Tanker om bok - Boklansering i høyden: Paradisplaneten av Jørgen Brekke

Jørgen Brekke skaper mer spenning i høyden - Foto:RandiAa©

 

Boklanseringer kan av og til ta av litt - og det gjorde da sannelig Jørgen Brekkes lansering av Paradisplaneten, hans siste  kriminalroman med etterforsker-helten Odd Singsaker.
Jeg mintes en 16.mai - natt til 17.mai for mange, mange år siden at jeg bivånet en brannmenn-aksjon på vei til toppen av Olav Tryggvason, men da var det varmt og en rød russelue skulle plasseres på hodet til by-helten  høyt der oppe på søylen - det var min egen russefeiring. Nå var det hutrende kaldt, og det var en modig forfatter som fikk brannvesenets assistanse til å komme til topps for å lese fra sin siste kriminalroman - dette ble virkelig en anskueliggjøring av et sentralt mord i romanen - et avkappet hode blir nemlig funnet høyt der oppe på statuen -
Og funnet blir selvsagt gjort i forbindelse med den årlige seremonien med russeluen som skal pryde den gamle "grunnlegger-kongens" hode.

Forfatteren har på forhånd proklamert sin høydeskrekk, så vi følte vel umiddelbart med hans nervepirrende minutter der han blir "klargjort" av noen av byens ærverdige brannmenn.
I åndeløs spenning fulgte vi bok og forfatter på vei opp til Olav'n - i bitende kulde og sno begynte han å lese fra boken - og utrolig nok, stemmen dirret ikke av redsel - her får vi høre om det uhyggelige hodefunnet høyt der oppe 18 meter over broleggingen på Torget.
Tenker det var lettelse hos forfatteren da han ble senket ned til oss som stod der og frøs men hadde beina trygd plantet på den snøfrie, men frostkalde bakken. Og selvsagt applauderte vi - det hadde han da fortjent for dette stuntet.

Det forberedes til boklansering - Foto:RandiAa©

Forfatteren er ved godt mot - i det ytre i hvert fall - Foto:RandiAa©

Her går det mot de store høyder - Foto:RandiAa©

Byens grunnlegger får forfatterbesøk - Foto:RandiAa©

Publikum er fulle av beundring for forfattermotet - Foto:RandiAa©

Et lettelsens sukk da stuntet er vel over - Foto:RandiAa©

 

Samlet gikk vi til Trondheim Hovedbibliotek, og der hadde en del personer allerede innfunnet seg i Rådhussalen - for det var ikke alle som var djerve nok til å stå i kulden på Torget og bivåne forfatterens dristige boklansering.
Nå fortsatte lanseringen i varme og trygge omgivelser, med en hyggelig velkomsttale av Trond Åm, leder for Trondheim Litteraturhus - det vil si - vi har jo ikke noe eget Litteraturhus enda, han er Prosjektleder for det som skal komme, men du verden hvor mange fine litteratur-arrangementer vi allerede har hatt på vårt (kommende)Litteraturhus, og da ofte i samarbeid med byens bibliotek og diverse forlag eller bokhandlere.

Trond Åm ønsker velkommen - Foto:RandiAa© 

Ørjan Greiff Johnsen og Jørgen Brekke - Foto:RandiAa©

Jørgen Brekke leser fra Paradisplaneten- Foto:RandiAa©

Jeg skal ikke si mye om kriminal-romanens innhold her, jeg har ikke fått lest den enda - bare så vidt begynt på den, og omtale vil komme senere - men Bokbadet med Ørjan Greiff Johnsen ga en interessant bakgrunn for lesingen av Paradisplaneten.
Det kom frem i intervjuet med forfatteren at han også i denne romanen har gjort et grundig research-arbeid - og jeg skjønner at mye har sin rot i virkeligheten, men der virkeligheten ikke har mer å gi, er det en forfatters soleklare frihet å dikte videre på det man "vet" - og kanskje det man spinner videre blir en slags virkelighet det også?
Det som også er spennende med Jørgen Brekkes romaner, er bruken av Trondheim som setting - dette har han gjort på en ypperlig måte synes jeg. (Jeg har lest alle bøkene hans, den siste var uten Odd Singsaker, men veldig spennende den også - Doktor Fredrikis kabinett.) I Paradisplaneten er settingen ikke bare Trondheim, men vi blir med til andre spennende steder også - 
I bokbadet kom det  frem at denne siste kriminalromanen var grundig bearbeidet - og det endelige resultatet takket han også sin redaktør for.
Ørjan Greiff Johnsen trakk også frem Brekkes ganske spesielle kriminal-helt, som egentlig ikke har så mye storslagent heltemodig over seg, likevel blir Odd Singsaker en type man blir litt glad i, og så gir han rom for personalgalleriet rundt seg, Singsaker tar liksom ikke hele oppmerksomheten fra karakterene rundt seg - ble det konstatert i bokbadet.
Vitenskapsmannen Sir Francis Bacon blir sentral i sakens kjerne her - og det er en spennende person.
Likeså røpes det i Bokbadet at mye av romanens innhold er aktuelt for "skremmende" ting som skjer i vår tid, terror, og dommedagstanker, økonomiske kriser og flyktningestrømmer - det er interessant å knytte nåtid opp mot mystiske "brorskaps-samfunn" langt tilbake i tid.
Men heldigvis ble ikke så mye røpet i Bokbadet at det tok spenningen fra leseren - jeg ser virkelig frem til å starte for fullt med lesingen nå.
Etter bokbadet var det boksignering:

Boksignering - Jørgen Brekke - Randi og Pål -Foto:Anita

Her er noen flere bilder på min Flickr

Anita har også referat fra boklanseringen 
 
Jørgen Brekkes trigger-video på Paradisplanaten:

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Wonderboy

Tittel: Wonderboy
Forfatter: Henrik H. Langeland
Utgitt: 2003
Forlag: Gyldendal - senere Tiden:2013
Innbinding: Innbundet
Språk: Norsk Bokmål
Sider: 480
ISBN: 9788252550238
Utgave: 1. utg.
Jeg brukte også lydboken:Utgitt 2008,ISBN13 9788299778107, bokmål, lest av  Duc Mai-The

Omtale fra forlaget:

Wonderboy er romanen om Christian von der Hall, 34 år og allerede Senior Vice President i suksesskonsernet Scandinavian Media Group. Gjennom en 480-siders pageturner følger vi Christians ferd mot å gjennomføre et av de mest spektakulære oppkjøpsraidene i norsk mediehistorie.
Med siv.øk.-eksamen fra Handelshøyskolen og fire år i prestisjefimaet McKinsey har Christian gjort alt det riktige her i livet. Sammen med sin sjarmerende kone Tessa og deres to små barn lever han et vellykket direktørliv i villa på Nordberg, helt til han en dag på nyåret 2000 får en forretningsidé som i løpet av de påfølgende månedene utvikler seg til å bli hans store karrieremessige Master Plan.
Christians jetset-verden en verden av konserndirektører og sjefsekretærer, gründermillionærer og politiske broilere, investorer og eskortepiker, forlagsredaktører og finansjournalister får leseren stifte bekjentskap med mennesker som:
Bjørn Jagge, Scandinavian Media Groups ubestridte konsernsjef.
Konrad A. Broch, konsernets Chief Financial Officer. Konrad er gammel tallknuser, risikoallergiker og Christians argeste motstander.
Bosse Schänkenberg, fleecekledd svenske headhuntet fra toppsjiktet i Stockholms IT-miljø til lederjobben i Scandorama.com, SMG-konsernets løfterike internett-portal.
Fridjof Kierschow, Christians tidligere kollega i McKinsey, nå ventureinvestor og partyløve.
For ikke å glemme Rebecca Lund, Christians gamle flamme fra NHH som er blitt direktør for forretningsutvikling i Schibsted og nylig kåret til "Årets forretningskvinne 2000".
Wonderboy tar steget inn i et næringsliv i Den nye økonomiens tegn. Romanen gir deg den virkelige innsiden av dotcom-verdenens vekst og fall år 2000.

Henrik H. Langeland - foto fra forlagets side ved: Håkon Eikesdal

Mine tanker om Wonderboy:

Litt gammelt nytt nå - faktisk 13 år siden den kom ut (2003)- og veldig lenge siden jeg leste den også.
Jeg tar en rask repetisjon av den, og finner frem noen gamle notater som viser hva jeg syntes "den gang" da den kom ut -

Reading Randi - bloggen min - fungerer nærmest som en lese-dagbok for meg, skjønt det er langt fra alt jeg leser som blir omtalt i denne "lese-dagboken" - men noe bør så absolutt få en plass her - og det gjelder bøkene til Henrik H. Langeland - Langeland tronet frem som en av mine favoritt-forfattere etter at vi hadde lest Francis Meyers lidenskap (2007) i lesesirkelen min - (og den er fortsatt min Langeland-favoritt)
Hovedpersonen i Wonderboy er en helt annen type enn Francis Meyer - siviløkonomen Christian von der Hall er "wonder" på alle måter - navnet, klesmoten, kroppen, treningen, familien, vennene, huset, jobben - alt var "inn" og det som sømmet seg for kremen i jappe-tiden eller enda mer i dot.com-tiden drøyt et ti-år senere rundt år 2000 - I sin glanstid er Christian på toppen i mediaverdenen som en av sjefene i storkonsernet Scandinavian Media Group -  beundret av mange, misunt av mange også - og på slutten av romanen var det mange av "vennene" som godtet seg - det som kommer lett og raskt, faller kanskje også raskt og lett. (Et under var det at han gjenoppstod en god del år senere - se "Fyrsten")
Christian var alltid på farten, tid er penger og hans super-luksus armbåndsur minner oss på dette. Han er alltid opptatt av "viktige" ting i livet - men familien er ikke alltid inkludert i disse "viktige" aktivitetene - Tidsmessig traff Henrik H. Langeland midt i blinken med denne romanen. (Og nesten enda bedre med oppfølgeren "Fyrsten" som kom rett før den politiske vind tok av mot høyresiden i Norge, 2013)
Christian von der Hall gjør de dristigste finans-transaksjoner og skyr ingen midler på sin vei til finans-verdens tinde. Ja, ikke noe science-fiction dette - Langeland har gjort grundig research, så alt er troverdig og relevant i denne Christians finans-verden. Også når det gjelder innsiden av forlagsbransjen, der Christian boltrer seg, har Langeland førstehåndskunnskap (han hadde blant annet trainee jobb i Schibsted forlag et par år før år 2000, og hadde rikelig anledning til å samle stoff fra denne "verdenen") - raiding med oppkjøp av forlag blir en besettelse hos Christian - ikke så ulikt det som senere har skjedd i virkeligheten - Schibsted oppkjøpt av Vigmostad, sammenslåingen av Cappelen og Damm i 2007 osv.) Litt personlig tragedie blir motivasjon også, fordi hovedpersonens far ble knekt yrkesmessig av de "store" innen bokbransjen. Ikke bare er persongalleriet i denne romanen realistisk skildret, noen av karakterene har også "virkelige" kjendisnavn - (Trygve Hegnar f.eks) - mens kongelige personer er mer anonymisert med fiktive navn…
Ved siden av alt det finansielle, lever Christian et slags dobbeltliv - og "utøver" en nokså uhyggelig form for sex-"fornøyelse", såkalt "scarfing" - dette stod ganske i kontrast til den flotte, vellykkede typen - for meg fremstod han nesten som en slags Dr.Jekyll and Mr.Hyde dobbel-personlighet.
Det ble litt interessant nå en god stund i etterkant å gjenoppfriske denne tiden, romanen gir på mange måter et realistisk tidsbilde av en viss epoke i norsk historie - om enn satt litt på spissen, og pakket inn i en ganske kvikk og spennende story om denne Wonderboy av sin tid.
Like elegant som Christian er i det ytre, er også Langelands språkdrakt av det ypperste, alltid en fryd for øyet, (eller øret om man lytter lydbok) - her får språket en ekstra betydning - det er preget av miljøets og tidsepokens vokabular.
Romanen gjenspeiler både  jappetiden på 1980-tallet og dot.com-hysteriet på 1990-tallet - foruten å være en spennende og fartsfull roman er dette samfunns-satire og samfunns-kritikk på en elegant måte.
Har du ikke lest Wonderboy før? Da er det på tide - om man har lest den tidligere, så tåler den en repetisjon....

Ser av gamle notater at mitt terningkast på denne ble:4+

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

• Langeland, Henrik H.: Av sporet er du kommet
• Langeland, Henrik H.: Verdensmestrene
• Langeland, Henrik H.: Mitt intervju med forfatteren 
• Langeland, Henrik H.: Fortellekunst - Håndbok i litterære teknikker
  
• Langeland, Henrik H.: Hauk og due 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten  - forhåndsomtale
• Langeland, Henrik H.: Wonderboy 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten 
• Langeland, Henrik H.: Showtime!
  

Tanker om bok - Madame Nielsen: Den endeløse sommeren - Et rekviem

Tittel: Den endeløse sommeren
Originaltittel: Den endeløse sommer
Forfatter: Madame Nielsen - Claus Beck-Nielsen
Forlag: Pelikanen
Oversatt av: Knut Johansen
Antall sider: 148
Utgitt: 2015
Utgitt i Danmark: 2014
ISBN: 978-82-93237-47-1

Boken lånte jeg på biblioteket

Omtale fra forlaget:

Et knippe skjebner ført sammen på et landsted på Fyn er utgangspunktet for denne fortellingen som arresterer tiden, kjærligheten og sommerens gylne, stille øyeblikk. Her møter vi den vakre aristokratiske moren og den portugisiske ynglingen hennes elsker og senere mann, den store altoverskyggende kjærligheten. Her finner vi jenta og de to guttene den velskapte og tiltaksløse, og ikke minst den spede, vare med de fine trekkene, jentas kjæreste som senere skal bli en gammel kvinne, men ennå ikke vet det, han, hun som skal bli fortelleren av denne historien om "Den endeløse sommeren" og de mange liv som skjebnen vevde sammen i sitt nett på "den hvite gården". "Den endeløse sommeren av Madame Nielsen er en litterær oppdagelse. Som leser ble jeg bergtatt av fortellingens flyt, kløkten og viddet til denne fortryllende fortelleren, som presenterer sine skjebnehistorier med en stemme som er like tidløs som den er merket av dyp innsikt i samtiden. Som forfatter misunner jeg Nielsen denne mesterlig skrevne teksten, hennes presisjon og fryktløse presentasjon av tilværelsens bittersøte melankoli. Romanen hennes er en endeløs sommer av tapt håp som jeg vil oppsøke igjen, gang på gang." Sjón, islandsk forfatter "En usedvanlig og rørende roman om kjærligheten, døden, tiden og skjebnen - den sjeldne, lysende skjebnen og den som bare fører mennesker lengre inn i den småborgerlige tristessen. Man ler og gråter, man overraskes og vekkes og må under lesningen fullstendig gi seg hen til Madame Nielsens virtuose skrift. [...] "En roman så rik og kompleks, at ingen gjenfortelling kan yte den rettferdighet" Statens Kunstfond i Danmark i sin motivering for premiering av Den endeløse sommeren "Den for offentligheten hittil ukjente Madame Nielsen har skrevet en aldeles bedårende bok, jeg er ganske henført." Lillian Munk Rösing, Politiken Den endeløse sommeren er Madame Nielsen (f.1963) sin første bok på Pelikanen forlag.

Claus Beck-Nielsen her som Madame Nielsen
Foto: Pelikanen forlag

Mine tanker om Den endeløse sommeren:

Så greide Hans Olav Brenner (Brenner & bøkene) å vekke min nysgjerrighet nok en gang.

Og her sitter forfatteren Claus Beck-Nielsen - alias Madame Nielsen hos Brenner. En litt underlig fremtoning  - etter mange andre forfatteridentiteter, blant annet Das Beckverk, har han endt opp med Madame-navnet - det ligger en viss kraft i å kunne veksle mellom identiteter, mener han. Det egentlige navnet er Claus Beck-Nielsen - i intervjuet prøver han å fortelle hvem Madame Nielsen er - det er et spørsmål om å bruke alle de mulighetene vi har fått i livet, og det gjør vi kanskje ikke, sier han - han er en forfatter som er nysgjerrig på livet, og vil undersøke hva livet egentlig er og hva det vil si å være menneske. En høyst eksistensiell tilnærming altså.
Han tok på seg kjole for tre år siden, sier han - og føler seg mer vel med kvinne-image. (Den eneste "ulempen" er at "min sønns mor sier hun foretrekker meg som mann") _ men han presiserer at hvis oppmerksomheten blir for stor rundt identitetene hans, vil det ta oppmerksomheten fra hans forfatterskap, da har han mislyktes som forfatter. Og i intervjuet hos Brenner, er det romanen sin han først og fremst vil snakke om.
Han snakket i vage vendinger om sitt liv og forfatterskap - og "Den endeløse sommeren".
 
Etter programmet på NRK ble romanen Den endeløse sommeren øyeblikkelig bestilt på biblioteket, og jeg leste den raskt igjennom - hadde ikke tenkt å bruke så mye tid på denne - jeg var først og fremst interessert i å se hva "fenomenet" var - og det fikk jeg da sånn noenlunde litt greie på.
Det var faktisk morsomt å flyte gjennom disse endeløse setningene uten stopp (noen "setninger" går nemlig over flere sider) - Effektfull komposisjon, fikk jeg raskt konstatert. - En eldre dame på slutten av livet, suser gjennom det i et endeløst retrospektiv perspektiv - og alt kan oppsummeres i en sommer. "Den lynende skjebne" - (et begrep Madame Nielsen har hentet fra Johannes V. Jensens) slår ned i hovedpersonene og livet blir annerledes

Å lese boken virket som en sensuell, sammenhengende drømmesekvens. Jeg likte denne fascinerende komposisjonen, den hadde noe magisk over seg. Det ble en sterk lese-opplevelse. Suggererende liksom.
En lek med ord, en lek med personskildringer, en lek med tankestrømmer. Det hele skapte en stemning og atmosfære som var poetisk og drømmeaktig. Slik er det kanskje ofte i hodene våre når vi lar tankene flyte i en stream of consciousness.
Handlingen i Den endeløse sommeren er som et spill, et drømmespill  - det får meg til å tenke på et William Shakespeare-sitat: All the world's a stage, And all the men and women merely players (fra As you Like it)
Sommeren på den Jyllandske herregården er vakker, det er også godsets fru der hun rir på sin flotte hest, vakker er også hennes 16-årige datter som tilbringer det meste av tiden i elskov med den unge gutten, eller skulle han kanskje bli en kvinne? Ja - på slutten er han den gamle kvinnen som ser tilbake på denne endeløse sommeren fylt av elskov og kjærlighet. Men livet blir ikke alltid det man har tenkt seg, ikke for personene i denne romanen heller. "Den lynende skjebne" kan ofte ta veier man ikke aner….
Den gamle damen ser tilbake på den endeløse sommeren - men det endeløse har sin slutt, og det har livet også, (Bokens undertittel er "Et Rekviem)  men ….."av ord skal du igjen oppstå" (sitat fra bokens slutt)

Vil man lese en litt annerledes roman, anbefales denne.

Terningkast:4+
 

Andre bloggere om boken:

• Rose-Marie

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Sekstitallet

Tittel: Verden som var min - Sekstitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Trykkeår: 2015
Utgitt: 2015
Utgave: 1
Antall sider: 794
ISBN: 9788203359439

Jeg brukte også Lydfil fra Lydbokforlaget,ISBN:9788242162731, innleser Anders Ribu - som alltid gir han boken et ekstra pluss med sin innlevende opplesing.

Forlagets omtale:

I "Verden som var min. Sekstitallet" skriver Ketil Bjørnstad sin egen historie opp mot den tiden han levde i. Det er en fortelling om et tiår som forandret verden, 1960-1969, som starter med frykten for atombomben og verdens undergang, og som ender med studentopprør, frigjøring, månelanding og forfatterens eget farvel med den barndommen og oppveksten som formet ham. Familien Bjørnstad lever sitt liv på forskjellige steder i Oslo. Begge foreldrene arbeider hardt, og den yngste sønnen formes både av storpolitikken og av morens og farens private valg, deres sorger, krangler og gleder. Ennå er det mye unge Ketil ikke skjønner. Han er full av drømmer og gryende begjær. Han er sulten på livet, samtidig som han ønsker å gjemme seg bort. Han liker tapere bedre enn vinnere, og han er skeptisk til autoriteter. Dessuten leter han etter det trygge stedet der moren og faren ikke vil skille seg, der han slipper å delta i pianokonkurranser, og der han kan fortsette å drømme om jenter.  

Foto fra forlagets side - Fotograf:Lars Eivind Bones

Mine tanker om Verden som var min - Sekstitallet:

Det er lenge siden jeg har lest denne boken (juni 2015) - jeg trengte å få den litt på avstand for å kunne skrive objektivt om den - jeg vet jeg så å si alltid er positivt innstilt til det som kommer fra Ketil Bjørnstad - det gjelder komponering av bøker så vel som komponering av musikk.
Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg tenkte at dette er en slags "bekjennelses-litteratur" både på forfatterens egne vegne og på "vår" verdens vegne.
Boken vekket min interesse fra første side, her var så mye gjenkjennbart, så mye å identifisere seg med - lesingen fikk meg til å konfrontere min egen oppvekst - den fikk meg til å huske mye jeg trodde var blitt borte.
Man kan undres hvordan det går an å huske så mye - men jeg forstår jo at det også ligger mye research bak dette, bruk av aviser, og andre kilder - man kan også undres: hvor mye er fiksjon, fantasi og hvor mye er fakta og biografisk?
Sekstitallet ble i hvert fall høyst levende for meg - jeg opplevde det så å si i reprise -  En fantastisk leseopplevelse i tillegg til en lytteopplevelse med den innlevende stemmen til Anders Ribu. 
At boken var lang, skal ikke jeg klage på - jeg koste meg på mine lange gåturer med lydboken på øret. Men jeg ser i etterkant at kvaliteten ville blitt ytterligere høynet med en komprimering - en del kunne vært kortet inn eller utelatt - en innstramming ville ha skapt mer fasthet og helhet - det kan lett bli en opphoping eller oppramsing av hendelser som blir "på kanten av" hva som er nødvendig……
Det er jo ganske utrolig hva Bjørnstad har inkludert her - både på det ytre plan og på hjemmebanen - og det berettes åpent og bekjennende uten å være påtrengende dyneløftende - samtidig preges boken av respekt og kjærlighet til foreldre og nærmeste familie, og til noen andre autoritetspersoner også - det er ikke så mye utlevering, eller "tråkke på" andre her, verken når det gjelder den nærmeste familie, omgangskrets, politikere og andre som er inkludert i boken - pent og pyntelig slik, ikke noe han trenger å stå til rette for - likevel mangler det ikke på brodd og snert når han karakteriserer både den ene og den andre - men ubehagelig og ondskapsfullt blir det aldri - jeg liker det slik.
Bjørnstad satte ord på mye av det jeg har opplevd selv på sekstitallet - det ble mange aha-opplevelser underveis i lesingen.
Det må karakteriseres som et ambisiøst og dristig prosjekt dette - men Ketil Bjørnstad har både mot og kunnskaper som kreves til et slikt prosjekt.
Det må da også ha vært spennende for forfatteren å rekonstruere sin egen oppvekst fra 7-8 års-alderen og fortelle en fin historie om et trygt og harmonisk hjem med foreldre og bror. Vi følger nysgjerrigheten til en gutt som for det meste er fornøyd og glad, men også litt redd og lei seg noen ganger - redd for erting på skolen, engstelig for at foreldre skal skille lag, redd for krigs-trussel i verden - samtidig er gutten sterkt opptatt av blant annet  litteratur, filmer og fjernsynets inntog i tilværelsen - og nysgjerrig på det som opptar de voksne i dette begivenhetsrike ti-året: den kalde krigen med Cuba-krisen sentralt, "erobring" av månen og drapet på Kennedy-brødrene, glamorøse filmstjerner, ungdomsopptøyer og "Nei-demonstrasjoner" til atomvåpen, NATO m.m. - og nye strømninger i litteraturen og pop-musikken -
Det er flere bilulykker, og flyulykker, det er mange attentater- noen selvmord også - kriger og konflikter, ungdomsopprør og demonstrasjoner - slik er livet, slik er verden - tiåret speiler en del som gjentar seg og gjentar seg…
Vi får bekreftet at det er utrolig mye som skjer på et tiår fra han er 8 år til han er 18 - og både reelt og symbolsk kjører inn i de voksnes rekker og inn i et nytt ti-år - da han som myndig 18-åring tar sertifikat og slik avslutter
første bok i dette verket.
"Sekstitallet" er virkelig preget av at det er gutten fra 7-8 år til 18 år som gjør seg disse betraktningene - selv om K.B. er en godt voksen mann når han skriver dette, virker det nesten som mye blir sett gjennom "guttens" øyne - men her og der er det lagt til betraktninger og "tolkninger" som hører "nåtiden" til - og dette falt også naturlig inn i historien. "Gutten" er veslevoksen og nysgjerrig søkende på mange måter, men også naiv, usikker og sårbar. Hovedpersonen var lett å bli glad i, lett å føle med og synes synd på når andre var "slemme" og mobbet han, fordi han kanskje var litt for lubben noen år i oppveksten, men jeg unnet han faktisk den ferske loffen som ofte var fristene å stikke hånden ned i - kostelig var også det korte oppholdet på "slanke-anstalt" som mor og tante drasset han med på - i det hele tatt så inneholder "Sekstitallet" mange morsomme episoder, her mangler ikke på humor. - Årene på Steinerskolen var også interessante å høre om - jeg fikk faktisk et mer nyansert syn på denne privatskolen enn jeg hadde fra før - i kontrast til "ryddig" skolegang i barneskolen - ble det hele litt mer turbulent med hensyn til videre skolegang - for etter hvert tar musiker-utdannelsen til - den gikk på  bekostning av den "normale" skolegangen - utrolig hvor besatt eller kanskje heller betatt denne gutten ble av musikken…..jeg nøt så absolutt alle sidene med musikkprat - også hans første offentlige konserter var fint skildret….
Interessant var det også å følge med på alle flyttingene - med bosted på Røa, i Bærum og så Frogner, fra hus til hus uten at dette førte til særlig rotløshet eller dyptgående endringer i livet - den største angsten hos gutten lå vel som oftest i redselen for at mor og far skulle gå fra hverandre - de kranglet jo en gang i blant - og her skildret nok K.B. noe meget allmenngyldig, en angst som mange barn på den alderen har - (det fikk meg til å minnes egen barndom, noen ganger om mor og far hevet stemmen en del når de snakket sammen, ble jeg ofte engstelig og lyttende)
Å forene eget "lille" liv med begivenhetene langt der ute i verden - å få det til å virke som noe som henger sammen på en måte, er sikkert ikke lett - jeg har sett bemerket av noen kritikere at Bjørnstad ikke helt har lykkes med dette - her er jeg ikke enig. Det imponerte meg hvordan han elegant glir over fra den "lille" verden til de store ting som skjer der ute - eller omvendt.
Likeså virker det som han ser begivenhetene ut i fra barnets synsvinkel, men at det også skjer en utvikling her ettersom gutten blir eldre - vel, at gutter i 10-års-alderen kommenterer verdensbegivenhetene slik han og kameraten Mads gjør i "Sekstitallet" - virket en tanke unaturlig på meg, jeg tror ikke jeg hadde de samtalene med venninner i den alderen - men frykten for krig, for atombomben - den kjenner jeg igjen.
Men her er det vel også snakk om påvirkning hjemmefra - spesielt fra en politisk engasjert far, tilgang på aviser og etter hvert TV's inntog i hjemmet - og en "musikk-orientert" mor.
Skildringene av "hjemmefronten" blir på en måte en hyllest til foreldre som er gått bort, men som tydeligvis har satt sine spor - når raseopptøyer, kald krig, ulykker og stormakt-rivalisering, flyulykker og bilulykker og annet trist skjer "der ute", blir skildringene av det varme, trygge familielivet, skolegang og kameratskap, pianoundervisning og pubertet-utvikling en "trygg" kontrast.
For å skille 10-årene fra hverandre (ja, for tanken er at det skal komme en bok for hvert ti-år frem til nåtiden - seks ti-år) , tenker Bjørnstad i farger - og 60-tallet "går i gult"
Dette er ikke en ren selvbiografi, ikke er den en sakprosa-bok om begivenhetene på 60-tallet heller - men boken har et snev av både det ene og det andre, også roman-formen - hovedpersonen er ikke alltid "jeg" men oftere "han" - og dette får en fin virkning som om Ketil Bjørnstad står litt på side-linjen til sitt eget liv, til sin familie og til verdens-begivenhetene - inspirasjonskilder har vært Marcel Proust selvsagt - som er det store idealet for mange når de "jakter" på sin egen fortid, sitt eget ståsted, en annen forfatter som Bjørnstad lar seg inspirere av er nobelprisvinneren Saul Bellow  - (for øvrig en av mine favoritter i studietiden) - han var også opptatt av musikk (spilte fiolin) og han skal ha lagt vekt på: “What matters is that good things get written.” (Og dette Bellow-prinsippet ser det ut til at Ketil Bjørnstad har fulgt.)
En annen motivasjonskilde til å skrive "Sekstitallet" er hans forrige bok - Veien til Mozart - denne nye bok-serien ser ut til å bli en fortsettelse av den "selverkjennelsens" vei han startet her…. 
Mange av dagens forfattere har tatt opp denne selvbiografiske trenden - den med å brette ut sitt eget liv, sine tanker, sine foreldre, sitt miljø, sin tid og verden rundt - Knausgård er vel den som har fått mest oppmerksomhet rundt denne "utleveringen" - (og nå har jeg nettopp lest Linn Ullmanns De urolige - om hennes liv, oppvekst og forhold til foreldrene, en helt annerledes "roman-biografi" enn Knausgård sin, enn Bjørnstad sin, enn Proust sin - men tydeligvis i nært slektskap med disse….)
Ketil Bjørnstad gir oss sitt sekstitall i den trygge familien (skjønt litt angstfylt her også - han er svært redd for at moren skal bli borte for han) - samtidig som han lever med i den turbulente verden - og han er ikke bare opptatt av stormaktenes kappløp i verdensrommet, (astronautenes lavkarbodiett ble forresten hans slankediett slik at han raste ned fra vel 130 til 77 kilo), men alle mulige små og store ulykker og katastrofer tar han innover seg - det blir vel nesten for mye av det "gode" her - men man skjønner at et noe engstelig barn kan være svært opptatt av slikt….

Det som gjorde denne romanen mest positiv for meg, er kanskje først og fremst alt det gjenkjennbare fra tidsepoken, i tillegg til en fin historie om den trygge, varme kjernefamilien - og kanskje også dette å kunne følge en forfatter, en musiker på veien til sine mål - og selvsagt er det et stort pluss at dette er formidlet med språklig eleganse.


Jeg ser frem til fortsettelsen i "Syttitallet".

Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Rose-Marie
• Tine 

Litt bakgrunns-stoff om 60-tallet:

• Wikipedia
• NRK-serie: Tilbake til 60-tallet 

Noen Google-bilder fra 60-tallet:

Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

• Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  
• Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 
• Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
• Bjørnstad, Ketil: De udødelige 
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 
• Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet  
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret  

 

Tanker om bok - Elena Ferrante: Historia om det nye namnet

Tittel: Historia om det nye namnet
Forfatter: Elena Ferrante
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Oversetter: Kristin Sørsdal
Forlag: Samlaget
Språk: Nynorsk
Serietittel: Napoli-kvartetten
ISBN: 9788252188448
Originaltittel: Storia del nuovo cognome
Tid: 1960-1969
Emne: Ekteskap og parforhold, m.m.
Antall sider: 574

Jeg brukte også lydfil fra Lydbokforlaget - ISBN Lydfil: 9788242162564, innleser Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Napoli-kvartetten. Bok II
Historia om det nye namnet byrjar der Mi briljante venninne sluttar. Livet til dei to venninnene held fram i kvar si retning. Studia fører Elena ut av det gamle livet, til ein annan by og eit anna miljø, medan Lila må ta eit val for å redde seg sjølv, og får livet snudd på hovudet.
Historia om det nye namnet er ein roman om to kvinners kamp for å realisere seg sjølve i 60-talets Italia, før ungdomsopprør og kvinnefrigjering. Ein roman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølv utan den andre.
Omsett av Kristin Sørsdal.
 
Elena Ferrante er fødd i Napoli. Sidan debuten i 1992 har ho gitt ut sju romanar. Mi briljante venninne er den første boka av dei fire Napoli-romanane, som har gitt Ferrante eit internasjonalt gjennombrot. Rettane til bøkene er selde til 23 land, og bøkene har fått strålande kritikkar. Elena Ferrante er eit pseudonym. Ingen andre enn det italienske forlaget kjenner identiteten til Elena Ferrante.
 
Elena Ferrante om å skrive, lese og om anonymitet 
Her er en liten video som gir oss litt mer informasjon om den anonyme Ferrante:

Mine tanker om Historia om det nye namnet:

Jeg var ikke så skuffet over Mi briljante venninne, bok 1 av Napoli-kvartetten, at jeg valgte bort bok 2 - jeg leste den med en gang den utkom på norsk, og jeg fikk også mange fine gå-turer med lydboken på øret.
(Et lite sidesprang: Er dette en slags revival av den feministiske litteraturen som vokste frem på 1970-tallet tro? - Jeg fikk litt assosiasjon til for eksempel en forfatter som Marilyn French - hun var ekstremt opptatt av det mannsdominerte samfunn, kvinneundertrykkelse, voldelige menn etc - enda en assosiasjon til Marilyn French fikk jeg da Lila dukker opp sent i bok 2 med barnevogn og et eksemplar av James Joyce's Ulysses tilgjengelig da hun møter sin gamle lærerinne - Marilyn French tok faktisk sin doktorgrad på James Joyce, og skrev også en bok om han i 1976 - The Book as World: James Joyce's Ulysses.)
Historia om det nye namnet går rett inn i fortsettelsen av Elenas fortelling i bok 1 - om hennes liv og livet til bestevenninnen Lila. Vi forlater barndommen og går inn i tidlig voksenliv. Her blir det mer handling og mer fortettet spenning -  kjærlighetsaffærer, rivalisering, konflikter, sjalusi - men også flere episoder av vold innen familien og blant aggressive unge menn.
Livene til Lila (Lina Cerullo) og Elena (Lenú  Greco) er sidestilt. Selv om den ene gifter seg som 16-åring og den andre velger studier, så har de mye til felles. Vi opplever en  "heftig" sommerferie på Ischia hvor mye hender i livet til de unge jentene - Nino Sarratore blir et navn å merke seg - sommeren får følger for både Lila og Elena (den ene blir med barn, den andre mister sin uskyld på flere måter) - etter denne sommeren kommer mer alvor inn i bildet for begge jentene.

Det var her på "sommerferien på Ischia" at denne roman-serien
begynte å fengsle meg…..

Lila strever med sitt ekteskap med handelsmannen Stefano Carracci og problemfritt blir det ikke med den utenom-ekteskapelige  "store" kjærligheten heller, og etter hvert ender hun som enslig, arbeidende mor - men hun "står seg" gjennom det meste, ukuelig som hun er  -  Elena forlater Napoli og kommer inn i student-miljøet, og møter interessante mennesker - tankene er der nok på Lila helle tiden, hun skulle nok ønske venninnen, som hun mener er den mest intelligente av de to, ville ha fortsatt på den samme studieveien som henne selv.
Temaet vennskap er det sentrale i boken - jeg må innrømme at skildringen av dette livslange vennskapet mellom Lila og Elena fremkaller varme følelser hos meg som leser…. Et vennskap som holder i gode og onde dager, tross konflikter og konkurranse - lojaliteten  til hverandre er der hele tiden, båndene og kjærligheten også.
I bok 2 ser man tydeligere hvordan Lila har virket som en slags katalysator på Elena, konkurransen med venninnen har inspirert henne, notatbøkene hennes har tilskyndet Elenas egen skriveglede - det er spennende å følge Elenas vei til forfatter i dette bindet. Handlingen får en ny dimensjon mot slutten av boken når Elena får antatt sitt første manuskript - og for meg synes det som om Lila kan ta noe av æren her….
Samtidig med de to hovedpersonenes liv og utvikling, følger vi også utviklingen i det italienske samfunn - Ferrante skriver med kjærlighet om sitt land, men også med kritiske øyne - her får vi virkelig belyst skyggesidene også.
Og slutten på bok 2, den var virkelig en geni-strek - man må jo bare vente på bok 3 i spenning her.
Jeg må innrømme at jeg har blitt mer "Ferrante-fan" etter denne andre boken, og den fortjener terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Åslaug i Min bok- og maleblogg
• Anita i Artemisias Verden
• Tine sin blogg
• Rose-Marie sin blogg

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Tanker om bok - Elena Ferrante: Mi briljante venninne

Tittel: Mi briljante venninne
Forfatter: Elena Ferrante (psevdonym)
Serietittel: Napoli-kvartetten
Innbundet
Språk: Nynorsk
Utgivelsesår: 2015
Oversetter: Kristin Sørsdal
Forlag: Det norske samlaget
ISBN: 9788252185904
Antall sider: 403

Jeg brukte også lydfil fra Lydbokforlaget,ISBN:9788242162243, lest av Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Stor filmatisk roman frå Italias mest kjende ukjende forfattar

Mi briljante venninne er ein stor, filmatisk roman. Historia blir fortalt av Elena, som får vite at venninna gjennom eit langt liv, Lila, er sporlaust forsvunnen saman med alt ho eig: Ikkje eit hårstrå er tilbake, ikkje eit fotografi.
Historia om Elena og Lila begynner i ein fattig, men pulserande bydel i utkanten av Napoli. Fattigkvarteret er prega av vald og brutalitet. Dei to jentene skil seg ut ved at dei er svært kløktige, og Lila også for villskapen sin. Ho er trassig, møkkete – og fryktlaus. Oppveksten i desse røffe gatene lærer jentene å stole på kvarandre og ingen andre. Elleve år gammal må Lila avbryte skolegangen for å arbeide i farens skomakarbutikk, mens Elena held fram med å studere, og Lila er berre seksten år når ho giftar seg med den velståande kjøpmannen Stefano Carracci, son av den forhatte Achille, for å komme seg ut av grepet Solara-familien har om henne og resten av bydelen.

Ferrante har skapt eit storverk om vennskap mellom kvinner, men dette er også forteljinga om Italia som nasjon og dei gjennomgripande endringane landet gjennomgår frå 1950-åra og fram til i dag. Mi briljante venninne er første bok i Napoli-kvartetten.
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Om forfatteren fra forlagets side:

Elena Ferrante er fødd i Napoli. Sidan debuten i 1992 har ho gitt ut sju romanar. Mi briljante venninne er den første boka av dei fire Napoli-romanane, som har gitt Ferrante eit internasjonalt gjennombrot. Rettane til bøkene er selde til 23 land, og bøkene har fått strålande kritikkar. Elena Ferrante er eit pseudonym. Ingen andre enn det italienske forlaget kjenner identiteten til Elena Ferrante.

Mine tanker om Mi briljante venninne:

(For nærmere referat av innholdet, se Rose-Marie sin fyldige omtale)
Dette er en serie på fire romaner kalt Napoli-kvartetten med følgende bøker:

1. Mi briljante venninne
2. Historia om det nye namnet
3. Dei som flyktar og dei som blir
4. Historia om det tapte barnet

Mi briljante venninne er en av disse romanene som før lesing har falt i kategorien "great expectations" hos meg. Og det at forfatteren var ukjent - at Ferrante er et psevdonym -  gjorde den ikke mindre attraktiv - utgangspunktet var altså et åpent sinn og store forventninger da jeg startet lesingen og lyttingen   av denne. Og svarte den til forventningene ?  (Svaret vil jeg oppsummere til slutt i denne omtalen - boken var lest ferdig i juni 2015, jeg er litt på etterskudd med omtalene mine, og prøver å rekonstruere litt fra notater jeg gjorde underveis....)
Elena Greco - (Lenu) er fortelleren - venninnen Lila er sporløst forsvunnet. når romanen starter i "nåtid" - Lenu ser tilbake på sin og Lilas oppvekst - hun setter venninnen  Raffaella Cerullo (Lila)  i sentrum for hendelsene i Napoli fra 1950-tallet og fremover - fra de er ca 6 til de er 66. Man merker at forfatteren selv kommer fra dette Napoli-miljøet - skildringene er levende og visuelle. Det er et mannsdominert miljø hun skildrer, de preges også av fattigdommen og ønsket om å komme bort fra den, vi får også føling med den italienske mafia og camorra - og ikke minst: selve byen Napoli blir et levende og viktig element i romanen.
Sentralt i romanen står vennskapet mellom Lila og Elena - et vennskap som gir oppveksten deres mening, men det er også et vennskap som byr på store utfordringer og "prøvelser". Mye av "veien" går de sammen, men de gjør også ulike valg på veien. Lila blir tidlig gift, og trodde det skulle bli en vei ut av fattigdom.
Ferrante gir oss en utrolig god skildring av kvinners kår og stilling i dette mannsdominerte samfunnet, samtidig som hun viser at mennene også har sitt å stri med - det stilles forventninger til dem, de skal forsørge og beskytte, de skal ta vare på familiens ære - de skal ikke vise svakhet - og vold og fysisk styrke er lett å ty til når de vil befeste sin posisjon.
Lila og Elena lærer seg knepene i dette miljøet - veien til selvstendighet og selv-realisering blir for Elena studier og utdannelse, det kunne ha vært det for Lila også - briljant og intelligent som hun var, men hennes impulsivitet og "protest-trang" førte henne inn i et tidlig ekteskap. (Her ser vi senere i bok to og tre hvordan livet for dem begge blir i ekteskapet og hvordan deres veier krysses av en felles mannlig karakter som begge har følt sterk tiltrekning mot)
 - og vennskapet og båndene mellom dem består til tross for "rivalisering" og ulike valg. Og første boks tittel "briljante venninne" kan henspeile både på Lilu og Lenu - jeg er spent på å lese videre om forholdet mellom disse to, hvordan det utvikler seg, og hvordan karakterene utvikler seg med årene…

Lila og Lenu er på mange måter knyttet sammen, de har mange likhetspunkter - de er intelligente og viljesterke, de utfyller hverandre.
 
Konklusjon: Jeg kan røpe først som sist at det slo meg ved dette første bindet at det beste ved den var språket, dernest var det interessant å høre noe om oppvekst i Italia fra midten av 1900-tallet, jeg fikk innblikk i et miljø jeg ikke visste så mye om - i tillegg har romanen meget gode karakterskildringer.

Når alt dette positive er sagt, så må jeg innrømme at den var ikke helt god som "gå-bok", det var ganske mange navn og personer å holde styr på - og når navnene har en fremmed klang, og mange er litt like - så følte jeg at jeg ikke hadde helt tak på person-galleriet fra starten - men det bedret seg etter hvert. Men bitt av "Ferrante-feberen" ble jeg ikke fra starten (Nå er jeg også ferdig med bok 2, og det kommer seg - i positiv retning)
Romanen var nok en del annerledes enn jeg hadde forventet - jeg ble ikke helt revet med fra starten, jeg greide ikke helt å identifisere meg med miljøet - og karakteristikken av italiensk hankjønn på den tiden virket nokså provoserende - men realistisk må jeg innrømme. Her var det mye om manndoms-stolthet, hat, sjalusi, ære, rikdom kontra fattigdom, rivalisering og familiefeider - midt i det hele står utrolige Lila - og hennes sko-design gikk som en rød tråd gjennom hele boken (og inn i neste bok også) - jeg fornemmet en sterk symbolikk i dette. Lila er kreativ og lidenskapelig opptatt av å lage en sko for familiebedriften, broren Rino tar det meste av æren her - og vi følger den mystiske historien om skoen videre.
Mulig jeg tar feil, men jeg vil tro denne roman-serien vil ha overveiende kvinnelige lesere - (i utgangspunktet er det vel uansett også flere kvinner enn menn som leser romaner…..)

En spennende og spesiell roman som så absolutt gir en noe å tenke på i etterkant. Terningkast:4

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Rose-Marie i Rose-Maries litteratur- og filmblogg
• Åslaug i Min bok- og maleblogg
• Anita i Artemisias Verden
• Tine sin blogg

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Tanker om bok - Jørn Lier Horst og medforfatter Trond Einar Frednes: Badboy

Tittel: Badboy
Forfatter: Jørn Lier Horst
Medforfatter: Trond Einar Frednes
Produsert av: LBF
Først utgitt: 19.10.2015
Spilletid: 07:41:01
ISBN Lydfil: 9788242162793
Målform: Bokmål
Sjanger: Biografier og memoarer
Innleser: Stig Henrik Hoff

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget - God innlesing av Stig Henrik Hoff - en stemme som passet til innholdet, papirutgaven er gitt ut på Kagge Forlag, 286 sider, utgitt 05.10.2015, ISBN 9788248917007 

Omtale fra forlaget:

En av Norges mest fryktede torpedoer forteller fra innsiden av et tungt kriminelt miljø.
Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år – på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie –ærlig og usminket.
I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul.
Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie?
En rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Trond Einar Frednes
Trond Einar Frednes (f. 1978) er oppvokst i Sandefjord og omegn. I mange år ble han ansett som en av landets mest fryktede torpedoer. I dag er Trond Einar Frednes involvert i et kriminalitetsforebyggende prosjekt for barn og unge med tittelen BadBoy. Det arbeides med en teaterforestilling bygget på Trond Einars livshistorie. I Badboy forteller han sin historie.

Jørn Lier Horst
Jørn Lier Horst (f. 1970) er en av Norges fremste kriminalforfattere. Spenningsserien om politimannen William Wisting er blant Norges mestselgende, og bøkene er under utgivelse på flere språk. I 2011 fikk Horst Bokhandlerprisen for romanen Vinterstengt. Året etter mottok han Vestfold fylkes Litteraturpris, samt Rivertonprisen og prisen for beste skandinaviske krim, Glassnøkkelen. Forfatteren skriver dessuten en spenningsserie for ungdom, Clue-serien, også den med oversettelser til flere språk. Jørn Lier Horst har tidligere jobbet som etterforskningsleder i Larvik. Han sluttet i politiet i 2013.

Mine tanker om Badboy:

Dette var en bok jeg egentlig ikke ville lese - men jeg ville lære. Så derfor var likevel motivasjonen for bokvalget positiv.
Boken var egentlig grusom: makt, vold og råskap var rådende faktorer for hovedpersonen og miljøet rundt han.
Jeg fikk også en forståelse av den betydningen som ligger i arv - miljø - oppvekst. (Jeg har psykologi i fagkretsen min og synes det stadig er viktig å prøve å forstå mennesker, motiver, handlinger….)

En viktig grunn til at jeg liker Horst sine William Wisting-fiktive-kriminal-romaner så godt, er at de er så moderate når det gjelder vold og "styggedom" - virkeligheten ser ut til å overgå fantasien.
Man kan ikke bare lukke øynene for virkeligheten - vi bør vite hvordan det er.....for å prøve å forstå, ikke akseptere, men få innsikt 
"Kvalmende, ekkel - burde visst ikke lest denne" - "Den samme galskapen ser ut til å repeteres igjen og igjen - rart noen vil ha dette frem, burde man ikke skåne sine barn for eksempel fra å kunne lese dette senere? Eller er det slik at sannheten skal avsløres - uansett, og med det formål å advare andre - som en slags preventiv sak? Jeg bare spør?" - dette var mine tanker mens jeg lyttet denne boken - jeg plaget meg gjennom den - og ble "opplyst" - nå vet jeg til fulle hvordan slike miljøer er - en sørgelig viten.
Jeg konstaterte at Jørn Lier Horst fikk i hende et manuskript fra virkeligheten som overgår det meste i krim-fiksjonens verden. Slik har han gitt oss et nærbilde av en rå  forbryter, et nærbilde som bygger på den kriminelles egne nedtegnelser, men også sikkert på en god del research og egne politierfaringer fra Horst sin side.
De få gangene gjennom boken vi hører Horst sin "stemme" som utdyper og forklarer ting, får vi et pusterom i alt det makabre - det er interessante betraktninger Horst har å tilføye. Og leseren lærer mye om det kriminelle miljøet og de durkdrevne forbryterne.
Forbryteren selv prøver å forklare hvorfor han kommer opp i disse situasjonene, hvorfor han handler på denne avskyelige måten, og det virker som det er "tilfeldig" mye - han sier jo stadig vekk at han egentlig ikke ønsket eller ville dette - men så er det som om det er krefter utenfor han selv som driver han inn i dette forferdelige handlemønsteret og dette "uverdige" livet - etter hvert i boken virker det som han har fått en del selvinnsikt - det er bare å håpe at han vet å bruke det til å rette opp livet sitt - skjønt rette opp alt det han har gjort, det kan han jo ikke - og det er jo nesten et under om han greier å fortsette et liv i andre spor - noe han selv håper på.
Et voldelig temperament er kanskje arvelig? Noen ganger ser det ut til det, eller det er vel heller like mye "rollemodellen" som spiller inn. - I hvert fall vokste Trond Einar opp med en temperamentsfull far. Og vi følger Trond Einars veg på den kriminelle løpebane fra slåssing og mye tull i oppveksten - ADHD kanskje? - det hele eskalerer ganske raskt etter hvert, og det gir makt, aksept og "beundring" å bli blant "de store" i dette miljøet - rus, og vold og oppgjør blant de kriminelle og til og med drap må til for å holde seg "i toppen" her. Og forholdet til politi og andre myndigheter blir bare en spennende katt-mus-lek.
Fortellerstemmen til hovedpersonen ga ikke særlig litterære høydepunkter, det ser jeg helt bort ifra - dette ble ikke noen litterær opplevelse.
Om man skal peke på noe vakkert i boken, må det være hovedpersonens skildring av den kvinnen som har stått han nærmest og noen lysglimt er det også når han skildrer følelsene for, og forholdet til sine barn.

Samboeren Regine Evensen -
Bildet er hentet fra TV2 - Godmorgen Norge

Men kanskje boken kan ha sin misjon i at den virker avskrekkende og preventivt på unge som er i "faresonen" - det er i hvert fall å håpe, det verste ville jo være om denne beretningen virker "forlokkende"……

Som "opplysnings-litteratur" kan jeg strekke meg til et terningkast 4, men sett på dette med "litterære øyne", vil nok terningkastet ligge et hakk lavere…..

Det er greit å ha lest boken, og den kan anbefales som "opplysnings-litteratur", men jeg tror ikke jeg vil lese flere "av samme sort"

Se Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes på TV2 
Les i Østlandsposten om Larviks verste badboy 

Tre måneder etter at han slapp ut av fengselet etter sin forhåpentlig siste dom, har han startet et interessant prosjekt sammen med samboeren Regine Evensen. De kaller det Badboy-prosjektet. Tanken er å få ut et "budskap" til fengselsfugler og til skoleelever om at det livet han selv har levd i mange år er mer et helvete det gjelder å holde seg unna  - slik kan det kanskje komme noe positivt ut av denne triste historien:


Etterord 1- mars 2018: 
Og hvordan har det gått senere?  - Historien stopper ikke der, les videre

Etterord 2 - 26.03.2019:

I dag så jeg tilfeldigvis en dokumentar - Innafor - Min onkel torpedoen - her opptrådte Trond Einar igjen - innenfor fengselsmurene på nytt. Hans niese laget program om sin onkel, i flere samtaler med han prøver hun ikke bare å komme "innafor" fengselsmurene, men også "innafor" skallet på sin onkel - hun prøver å finne ut hvem eller hva han er. Hun møter også forfatter Jørn Lier Horst som forteller litt om hans arbeid med boken Badboy, og hans kjennskap til Trond Ivar. Horst måtte innrømme at han var skuffet over at Trond Einar igjen var fengslet, til tross for de gode mulighetene han hadde fått.....
Programmet vist på NRK

Nytt om Trond Einar Frednes