Saturday, 13 January 2018

Tanker om bok - Nathan Hill: Nøkken

Denne falt virkelig i smak hos meg. Selv om man får assosiasjoner til forfatteren John Irving eller romanfiguren til Winston Groom fra 1986 i filmen Forrest Gump fra 1994 så skal det sies at Nathan Hill er ganske unik og står godt på egne bein.
 

Tittel: Nøkken
Forfatter: Nathan Hill
Oversetter: Vibeke Saugestad
Produsert av: LBF
Målform: Bokmål
Original tittel: The Nix
Spilletid: 23:48:55
Først utgitt: 24.04.2017
ISBN Lydfil: 9788242164841
Innleser: Kim Haugen
Jeg brukte lydfil fra LBF - lyttet 24.05.2017 - Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal forlag 2017, 688sider, ISBN/EAN: 9788205488694

Nathan Hill fra forlagets side av Michael Lionstar
Bakgrunns-informasjon:

Nathan Hills hjemmeside 
Wikipedia 
Nøkken-Gyldendal Forlagsomtale

 

Mine tanker om Nøkken:

Våren 2017 ble Nathan Hill sin debut-roman, The Nix,  utgitt på norsk - jeg hadde store forventninger til denne.  Jeg hadde lagt merke til at amerikansk presse lovpriste romanen da den ble utgitt i USA sommeren 2016 – og jeg  hadde lest noe utdrag av den amerikanske utgaven. Jeg la også merke til at det dukket opp sammenligninger med John Irving og Charles Dickens – og selvsagt inspireres alle nålevende forfattere av samtidsforfattere og forgangne forfattere – men jeg synes nok at Nathan Hill har skapt sitt eget ståsted – med en hovedperson, moren i historien, som er en slags female Forrest Gump – det var min assosiasjon da jeg fikk lest litt av den amerikanske utgaven.
(Det er åtte måneder siden jeg leste/lyttet denne romanen – og jeg er sørgelig klar over at tanke-oppsummeringen min nå kommer nokså hulter til bulter – med mange gjentagelser, for jeg skriver med  en lang kladdliste med stikkord foran meg – den jeg gjorde mens jeg lyttet romanen)
Romanen lar oss  ”sveipe” innom historiske epoker, 68-ere og studentopprør, Vietnamkrig og Beat-generasjonen med Allen Ginsberg som en sentral figur. ”På sporet av moren” skjønner vel Nathan etter hvert at Faye har har levd seg igjennom en "identity quest" – på jakt etter tilhørighet og røtter. Og Samuel leter etter et svar på ”Hvem var denne moren hans? Samtidig blir det også Samuels egen "identity quest" vi følger. Sønnen er preget av at moren forsvant, det ble et traume og en besettelse – selv om han hadde fortrengt en del følelser for å kunne mestre tilværelsen -  og tross alt greide han seg veldig bra i livet, men dessverre sløvet han gjennom en god del, unngikk mye viktig i livet - og levde et "side-life" gjennom dataspillet sitt.
Jeg tok det ikke så "høytidlig" at han gikk så sterkt ut med tanken om å "utlevere" moren fullstendig når anledningen bød seg – jeg så det heller som symptomatisk for oppførselen hans forøvrig - den var jo ikke alltid helt gjennomtenkt, han lot seg lett påvirke av andre - til og med den store kjærligheten stod han lite handlekraftig overfor....
Dette var en roman som overrasket og ga meg mye – kanskje spesielt fordi jeg fant så mange tilknytningspunkter som var ”minner” fra fortiden - 68 og studentopprør, Allen Ginsberg – men selv om vi assosierer med Dickens og Forrest Gump, så vil jeg nok likevel si at mest av alt har Nathan Hill skapt sin egen "voyage" her - om den er noe lang, så kunne det vel ha vært noe mer på slutten av romanen - kanskje det kommer en oppfølger?
Gjennom livshistoriene til Samuel Andresen-Anderson og moren hans Faye – de to sentrale karakterene i boken – får vi et livlig bilde og en tidskoloritt av USA i en femti-års-periode fra midten av 1900-tallet.
Handlingen i korthet er at Samuel ble morløs da han var 11 år gammel – moren Faye forlater sønnen og ektemannen uten noen umiddelbar, øyensynlig grunn – på forhånd har hun i lengre tid ”smuglet” ut av huset bilder og en del som hun vil ha med seg. Faye er helt borte fra Samuels liv i 20 år før han plutselig en dag oppdager moren igjen – han har greid seg uten, fått god utdanning, og prøver å være forfatter – men han har vel aldri sluttet å være bitter på moren som dro. Moren blir plutselig ”media-kjendis” – hun kan sees på TV og i aviser når hun kaster en stein mot en republikansk presidentkandidat. (Hvem steinen egentlig skulle ramme? Det er en del av den spennende historien om Fayes liv - og mer vil jeg ikke røpe om dette).
Samuel vet veldig lite om sin mors bakgrunn – men steinen fikk så å si det hele til å rulle – nå avsløres bit for bit av Fayes liv, bakgrunn, og historie – en intelligent kvinne som har opplevd litt av hvert.
Nå avsløres etter hvert mange spennende episoder, og Samuel er vel noe i villrede om hva han skal gjøre med det han avdekker etter hvert – han hadde en dobbelt-sidig agenda: å skrive en bok om morens ”forrykende”liv som en slags hevn fordi hun dro, og på den annen side gjøre suksess som forfatter – et forlag forventer noe fra han, han har lovet det. Han underviser ved et college, men jobben der er ikke drømmejobben – han vil noe annet. Samuel griper sjansen når en advokat kontakter han og gir han valget enten å bli saksøkt for ikke å ha levert en roman som han har lovet eller å lage en sensasjonell historie om moren Faye  som har ”steinet” en politiker.
Når Samuel går på ”oppdagelsesferd” tilbake i tid,  husker han også  morens underlige fortellinger om the Nix – Nøkken – en mytisk, norsk eventyr-figur hun har med seg fra den norske arven sin – og Nøkken har virkelig gjort inntrykk på Samuel  - moren har fortalt skremmende historier om denne skapelsen som kanskje til og med bortfører barn – og kanskje det var Nøkken som bortførte moren hans også – det er vel tanker som har streifet Samuel – som en forklaring på at hun ble borte så plutselig.

Theodor Kittelsens fremstilling av nøkken - 1892 - Nasjonalmuseet
Samuels "reise" i morens fortid tar oss med på mye interessant innen amerikansk aktivist-bevegelse  - fra studentopprørene i 1968, og politiske hendelser i Chicago og til “vår tids” Occupy Wall Street bevegelse i 2011.
Romanen er spekket med all verdens spennende temaer: Politisk historie, media-"kjør", dataspill-avhengighet, barndoms-sorg, mor-sønn forhold, familie-hemmeligheter – det kunne lett ha blitt bare kaos, men Nathan Hill har faktisk greid å skape en helhetlig roman som er både interessant og morsom – den veksler hyppig mellom tragedie og komedie. Dessuten har denne forfatteren virkelig grepet på det å fortelle historier – slik er han nok på linje med både Dickens og John Irving.

Konklusjon:

Samuels opplevelse av morens fengslende liv blir også en slags tidsreise for Samuel selv – han får innblikk i morens oppvekst i landlige omgivelser i Iowa – Reisen blir samtidig hans egen identitets-reise, mens han prøver å finne svar på hvem moren hans egentlig var – han havner også langt nord i Norge, der morens far kom fra - her finner han en slags røtter. Vi får glimt av hippie-tiden og ungdomsopprør på 1960-tallet (Chicago 1968), politisk aktivisme, og USA på sitt beste og på sitt verste….temaene er mange – først og fremst kjærlighet, men også bitterhet, savn og lengsel – humor og håp – relasjoner – her spesielt mor og sønn-relasjonen –  media-styr og forlagsvirksomhet – og etter hvert avsløres mer og mer om Faye, moren hans – en spennende kvinneskikkelse, med en komplisert bakgrunn.
Det som ”varmet” meg mest som leser var en ubeskrivelig fin atmosfære-stemning, og Kim Haugens lesing gjorde stemningen enda mer opplevelsesrik. Romanen ga en sjelden fin lese-opplevelse.
Den norske oversettelsen fungerer bra i forhold til den opprinnelige teksten. Og Kim Haugens stemme formidler historiene på en fengslende måte.
En tv-serie basert på boken er under arbeid, med bla. Meryl Streep som produsent og skuespiller – det ser jeg frem til.
Terningkast:5
 

Meet Nathan Hill:

Wednesday, 10 January 2018

Tanker om bok - Edvard Hoem: Liv andre har levd

Her kommer siste boken av Edvard Hoems store slekts-krønike. Krøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv.

Tittel: Liv andre har levd
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Målform: Nynorsk
Spilletid: 13:03:13
Først utgitt: 30.11.2017
ISBN Lydfil: 9788242165381
Innleser: Edvard Hoem
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag, 505 sider - Lest 04.12.2017

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad
Om forfatteren:
Fra forlagets side. Fra Store norske leksikon.

 

Mine tanker om Liv andre har levd:

Slektskrøniken om familien fra Norge, nærmere bestemt Molde-området, går her inn i sin fjerde roman – og jeg følger med på ”lasset” like interessert som fra første bind Slåttekar i himmelen, til videre gjennom Bror din på prærien og Land ingen har sett til nå denne fjerde romanen Land ingen har sett – vi har vekslet på å være i Romsdalen og i Canada – men vi har også fulgt slekten i South Dakota og i København. Det er mange personer, unge og gamle av slekten til slåttekar Knut Hanson Nesje vi har møtt opp gjennom tidene – i hundrede år - i krønikens første bok – på 1870-tallet, er det slåttekaren, han som var oldefaren til forfatteren Edvard Hoem, som er hovedfiguren – i de tre neste bøkene følger vi hans etterkommere, med Eilert Knudtson som en sentral gjennomgangs-figur.
I denne siste boken har den høye, staute Eilert blitt enkemann – vi starter i 1927, og Eilert ser frem til endelig å treffe igjen sin bror og andre slektninger som han ikke har sett siden han dro fra Norge for over tretti år siden. Sorgen etter kona Martha er stor der han sitter igjen med åtte barn på farmen i Alberta. (Info: ca 440.000 canadiere har norsk, etnisk bakgrunn, ca 150.000 av disse bor i Alberta) - Han bestemmer seg for å reise på besøk til Norge – reisen er motivert av et håp om å finne en ny kone, men også etter utallige år med savn etter de som fortsatte å bo i Norge, spesielt broren Anton Edvard, – han er også nysgjerrig på hvordan det har gått med gamle-landet siden han dro.
Etter besøket i Norge drar han ikke alene tilbake til Alberta, men han har med seg sin 16 år gamle nevø Lars som lengter bort fra Norge – han vil søke lykken i Canada  - men i denne romanen får vi nøye kjennskap til den økonomiske krisen og depresjonen på 30-tallet. I tillegg følger vi Lars inn i hans depresjon og sykdom og asyl-opphold – det er ”familiesykdommen” som har slått til, mens Eilert fører sin kamp om jorda og farmen som byr på store økonomiske problemer i de harde 30-årene. Et lyspunkt blir det at han fant enken Kate Ness som han gifter seg med i 1930– men tilværelsen er hard og krever sin mann – Eilert er ”Fighteren” som aldri gir opp. Og slik har det vært i hele denne slektskrøniken – vi har møtt mennesker som er helstøpte og besluttsomme, mennesker som aldri slutter å håpe, mennesker som beholder troen og rettferdighetssansen og stoltheten – Hoem har laget et epos over egen slekt som han er stolt av, samtidig er det mange lesere som lar tankene gå til egne slekter som har ført en lignende kamp og levd et lignende liv – og det er mennesker som vi føler stor takknemlighet til – de har ført utviklingen og samfunnet videre inn i lysere tider for etterkommerne. Det er av slike skildringer av enkeltpersoner og enkelt-historier vi kommer nærmere inn på fortiden og virkelig skjønner mer av fortid og nåtid. Og i dette bindet følger vi en rivende utvikling fra 1927 gjennom depresjon og de harde tretti-årene, en ny krig og inn i 1950-årene med en rivende utvikling og lysere tider for mange. 

Selv om det er småkårsfolk vi møter i denne slekts-historien, synes jeg  det har vært noe storslagent over serien –  Man leser med en sterk følelse av ” Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang,” – slik vi synger i ”Deilig er jorden”
Edvard Hoem bruker sin slektshistorie til å gi oss historisk lærdom om en tidsepoke og om en stor gruppe av den norske befolkning som ikke så annen utvei enn å søke lykken der de trodde det ville gå bedre enn i Norge. Han levendegjør mennesker, steder, slit og sorger, men også gleder og gudstro og kjærlighet og samhold. Samtidig som dette er Edvard Hoem sin personlige slekts-krønike, er det mye allmenngyldig over bøkene hans. Gjennom hans grundige research får vi kunnskaper om utvandring, innvandring, livet på prærien, jordbruk og redskaper, husbygging og kirkegang og gudstro, sykdom og annerledeshet og mye mer. Leserne får kanskje også motivasjon til å se nærmere på egen slekt bakover i tid - de fleste av oss har aner som "dro". (Selv har jeg drevet slektsforskning i et par ti-år, og har fulgt mine foreldres aner i fire oldepar-retninger til 1600-tallet. Da jeg "sveipet" innom Geni, hvor jeg er medlem og har en del aner "liggende ute", fant jeg også slekten til forfatteren lagt ut i dette programmet - her er noen av "Nesje-slekten" jeg fant der:)

Konklusjon:

Slektskrøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv. Det positive ved denne siste boken er den gode skildringen av en tidsepoke og skildringen av hovedpersonens strevsomme, men meningsfylte liv, og ikke minst hans ”hjemreise” – besøket i gamlelandet etter over tretti års fravær.
Det som trakk noe i negativ retning var alle navnene og personene som noen ganger virket som ren oppramsing (sikkert fint for direkte slektninger, men kanskje kjedelig for "utenomslektslige" lesere) – noe "repetisjonsaktig" ble det kanskje også med mange sorgtunge begravelser, noen vil vel også reagere på at denne siste boken hadde enda mer tyngde på troen, kristendommen, og da spesifikt av indremisjons-karakter – et positivt trekk for en god del lesere også kanskje…..
Men alt i alt – dette er en høyst lesverdig serie, interessant og lærerik.
Terningkast:4


Mer om denne i Rose-Marie sin blogg

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 

Tuesday, 28 November 2017

Tanker om hefte - Juleroser - Julehefte - Herborg Kråkevik

Årets vakreste Julehefte er nok Juleroser fra Samlaget. Jeg oppdaget det første året det kom ut 2015 - og nå har jeg alle tre årgangene. De to første kjøpte jeg, dette tredje fikk jeg i gave fra Samlaget - Takk for det.
Nå skal jeg ikke avsløre for mye av innholdet - men dette er en gammel tradisjon, fra den tiden da julehefter var den store kulturelle opplevelsen i heimen.
Her er det kunst både i bilder og tekst - se bare på de vakre forsidene - og innholdslisten på baksiden av hver årgang.

Juleroser 2015: 

Forlag: Egmont Samlaget
Redaktør: Herborg Kråkevik
Utgivelsesår: 2015
Format: Heftet
ISBN:13 9788242953322
EAN: 9788242953322
Språk: Bokmål Nynorsk Flerspråklig Svensk
Sider: 78
Utgave 1 

Juleroser 2016:

Forlag: Egmont Samlaget
Redaktør: Herborg Kråkevik
Utgivelsesår: 2016
Format: Heftet
ISBN:13 9788242955005
EAN: 9788242955005
Språk: Bokmål Nynorsk Flerspråklig Dansk
Sider: 86
Utgave 1


 

Juleroser 2017:

(Frontsiden - se første bilde)
Forlag: Egmont Samlaget
Redaktør: Herborg Kråkevik
Utgivelsesår: 2015
Format: Heftet
ISBN:13 9788242953322
EAN: 9788242953322
Språk: Bokmål Nynorsk Flerspråklig Svensk
Sider: 78
Utgave 1   


Det er Herborg Kråkevik som er redaktør for Juleroser - og utrolig mange kjente forfattere og billed-kunstnere har gitt sine bidrag. Herbjørg Kråkevik har tatt opp igjen tradisjonen på et litterært julehefte som ble gitt ut i årene 1881 til 1944 - det het også Juleroser.
Navnet har det fra stauden Helleborus niger som på norsk kalles Julerose:
Helleborus niger - Foto:RandiAa©
Det aller første Juleroser  kom ut i Norden  9. desember 1881, utgiveren var en papir og kunsthandler i København, Ernst Bojesen - illustrasjonen på forsiden er den hvite Helleborus niger, det er den vi på norsk kaller Julerose - hos meg kan den blomstre i bedet til jul, eller utpå vinteren om ikke den ligger under snøen. Her er et bilde av det første heftet - utgiveren var en papir og kunsthandler i København, Ernst Bojesen - illustrasjonen på forsiden er den hvite Helleborus niger, det er den vi på norsk kaller Julerose - hos meg kan den blomstre i bedet til jul, eller utpå vinteren om ikke den ligger under snøen. Bildet er "lånt" bilde fra Wikipedia - det kommer fra Egeskov Bibliotek - her er innholdslisten - og forstørret Helleborus, Julerose-tegningen:

 
Norden hadde tatt etter en fransk tradisjon, et julehefte som kom ut bare et par år før, i 1879 - Bojesen brukte dette juleheftet som "modell", det het Paris-Murcie. Her er noen bilder fra det franske - som det norske tok modell av:

Og redaktøren i Danmark ville gjerne utvide og ha med Norge og Sverige også - og det skjedde etter hvert. Hvert land med sin redaktør, og med kunstnerisk stoff fra alle tre landene.
Her er den vakre forsiden på Juleroser 1891 - (lånt bilde fra Nasjonalbiblioteket) - Kunstneren Carl Thomsen har designet omslaget:


Herbjørg Kråkevik gjenoppfrisker sin egen barndomsjul med disse juleheftene - hun har opplevd at de gamle årgangene av det opprinnelige Juleroser kom frem til jul - og har laget et vakkert minne som er fint å ta med seg i livet. Slik vil nok de fleste som leser og ser på de nye heftene med Juleroser finne en verdi i disse som er god å gjemme på - og så lager man en tradisjon: ta de frem i et varmt og julepyntet hus til glede for store og små. I hvert fall gjør jeg det med disse tre første nå. Her er utrolig mange fine fortellinger og vakre bilder.
Videoklipp med Herborg Kråkevik og det første moderne Juleroser:

Hvis man skal vurdere Juleroser med terningkast, kan ikke det bli annet enn:6 - de blir alltid fort utsolgt

God Jul med Juleroser og en av de flotte kunstverkene som man finner i heftet - denne av Håkon Bleken:

Friday, 24 November 2017

Tanker om bok - Shari Lapena: Naboparet

Spenningen er så absolutt på topp i denne - ikke et kjedelig øyeblikk. Den fortjener topp score for spennings-momentet - men .... 

Tittel: Naboparet
Forfatter: Shari Lapena
Produsert av: LBF
Først utgitt: 02.01.2017
Originaltittel: The Couple Next Door
Spilletid: 08:17:49
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242173065
Målform: Bokmål
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Silje Storstein
Jeg lånte lydbok på biblioteket
Papirutgaven er utgitt på Gyldendal 2017, 334s, ISBN9788205495173

Google-bilder av Shari Lapena
Shari Lapena web-site

Mine tanker om Naboparet:


Den kanadiske forfatteren Shari Lapena skrev sin første kriminalroman i 2016 – hun hadde allerede skrevet to romaner da. Naboparet kom ut på norsk i januar 2017, og jeg ble litt nysgjerrig på en ny krim-forfatter – lyttet denne rett etter utgivelsen. Jeg hadde lest at Naboparet ble bestselger i Canada og også i flere andre land. Lapena er utdannet jurist og hadde også jobbet som lærer før hun debuterte i 2008. I 2017 kom hun med enda en ny roman, A Stranger in the House – det er også en spenningsroman.
Jeg må innrømme at spenningen var på topp gjennom hele denne thrilleren – likevel var det litt å trekke på full score.
Selve historien var ganske genial – Man lurer hele tiden på hvordan dette henger sammen. Det er aldri lett å si - leseren/lytteren holdes i konstant spenning.
Ekteparet Anne og Marco er foreldre til en 6-måneders baby.  Marerittet starter en kveld de er invitert til naboparet Cynthia og Graham - selv om barnevakten ikke kunne komme, bestemmer de seg likevel for å gå til nabohuset – for en stund i hvert fall, de har jo med seg babycall, og vil stikke over på skift for å se at alt er i orden med babyen – men så skjer det fatale at babyen er borte når de kommer hjem etter selskapet. Ytterdøren er åpen også – nå må hver stein snues, venner, familie, naboene – hvem er de skyldige? – Thrilleren er et skrekkeksempel på at vi egentlig ikke kjenner godt nok folk vi har rundt oss. Anne merket for eksempel at nabo-vertinnen Cynthia var litt for opptatt av Marco, mannen hennes den kvelden det skjedde – dette blir et nytt spennings-moment i thrilleren.
Her hopper vi raskt fra den ene antagelsen til den neste – kanskje litt for hyppig og raskt – det kommer mange overraskelsesmomenter etter hvert, og det er ikke helt lett å se løsningen….
At de frykter at babyen er kidnappet, er også ganske logisk – Annes foreldre er rike og vil nok imøtekomme krav fra eventuelle kidnappere. Situasjonen setter ekteskapet på en stor prøve, her blir det gjensidige skyldanklager – man aner det er mange dunkle hemmeligheter gjemt hos både den ene og den andre i persongalleriet her. Leseren føler desperasjonen og panikken hos foreldrene – Anne har fra før en fødsels-depresjon – og denne ”brukes” mot henne nå – og sorgen og mistroen til nabo”venninnen” gjør det hele bare verre – likeså politiets nærgående spørsmål. Her har vi mange mistenkte å tumle med – det er utrolig hvor det hele ”baller på seg” etter hvert – og slutten? Den virket nok noe brå og uferdig – det ble noe trekk for den, og rent språklig var denne thrilleren noe middelmådig.
Konklusjon: Thrilleren er veldig anbefalelsesverdig når det gjelder spenning – den er aldri kjedelig, men ikke alt klaffet helt -  og moralen i historien må vel være at det skorter på innsikt og kunnskaper om våre nærmeste - det gjelder både venner og familie og naboer - vi kan ofte kanskje få oss noen overraskelser  - det var det noen som erfarte i denne romanen.

Terningkast:4
 


Saturday, 18 November 2017

Tanker om bok - Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen

En vakker, poetisk roman - et drømmespill om liv og død - om virkelighet og drøm - Fanny er ung, men moden og reflektert

Tittel: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
Forfatter: Rune Christiansen
Utgitt: 2017
Forlag: Oktober
Antall sider: 212
ISBN978 82 495 1838 8
Jeg brukte lese-eksemplar fra Oktober forlag og Lydfil fra LBF - spilletid 03:10:52, utgitt 2017, ISBN Lydfil:9788242166371, vakkert lest av Andrine Sæther
 
 
Rune Christiansen - foto fra Oktober forlags side
 - ved Baard Henriksen
Om forfatteren: Wikipedia - Forfatterens WEB-site

Mine tanker om Fanny og mysteriet i den sørgende skogen:

Innhold – kort skissert: Fanny blir helt alene i denne verden 17 år gammel, uten foreldre, de døde i en bilulykke, nå ”ser” hun dem bare igjen i drømmer, Fanny har ingen søsken – nå vil hun målbevisst greie seg alene, mestre skolegangen, husarbeid og annet – hun har ikke mange venner, forelsker seg i Jonas på samme skole, men det blir ikke til noe, hun jobber litt for presten Tomas Alm, men ”mister” han også – så er det Karen – et fint vennskap – kanskje noe mer? – Vi følger Fannys liv gjennom sorgprosessen.

Gjennom sorgen, gjennom drømmene, ensomheten og en slags lidelse er Fanny på vei til å skape sin identitet. Fanny har evnen til å leve både i drømmenes- og virkelighetens verden.
Hun trenger tid i sin sorgprosess – drømmene blir noe livgivende, eller et pusterom når hun trenger det  – og Rune Christiansens poetiske uttrykksform løfter det hele til noe overjordisk – slik at dette blir en roman man mer sanser enn forstår.  (Å lytte til Andrine Sæther lese denne, skaper enda større grad av sanselighet.)

Mange vil kanskje synes romanen er veldig sørgelig og trist, men jeg så den ikke slik – jeg følte Fanny var i en  prosess som hun måtte bruke tid på å komme igjennom – en slags privat ”kampen for tilværelsen” – og jeg så henne for meg som et helstøpt og modent, harmonisk menneske ”når tiden var inne” og hun hadde ”vunnet kampen” ("Identity quest") – Romanen minner oss på: Livet må man bare ta slik det er og blir, på godt og vondt – Fanny vil ikke at sorgen og den skjebnen som har rammet henne skal styre livet hennes – et ”minne” tar hun vare på en stund, så lenge hun har behov for det – en spiker – og på en måte risper hun sorgen inn i håndleddet sitt, for å gjøre seg ferdig med den, eller for å ”plassere” den et sted?
Det er få personer å konsentrere seg om i romanen – stort sett bare tre utenom Fanny – det er presten Tobias Alm, venninnen Karen og klassekameraten Janos – slik konsentrerer man seg om det som er viktig i romanen: Fannys vei gjennom sorgen og til  det ”selvet” og det livet hun finner frem til.
Bokens tittel er også et vakkert valg – Fanny møter ”Mysteriet i den sørgende skogen” – og hva er det egentlig hun møter? – Det svaret som lå nærmest for meg, er at Fanny står overfor de fundamentale eksistensielle spørsmål – det handler om selve livet og om den uunngåelige døden – en del av naturens gang. Fanny går gjennom et slags sorgtungt drømmespill – og det er noe hun gjør alene, det er ensomhet i denne romanen også, slik som den foregående jeg leste, om Lydia – men i boken om Fanny er det nok mer sorg enn i Lydias liv. Fanny må stå på egne bein og ”ordne” livet sitt i tidlig alder – det at hun brått mistet foreldrene sine, ble vel bare en forsterkning av det som er alle menneskers lodd – for å si det med noen store ord: Vi går i bunn og grunn alle gjennom dette livet alene. Fannys møte med døden blir også noe hun vokser på – først ved foreldrenes brå bortgang, deretter gjennom den hardt skadede hjorten hun må ”barmhjertighets-drepe” og så skjedde dette tragiske og traumatiske med presten (skal ikke avsløre hendelsesforløpet her).  Ved disse møtene med døden  rives Fanny ut av barndommen og bråmodnes – og sannsynligvis kom hun styrket ut av det.
Tidvis opplevde jeg hovedpersonen Fanny som et oversanselig vesen – et vesen i pakt med naturen, og i pakt med sine egne drømmer – som hun flyter inn og ut av – og selve skogen sørger med henne – dette ble veldig eventyraktig – og gir en spennende kontrast til det helt hverdagslige som skjer i romanen på skolen og i Fannys hjem og på bussen osv.  For i tillegg til drømmene og ”skogen” , så er Fanny flink til å fylle livet i sorgperioden med det hverdagslige og meningsfulle som ”må” gjøres i hverdagen – slik får hun sorgen på avstand.
Selv om dette var en melankolsk og alvorsfylt beretning – så ser jeg håp og fremtid for Fanny – og spikeren og det hun gjorde med den, det legger hun bak seg – hun går videre: ….”men den hersens spikeren irriterte henne……Den var så fremmed for henne nå……..Den hadde vært hennes hemmelige forbundsfelle, nå var den bare en nedrig påminnelse om hvem hun hadde vært: en som ikke hører hjemme i sitt eget liv.” (s.170) Dette tolker jeg som at Fanny er ”på vei” – hun finner sin identitet – for etter denne erkjennelsen – (det er rett etter at hun har fått en melding fra Karen) – går hun hjem og ”skiller seg med” spikeren, med hammer og et fast slag planter hun den dypt i en bjelke i vedskjulet. Men drømmene kvitter hun seg ikke med – de vil nok fortsette – og prøvelsene hun har vært igjennom, sammenlignet hun ”med en nedstigning til underverdenen”. (s.201)
(Jeg har aldri vært særlig tilhenger av Paulo Coelho, selv om jeg har lest flere av bøkene hans – men en av romanene hans likte jeg veldig godt: Veronika vil dø – boken om Fanny ligner en liten tanke på den – i hvert fall stemningen i den).
Konklusjon: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen er en utrolig vakker roman - nesten som en ”Høysang” om livet og døden – Fanny ble kjent med døden – den kommer nok til henne også – men jeg velger å tro at hun har et fint liv foran seg i mange, mange år – et liv som rommer glede og kjærlighet og naturopplevelser – men sikkert også noen sorger innimellom.  C'est la vie
Terningkast:5



Mine omtaler av Rune Christiansens bøker:
Ensomheten i Lydia Ernemans liv
Fanny og mysteriet i den sørgende skogen


 

Tuesday, 14 November 2017

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Åttitallet

Jeg hadde store forventninger til Åttitallet - Bok 3 i Ketil Bjørnstads ambisiøse seks-binds krønike-prosjekt. Og ja! Den innfridde forventningene.

Tittel: Verden som var min. Åttitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesdato: 19.10.2017
ISBN9788203362330
Jeg brukte papirutgaven fra forlaget og Lydfil fra Lydbokforlaget, spilletid 28t, ISBN Lydfil: 9788242165435, innleser Anders Ribu

Foto kopiert fra boken - forfatteren på slutten av åttitallet
Info om forfatteren - Wikipedia

Mitt mini-sammendrag av Verden som var min - Åttitallet:

Her kommer Åttitallet – da er vi halvveis i Ketil Bjørnstads store seks-binds prosjekt– vi følger et ti-år i livet til Ketil Bjørnstad og et ti-år med den store verdens begivenheter. Livet byr på problemer, både kroppslig og følelsesmessig – jappetid og økonomisk krise, store og små ulykker – Kald krig og atombombe-frykt i verden - et Europa i endring – en Øst-Vest problematikk som topper seg med Arne Treholt på det lokale plan. Og så faller muren – og så dør Mowitz og ti-året er slutt
Idyll og uskyld sto for fall – dette er et kontrastens ti-år til det vi fulgte i Sekstitallet og Syttitallet – det var mitt lille sammendrag av Åttitallet – men jeg skal gå litt mer i detaljer.

Mine tanker om Verden som var min - Åttitallet:

Jeg synes ikke K.B. fortjener at det man hefter seg først og fremst ved når man leser Åttitallet, er hans såkalte ”angrep” på kritikere – det må være lov å gi uttrykk for det man føler i forholdt til egne produkter. Så akkurat den delen hopper jeg over – det tar ikke så stor plass i romanen – men en ”utblåsing” var det kanskje – og kritikere blir navngitt.
(Bjørnstad selv har en god redegjørelse i BOK365)


På åttitallet bor hovedpersonen  på Sandøya i Tvedestrand kommune med ”den andre”  - her er livet idyll og en kontrast til livet i Oslo og livet i en urolig verden – ”den andre”, partner og omsider ektefelle i mange år er anonymisert og skånsomt og vakkert skildret – et fint trekk av forfatteren. Her går ”det lille livet” med skriving, musikkvenner og andre venner, solnedganger og spaserturer, et liv i pakt med naturen. I dette ti-året går han fra ungdom til moden og gift mann – det er årene fra 28 til 38 som skildres her.
I starten av bok tre skal det innrømmes at jeg  satt med kritiske tanker som: Det er mange navn som nevnes, det er mye ”kjendiseri”, og det balanserer på kanten til dagbok-notater  - og tonen er en annen i denne enn i Seksti tallet og Syttitallet – mer aggressiv på en måte, litt bitter og mollstemt – men så snudde stemningen min etter hvert som jeg levde meg inn i boken og hensatte meg til det åtti-tallet jeg selv erindret, dette ble bare bedre og bedre etter hvert – og det ene høydepunktet etter det andre ble manet frem av Bjørnstad også i dette tiåret. Men som sagt, det tok noen sider før jeg fant tonen og ble samstemt med boken, men så begynte det å svinge riktig så bra.
Imponerende hva han kaster seg ut i og engasjerer seg i – for å nevne noe som forundret meg, (for ikke å si sjokkerte meg) – tenk den ”klassiske” Bjørnstad ser på Melodi Grand Prix og til og med deltar i konkurransen med en melodi!
Musikk-livet og interessene er ganske allsidige hører vi – sentralt står samarbeidet med Cornelis Vreeswijk og ikke minst det lange og fruktbare samarbeidet med Lill Lindfors (hun er gitt stor plass i boken) -  hans Leve Patagonia - hvor både Vreeswijk og Lindfors er med - hadde sucess i dette ti-året.
Han avslører at han liker musikere som Sting - The Police, Bruce Springsteen, (skjønner Bjørnstad som meg fikk "dundret" Born in the USA i hodet i 1984). Leonard Cohen (noe jeg bifaller), han utelater heller ikke "våre egne" - Aha - som imponerte stort med at lille Norge kunne bli internasjonale i pop-verdenen (savner vi noen i boken? Åge kanskje - men han er vel litt for lokal....) men han har i hvert fall ikke glemt de klassiske komponistene som Grieg og Bach og Beethoven i dette ti-året heller.
Den første (dokumentar)romanen som fikk meg til å fatte interesse for Bjørnstad som forfatter, var boken om Oda - den ble til i 1983
Og hvor fruktbart ti-året var for Ketil Bjørnstad på denne tiden, viser denne imponerende listen av det som ble produsert på åttitallet:


I Åttitallet ”japper” Bjørnstad seg med mange kjendiser som nevnes – mange er interessante, andre ikke fullt så interessante – Kjell Bækkelund får vi høre ganske mye om, og det er interessant å se at Bjørnstads kontaktflater med Bækkelund både dreier seg om musikk og politikk (skal ikke avsløre for mye her).

Åttitallet var også ti-året der Treholt-saken splittet mange venner og familier – (erfarte selv mange heftige diskusjoner i familien og vennekretsen) – og uten å ”ta  parti” – her må jeg si at det var modig gjort av Bjørnstad – han forteller i boken hvordan han ble involvert i saken, hva han tenkte om rettssaken og dommen – og hvordan han ”gled inn” i et vennskap med Arne Treholt og dro flere ganger og besøkte han i  fengslet – var til og med invitert da Treholt giftet seg med den mye yngre Shelly i 1987 – og det var på hengende håret at Bjørnstad ikke ble mer knyttet opp til Treholts rømmeplaner i juni 1986 – enn det han ble… (les selv).  Det kostet Bjørnstad litt å eksponere seg på ”den” siden i Treholt saken -  Bæsj-brev i postkassen og ”fallende stjerne” i manges øyne og mye annet styr. Nå sier jeg med Bob Dylan: The Times They Are A-Changin'  - tok en titt på Treholts Facebook side i dag, ikke at jeg er blant vennene, men den ligger åpen for public – og det ser ut til at han er ganske stueren i dag – mange kjendiser fra ulike kategorier der på vennelisten hans.
 
Åttitallet gir oss Ketil Bjørnstad enda mer nådeløst utleverende enn i de to foregående bøkene – utleverende med sykdommen sin (som han ikke visste på den tiden var en sykdom) - bulimi – heldigvis tok dette av etter hvert.
Utleverende er han også når det gjelder  ”snobberi” med flotte hoteller, fine viner og gourmet-mat og rikelig driks til portierer og servitører (mye fordi han ikke turde annet da - nesten så man har lyst til å "bryte inn" enkelte steder å si: stopp - nok nå, "modesty" er også en dyd)
En annen ”fascinasjon” han har, er  ulykker – og angsten går nesten i retning av det irrasjonelle her.  Da spesifikt flyulykker – Det kan ikke være lett å være så opphengt i fly-ulykker når man er så ofte ut og reiser – men flyskrekken så ut til å bedre seg etter hvert.
Reisebeskrivelsene i Åttitallet er også høydepunkter – Reisen til Japan , for eksempel, ga meg umiddelbar reiselyst – der har jeg ikke vært. Han reiser og reiser, bor på utallige hotellrom – da ofte med valg av hoteller ”på øverste hylle” i verdensbyene. Dette gir han  god tid til betraktninger på flyplasser og fra hotell vinduet. Bjørnstad er god på dette med å gi visuelle beskrivelser av eksotiske steder og mennesket – dette var høydepunkter for meg, det var ofte så visuelt beskrevet at jeg følte jeg var på reisen selv – i det hele tatt har boken utrolig gode skilderier – det gir kontraster til alle tragiske og alvorlige verdens-hendelser som skjedde i løpet av dette ti-året .
Åttitallet, på linje med Sekstitallet og Syttitallet, blir en repetisjon av verdens- og Norges-historien i dette ti-året – jeg kom stadig  i et ordentlig ”husker-du-modus ”– mye er interessant, men ikke alt – det skal sies – Men det er interessant å få innblikk i at Bjørnstad er godt orientert og har meninger om mangt og mye som foregår i Norge og verden forøvrig. Og ikke minst at han tør tilkjennegi sine meninger. Et annet pluss ved denne store serien til Bjørnstad, er at man uvilkårlig linker sine egne "decader"til Bjørnstads beretning - og leseren opplever "sin verden". Jeg blir i hvert fall stadig minnet på hva som skjedde i mitt eget liv på den tiden – for eksempel da mordet på John Lennon blir nøye berettet om, fikk jeg lyst til å lete frem et gammelt bilde -  jeg står der utenfor Dakota bygningen og er akkurat på stedet der Lennon ble skutt – Bjørnstad forteller om sin vandring i Harlem – og der hadde jeg selv en merkelig, noe skummel opplevelse en gang (utenfor dette Jazz-stedet i Harlem  - jeg har ofte fortalt den "spennende historien til mine elever) og slik minnes jeg flere episoder som jeg ”linker” til ”min verden”.


Allsidighet kjennetegner Bjørnstad og allsidig er innholdet i fortellingen hans – variasjon skaper det også at han sjonglerer litt med ”fortellerpersonen” – han er både ”Jeg”, ”Han” og ”Bjørnstad-gutten”.
Vi lærer også å kjenne katten Movitz i Åttitallet – det er forfatterens trygge forankringspunkt som gir  pusterom i det hektiske livet – katten blir til glede for katte-elskende lesere, (eller til irritasjon for kattehatere – alt ettersom) – den er der gjennom hele boken – (”to his bitter end” i slutten av boken - katte-elsker eller ikke - man røres ved begravelsen)
Noe annet som går igjen med et interessant image - som et symbol på engstelse kanskje? - den lille gutten som flere ganger dukker opp sittende alene på trappen utenfor huset på Røa – og så er det et skremmende hull i trappen….
 

Motforestillinger til Åttitallet? - Boken er laaaang da, men det er ikke sikkert det er mulig å komprimere innholdet – den mister kanskje noe av særpreget da – og mange lesere liker de endeløse romanene som de kan beholde og dvele lenge ved – jeg er litt midt på treet her – En aldri så liten innskrenking kanskje? I Nittitallet da? Eller man husker enda mer dess nærmere nåtiden man kommer. Det er en  fare for det.

Men ”Åttitallet” ga meg i hvert fall mange aha opplevelser som: ”Å, ja, skjedde det også på Åttitallet” – som for eksempel når WordPerfect blir nevnt – den husker jeg godt – en ny verden liksom åpnet seg med den – og så mye moro jeg hadde da jeg printet ut WordPerfect-dokumenter, jeg hadde en printer som ”snakket” til meg: ”Printer er klar” ”Dokumentet er ferdig” osv.
Og så Gorbatsjov da, kjekt å ”møte” igjen han – Perestrojka og Glasnost – han ble ikke profet i eget land, men veldig populær i resten av Europa og verden, jeg likte den mannen, og Ketil skriver også varmt om han – og det var ikke bare den spesielle føflekken folk merket seg – men jeg må innrømme at den stirret jeg mye på hver gang mannen var på TV skjermen – og det var ofte på den tiden – morsomt at Bjørnstad også var fascinert av den flekken.....
Vi blir også minnet om at økonomien ofte går i bølgedaler - aksjekrisen inntrer, og forfatteren selv kommer i økonomisk krise selv om han ikke har spekulert i aksjer. Han betegner dette ti-året som begjærets ti-år, og det følte jeg under lesingen var en meget god karakteristikk. Han karakteriserer seg selv som en jeger - ærlig innrømmer han at det var en umettelig jakt og en samletrang - han har samlet på reiser, adspredelser, mennesker, begivenheter, ting og opplevelser.
Jeg syntes det var bra, nesten en lettelse, da denne innrømmelsen kom på slutten av Åttitalls-boken - jeg hadde reagert en del på "fråtseriet" og "japperiet", ”snobberi” og ”jåleri” under lesingen – men jeg må innrømme – det var morsomt å lese om også.
Men det var ikke alt Bjørnstad ”snakket om” i Åttitallet  - ”Skammen” blir ikke avslørt – det antydes mange ganger, og det tjener vel til en del spekulasjoner.
 

Dette var noen løse tanker rundt ”Åttitallet” – som vanlig i stream of consciousness-modus - Boken inneholder så mye mer og spennende enn mine løse tanker kan formidle i en kort blogg-post – dette er så absolutt anbefalt lesing.
Bjørnstad er kunstner på så mange områder. Ikke minst er han ordkunstner   Å lytte til Anders Ribus lesing av Ketil Bjørnstads tekst er som å lytte til vakker musikk.
Og så blir det å vente på fortsettelsen i Nittitallet
Åttitallets avslutnings-linje likte jeg godt:”Jo, sier jeg bestemt. Alt er mulig”
Terningkast:5


Andre bloggere som har omtalt denne:
Bjørn i Bjørnebok

Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:


Saturday, 11 November 2017

Tanker om bok - Giulia Enders: Sjarmen med tarmen


Dette er en bok alle kan ha godt av å lese … i hvert fall har kroppen godt av at vi leser den. Anbefales.
 

Tittel: Sjarmen med tarmen
Forfatter: Giulia Enders
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 289
Illustratør: Jill Enders
Innhold: Illustrert
Forlag: Cappelen Damm
Språk:    Bokmål
Originaltittel: Darm mit Charme
Oversatt av: Benedicta Windt-Val
ISBN/EAN: 9788202455668
Kategori: Helse og Populærvitenskap
Leser-eksemplar fra Cappelen Damm - lest april 2015

Giuklia Enders - Foto fra Cappelen Damm sin side
Fra bok-coveret

Mine tanker om Sjarmen med tarmen:

Jeg leste Sjarmen med tarmen i april 2015 – og ser jeg gjorde mange notater underveis i lesingen – da jeg fant disse nå, var det på tide å omtale denne morsomme og lærerike boken.
Helse og biologi har alltid interessert meg - og denne boken bare måtte jeg se nærmere på.
Førsteinntrykket etter en titt på innledningen , innholdslisten og illustrasjonene motiverte meg for lesing med en gang.
Boken starter med et forord av Jørgen Valeur som har doktorgrad innen matoverfølsomhet,(s.11-14) – han gir oss litt historikk på emnet, og understreker viktigheten av opplysning rundt tarm- og mage-funksjoner, og han gir ros til Giulia for hvordan hun har behandlet temaet – han sier at boken er både for lærd og leg – og fremhever at forfatteren skriver med respekt for temaet og hun skriver med sjarm – og at boken er som en reiseskildring gjennom mage-tarm-systemet – Valeur ønsker oss God tur - og god fordøyelse! gjennom denne boken.

Utrolig at man kan skrive så morsomt om tarm-systemet – her er det mye ”fram-snakk” av et organ som nesten er tabu å snakke om – et organ som er undervurdert, men som er av aller største viktighet i kroppen vår. Boken har visst gått som varmt hvetebrød (eller helst grov-brød da) først i hjemlandet Tyskland hvor det raskt ble solgt 1 million bøker – etter hvert har rundt 25 land ønsket å ta tarmen i øyesyn. Forfatteren Guilia Enders har jeg bare opplevd på TV-skjermen – men at denne boken ble så morsom og samtidig lærerik, forstår man når man opplever forfatteren – lege og forsker og forfatter og formidler av folkelig opplysning om tarm, mat, bakterieflora, og ikke minst viktigheten av tarmen i vår kropp og tilværelse. Det er kanskje ikke mange som har tenkt på at tarmen kan settes i forbindelse med depresjoner, allergier, til og med Alzheimer og mye mer – så det er verdt å sette seg godt inn i hvordan denne fungerer og ikke minst bør man stå på god fot med dette organet – skal man føle kroppslig harmoni og  leve et godt liv. Dette er en bok alle kan ha godt av å lese … i hvert fall har kroppen godt av at vi leser den. Anbefales.
Bere det å lese innholdslisten, motiverer til å studere denne boken nærmere - for her er det litt av hvert av interesse:

Jeg skal så absolutt ikke referere alt innholdet i denne, men jeg trekker frem noe av det jeg fant spennende under lesingen - og det bør også nevnes at boken er rikt illustrert med ganske spesielle tegninger - de er både informative og morsomme. 
Morsomme illustrasjoner gjennom hele boken
Og vanskelige begreper og faguttrykk er gjort folkelig tilgjengelig av forfatteren - det kan ikke ha vært helt lett å oversette dette til norsk - men jeg synes dette har vært vellykket.
Joda, boken er veldig morsom og veldig popularisert, mange vil kanskje mene det er "litt på grensen" – men den makter i hvertfall å formidle vitenskap slik at de fleste kan fordøye dette med letthet. Vi følger maten fra prosessen i munnen med spytt, og alle prosessene videre til avfallet kommer ut. Mye vil kanskje være nytt og merkelig for leseren, eller det er ”fenomener” man aldri har tenkt over.
Her får vi også beskrivelse av ”det som kommer ut”, og alle varianter av dette – og var det noe man ikke visste om ”skitt” fra før, så ble man nok klokere her, etter å ha lest side 81-88.
(Og at man sitter på rett måte når man kvitter seg med avfallet, blir også nøye forklart – noe som opptok mine to yngste barnebarn 4 og 8 år veldig, de spurte litt rundt i familien om dette, "hvordan de satt" – boken Sjarmen med tarmen var de i det hele tatt veldig opptatt av)
Og plages man av sure oppstøt, er det lurt å kikke nøye på side 106-111.
Forstoppelse er vel også en ganske vanlig plage – her er det mye å bli opplyst om – fra side 122ff - og at 95% av seratonin  i kroppen produseres i tarmen, nei, det visste jeg ikke.
Noe av det jeg fant mest interessant, var kanskje dette med bakteriefloraen i tarmen – det var spennende å lese om alle de "effektive" bakteriene som finnes  og at tarmbakterie-floraen er så viktig for harmoni og balanse i kroppen vår – og nå vet jeg at 95% av mage-tarm-bakteriene er "snille" bakterier – de kan til og med hjelpe til å regulere kolesterolnivået vårt – (men det finnes noen ”slemme” også da – som salmonella og helicobacter pylori (den har jeg faktisk kjennskap til selv, at den førte til magekatarr og antibiotika-kur) -  og antibiotika brukes mot disse, men boken understreker det som de fleste vet nå – at antibiotika bør brukes med forsiktighet.
Noe jeg savner i boken? - Ja, et stikkord-register hadde vært fint….
Men ellers er denne topp – spennende og viktig lesing. Og det forskes videre på dette viktige feltet – så det kommer sikkert enda mer nyttig lærdom om tarmsystemet vårt – viktig forskning som har stor betydning for bekjempelse av mange alvorlige sykdommer.

Konklusjon: Kunnskap på en morsom og lærerik måte - en bok man ikke bør gå glipp av. Anbefales
Terningkast: 5


 Videoklipp - Giulia Enders:
 

Andre bloggere som har omtalt denne:
Anita i Artemisias Verden