt mellom terningkast 4 og 5 på denne, men boken fikk meg til å fundere og tenke en god del i etterkant og da endte jeg opp med terningkast:5

 

Tanker om bok - Pierre Lemaitre: Alex

Tittel: Alex
Forfatter: Pierre Lemaitre
Forlag: Lydbokforlaget
Utgivelsesår: 2015
Antall CD-er:10
Original tittel: Alex
ISBN: 13 9788242170347
Språk:  Bokmål
Oversetter: Christina Revold
Lest av: Håkon Ramstad

Papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag i 2015, 384 sider, bokmål, oversatt av Christina Revold,  ISBN 9788203370052

Omtale fra forlaget:

Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?

Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.

'Alex' er thrilleren som får det til å gå iskaldt nedover ryggen din. Det handler om morderisk galskap og er drevet av en djevelsk logikk. Du legger den ikke fra deg.

Om forfatteren:

Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Han har skrevet fem anmelderroste og prisvinnende kriminalromaner, hvorav "Alex" er utkommet på norsk til flotte kritikker. I 2013 fikk han den prestisjetunge Goncourt-prisen for sin roman "Vi sees deroppe", som blir utgitt på norsk høsten 2015.

Pierre Lemaitre - Foto fra forlagets side ved: Thierry Rajic

Mine tanker om Alex:

Dette var også et nytt bekjentskap innen krim-litteraturen for meg - "jeg leser ikke så mye av den slags" - sier jeg ofte - men jeg gjør visst det likevel.
Hver gang jeg har lest en "seriøs" roman, med dagsaktuelle temaer, mye symbolikk, metaforer og annet litterært man kan "bryne seg på", kobler jeg av med en krimbok på øret mens jeg går og går.....

Alex var et godt valg - spennende, utrolig spennende - også velskrevet - og så ble jeg som leser grundig lurt ut ifra det som skjer i starten, og den vendingen historien fikk etter hvert.
Vi blir nysgjerrig på den unge, vakre Alex helt fra starten - hun virker besluttsom og planmessig, liker å kjøpe og bruke parykker, og så får vi et lite hint om at parykker er et middel til å ikle seg roller…….(men dette var faktisk ikke noe jeg la så mye vekt på i starten, før det plutselig gikk opp for meg, og det var lenge etter at det grusomme rotte-racet hadde startet)
Alex blir kidnappet, såpass skal jeg røpe, hun får en grusom behandling av en som sier han "bare vil se henne dø".
Den ganske originale, kortvokste Camille Verhoeven blir leder for et team som prøver å finne henne før det er for sent - en traumatisk oppgave for Verhoeven som ikke kan fri tankene sine fra sitt eget mareritt: han har opplevd å få sin gravide kone kidnappet og drept tidligere.

(By the way - tittelen på romanen - navn ser ut til å være favoritt-titler hos Pierre Lemaitre. Han har faktisk skrevet en spennende trilogi på noen spesielle skikkelser, to med kvinnenavn som boktittel, og en hvor Camille - etterforskerens historie er i fokus):

 Tilbake til Alex: Plottet er ganske genialt i denne - man kan ikke "gjette" noe som helst fra starten, om man prøver, viser det seg at det er ikke akkurat slik det henger sammen. Her må både leser og etterforskere revurdere sine antagelser.
Samtidig som dette er spennings-litteratur av god kvalitet, er det alvorlige temaer og hendelser her som gir leseren noe å tenke på, noe mer enn bare et "spennings-kick" - det gjelder barns oppvekst-vilkår, det gjelder barneomsorg, og ikke minst: misbruk av barn…..men også den styggeste form for hevn-motiv er et sterkt tema i boken…(og akkurat det er jeg ikke særlig på bølgelengde med…)
Her er det intens skildring av vold og grusomheter - det var sekvenser jeg måtte kjøre lydboken på dobbel hastighet for ikke å dvele ved alt det makabre.
Boken vekslet også fint mellom tilstedeværelse i den "voldsomme" Alex-rotte-verdenen og den mer rolige, systematiske etterforsker-verdenen. (Jeg må innrømme jeg likte meg best i etterforsker-verdenen - den var ikke så skremmende).
Jeg vil prøve å unngå for mye avsløring her - men må nevne at den kidnappede Alex havner nokså tidlig i romanen i et bur, dette kan jo gi assosiasjoner til Jussi Adler-Olsens Kvinnen i buret - men i videre handling skiller nok de to bøkene lag…..
Andre nevner likhetspunkter med Lisbeth Salander-trilogien til Stieg Larsson - her er det først og fremst bakgrunnen til de to kvinneskikkelsene og den utrolige "styrken" deres man har i tankene,  - i tillegg til manne-hatet da - tenker jeg.

Etterforsker-helten i denne trilogien er i hvert fall noe for seg selv - kanskje ikke helt den store, mandige, kraftfulle typen vi er vant med i mange andre krim-bøker - et savn for noen, for han er ikke så veldig spennende, heller litt tam og kjedelig - men han kan jo sees som en god avveksling til de mer tradisjonelle, barske etterforskerne - synes jeg.

Mot slutten hører det selvsagt med et kappløp med tiden i denne thrilleren også - et kappløp som endrer karakter, når visse fakta kommer på bordet - så går romanen også inn i en enda mørkere fase når alt det skjulte og hemmelige med Alex blir avslørt.
Jeg skal medgi at jeg fant boken spennende, men jeg må også medgi at jeg er ikke helt tilhenger av den type krimromaner som baserer seg på utstrakt bruk av vold og "djevelskap"…..jeg finner alltid "studier av grusomheter" vanskelig å lytte til. (Jeg foretrekker spenningsbøker med litt mer "snill" vold og spenning, mer i Jørn Lier Horst-stil)

Likevel - spenningen og drivet i denne fortjener at man strekker terningkastet nært opp til 5 

Andre som har omtalt denne:

• Tine sin blogg 
• Bokbloggeir 

Verhoeven-serien:
Irène kom i 2006, på norsk i 2016
Alex  kom i 2011, på norsk i 2015
Camille (=Sacrifices) kom i 2012, på norsk i 2017

Les Grands Moyens 2011 er også i denne serien (ikke på norsk enda)
Rosy & John 2013 er også i denne serien (ikke på norsk enda)

Tanker om bok - Cilla og Rolf Börjlind: Svart daggry

Tittel: Svart daggry
Forfattere:Cilla og Rolf Börjlind
Produsert av: LBF
Først utgitt: 02.01.2015
Originaltittel: Svart gryning
Spilletid: 12:46:15
Antall CDer: 10
ISBN CD: 9788242159700
Målform: Bokmål
Oversetter: Kjell Jørgen Holbye
Sjanger: Krim og spenning
Lest av: Marika Enstad

Brukte lydbok fra biblioteket

Papirutgaven er utgitt på Gyldendal i 2015, 416 sider, ISBN: 9788205429819

Forlagets omtale:

Svart daggry
Cilla Börjlind, Rolf Börjlind
Cilla og Rolf Börjlind plasserer seg blant de beste av skandinaviske krimforfattere.
Olivia Rönning har valgt å vende tilbake til politiet og har fått jobb på det lille tettstedet Arild i Skåne. Da det lille samfunnet rammes av mordet på et barn, blir Olivia dradd inn i etterforskningen.
Noen dager senere begås det et nytt drap rett utenfor Stockholm. Dødsfallet har klare paralleller til dødsfallet i Skåne. Rikskrim kobles inn, og Mette Olsäter blir satt på saken. Mistanken rettes mot rasistiske miljøer.
Samtidig får den tidligere politimannen Tom Stilton en utklippsbok om det uoppklarte mordet på en tidligere luksusprostituert. Tom ble i sin tid presset ut av etterforskningen, men har aldri klart å glemme den gamle saken.
Da det viser seg at et DNA-spor knytter de to sakene sammen, tar det hele en uventet vending, og Tom Stilton, Mette Olsäter og Olivia Rönning må jobbe sammen for å bekjempe skruppelløse drapsmenn.

Svart daggry er Cilla og Rolf Börjlinds tredje bok om Olivia Rönning, Tom Stilton og Mette Olsäter.

Forfatterne Cilla og Rolf Börjlind. Foto:Thron Ullberg/ Gyldendal

Mine tanker om Svart daggry:

Mitt første møte med dette forfatterparet - kanskje jeg har gått glipp av noe, for jeg hoppet på denne som er den tredje boken i en sekvens med hovedpersoner som går igjen - det er Olivia, det er Tom Stilton og det er Mette Olsäter.
Jeg er litt usikker på om jeg skal like dem - eller lese mer fra dem. Spennende? Ja, det var det jo - Interessante temaer? Ja, det også - her var det både rasisme, nynazisme, ekstremt sekt-miljø, og "skjulte" netthetsere - og annet av samfunnsmessig interesse.

Boken var veldig engasjerende skrevet, og vi får innblikk i en del miljøer som er nokså skremmende. At barnedrap, sekt-miljø og rasehets er å finne på små steder også, det har vi ofte fått dokumentert i media - så her fungerte realismen godt.
Spenningen øker også ved at to saker kobles sammen - en gammel sak som Tom Stilton, en tidligere politimann, aldri har greid å slippe taket på.
Det hele nøstes opp fra flere kanter - og alt blir klart for leseren til slutt, kanskje en løsning man ikke har ventet, den var original - men en tanke skuffende, etter min mening.

Det jeg likte best med denne boken var skildringen av miljøene som var involvert - og ellers den uhygges-stemningen forfatterne greide å skape.

Hva det var som ikke klaffet helt? - Det hele ble en tanke rotete (kanskje fordi jeg ikke hadde forhistorien til hovedpersonene inne?) - komposisjonen var en tanke rotete og ustrukturert, nokså usannsynlig også med en del tilfeldige relasjoner som virket noe utrolig - men OK som spenningslitteratur med temaer som kan vekket til ettertanke, jeg kan strekke meg til et terningkast 4

Andre som har omtalt denne:

• Åslaug i Min bok- og maleblogg
• Tine sin blogg 

Min omtale av Cilla og Rolf Börjlind: Svart daggry
Min omtale av Cilla og Rolf Börjlind: Sov du vesle spire

Tanker om bok - Sascha Arango: Sannheten og andre løgner

Tittel: Sannheten og ande løgner
Forfatter: Sascha Arango
Produsert av: LBF
Først utgitt: 11.02.2015
Originaltittel: Die Wahrheit und andere Lügen
Spilletid: 08:33:08
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242170163
Målform: Bokmål
Oversetter: Erik Johannes Krogstad
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Duc Mai-The

Papirutgaven er utgitt på Font Forlag i 2015, ISBN 9788281693227, 251 sider,  

Forlagets omtale:

Henry Hayden er en berømt og bestselgende forfatter, en kjærlig ektemann og en sjenerøs venn – kort sagt en svært hyggelig og omgjengelig mann. I hvert fall tilsynelatende. Det viser seg nemlig at han ikke skriver sine egne bestselgere. Og når elskerinnen hans, som også er hans redaktør, blir gravid, truer hele hans omhyggelig regisserte tilværelse med å rakne.
I et forsøk på å sno seg unna, legger Henry en listig og utspekulert plan som sammenfletter løgner og sannheter og grumsete halvsannheter. Men når han forsøker å kvitte seg med elskerinnen, begår Henry en fryktelig feil. Han pådrar seg ikke bare politiets interesse, men fortiden hans – som han så nidkjært har holdt skjult for sine omgivelser – risikerer også å innhente ham, med livstruende konsekvenser. Men Henry er en mann som har gjort det til en egen kunst å unnslippe følgene av alt han foretar seg, selv når han står på randen av avgrunnen ..
Boken er solgt til 25 land, og Chockstone Pictures (The Road og Tree of Life) har kjøpt filmrettighetene.

Sascha Arango (f. 1959) er en av Tysklands mest respekterte manusforfattere for TV og film, og to ganger vinner av Grimme-prisen, Tysklands mest prestisjefylte hedersbevisning for TV-programmer, for sitt arbeid med detektivserien Tatort.

Sascha Arango - Foto:Bertelsmann

Mine tanker om Sannheten og andre løgner.
Det er en stund siden jeg leste denne - så jeg prøver å rekapitulere litt.....
Dette var et helt nytt forfatter-bekjentskap for meg. Sascha Arango tar leserne med storm i denne sin debut-roman. (Ukjent når det gjelder krim-litteratur er han imidlertid ikke, han har skrevet film-manuser til den tyske TV-serien Tatort som har gått på tyske tv-skjermer i ti-års vis.)

Vil man ha litt variasjon i krim-litteraturen man leser, så er dette så absolutt rette valget. Dette er en ganske forunderlig utgave av spennings-litteratur - hovedpersonen, Henry Hayden, er faktisk også krim-forfatter, bøkene hans har gjort han berømt og rik - vel, hans bøker er det vel egentlig ikke - et morsomt poeng i boken. Verden vil som sagt bedras…..

En riktig sjarmerende hovedperson dette, omringet av sin leserskare, flest kvinner da.Og spesielt er det to viktige kvinner i livet hans - den ene skriver bøkene "hans", den andre er redaktør for dem - og hvem han er gift med? Og hvem han skal ha barn med? Det finner man fort ut når man begynner å lese denne tiltalende krim-romanen.Henry Hayden er en antihelt, en "sjarmerende" og farlig psykopat - men med skam å melde så blir man lett på "parti" med han. Hele romanen er full av sannheter som er løgner eller er det omvendt? Vi får vite mye om Henry etter hvert, men ikke alt - men der er hint, så vi kan spekulere på resten - det er det som gjør denne boken så fascinerende - og så er den så utrolig velskrevet, og i all sin "skrekk og gru" har den underliggende humor også. Hva skal man synes om Henry? Har han egentlig noe empati eller følelser i det hele tatt? Boken begynner rett på sak - det er to kvinner (hovedsakelig) i livet hans - han kunne vel egentlig fortsatt med begge, men når den ene skal ha barn, så blir det hele litt komplisert, og han må finne en god løsning - men så går det ikke sånn helt etter planen underveis - Henry har vært "borte fra sitt liv" en god del tidligere - kanskje det må skje igjen? Skal ikke røpe for mye -   men når løgnene fremstilles som sannhet, ja da blir det "verden vil bedras…" - Underfundig humor, men det ligger en del sannhet og alvor bak det hele.
Grotesk og fornøyelig på samme tid - umoralsk? Ja - men man "trøster" seg: det er fiksjon - og noe mer enn en vanlig krim-bok - det er en "utspekulert" psykologisk thriller. 
Man bør kanskje ikke kopiere hovedpersonens suverene løgner-begavelse, men Henry er beundringsverdig talentfull på det området. Den største løgnen er vel forfatter-løgnen hans - så gjennomført at ingen kunne tenke i retning av hans kone Martha som hjernen bak hans forfatterskap - Martha elsker å skrive, og er tilfreds med "bare" det, Henry elsker å være berømt, og å tjene penger - men kan altså ikke skrive - derimot kan han lyve, og han kan manipulere mennesker - ikke minst Betty som er hans forlagsredaktør, hans elskerinne og ender opp gravid med han - og etter hvert ender hun opp med det som verre er……

For det blir uhyre vanskelig etter hvert å administrere det hele med to kvinner for Henry - konen Martha er nyttig for han - hun gir han forfatter-berømtheten, hun gir han luksuslivet - og Betty? - Hun gir han vel det "lille ekstra".
I motsetning til Henry hovedperson, så kan Sascha Arango skrive, og det som sagt med glitrene humor i all "skummelheten" - i tillegg var boken lettlest, med få personer å holde styr på, og en handling som man aldri mister tråden i - selv om den var ganske utrolig....
God og "ufarlig" underholdning - kanskje med et snev av alvor og advarsel? Vi lar oss ofte besnære - og mister "gangsynet" i møte med mennesker av Henry Hayden-typen.

Terningkast:5

Andre som har omtalt denne:

• Tine sin blogg
• Beathes Bokhylle
• Anita i Artemisias Verden  
• Berit i Bøker & bokhyller

Tanker om bok - Marte Michelet: Den største forbrytelsen - Litterær salong i Trondheim med Marte Michelet 05.05.2015

Marte Michelet - iPhone-Foto:RandiAa©

Litterær salong i Trondheim
Trondheim Folkebibliotek har ofte kulturformidling av stor interesse for folk, og av høy kvalitet. Tirsdag 05.05 arrangerte de i samarbeid med Goethe-Institutt en markering av at det er 70 år siden siste verdenskrig sluttet.Fra Folkebibliotekets program:

 

Hovedinnslaget var ved Marte Michelet som snakket om sin bok, Den største forbrytelsen - ja, ikke bare om boken, men hun ga en glimrende "utfylling" av arbeidet med boken og vi fikk et innblikk i måten hun hadde arbeidet på og tanker rundt dette med "manglende" formidling av "det norske Holocaust" - ikke mye har vært publisert rundt denne tragedien - kanskje det mest viktige rett og slett var en hovedfagsoppgave på 1990-tallet.
Men før Marte Michelet kom bak mikrofonen, fikk vi en innledning ved Sverre Nyrønning. 

Sverre Nyrønning - iPhone-Foto:RandiAa©

Han fokuserte på de norske jødene i Trondheim under krigen - og la vekt på viktigheten av å føre historiene fra de siste "sannhetsvitnene" videre - han nevnte to sentrale jøder som har brukt mye av sitt liv til slik formidling, nå har de begge gått bort: Julius Paltiel og Samuel Steinmann.
Sverre M. Nyrønning er forlegger i Communicatio Forlag, Trondheim.
Før og etter Martes foredrag var det en fremføring av sanger fra gruppen Comedian Harmonists repertoar. Skuespiller Hallbjørn Rønning sang, akkompagnert av Else Bøe - dette skapte en spesiell stemning for denne kvelden:

Hallbjørn Rønning og Else Bøe - iPhone-Foto:RandiAa©

Braude-familien er sentral i boken - iPhone-Foto:RandiAa©

M.Michelet nevnte noe som hadde forundret henne da hun arbeidet med dette stoffet: at ikke jødene fikk mer hjelp i Norge - Det lå jo til rette for at mange flere kunne ha vært reddet i Norge enn 60%, mente hun -  Det var mange plasser i bortgjemte bygder og fjellområder å gjemme seg, det var mange muligheter til å krysse grensen til Sverige - men her hadde vel ikke jødene vært "viktige nok" til å bli helhjertet hjulpet...

Holdning til jøder i Oslo før krigen - iPhone-Foto:RandiAa©

Hun viste også en del sitater på jødehetsen i aviser i årene før krigen. Nevnt ble også den "jødisk-bolsjevikske konspirasjonen" - som ble sett på som en trussel mot "det germanske folk".

Wilhelm Wagner - iPhone-Foto:RandiAa©

Wilhelm Wagners rolle ved jødedeportasjonen i Norge ble også nevnt.

Boken har jeg lest, lyttet til og omtalt tidligere - Min omtale - og nå benyttet jeg anledningen til å få forfatterens autograf i mitt eksemplar:

Kveldens Litterære Salong fortsatte i mine tanker - en stor kontrast til den vakre vårkvelden da jeg vandret hjem - Det norske holocaust mot jødene slik Marte Michelet så fint har dokumentert i sin bok, er grusomheter som aldri bør gå i glemmeboken.......

Min omtale av boken