Thursday, 15 November 2018

Tanker om bok - Sabahattin Ali: Madonna i pels

”Bare en liten, vakker kjærlighets-historie” – ble til noe mye større og viktigere.

Tittel: Madonna i pels
Forfatter: Sabahattin Ali
Oversetter: Alf Storrud
Original tittel: Kürk Mantolu Madonna
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 224
Utgitt: 2018-11-07
ISBN: 9788203373299
Jeg hadde bok fra forlaget og lydfil fra LBF, ISBN Lydfil: 9788242167163, vakkert innlest av Haakon Strøm - Lest og lyttet: Mai 2018

Om forfatteren:

Sabahattin Ali var født i 1907 i den tyrkiske byen Eğridere (i dag heter byen Ardino, sør i Bulgaria) og døde under tragiske omstendigheter i 1948. Han ble ble trolig ryddet av veien av en statlig agent i 1948 da han flyktet – han var en politisk dissident og hadde vært fengslet i 1933 og 1941 for å ha uttrykt sine meninger. Han var medeier i en politisk-satirisk avis, Marco Pasha, som absolutt ikke falt i smak hos myndighetene. Han søkte mot et liv i frihet da han ble innhentet av en nasjonalist og myrdet.
Sabahattin Ali - foto fra Aschehougs side
Mer om forfatteren: WikipediaLeksikonHva datteren sier

Mine tanker om Madonna i pels:

”Bare en liten, vakker kjærlighets-historie” – ble til noe mye større og viktigere. Madonna i pels har våknet til live igjen, gjenoppdaget, og sett på med nye øyne – den ble en bestseller etter 75 års ”stillhet” - et symbol på opposisjon i dagens Tyrkia. Man merker umiddelbart at det ligger noe annet og mer i denne romanen enn en vakker kjærlighets-historie. Den ble utgitt i Istanbul i 1943 – Sabahattin Ali (1907-1948) er en ny forfatter for meg.  Alf Storrud står for en god oversettelse og innleser av lydboken er Haakon Strøm, stemmen hans passer perfekt til historien. 
Dette ble et overraskende møte med en ukjent forfatter og en utrolig fin historie. Selv om handlingen foregår hovedsakelig med et tilbakeblikk på en gripende historie fra 1920-tallets Berlin, føler man at historien er tidløs. Man kan ikke annet en gripes av historien til Raif og hans store kjærlighet – en ensom og drømmende mann som ikke helt passet inn i det livet som bød seg for han. 
Historien begynner på 1930-tallet i Ankara, den tyrkiske republikkens nye hovedstad. Det er vanskelige tider og fortelleren får tilfeldigvis en fast kontorist-jobb – og kommer slik i kontakt med Raif Efendi som er syk og ser ut til å leve et gledesløst liv. Raif jobber som oversetter og mens han er syk og jobber hjemmefra kommer "fortelleren" hjem til han med oppgavene.
De blir venner – og fortelleren ser at Raif møter hverken kjærlighet eller noe annet fra sin familie, jo, forresten – forakt viser de han.
Raif har gjemt på en notisbok  – fortelleren blir bedt om å ta den, og tilintetgjøre den – men han leser den i stedet – og så rulles Raifs liv opp – en utrolig historie. Man blir både fascinert og rørt av denne historien – vakker og tragisk på samme tid. (Mer detaljert om romanens handling hos Rose-Marie)

I Raifs notisbok rulles en utrolig historie opp. Den starter da Raif ble sendt til Berlin av sin far for å studere såpe-fremstilling – men han er mer opptatt av å lese, og vandre omkring i gatene – på en kunstutstilling blir han helt betatt av portrettet av ”Madonna i pels” – og han gir seg ikke før han treffer modellen bak kunstverket – og modellen er synonymt med kunstneren – en meget spesiell kvinne – Maria Puders  -  (Historien med Maria i Berlin skal delvis være selvopplevd av forfatteren)
Dette møte blir et skjebne-møte for Raif og skulle få avgjørende betydning for resten av hans liv. Maria er to år eldre enn Raif og i løpet av de månedene de er sammen i Berlin, er hun nokså ambivalent i sitt forhold til han – Raif må dra tilbake til Tyrkia, og her begynner tragedien for han. Etter farens død arbeider han på deres olivenlund, og håper på å bringe Maria til sitt hjemland.
Her skriver altså Ali dristig om en sterk kvinne og en følsom, feminin mann – et tydelig brudd på ”vedtatte” kjønnsroller.
Det essensielle i dagens Tyrkia er kjønnsroller og likestilling eller mangel på likestilling - er det noe rart at den sterke, uavhengige, tysk-jødiske kvinnen Maria Puder i Sabahattin Alis roman ble et symbol i tiden….
Raif var ikke en representant for den maskuline, dominerende mannen – som barn var han den følsomme, forsiktige, sårbare gutten som ble mobbet, og hører av foreldrene at han burde vært født som jente.
Maria er symbolet på frihet og uavhengighet, hun sier hun kan elske en mann som kan elske henne ubetinget, uten å kreve noe av henne, uten å kontrollere henne, en hun kan være likeverdig med.
Jeg har hørt at denne romanen også var populær ”bak jernteppet” under den kalde krigen – før den nå har blitt populær igjen i dagens Tyrkia.
Sabahattin Ali bodde i Tyskland fra 1928 til 1930. Og kjærlighetshistorien hans er satt til 1920-tallets Berlin – historien om den 24 år gamle Raif og hans møte med kjærligheten og veien ut av ensomheten har et magisk skjær over seg.
Det er ikke vanskelig å forstå at den ble en roman som tyrkere tar til sitt hjerte – en vakker kjærlighets-historie med politiske undertoner og symbolikk -  til motvekt mot manglende menneskerettigheter, mangel på ytringsfrihet og demokrati.
Les den og bli berørt – det er langt mer i denne korte romanen enn jeg greier å formidle her – det er en av disse stille, ”langsomme”, sensuelle romanene som man ikke glemmer så lett…..jeg vil kalle den en kunstnerisk opplevelse.

Terningkast: 5

Om boken (English): 

Saturday, 10 November 2018

Tanker om bok og teater - Jonas Hassen Khemiri: Alt jeg ikke husker

Det er alltid spennende med "nyoppdagede" forfattere - her rakk jeg akkurat å lytte ferdig romanen Alt jeg ikke husker før jeg fikk anledning til å se en teater-oppsetting av denne. Både bok og teater er ganske modernistiske i form. 
Tittel: Alt jeg ikke husker
Forfatter: Jonas Hassen Khemiri
Innleser: Lasse Vermeli
Oversetter: Andreas E. Østby
Produsert av: LBF
Utgitt: 2016
Målform: Bokmål
Original tittel: Allt jag inte minns
Spilletid: 7:07:30
ISBN CD: 9788242172037
Jeg brukte lydboken, lånt på biblioteket. Papirutgaven er utgitt på Gyldendal Forlag, 336 sider, ISBN: 9788205488212
Jonas Hassen Khemiri - Foto: Martin Stenmark fra forlagets side

Om forfatteren:

Med debutromanen Et øye rødt i 2003 gjorde Jonas Hassen Khemiri (f.1978) seg straks bemerket i Sverige – dette var et viktig tilskudd til samtidslitteraturen – språket hadde ”en ny giv” med en blanding av svensk og en karakteristisk innvandrer sjargong. Nå har han med flere romaner, teaterstykker og essay og priser etablert seg blant Sveriges forfatter-elite. Svensk statsborger – moren svensk og faren tunisisk. Arbeidene hans er allerede oversatt til 25 språk – og skuespillene hans er satt opp i mange land – Nå også på Trøndelag Teater. I norge er disse bøkene hans gitt ut:Et øye rødt (2005), Montecore, En unik tiger (2007), Jeg ringer mine brødre (2013), Alt jeg ikke husker (2016) den kom ut i Sverige i 2015, Pappaklausulen (2018)
Mer om forfatteren i Wikipedia, på hans web-site, NRK-intervju.
Jonas H. Khemiri forteller om oppvekst, bøker og lesing:

Mine tanker om Alt jeg ikke husker - roman og teater:

Den godeste Anita hadde invitert meg med til Trøndelag teater, og det var jeg glad for – det er alltid interessant å diskutere bok, teater film med henne – man får litt utvidet horisont på egne oppfatninger da..
Og jeg rakk akkurat  å lytte ut boken Alt jeg ikke husker før jeg møtte Anita på teateret hvor stykket hadde generalprøve på den lille intime Studioscenen. Nå var jeg veldig spent på å se hvordan scene-versjon var i forhold til boken. Og i etterkant - et kort svar på det: teaterstykket gjorde boken mer tilgjengelig og interessant for meg – Her skal jeg prøve å si litt om boken og dra inn noen sideblikk på teaterstykket.

Bla i programmet
Det var i grunnen rart å oppleve at teaterstykket fulgte boken så nøye - og her var det minimalt med kulisser - egentlig ingen - men "tavle" og kritt var det og en god del annet effektfullt - Jeg likte de minimalistiske effektene på scenen – de fokuserte umiddelbart på det som var poenget.
Man kan sitte igjen med mange spørsmål etter stykket - i forhold til bok synes jeg det var en bra oppsetting. Jeg fikk faktisk mer ut av boken ved å se teater-versjonen - det ble klargjort så greit i begynnelsen hvem er hvem etc. (I boken/lydboken er det noe forvirrende hvem som snakker - det var klarere i teaterstykket).
Både romanen og teaterversjonen bringer tydelig frem at vi husker selektivt og at i noen tilfeller kan det beskytte oss selv.
Vi ser også at minnene kan gi et usikkert bilde. De som søker etter hvem Samuel er/var søker like mye etter sin egen identitet – en slags generell eksistensialisme.
Samuels mormor som glir inn i demensens tåke ble for meg en metaforisk påminnelse om at kanskje ingen sitter med de eksakte eller ”riktige” erindringer om andre mennesker – eller knapt nok egen identitet – hele romanen stod for meg som et sentralt eksistensielt spørsmål: Hvem er jeg? – Om det hjelper å helle et glass vann over seg, for å hjelpe på erindringen, slik Samuel ber Laide gjøre for å huske han – så ville det være en enkel måte å løse et problem på. 
Litt om handlingen: – ganske kaotisk – men etter hvert forstår man mer og mer hva dette dreier seg om: I ”skyggen” av det hele – litt anonym egentlig, det var han både i boken og i teater-oppsettingen – står forfatteren som har tatt på seg oppgaven å finne ut hva som egentlig skjedde med denne Samuel. En ung mann som dør i en bilulykke – i kretsen rundt han er det familie og venner som er bidragsytere med sin fortelling, eller erindring om Samuel.  Gjennom erindringer manes Samuel frem og samtidig trer de andre karakterene tydeligere frem. De er ulike typer – det eneste de har felles er at de kjenner Samuel – de mest sentrale er disse: Pantheren er den kunstneriske utagerende venninnen, Laide har vært kjæresten hans, tolk og samfunnsengasjert, vennen Vandad, brautende, kraftig og ikke helt "stueren".
Selvbilde og identitet skapes i samspillet mellom egen oppfatning og andres oppfatning – denne ”selv-andre” persepsjonen kunne vi følge i ”innsirklingen” av Samuel  – og Samuel på sin side lagrer alt i ”Erfaringsbanken” sin når han nysgjerrig og vitebegjærlig snakker med folk. Sentralt i handlingen står kjærligheten – til hverandre, til venner, til bestemor -  Også et annet mer negativt element er stadig i sentrum – penger, hva ting koster, hva man må betale, hvem som skal betale osv. Men det altoverskyggende er vel identitets-søken – representert ved spørsmålet Hvem var Samuel? – og feiler identitets-søkenen kan det få fatale konsekvenser, for eksempel selvmord. Svaret på hvem Samuel var er kanskje ikke gitt ved bokens slutt – men noe nærmere svaret er vi kanskje – Samuel fremstår ikke som en og samme person for hver enkelt av de som beskriver han – og slik er det bare – vi har alle vår oppfatning av verden rundt oss, og menneskene vi omgås. I "jakten" på å beskrive Samuel,  blir det også en slags rivalisering – hvem har det ”rette” bilde av Samuel, hvem kjente han best?
I tillegg til alt rundt spørsmålet om hvem Samuel var, har vi også problematikken rundt papirløse innvandrere – Laide hjelper noen med husrom i huset til Samuels mormor når hun flytter på hjem – og her tårner problemene seg da det blir brann i huset.
Romanen så vel som teater-versjonen gir inntrykk av moderne mennesker  -  både gjennom språket og de flyktige møteplassene og samtale-temaene. Og ikke minst scene-effektene og kostymene. – Dramatisering ved Kristofer Blindheim Grønskag, og regien til Maren E. Bjørseth, samt scene-effekter og kostymer av Katrin Bombe gikk rett inn i de bildene jeg selv hadde skapt meg gjennom romanen -
Studioscenen på Trøndelag Teater var perfekt for denne oppsettingen – her sitter vi i ring rundt skuespillerne og blir trukket ned mot scenegulvet og publikum blir nesten en del av oppsettingen – veldig nært, nesten litt skremmende hvis man er litt reservert av seg….
I både romanen og teaterstykket kommer menneskelige relasjoner som vennskap, kjærlighet, sjalusi tydelig frem, også skyld blir etter hvert et tema – når Samuel dør, er det mange som spør seg selv om de har skyld i det…. – og den anonyme forfatteren (svensk-tunisisk som Khemiri selv – så Khemiri er nok med i sin egen roman – og gjennom skriveprosessen, definerer han  uvilkårlig seg selv etter hvert)  blir kanskje også litt mer ”kjent med seg selv” underveis – han fletter inn noen av sine egne opplevelser, tap  og sorg som han har følt – det kom vagt frem i teaterstykket, mulig  jeg forventet litt mer tydelighet her. 
Samuels mange sider trer ganske tydelig frem etter hvert – spesielt hans ambivalente forhold til både Laide og Vandad, og hans omsorgsfulle forhold til mormoren. Samuels tap fokuseres både i roman og drama-oppsetting, han mister både Laide og Vandad – og også bestemoren som blir mer og mer dement.
I teaterstykket synes jeg effekten var veldig god med ”ringen sluttet” – Samuel ”kritter” opp sin egen person som død – både i begynnelsen og slutten av stykket:
Scenisk effekt fra Alt jeg ikke husker
Og hvorfor døde han? Var det ulykke eller selvvalgt? Jeg har min formening om det – jeg har også en formening om hvorfor forholdet til Laide skar seg og om  vennskapet mellom han og Vandad, som kanskje var noe mer enn vennskap – og det passet kanskje ikke inn i selvbildet…… (vel, mine tanker dette… - identitet er ikke alltid like lett å finne, eller å godta ) - Hva jeg bygger antagelsen på? Kanskje noe som mormoren sier, hun som glir inn i demensen – hun er den eneste som på slutten sier at Samuel hele tiden hadde snakket om Vandad, og at navnet var sagt på en slik  måte at hun forstod at Vandad hadde vært noe annet enn bare en venn…..)
 

Som romanen var kaotisk og springende, slik var det med teaterstykket også – det vekslet mellom nåtid og fortid, og raskt vekslet det mellom personene som snakket også – ikke alltid lett å få den fulle oversikten, man måtte tenke raskt, både under lesing og under teater-oppsettingen.
Et annet poeng som kanskje kom bedre frem i boken enn i teaterstykket var at de fleste karakterene hadde en minoritetsbakgrunn – og at det derfor var spesielt viktig å finne sin  identitet – og om teater-oppsetningen fulgte romanen ganske nøye, så vil jeg nok i tillegg si at de utfylte hverandre på en fin måte. Både roman og teater-versjon anbefales - det er alltid interessant når man må tenke og gruble litt i etterkant - og her legges ikke alt rett opp i dagen for leseren eller teater-publikum.
Terningkast:4


 

Wednesday, 7 November 2018

Tanker om bok - Jo Nesbø: Macbeth

Den "gamle" eller den "nye" Macbeth? - As You Like It.
Tittel: Macbeth
Forfatter: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2018
Format: Innbundet
ISBN13: 9788203371509
Omtalt tid 1970-1979
Språk: Bokmål
Sider: 572
Jeg hadde papirutgaven fra Aschehoug forlag og lydfil fra LBF, ISBN:9788242166807 - Lest av Kai Remlov
lest og lyttet i april 2018


Bakgrunnen for Jo Nesbøs Macbeth:
Forlaget Hogarth stod bak ideen å innby kjente forfattere til å skrive en moderne utgave av en av Shakespeares kjente verker, (til Shakespeare-jubileum 2016 - 400 år siden han døde) og Jo Nesbø var en av de utvalgte. Hans oppgave ble Shakespeares Macbeth.

Her er oversikten fra Hogarth:

Mine tanker om Jo Nesbøs Macbeth:


Hvor mange ganger har jeg vel sagt at "dette er siste boken jeg leser av Jo Nesbø" - og så går jeg på den neste likevel! Uforklarlig. Jeg har jo forlengst konstatert at dette er for voldelig for meg. Nå har jeg vel lest alle bøkene hans etter hvert – og kunne ikke gå glipp av denne heller - jeg regnet med denne skulle være  bloddryppende - for det skal jo Macbeth være - så da så.
Først vil jeg skyte inn: Jeg mener det er helt nødvendig å ha godt kjennskap til Shakespeares Macbeth for å få det beste utbytte av Nesbøs Macbeth.
Handlingen i korthet - En korrupt politimann har vanstyrt byen og det er kriminalitet og kaos han etterlater seg når han dør. Så begynner en maktkamp om hvem som er best skikket til å få byen ”på rett kjøl” igjen. Macbeth og Duff er venner fordi de har vokst opp på samme barnehjem – nå skal de få skikk på byen som herjes av to narkotikabander som kjemper mot hverandre. Men Macbeth og Duff står ikke sammen i denne kampen, tvert imot – begge kjemper samtidig sin kamp for å bli den seirende politimesteren i byen – Macbeth har den slu og maktsyke Lady ved sin side – hun er rik kasinoeier i byen.  Og så er kampene i gang – slik som i Shakespeares Macbeth. (Innholds-resymé litt mer detaljert)
Man vil uvilkårlig sammenligne de to Macbeth-er, Shakespeares og Nesbøs. Jovisst er de ganske forskjellige, men de har noen ”evig” menneskelige likhetspunkter: Makthunger og makt som korrumperer. Om sted og tid er forskjellig – Skottland i middelalderen og en norsk industriby på 1970-tallet - så er de iboende menneskelige svakhetene de samme. Andre likhetspunkter er uhyggen,  og uværet, spådommene og ”heksene” - hallusinasjoner og skyldfølelse – og gjennomsyrende ondskap.
Likheter finner vi i en del av persongalleriet også – skjønt Nesbø har lagt til noen ekstra "statister" som sine spesielle.
Og som i originalens Macbeth har også Nesbø mye action (i meste laget), og et spennings-moment som er til stede fra begynnelse til slutt - det er suget etter makt og store ambisjoner som er drivkraften hos Nesbøs Macbeth karakterer, slik som i Shakespeares Macbeth.
Blant likhetspunktene mellom ”den ekte" og "den falske" Macbeth er også kjærlighets-historien, den mellom Macbeth og Lady (Macbeth) - og Ladys store påvirknings-kraft. (Shakespeares Lady) Når det gjelder lengden på verket, så er ikke den helt lik - 572 sider i Nesbøs verk og atskillig mindre i Shakespeares verk (Jeg har en utgave med 150 sider, en annen med notes på rundt 200sider).

I utgangs-punktet var jeg skeptisk til en slik ”respektløs” behandling av Shakespeare, men jeg  ser jo at dette er et interessant prosjekt. Jeg skjønner også at Nesbøs Macbeth vil ha mange nysgjerrige og  entusiastiske lesere. Men dette var ikke  en bok jeg nøt å lese.
Her var det mange navn og kaotiske tilstander og et forrykende tempo. Men at Nesbø har ordet i sin makt er det ingen tvil om. Og så er han i besittelse av en utrolig fantasievne.
Macbeth i moderne versjon - den måtte jo bare bli slik når Jo Nesbø er forfatteren. Begjæret etter makt er et altoverskyggende tema i begge Macbeth-er, og i kjølvannet av maktkampen kommer også ondskapen tydelig frem som et tema - Men det ble vel mye blodig maktkamp og menneskets mørke sider her for meg. 

Nesbø synes å ha en fascinasjon for antihelter – og får mange med seg på den fascinasjonen. Han får også tydelig frem Macbeth som den noe veike og ”frafalne” og Lady som den sterke som pusher han (for å egge Macbeth til å drepe Duncan sier hun for eksempel at når et løfte er gitt ville hun heller rive sin baby fra brystet og knuse hodet i veggen, enn å bryte løftet som er gitt)
Tydelig kommer det også frem at råttenskap er noe som eksisterer til alle tider hos de som innehar makt, eller streber etter makt.
Oppsummering av noe av det jeg fant positivt ved Nesbøs Macbeth:
Alle karakterene fra ”originalen” er der - Alle hendelsene er der - Alle drømmene, spådommene og marerittene -  Man opplever virkelig Macbeth, men på en ny måte - Det var en bisarr måte å repetere Shakespeares Macbeth på - Man vet hva som skal skje. Og det er spennende å ha forventninger til det som kommer - Macbeths maktkamp mot ytre fiender og indre demoner er godt skildret.
Nytt i Nesbøs Macbeth er media og bruken av denne maktfaktoren – det glir godt inn i den ”nye” Macbeth.
Nesbø bør vel også berømmes for det grundige arbeidet som er nedlagt og all  research han har gjort rundt Shakespeares Macbeth.
På den negative siden må jeg trekke frem de ville og kaotiske tilstandene i Nesbøs Macbeth, vel var det kaotiske tilstander i Shakespeares Macbeth også., men hos Nesbø fremstår alt langt mer ustrukturert og overdrevent.
Jeg ville ha foretrukket en mer subtil ”parodi” på Macbeth – jeg likte bedre måten McEwan gjorde det med sin allegoriske Hamlet i Nøtteskall (Denne var imidlertid ikke del av Hogarths Shakespeare utfordring)
Jo Nesbøs Macbeth var et  inferno og et mareritt av en bok og jeg var lettet da den endelig var ferdig. (Men Nesbøs Macbeth kan godt anbefales som et interessant "prosjekt-arbeid")

Terningkast (under tvil):4
 

Intervju med Jo Nesbø om Macbeth-"oppgaven": 

Tine har også omtalt denne.

Mine omtaler av andre Jo Nesbø-bøker:
Noen av Jo Nesbø-bøkene jeg har lest: 


Saturday, 3 November 2018

Tanker om film - La den rette komme inn: filmatisering av John Ajvide Lindqvist sin roman av samme navn

En nifs vampyr-film med underliggende mening - den bygger på John Ajvide Lindqvist sin debut-roman - nå er han filmaktuell med Grensen
Jeg leste boken også - gitt ut på Damm forlag 2005, 521 sider ISBN13 9788204104960

Mine tanker om La den rette komme inn:

Fantasy filmer eller bøker har jeg aldri vært særlig interessert i, men jeg lot en gang (07.10.2010) denne filmen få en sjanse - boken også. Jeg lånte DVD på biblioteket - ble minnet om den nå, da forfatteren av boken (John Ajvide Lindqvist) var gjest hos Skavlan i kveld (03.11.2018). Dette var hans debut-roman - og nå er han aktuell med filmen Grensen
Kort om handlingen: Vi er i en forstad til Stockholm i året 1981 – en tenårings-gutt blir funnet drept med halsen overskåret, og blod borte fra kroppen – uhyggen sprer seg blant befolkningen, flere drap skjer -  men gutten Oskar blir tiltrukket av mysteriet – og blir blandet inn i dette. Oscar har sine problemer – han er ensom, han blir mobbet, foreldrene skilte seg – hevn blir også et tema i romanen.
Så flytter Eli inn som nabo, like gammel som Oskar - hun er også ensom - da er de to sammen  som støtter hverandre.
Jeg leste boken og så filmen fordi den ble anbefalt på en litterær lunch på mitt lokale bibliotek – jeg ble litt nysgjerrig på den.
Den hadde en trist, melankolsk stemning..det var det som gjorde den vakker synes jeg..rart egentlig med det vakre i dette groteske, og mobbingen og ensomheten og alt det vonde...så hadde den likevel en viss skjønnhet over seg; det må jeg vedgå.
Vemodig og vakker på mange måter, men jeg ble noe opphengt i at det var en vampyr med, (første gang jeg har lest om en)..og jeg fant ut at det ikke var helt min genre. Filmen så jeg etter boken for å se om det var noe jeg ikke hadde fått med meg, egentlig vakkert laget den også; men som sagt, det er en genre jeg ikke er helt bekvem med.
Jeg har full forståelse for at slike skumle, fantasi-vesener fascinerer mange. Og på en måte hadde nok denne romanen og filmen noe mer ved seg en ren vampyr-film, eller fantasy-film. Her var ensomhet i fokus - og to barn som søkte sammen og støttet hverandre mot kulde og en fiendtlig omverden.
Filmatiseringen var også effektfull med mørk vintertid og fallende snø og ikke minst gode skuespillere, så terningkast strekker seg mot 5


Her er en liten trailer fra filmen:  
John Ajvide Lindqvist talks about the film:

Saturday, 27 October 2018

Tanker om bok - Lars Lillo-Stenberg: Nini


Boken om Nini var jeg skeptisk til å lese i utgangspunktet - men jeg endret mening underveis og er glad for at jeg valgte å lese den.
Tittel: Nini
Forfatter: Lars Lillo-Stenberg
Forlag: Gyldendal - lesereksemplar
Utgivelsesår: 2018
376 sider. Bokmål
ISBN/EAN: 9788205505445
Jeg brukte også Lydfil fra LBF, utgitt juni 2018, spilletid 13t, ISBN:9788242168443, lest av forfatteren

Boken ble lest og lyttet i juli 2018 
Om boken på forlagets side 
Om Nini - Wikipedia
Lars Lillo-Stenberg på Kapittel 18 - Foto:RandiAa©

Mine tanker om boken Nini:

Boken om Nini var i utgangspunktet en bok jeg var usikker på om jeg ønsket å lese – jeg følte dette var altfor privat, og at jeg kanskje ikke hadde rett til å vite noe om hennes liv og hennes skjebne og hennes familie. Men på den annen side så var jeg veldig nysgjerrig på hvordan det gikk an å skrive en bok om ”dette" - og dessuten, når familien valgte å eksponere Nini på denne måten, så tenkte jeg at det også hadde sin grunn. Altså - starten på lesingen var preget av skepsis - men jeg måtte snart innrømme at dette var noe helt annet enn det jeg forventet. Jeg var glad for at jeg valgte å lese boken.
Etter ønske fra Ninis far, Thorvald Stoltenberg tar Ninis barndomsvenn fra Steiner-skolen, Lars Lillo-Stenberg,  på seg den vanskelige oppgaven å skrive en bok – eller et slags minneskrift om henne.
Skriveprosessen blir også på en måte ”etterforsknings-arbeid" for å finne ut hvorfor livet til Nini Stoltenberg ble forskjellig fra livet til de andre i familien – suksessfulle mennesker - en politikerfar Thorvald som ”hele Norge" kjente og respekterte - moren Karin genetiker, forsker og byråkrat - broren Jens statsminister og Nato-sjef, søsteren Camilla lege.

Lars Lillo-Stenberg går tilbake i tid og setter sammen et puslespill av minner fra ungdomstiden, han gjenskaper situasjoner og hendelser, begivenheter og ikke minst mennesker rundt Nini – i tillegg møter han og intervjuer mange viktige personer som har hatt en relasjon til Nini – Og man kan spørre seg om boken hans gir svar på hvem Nini egentlig var, og hvorfor det gikk den veien det gikk med henne? "Letingen" etter Nini blir samtidig en memorering av egen oppvekst og utvikling – uten at dette overskygger hovedhensikten med boken - å gi et bilde av Nini på godt og vondt.
Vi følger Lars Lillo-Stenbergs nådeløse og ærlige fortelling om Nini, vi følger letingen hans blant venner og slektninger for å finne ut hvordan denne spesielle, vakre, glade og intelligente jenta, den mest populære i venneflokken og med all verdens muligheter foran seg, kom så skjevt ut – bli heroinavhengig og dø bare 51 år gammel i 2014 av et hjerte som ikke tålte mer påkjenning. Det blir mange avsløringer om fester, skoledager, utageringer ... og til å begynne med må jeg ærlig innrømme at jeg spurte meg selv: "Hvor er foreldrene?" "Hvor er kontrollen og ”tømmene"?"
Etter hvert forstod jeg mer og mer.  Hun fikk kjærlighet og omsorg i familien, spesielt fra faren, men fikk også viljen sin i det meste så det ut til – bortskjemt, vil mange si, oppdragerfilosofien som lå bak var vel kanskje dette å oppdra til å ta ansvar for seg selv, bli selvstendig – Nini ble vist tillit – i stedet for kontroll og grensesetting -  en oppdragermetode som passer for mange, men ikke for alle – det gikk bra for Jens og Camilla, men ikke for Nini.   Hun valgte sin vei selv. Beveggrunnene er litt uklare. Hun var uregjerlig.
Stenberg drar frem minner om Nini fra tiden på Steinerskolen og en idyllisk sommer på hytta til Stoltenberg hvor han får være blant de han beundret på den tiden – det var musikk og ungdommelig frihet, det var Leonard Cohen og det var ”dop".
Første del av boken skildrer det sorgløse, glade ungdomslivet – men så blir det mer og mer alvor etter hvert. Stenberg leter frem alt han kan huske, og jeg føler at han skriver enkelt, engasjerende og ærlig om ”slik var det" – når han har "brukt opp" alt han har av minner om og med Nini, begynner han runden til Ninis venner og familie - og det blir en interessant runde med ”intervjuer", samtaler og opptak - det imponerte meg hvor mange han fikk til en samtale med - slik kunne vi lære mer og mer om Nini fra ulike kilder - jeg skal ikke avsløre her hvem han snakket med eller hva de fortalte, men i tillegg til venner og bekjente kom både Thorvald, Jens og Camilla med sine bidrag – familien la ikke skjul på noe - selvransakende spør de seg selv hvorfor det gikk slik, og hva de kunne ha gjort annerledes for å forhindre det som skjedde.

Det kan ikke ha vært lett å balansere i skrivingen av en slik nærgående bok – forfatteren har sikkert stilt seg selv en del spørsmål på hvordan han ville boken skulle fremstå – for eksempel om vekten skulle være på en Nini som den glade, vakre og talentfulle jenta som falt så utenfor – eller om "tilfellet" Nini skulle brukes som et sosial-politisk middel innen rusomsorg og narkotikadebatt – altså en bok som gir rusproblemet et ansikt. Jeg fikk inntrykk av at dette ble en bok om en menneskelig skjebne, om en søkende person som ikke fant det hun var på leting etter, en person som var glad og lykkelig på utsiden, men som bar på noe helt annet på innsiden  - en bok om henne som av nesten uforklarlige grunner gikk seg fullstendig vill. 
Her er et intervju med Thorvald i 2013  (han døde i juli 2018) - vi hører han si at kanskje noe av årsaken ligger i at han ikke satte grenser - spol til tidspunkt 10.45 i intervjuet:
 
Jeg vil ikke referere særlig fra innholdet i boken – det må oppleves av de som velger å lese boken – men jeg fastslår at det var egentlig interessant å få innblikk i 1980-90 tallets ungdommers liv og levnet og miljø – ungdommer som skulle sies å vokse opp på byens "solside" (Nini vokste opp på Frogner). 
Fra side 375 i boken er det raust med flere sider private bilder - blant annet et fra sorgløs ungdomstid i Lille Frogner allé  - (jeg har ofte gått i strøket der, her fra en vandring med fokus på Lille Frogner gård):
Jeg konsentrerer meg mest om å formidle mine egne tanker og følelser rundt boken og ikke så mye detaljer fra innholdet  -  Man kan ”psykologisere" mye rundt det som hendte med Nini.  - "Gøyal jente" kunne mange tenke - men her var det mye annet under overflaten. Jeg  sitter igjen med følelsen: fikk jeg egentlig vite hvem Nini var? 
Selv om det er mange som har bidratt med sin lille ”pusle-bit” for å finne svar på hvem Nini egentlig var – så fremstår boken som en harmonisk enhet. Men likevel, jeg sitter vel igjen med flere spørsmål enn det jeg fikk svar på gjennom boken: Var hun den livsbejaende glade jenta hun viste verden?  Hva tenkte hun og følte hun selv?  Hvorfor gikk det som det gjorde?  Var det grenser som manglet? Eller ville hun uansett brutt de alle?  Var hun ”offer” for sin egen protestholdning? Var hun ute av stand til å sette grenser for seg selv?
Følte hun at hun ikke passet inn i sin «vellykkede» familie? Spilte hun ut en rolle som "The black sheep of the family"?
Boken fokuserer ganske mye på dette med manglende grensesetting,  samtidig kommer det frem at hun fikk mye omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet i familien – da det stod på som verst med hennes rusmisbruk viste faren Thorvald at han ”orket og orket og orket”, men Karin, moren sa hun ikke orket mer. Om det kan være en ”trøst” til andre foreldre i samme situasjon, måtte det være at det ikke er noen forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker - slikt kan ramme hvor som helst.

Boken om Nini opplevde jeg som ærlig, oppriktig og sannferdig – og over hode ikke spekulativ. Den begynte i en glad og sorgløs ungdomstid - men ble mer og mer alvorlig, tragisk og gripende etter hvert. Ninis liv og situasjon fremstod ganske fatal og uløselig – et positivt utkomme av boken om henne kan mange enes om slik  Jens uttrykker det  i sin siste samtale med Lillo - ".....en sterk stemme i narkotikapolitikken. Og så er jeg stolt av henne fordi hun har gitt denne familien vår en dimensjon. Hun har fortalt noe om Stoltenberg-familien som ingen andre kunne fortalt. Vi kunne lett fremstått som en mer vellykket og strømlinjeformet familie enn vi faktisk er.” (s.346) 
Det står respekt av den åpenhet familien viste - og viljen til selvransaking. Det står også respekt  av arbeidet Lars Lillo-Stenberg har lagt ned i boken om Nini
Mye forbauset meg, (f.eks at det gikk an å skrive så åpent og ærlig om dette – og ikke minst skrive så bra både språklig og komposisjonsmessig), noe sjokkerte meg (skal ikke røpe hva), alt engasjerte meg, og det meste rørte meg (f.eks den måten familien taklet det hele på - både i offentligheten, seg i mellom og i sin støtte til Nini)

Tillegg: boken om Nini presentert på Kapittel 18

Jeg fikk en ”utvidet opplevelse” av boken om Nini da jeg var til stede på et arrangement  ved Kapittel 18 Litteraturfestivalen i Stavanger 22.09.2018 – tema for årets festival var "Samhald"  - og det passet godt inn i forbindelsen med Ninis liv,  samhold i vennekretsen og ikke minst samhold i familien. De stod last og brast ved hennes side løpet ut. På Kapittel18 hørte jeg på den ”gode samtale" mellom forfatteren Lars Lillo-Stenberg og Brita Strand Rangnes - den ble introdusert av Camilla Stoltenberg  som tilkjennega familiens takknemlighet for at boken om Nini var blitt en realitet. De gode spørsmålene fra Brita Strand Rangnes fikk frem de gode svarene fra Lillo-Stenberg - det var interessant å høre han selv fortelle hvordan han hadde gått frem i arbeidet med boken, hvordan han til å begynne med var usikker på om det ville fungere at han skulle kunne gi et bilde av, eller det rette bildet av Nini – han fortalte om tankene som kom underveis og møtene han hadde med folk som han ”brukte” for å sette sammen et mest mulig helhetlig bilde av henne.
Her er noen bilder fra Kapittel 18:
Camilla Stoltenberg introduserer boken om Nini - Foto:RandiAa©
Camilla introduserer Lars Lillo-Stenberg og Brita Strand Rangnes
- Foto:RandiAa©
Den gode samtale om boken om Nini - Foto:RandiAa©
Lars Lillo-Stenberg leser fra boken - Foto:RandiAa©
Noen flere bilder fra Kapittel her.

Min konklusjon er at dette ble en meget lesverdig bok på alle måter – selv om den var både trist, sår, vond og tragisk.
Terningkast:5



 

Saturday, 20 October 2018

Tanker om bok - Aschehoug Forlag inviterer - Høstens bøker - Trondheim - Dokkhuset 15.10.2018

Noen av bøkene fra Høst 2018 Aschehoug
Høst i nabolaget og bokhøst hos Aschehoug - Foto:RandiAa©
15.oktober 2018 - det er høstens store begivenhet med Aschehougs Forlag - Anita og jeg er på boklansering igjen. Dette er fjerde høsten med Aschehoug. Vi ble ikke skuffet denne gangen heller - det bugnet av interessante utgivelser - og ikke nok med det - det bugnet av god mat og drikke i tillegg.
Katalogen var en flott bok i seg selv - den blir studert fra perm til perm - her er det noe for enhver smak - og ikke minst mange flotte gaveideer både for fødselsdagsgaver og julegaver:

Flott katalog på 100sider med fyldig tekst og innbydende bok-bilder
Kjersti Myre og Vegard Bye fra forlaget introduserte bøker og også de forfatterne som var til stede.
Vi begynte med å se på barnebøker og ungdomsbøker - så fulgte det mange andre interessante kategorier - dokumentar, politikk, helse, strikking, romaner for voksne  - kunnskapsbøker og humor-bøker, krimromaner og krigsbøker - Noen av bøkene har jeg allerede lest - men mange flere ønsker jeg å lese.
Her er et lite utvalg og noen bildeglimt:

Lærerike barnebøker - Kjersti Myre og Vegard Bye - Foto:RandiAa©
Nina E. Grøntvedt forteller om sin nye serie for barn - Foto:RandiAa©
B for bestevenn - 3-6 år - Foto:RandiAa©
Compis - ungdomsbok av Hasse Hope - Foto:RandiAa©
Hasse Hope hadde en veldig inspirerende presentasjon av boken sin - Foto:RandiAa©
Politikk og helse, historie, sport og natur - og mye annet som de fleste liker å lese om:
Denne "hjerte-boken" vil jeg så absolutt lese - Foto:RandiAa©
Hareide med bok - mye oppmerksomhet i høst - Foto:RandiAa©
Norge under andre verdenskrig - alltid viktig tema
- Foto:RandiAa©
Reidar Müller har skrevet en spennende bok om skogen
- den fikk jeg med hjem - Foto:RandiAa©
Familien med populær TV-serie nå også i bok - Foto:RandiAa©
Nils Arne Eggen i egen bok i høst - Foto:RandiAa©
Eggen kom på banen - dvs scenen og laget en fin forestilling - Foto:RandiAa©
Eleanor Oliphant går det gode rykter om - den ble med hjem og skal snart leses- Foto:RandiAa©
Carson McCullers med fortellinger om kjærlighet, svik og lengsel - Foto:RandiAa©
Bjørnstads Nittitallet er allerede lest - Min omtale - Foto:RandiAa©
Spenning i høstmørket med Unni Lindell - Min omtale av den forrige - Foto:RandiAa©
Anders de la Motte har jeg lest en roman av - spennende - Foto:RandiAa©
Anders de la Motte leser fra siste boken sin - Foto:RandiAa©
Heim av Johan B. Mjønes - Foto:RandiAa©
Mjønes forteller om boken sin -
"Arv og odel, skyld og forsoning med livet som må gå videre" - Foto:RandiAa©
Leksikon om lys og mørke er jeg i gang med å lese - Foto:RandiAa©
Stranger forteller om boken sin - Jeg var også på Litteraturhuset og hørte om denne - Foto:RandiAa©

Noen flere bilder fra Høstens bøker i Flickr album

Aschehougs boklansering høsten 2015
Aschehougs boklansering høsten 2016
Aschehougs boklansering høsten 2017 
Aschehougs boklansering høsten 2018