Sunday, 8 January 2017

Tanker om bok - Gunnar Staalesen: Storesøster


Tittel: Storesøster
Forfatter: Gunnar Staalesen
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 320
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim
ISBN/EAN: 9788205495654
(Lesereksemplar fra forlaget)

Jeg brukte også Lydfil fra Lydbokforlaget, spilletid 8timer 43 min. ISBN Lydfil: 9788242163837, meget god innlesing av Lasse Lindtner

Gunnar Staalesen - Foto:Helge Skodvin - Fra Gyldendal Forlags side

Omtale fra forlaget:

Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.
Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.
Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.

Mine tanker om Storesøster:

Krimserien om Varg Veum ser ut til å nærme seg tjue romaner nå, fra den første kom i 1977 - og forfatteren har antydet at det kommer flere - Varg Veum begynner å dra litt på årene, men han har jo også en sønn som kan overta "yrket"

    Bukken til havresekken (1977)
    Din, til døden (1979)
    Tornerose sov i hundre år (1980)
    Kvinnen i kjøleskapet (1981)
    I mørket er alle ulver grå (1983)
    Svarte får (1988)
    Falne engler (1989, Bokhandlerprisen)
    Bitre blomster (1991)
    Begravde hunder biter ikke (1993)
    Skriften på veggen (1995)
    Som i et speil (2002, Rivertonprisen)
    Ansikt til ansikt (2004)
    Dødens drabanter (2006)
    Kalde hjerter (2008)
    Vi skal arve vinden (2010)
    Der hvor roser aldri dør (2012)
    Ingen er så trygg i fare (2014)
    Storesøster (2016)


Ser ut som det er mye jeg har gått glipp av her - ettersom hans siste Varg Veum bok er den første jeg leser i serien......

Og jeg fant den både velskrevet og strukturert og i tillegg opplevde jeg en gjenkjennende beskrivelse av lokaliteter i Bergen - slik jeg husker det fra besøk der i Saudalskleivane i Mjølkeråen og andre steder….., (Haugesund er han også innom - det fikk meg til å gjenoppfriske besøk der i gamle dager.)
Det er "forfriskende" når krim-forfattere skriver romaner med bakgrunnsteppe fra hjembyen sin - og det var på tide at jeg stiftet bekjentskap med en krim-forfatter fra Bergen også, min egen hjemby Trondheim har fått god dekning av krim-forfattere som Fredrik Skagen, Jørgen Brekke, Roar Ræstad, Jan Boris Stene - for å nevne noen.
"Storesøster" starter med privatetterforsker Varg Veum som får sitt oppdrag av en "ukjent" storesøster, Norma Johanne Bakkevik -   hennes guddatter Emma er plutselig blitt borte - og samtidig med oppklaringen av en forsvunnet ung studine, støter Varg på et mysterium i høyeste grad angår hans eget liv. Her utspilles flere familie-temaer og familie-relasjoner. Vi hører om ulykkelig oppvekst og fraværende fedre, ungdommer i desperat leting etter mening i livet - en leting som også kan føre dem til tragiske avgjørelser når det gjelder eget liv, seksuelle overgrep som fører til livsvarige traumer - ja, dette er noe av det realistiske alvoret som blir tatt opp i "Storesøster".  Et annet tema er skildring av MC miljø fra den mest negative siden - sikkert realisme i dette.
Staalesens gode evne til å beskrive miljøer og mennesker, gjorde dette til en positiv lese-opplevelse - Varg fremstår som en sympatisk etterforsker der vi formelig følger han fra dør til dør når han må drive oppsøkende virksomhet for å forfølge spor og sette sammen puslespillet for å løse saken med den forsvunne ungpiken - her er det forresten flere storesøstre med i fortellingen og flere brødre som blir viktige etter hvert som historien utvikler seg - og fortid og nåtid (som her er 2003) knyttes logisk sammen -  men her skal jeg ikke røpe noe som tar bort spenningen.  
Mitt første møte med Gunnar Staalesen var faktisk på Gyldendals høstmøte 2016 i Trondheim - jeg leser jo litt kriminalromaner innimellom de andre romanene og faglitteraturen jeg leser - og når jeg ser hans meritt-liste i Wikipedia, på Gyldendals forfatterside og forfatterens hjemmeside - er det litt rart at hans siste roman Storesøster med helten Varg Veum,  ble den første jeg leser av han. (En kuriositet som også tilsier at jeg burde ha lest en Varg Veum- roman langt tidligere: Som ganske ung, rundt den tiden Gunnar Staalesen debuterte, var jeg faktisk tilfeldigvis invitert til et middagsselskap hos hans far - som var stolt over sønnens forfatterdebut - dette fikk vi mimret litt over da jeg snakket litt med han på Gyldendals høstmøte)
Jeg hadde forhåndstanker om hvordan Staalesens krim-bøker ville være - men lettet og positivt overrasket ble jeg da forhåndsbedømmelsen ikke holdt helt stikk - Storesøster var ikke preget av vold, brutalitet og råskap som jeg hadde tenkt Varg Veum var eksponent for. Jeg liker (bare) krim med mening og krim med spenning uten unødig råskap og "fråtsing" i voldelige scener. Og plottet bør også omhandle meningsfylte temaer - og her var temaene både interessante og viktige - Storesøster ble en god og positiv lese-opplevelse, og jeg leser gjerne flere Varg-Veum-bøker.
Terningkast: 4+
 

Andre som har blogget om Storesøster:
Intervju med forfatteren - Dagsavisen

Fra Gyldendals høstmøte i Trondheim - Mona B. Riise
- Gunnar Staalesen - Jørn Lier Horst - Foto:RandiAa©

Thursday, 5 January 2017

Tanker om bok - Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet

Foto:RandiAa©
Tittel: Historia om det tapte barnet
Originaltittel: Storia della bambina perduta
Forfatter: Elena Ferrante
Forlag: Samlaget
Oversetter: Kristin Sørsdal
Språk: Nynorssk
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 572
Serie: Napolikvartetten
ISBN: 978-82-521-8880-6

Jeg brukte både papirutgaven fra Samlaget og lydfil fra Lydbokforlaget, utgitt 05.10.2016, spilletid 17timer 20min, ISBN Lydfil: 9788242163769, vakkert lest på nynorsk av Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Ei kraftfull avslutning på historia om eit livslangt vennskap
Dette er den fengslande historia om to kvinner, den briljante, boklærde Elena og den lidenskaplege, ubereknelege Lila. Begge er no vaksne og har store drama i livet bak seg. Begge slost ein gong for å komme seg vekk frå strøket der dei vaks opp – eit nabolag prega av vald og ufridom.
Elena har gifta seg, flytta til Firenze, stifta familie og gitt ut fleire kritikarroste bøker. Men no har ho komme tilbake til Napoli for å vere saman med mannen ho alltid har elska. Lila, derimot, har aldri lykkast med å frigjere seg frå Napoli. Ho har blitt ein suksessrik bedriftseigar, men nærkontakten med den verda ho alltid har tatt avstand frå, set ho på prøve. Men Lila er ustoppeleg, uregjerleg, uforgløymeleg!
Med Napoli som bakteppe, ein by like forførande som han er farleg, i ei verd i dramatisk endring, er historia om eit livslangt vennskap fortald djupt ærleg og med ein briljans som saknar sidestykke. Dei fire binda i denne serien utgjer ei lang og eineståande historie som lesarane vil vende tilbake til igjen og igjen, og som Elena og Lila sjølve vil dei kvar gong oppdage nye ting.
Den fjerde og avsluttande boka i Napoli-kvartetten stadfestar attesten New York Times har gitt forfattaren Elena Ferrante: «ein av vår tids største romanforfattarar».
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Mine tanker om Historia om det tapte barnet - moden alder - alderdom:

Noen betraktninger rundt forfatteren: Det vi vet om pseudonymet Elena Ferrante er at hun/han er født i Napoli og har gitt ut flere anerkjente romaner siden debuten i 1992 - men det var først med Napolikvartetten at den internasjonale berømmelsen kom. Forlaget kjenner identiteten, men ellers er det fortsatt en hemmelighet. Det kan være flere grunner til at denne forfatteren har foretrukket "å skrive anonymt" - hva enn grunnene er, må jeg si det var et ganske genialt trekk når det gjelder disse bøkene. Litterært sett er det kanskje ikke så positivt, at mange både innen media og leserskaren, har vært mer opptatt av spekulasjonene rundt "Hvem er Elena Ferrante" en å nyte hennes Napoli-kvartett romaner.
Men suksess har serien hatt og penger har den vel innbragt til forlagene  - 1700 sider er oversatt til et levende nynorsk av Kristin Sørsdal, noe som også tjener det norske sidemålet - Sørsdal er vel også en av initiativtakerne til at dette ble en norsk boksuksess - hun ble tiltrukket av Napoli og så var det gjort - Og nå er Napoli-kvartetten fullkommen:

Den fjerde boken i Napoli-kvartetten er lest forlengst  - den kom som et antiklimaks - jeg både likte den og på samme tid ble jeg litt skuffet over slutten - den ble liksom ikke helt avsluttet - slik jeg følte det da. Jeg skal ikke gjengi særlig mye av innholdet - jeg prøver bare å rekonstruere tankene mine og følelsene da jeg leste denne - en god stund siden nå.
I denne siste boken er det en god del som blir avklart - og mange spørsmål blir besvart. Nå fikk jeg langt klarere forståelse av hovedpersonene Elena (Lenu) og Lila og deres felles "venn" Niro - Jeg hadde forestilt meg at de to venninnene ville "smelte" mer og mer sammen til én person - for å si det slik - men her trer karakterene tydeligere frem som selvstendige enkelt-individer. Og vi har fulgt deres forunderlige hat-kjærlighets vennskap gjennom disse bøkene - fire bøker som for meg fortonte seg bedre og bedre utover i Elena Ferrantes nærmest maniske skriveprosess.
Handlingen og spenningen strammes mer til i dette siste bindet - Napoli med alt det som foregår der er fortsatt bakteppet - vi har fulgt utviklingen i fremskritt, men også i kvinneundertrykkelsen, politikkens råskap og korrupsjon, klassekampen, og Elenas "svik" når hun streber seg opp fra fattigdommen til en fremgangsrik og godt betalt forfatter, mens Lila har kjempet sin kamp på en annen måte - kanskje vært mer tro mot seg selv og det hun hele tiden har stått for -  jeg syntes denne siste boken ble enda mer engasjerende fordi det var de tre hovedpersonene (eller først og fremst de to venninnene) som var det altoverskyggende fokus - dukkene deres som vi traff i bok en og som etter hvert forsvant dukket også opp til slutt - og virket som et ganske sterkt symbolsk image

Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken  "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med. Lila på sin side har et trygt samboerskap på mer eller mindre vennskapelig basis med Enzo - og etter å ha vært geografisk adskilt noen år, flytter Elena tilbake til Napoli, byen Lila har vært "trofast" mot hele tiden. Hun har suksess i yrkeslivet, men forlater en trygg mann for sin store besettelse Niro Sarratore, og de to døtrene hennes kommer nok heller ikke alltid i første rekke hos henne - faktisk er det Lila som trår til og hjelper når kaoset er størst hos Lenu.
Som tittelen sier er også et barn sentralt i denne boken - det er en vakker og spennende historie, - jeg skal ikke røpe hvilket barn det er og tragedien som ligger i dette - samtidig som det er en reell historie, om et tapt barn - så ligger det også mye symbolikk her - barnet kan ha en dobbel betydning (vennskapet deres? identiteten deres fra barn til alderdom?) - og hvor ble det av "barnet"?
Lenu blir på en måte enda sterkere knyttet til Lila - og Elenas forfatterskap blir nok en gang hjulpet frem av forholdet til venninnen - hun overtar notater og dagbøker fra Lila - og bruker venninnens liv når hun skriver, og det uten Lilas tillatelse. Historien om "Et vennskap" blir til - det er både en vakker og en tragisk historie - denne delen synes jeg er noe av det fineste i boken. Elena setter sin egen suksess foran vennskapet til Lila - hun bruker hennes liv for å fremme sin egen karriere - dette snur vel litt på det synet leseren har på Elena fra starten av bokserien - og sympatien blir enda større for Lila, hennes liv, problemer, og tragedie - Lila er nok den viktigste og mest interessante (hoved) personen i denne serien….hun var den "briljante" - hun viste også at hun kunne skape seg en karriere om hun ville, både når det gjaldt nyskapning innen data-teknologien og som forretnings-leder.
"Mysteriet" fikk vi allerede i bok en "Mi briljante venninne" - det var Lila som var forsvunnet - og når vi kommer til veis ende, er så mysteriet løst? Er Lila kommet til rette? Og er livene til disse to "sammensveisede" venninnene falt på plass? Er identitetene deres stabilisert? Eller er det mer som er blitt borte eller forsvunnet enn det tapte barnet? - For de som enda ikke har lest denne siste romanen i Napoli-kvartetten: Noe av svarene finnes der etter hvert - om man funderer eller filosoferer så kommer man kanskje nærmere en "oppklaring" eller forståelse - om man ikke kommer til full klarhet i eksistensen eller sameksistensen til disse to venninnene - så er det vel kanskje fordi livet ofte er uutgrunnelig - ikke alle valg man gjør, eller handlinger man utfører i livet kan forklares eksplisitt alltid - slik er det vel her også - det ligger en mystisisme over denne roman-serien - og det er vel kanskje det som gjør den så spennende ......
Vi får kanskje en anledning til å skjønne enda litt mer når en TV-serie på 32 episoder kommer.

Og forfatteren får vi en sjanse til å møte igjen med en ny bok - Svikne dagar som kommer våren 2017

Terningkast:5

Andre som omtaler denne i bloggen sin:

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

Tuesday, 3 January 2017

Tanker om bok - Edvard Hoem: Land ingen har sett

Tittel: Land ingen har sett
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Serie: Familien frå Rekneslia
Først utgitt: 15.11.2016
Spilletid: 10:27:48
ISBN Lydfil: 9788242163974
Målform: Nynorsk
Sjanger: Romaner
Innleser: Edvard Hoem


Papirutgaven er gitt ut på Oktober Forlag  2016,  412 s.  ISBN 978 82 495 1691 9
Jeg brukte både
boken fra Oktober Forlag  og lydfil fra Lydbokforlaget (interessant når forfatteren selv leser)

Omtale fra forlaget:

Brørne Eilert og Anton Edvard sender brev til kvarandre over Atlanteren eit par gonger i året. Dei arbeider hardt for å bli gjeldfrie. Ute i verda rasar den første verdskrigen, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten.
I Romsdal driv Anton Edvard ein gard som er for liten til å dekke utgiftene hans. Om vinteren er han med på fisket frå fiskeværet Bjørnsund, det er eit nådelaust slit som kan gi stor forteneste. På Alberta-prærien blir Eilert tvinga til å dyrke opp eit stadig større område for å auke kveiteproduksjonen da prisane fell ved krigens slutt. Den etter kvart store familien til Eilert blir råka av ei ulykke som snur opp ned på alt.
Den opprørske Gjertine kjem til eit vegskilje i livet og legg ut på si siste store reise til Ravenscrag i Saskatchewan. I Molde blir systera Serianna eit anna menneske på grunn av sorga som mannens død påfører henne. Ho snakkar med slåttekaren som om han framleis var i live.
Land ingen har sett er den tredje romanen i den store krøniken om Knut Hansen Nesje og slekta hans. Med poetisk kraft levandegjer Edvard Hoem historia om dei eventyrlystne menneska som reiste over Atlanteren for å bygge eit nytt samfunn, og dei hardt arbeidande menneska som valde å bli heime for å skapa framgang og betre tider på Norges jord.

Edvard Hoem - Foto:Paal Audestad - fra forlagets side
Om forfatteren

Mine tanker om Land ingen har sett:

Når man har lest Edvard Hoems to første bøker av denne slekts-krøniken (Slåttekar i himmelen - 2014 og Bror din på prærien - 2015), er man blitt så hektet på å følge denne familien videre, at man har utålmodig ventet et år på å få høre nytt om disse menneskene som man nesten har begynt å føle nærhet til.
I denne tredje boken i serien kommer vi nærmere vår egen tid  - det er tiden rundt første verdenskrig - årene fra ca 1912 til 1927, og vi følger Hoem familiene bosatt på ulike steder - Dakota i USA, Alberta i Canada (Norsk-canadiere) og Molde og Nordvestlandet i Norge.
Jeg skal ikke begi meg ut på å gjengi for mye av handlingen i romanen, (se linker til slutt, der finner man noe mer om handlings-innholdet hos to andre bloggere)
Men kort oppsummert står dette sentralt:
De to brødrene Anton Edvard og Eilert står sentralt i historien - og de står sentralt i hverandres liv, selv om de ikke fikk vokse opp sammen - Eilert ble den som dro og frister lykken i Canada, og Edvard Hoems farfar Anton Edvard driver gård hjemme - der han som barn ble  "gitt bort" til en onkel som ikke hadde arving. Småbruket Hoemsbakken er lite og endene møtes ikke uten at han forlater familien og drar på fiske innimellom. Og vi hører at han og Berit Anna i 1917 får en sønn som han oppkaller etter Knut Nesje, slåttekaren vi hørte om i første bok av "slektskrøniken" - han som ble far til Edvard Hoem.
Disse to brødrene greier å holde et nært forhold, selv om avstanden er stor og brevene er bare et par i året.
Det er interessant å følge begge i slitet og nøysomheten og ærgjerrigheten med å skape velstand i den gården de forvalter. Begge er godt forankret i sin kristne tro - og dette gir dem vel en slags mening og trøst når slitet er som verst. Og begge jobber hardt for å skape levelige forhold for en stor barneflokk, og også med tanke på å sikre sin egen alderdom
Eilert venter tålmodig på at livet på prærien skal bli enklere og bedre - samtidig "mister" han etter hvert noe av norskheten sin - men han legger grunnen for sine etterkommere som han skjønner vil bli "naturalisert" i det nye landet. - Han kom seg ikke hjem til morens begravelse - men i slutten av denne tredje boken følger vi han som enkemann på en spennende visitt til Norge, han tar seg også tid til å ta veien om sin bror Bastian Georg i København - (han hadde rømt i 1916 fordi han var militærnekter)
Vi får også følge den gryende velstandsutviklingen både blant nybyggerne og de som strevde hjemme. Gårds-maskinene kommer etter hvert - og Eilert er ikke lite stolt når han kan skaffe seg en bil.
Det er en vemodig slektskrønike som nok er av allmenninteresse - det er utrolig mange i Norge som kan finne en del av slekten sin "over there"  - Slik blir Edvard Hoems slektskrønike noe vi kan identifisere oss med og lære noe av.
(Da jeg begynte med slektsforskning for en del år tilbake, fant jeg plutselig ut at jeg hadde slektninger både i USA, Canada, England og New Zealand - det var brødre/søstre av oldeforeldre som hadde dratt - på en gammel web-side har jeg noen fjerne slektninger som gir sin historie - Se:"Another Story")
Likevel må nok "Et land ingen har sett" sies å være av spesiell interesse for Edvard Hoems slekt.
Gjennom en fin sammenveving av diktning og fakta levendegjør han livet for mennesker som ble igjen i fødelandet og for de som fristet lykken og forlot gamlelandet - dette er mesterlig skildret, det var slit og arbeid, savn og lengsler både blant "hjemmesitterne" og amerikafarerne - når de først hadde forlatt hjemlandet, ble det ikke så enkelt som det er i dag, å ta en liten "svipptur" for å besøke gamlelandet - ikke en gang når det var begravelse av nære slektninger, kunne man få tatt turen "hjem" igjen.
Dette er en roman-serie som blir en slags kultur-arv for leserne - det er spennende å lese om "de gode gamle dager" som var alt annet enn gode for størstedelen av befolkningen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - det var gode grunner til å forlate landet for en stor del av befolkningen som ville søke lykken der de trodde den var, og det var gode grunner til å bli igjen i Norge og slite og streve og alltid håpe på at bedre tider ville komme - og det gjorde det jo også - vi kan takke forfedrene for den velstanden de la grunnlaget til for oss som lever i dag. 

Les og vær stolt av forfedrene....og så venter vi på fortsettelsen - Edvard Hoem sier det kommer flere bøker i serien.

Terningkast:4 (+)


Mer om innholdet i disse bloggene:
Tine
Rose-Marie


Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett

Monday, 19 December 2016

Tanker om bok - Terje Wangberg: Småfolk i drømmeland

 
Tittel: Småfolk i drømmeland
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag: Ulmapress Riga
Layout: Egenbokforlaget Saeculum
Språk: Bokmål
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 124
ISBN: 9788283000122

Forfatterens "utrop" om boken

Mine tanker om Småfolk i drømmeland:

Nye toner - eller rettere sagt ny genre fra Terje Wangberg - historiefortelleren forteller for barn denne gangen, og det ser da ut til at han takler den lesekretsen også - Her har han samlet tjue små fortellinger med ulike temaer, alle med barn som hovedpersonen. Fortellermåten er nært opp til den muntlige tradisjonen.

Terje B. Wangberg henvender seg til besteforeldre, mammaer og pappaer, onkler og tanter og andre som vil lese for barna - for Småfolk i drømmeland egner seg til høytlesing - forfatteren legger vekt på at det å lese for barn skaper en fin kontakt mellom barna og de voksne - han sier videre at man også "kan flette inn opplevelsa fra … egen barndom. For akkurat det like ongan svært gjerne å hør på."

 Her er innholdslisten:
Jeg likte spesielt godt den første fortellingen om Aksel som grudde seg litt for å begynne på skolen, men så hadde han en fin drøm om natten - han var på en tur til månen  (Måneturen s.7-17) - "Aksel var både glad og lykkelig, da han på morgenen våknet under den gode dyna i sin egen seng med at Mor sa: Nå må du stå opp, Aksel.
Han gledde seg til å begynne på skolen - og til å fortelle om nattens romfartsreise - tur retur Månen" (s.11)

Språket er enkelt og muntlig,(når det gjelder språklig utforming, kan det sies at boken kunne vært litt grundigere "språkvasket - skal ikke uttale meg nærmere om dette, for som muntlig opplesing fungerer "språkdrakten" greit - Wangberg har sin egen, spesielle språkføring med noe preg av trøndersk 1950-årene - at ikke det språklige er helt perfekt, blir faktisk oppveid av stor fortellerglede og forteller-talent.
Hver av de tjue drømmefortellingene har en søt liten illustrasjon som passer til teksten. Og temaene varierer - innholdet er "ufarlig" slik at det ikke vil skremme noen før sengetid. Vi er på sirkus (Sirkusliv - s.12) - og Jenny får møte kongelige (s.18) og Martins drømmereise går til bondegården (Bondegårdsbesøk s.24)- og Heidi lærer noe om brann og forsiktighet med fyrstikker (Brannutrykning s. 30) Og Julenissen kan man også møte i drømmeland,og jenter kan også sparke fotball - det hører vi om i den fine fortellingen om Oda som ble fotballspiller (s.72) - Ikke alle er kanskje kjent med "trikken" - i Trikkekonduktør Embret (s.100) møter vi både hest og trikk i Munkegaten (og her kan man mimre litt om trikkens glansalder i Trondheim) - sikkert og visst - det er mangt og mye "småfolk" kan møte på i drømmeland - disse små, søte historiene kan også være en innfallsport til å snakke med barna om fine drømmer de har hatt -
Terje Wangbergs historier skulle i hvert fall ikke fremkalle mareritt hos noen - litt gammeldagse er de i form og tone - "fin gammel årgang" vil jeg si - (besteforeldre vil nok kjenne igjen denne fortellerstilen) - men hvorfor skal alt være så moderne og data- eller TV-relatert da? - Her får vi litt motvekt til det mange barn til daglig sysler med - dataspill og alle mulige tekniske leketøy og flimrende skjermer....
(Og merkelig - etter å ha lest gjennom boken i de første nattetimene, hadde jeg noen rare drømmer selv - ikke mareritt heldigvis - les i vei og drøm søtt.....)

Terningkast:4

Andre bøker av Terje Wangberg:

Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg 
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje  Wangberg
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg

Monday, 28 November 2016

Tanker om bok - Åsne Seierstad: To søstre

To søstre av Åsne Seierstad - Kagge Forlag - Foto:RandiAa©
Tittel: To søstre
Forfatter: Åsne Seierstad
Produsert av: LBF
Først utgitt: 28.10.2016
Spilletid: 15:19:05
ISBN Lydfil: 9788242163783
Målform: Bokmål
Sjanger: Samfunn og historie
Innleser: Ane Dahl Torp

Papirutgaven er utgitt på Kagge forlag, 2016, ISBN: 9788248916826 - 491sider - jeg brukte både  papirutgaven - (lesereksemplar fra Kagge forlag), og Lydfil fra Lydbokforlaget.

Åsne Seierstad -  Foto:Sturlason
Åsne Seierstad kombinerer på en utmerket måte å være både forfatter og oppsøkende journalist. Hun kom selv sterkt i medias "søkelys" med sakprosa-boken Bokhandleren i Kabul i 2002. Den fikk også stor oppmerksomhet internasjonalt, den kom blant annet på bestselgerliste i New York Times.
Gripende er også boken En av oss som hun skrev etter 22.juli-2011-tragedien i Norge. (Omtalt i Reading Randi)

Mer om Åsne Seierstad 

Omtale fra forlaget:

To søstre
Historien om to ungjenter fra Bærum som reiser til Syria og en desperat far som forsøker å finne dem.
En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria. På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS).
Dette er bare starten. I To søstre går Åsne Seierstad, den bestselgende og kritikerroste forfatteren av Bokhandleren i Kabul og En av oss, løs på et av de viktigste og mest kompliserte spørsmål i vår tid. Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom oppvokst i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila? 
Som få andre makter Åsne Seierstad å komme tett på personene hun skriver om. To søstre er både historien om jentene som dro, et land i krig og om en familie som splintres. Det er også en fortelling om oss, i Norge i dag.

Mine tanker om To søstre:

Sjelden har en bok rystet meg så mye - jeg trodde jeg visste noe om det som foregikk i verden, og noe om islamsk ekstremisme - men her fikk jeg noe som åpnet øynene mine, noe som ga meg noe å tenke på.
Måten Åsne Seierstad skriver på virker så objektiv, så reflekterende og så kunnskapsrik og overbevisende. Boken To søstre er et grundig, gjennomarbeidet "prosjekt" - i etterordet "Slik ble boken til" redegjør hun for hvordan hun har arbeidet med dette stoffet.
Dette har blitt en viktig bok - for skole, for foreldre for politikere ja for vårt samfunn i det hele tatt - denne kunnskapen Åsne Seierstad har samlet her, bør komme ut til flest mulig, uansett etnisk bakgrunn, religiøst eller politisk ståsted.
Boken bør skape debatt og den bør skape handling -hva kan vi gjøre for å forhindre at "normale" ungdommer kommer på slike ville veier som beskrives her.
Hvorfor forakter de Norge? Hvor har de "lært" å forakte Norge? Hvorfor tar de avstand fra "det norske"? Hvorfor velger de å tro at det "virkelige livet" er det neste livet? Her er det mange spørsmål man sitter igjen med etter å ha lest boken - kanskje Åsne Seierstad kan møte jentene og få svar på noen av spørsmålene som denne boken reiser.
De to søstrenes far Sadiq må beundres for sitt ståpå mot for å redde døtrene - men det var jo mer idealistisk enn realistisk, og slik han er beskrevet i boken så fremstår han som ganske naiv og ustrukturert og ikke helt sannferdig person, men dette kan jo være noe som er skapt av situasjonen enn hans kulturelle bakgrunn.
Litt trist er det også å se at Sara, jentenes mor finner seg så dårlig til rette i Norge at hun for en periode velger å ta med seg de to yngste barna og bosette seg i Somalia med "storfamilien" der for en stund.
Man forundres over at disse to søstrene kunne skjule dette for foreldrene så godt hele det året hvor de la planene om å dra til Syria - Slik kan kanskje boken gi et varsel om ikke å være for blåøyd - et varsel om å se de små tegn som kan hindre at slike "katastrofer" skjer.
Hvor overveid og gjennomtenkt det er av de to søstrene at det er dette de vil, at dette gjør de frivillig - det er noe man også kan stille spørsmålstegn ved - men i bokens fremstilling virker det som det er deres gjennomtenkte valg - slik kommer det i hvert fall frem gjennom det fem-minutters korte møtet faren fikk med dem i et telt i Syria og gjennom den kommunikasjonen de hadde med sin bror Ismael.
En lærdom faren mener å ha tatt av dette er at foreldre, skole og andre bør skaffe seg mest mulig kunnskap om radikalisering av ungdommer - slik at de kan stoppes, eller ledes inn på en mer fornuftig vei før det er for sent.
Når Sadiq leser den første mailen fra døtrene etter at de er dratt, forstår han ingen ting, han er helt uvitende om det som har foregått og oppfatter det i første omgang som en spøk (boken s. 20-21)
"Vi ber om tilgivelse for alt vondt vi har gjort dere…. Rett og rimelig at vi gjør alt for ALLAH swts skyld og er takknemlige oven for det han har gitt oss ved å følge hans lover, regler og befalinger. (s.20) Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. Vi vil så gjerne hjelpe muslimene og den eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem er ved å være med dem i deres lidelser og gleder. Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan.(s.21)
Søstrene har vokst opp i Norge fra de var 3 og 6 år, gått i barnehage og norsk skole, bodd i Bærum og hatt venner og et trygt miljø og nytt godt av alle samfunnets goder i livet sitt - og oppført seg som helt vanlige norske barn og ungdommer. Faren Sadiq som har flyktet fra borgerkrig og grusomheter i Somalia, ser ut til å verdsetter dette, mens jentenes mor har vanskeligere for å "godta" det norske - det er hun som sender jentene til koran-skole - kanskje er det her den første radikaliseringen starter (?) - Ayan, den eldste endrer seg gradvis, blir engasjert i Islam Net og praktiserer sin religion ganske strengt etter hvert - og "forlanger" å få gå i nikab på skolen også - hun får med seg sin yngre søster Leila - mens broren Ismael ser ut til å "berge unna" denne radikaliseringen.
De ender altså som IS-bruder i IS-kalifatet og føder barn begge to, og har det slik de ønsker -
Sadiq er der og setter i gang et "dobbeltspill" med syriske hjelpere og norsk sikkerhetspoliti og norske media-journalister, store lån tar han opp for å finansiere det hele - og kommer ut for arrestasjon og et grusomt fengselsopphold i døds-celle - en dramatisk, forferdelig historie - om den er sann, og Åsne Seierstad har vel bare Sadiqs ord på dette - Men det er kanskje ikke usannsynlig at Sadiq har opplevd dette som skildres i boken.
Letingen og turene til Syria gir ikke Sadiq døtrene tilbake - de lever forhåpentligvis i beste velgående fortsatt - begge gift med IS-soldater som skal grunnlegge det store muslimske kalifatet - Ayan med en eritreer vokst opp i Bærum og Leila med en eventyrer og ekstrem jihadist fra Storbritannia. IS-soldatene trenger konene til å føde barn og nye soldater, og de trenger konene for alt styr og stell i hjemmet. Vi kan bare undres over at faren ikke så noen av disse tegnene på forhånd  - til og med et IS-flagg har Ayan etterlatt seg i sine private små gjemmer i Norge - han velger å tro at de bare er hjernevasket og at det ikke er deres egen frie vilje som får dem til å leve livet slik de gjør nå.

Åsne Seierstad har brukt flere kilder til denne boken, men front-figuren og den viktigste samarbeids-kilden ser ut til å være Sadiq, jentenes far  - men også venninner av jentene, lærere, sosiale media har bidratt - mens "hovedpersonene" selv, de to søstrene ikke har uttalt seg direkte - vi finner en del indirekte fra dem i form av mailer og skole-stiler og Messenger på FB og lignende
Jeg ble egentlig positivt overrasket over at To søstre ble så mye mer enn historien om disse to jentene. Her fikk jeg innblikk i historien om islam i moderne tid, om radikalisering og det "moderne" kalifat, om "geriljakrigføring" og IS sin opprinnelse og aktivitet - om ungdommers "drømmer" om å opprette en slags ny verdensorden med radikal-islam i sentrum.
Åsne Seierstad får åpnet øynene våre slik at vi kanskje ser klarere hva som skjer rundt oss - på nettet, på sosiale medier, i moskeene, i ungdomsmiljøene - spesielt blant innvandrer-ungdommer som ikke helt finner fotfeste i det norske samfunnet. Vi må kanskje også prøve å finne ut mer om hvorfor noen som har vokst opp i trygge omgivelser i det norske samfunn "løper over" til radikalismen (de to søstrene), mens andre vokst opp på samme måte tar avstand fra dette (Ismael, jentenes bror) Det er å håpe at vi  - politikere, lærere, foreldre og "vanlige" samfunnsborgere kan nyttiggjøre oss lærdommen vi finner i To søstre, slik at vi kan skape et tryggere og bedre og mer meningsfullt samfunn for unge "ekstremist-spirer" - at vi SER og hjelper før det er for sent - det ser nesten ut som det er for sent når det gjelder disse to søstrene, men kanskje kan historien virke avskrekkende på andre….

Konklusjon:
Temaer som berøres - blant annet: Ungdom og radikalisering - foreldre-barn kommunikasjon - skole-foreldre-kommunikasjon - samspillet etniske minoriteter og det norske samfunn
En bok til å dra lærdom av. Velskrevet, systematisk og klar. Spennende, men også skremmende og sjokkerende - den reiser mange spørsmål, spørsmål som det er viktig at man prøver å finne svar på  - det norske samfunn ønsker ikke at ungdommer skal ta katastrofale valg og forlate et trygt og godt samfunn for å dø for voldelige ekstreme organisasjoner .

Dette er en modig og viktig bok - det gjør at jeg gir den et pluss, og ender på terningkast:6

Utfyllende materiale:
Andre som har blogget om boken:

Interessant video fra NRK Dagsnytt 18
Publisert 25. nov. 2016 - "Er det rom for konservative muslimer i Norge?"
Forfatter Åsne Seierstad forteller om det IS kaller «gråsonen». Ifølge Seierstad innbefatter denne kategorien de moderate muslimer, de sekulære muslimer, de som IS kaller forrædere og hyklere og ikke minst de som ikke er muslimer. Fahad Qureshi, leder for Islam Net blir spurt om han også faller innenfor denne gråsonen og videre blir han konfrontert med at han er en konservativ muslim og det blir diskutert om det skal være rom for slike som ham i det

 norske samfunnet:
 

Friday, 11 November 2016

Tanker om Birgitta Jónsdóttir - islandsk poet - politiker og aktivist

Birgitta Jónsdóttir - 2011 - Foto:RandiAa©
Kom til å tenke på mitt første møte med denne spesielle islandske damen da hun dukket opp hos Skavlan - fredag 11.11.2016.
Jeg møtte henne første gang på Kapittel 11, Litteraturfestivalen i Stavanger - 
Birgitta Jónsdóttir var et nytt og spennende bekjentskap for meg da -  En allsidig dame fra Island: journalist, poet, parlamentsmedlem, aktivist og med WikiLeak-tilknytning. En modig talskvinne for ytringsfrihet og et åpent samfunn. Egen blogg-side har hun også. Her leser hun egne dikt en suggererende opplevelse.
Da Birgitta kom på TV hos Skavlan i kveld fikk det meg til å tenke på mine tidligere møter med denne spesielle og fryktesløse damen. Allsidig er hun også - politiker, aktivist, poet og samfunns-kritiker. Hun er født på Island 17.april 1967 - i 2009 ble hun valgt inn på Alltinget for Borgarahreyfingin. Fra 2013 har hun representert Piratpartiet (Píratar) - partiet ble grunnlagt i 2012 - i 2013 hadde partiet ca 5% av stemmene til Alltinget, men nå har det blitt et ganske stort parti som gjør seg gjeldende.

Det blir sagt at hacker og pirat-politiker Birgitta har revolusjonert islandsk politikk
Birgitta er også kjent for at hun drev et samarbeid med  Julian Assange og WikiLeaks.

Birgitta Jónsdóttir på Kapittel 11 - Foto:RandiAa©
Kapittel 11: Birgitta Jónsdóttir skulle ta opp problematikken rundt "den frie og ubundne journalistikken". Her holder hun det såkalte
"Aftenbladforedraget" - Hun kom med mange tankevekkende momenter, hun pekte blant annet på den vanskelige balansegangen mellom det private og alle spor vi la igjen om oss selv i dagens data-sentrerte verden. "We leave a lot of traces", minnet hun om - hun snakket om web-sites og Facebook og "Internet needs to be tamed". Birgitta var en av de første Islandske poeter med egen web-site.

Birgitta Jónsdóttir hos Skavlan - NRK1
Hos Skavlan i kveld (fredag 11. november 2016) ble det et nokså hissig møte mellom Birgitta og Julian Fellowes (forfatteren av Downton Abbey og Belgravia) - det gikk så langt at hun flere ganger kastet ut "Shame on you!" over Fellowes - Jeg ser hun fortsatt - 5 år etter at jeg traff henne første gang - har den samme glød, idealisme og engasjement som før.
 
Mer på Skavlan her

 

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Når det mørkner

Tittel: Når det mørkner
Forfatter: Jørn Lier Horst
Forlag: Lydbokforl.
Utgivelsesår: 2016
Format: Lydfil
ISBN13 9788242164223
EAN 9788242164223
Genre: Politi og detektiver
Språk: Bokmål
Innleser: Ivar Nergaard


Jeg lyttet Lydfil fra Lydbokforlaget, og brukte også papirutgave fra Gyldendal Forlag,  2016, 224 sider, bokmål,ISBN/EAN:9788205497979

Omtale fra forlaget:


Møt William Wisting som ung mann!
Stavern 1983: Det nærmer seg jul, og snøen faller tungt. William Wisting er nyslått tvillingpappa og en fersk og ambisiøs konstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen.
En vennetjeneste fører ham imidlertid på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det.
Saken skal forme William Wisting som politimann og gi ham en innsikt han vil bære med seg resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.


Foto: Jesper Magerøy - fra forlagets side
Mer info om Jørn Lier Horst:

Mine tanker om Når det mørkner:

Ny Wisting-roman - denne måtte man også få med seg, for å komplementere "serien":
Min lesing av William Wisting-bøkene
En fin tradisjon er skapt med Jørn Lier Horst sin serie om etterforsker William Wisting - men sannelig fikk tradisjonen en "morsom" ny-vri denne gangen.
Det er hovedpersonen Wisting som i "nåtid" 2016 tenker tilbake på sin "novise-tid" i politiet, og sin første viktige sak 33 år tidligere. Så er vi plutselig i begynnelsen av 1980-tallet. (Nærmere bestemt 1983) - Om Wisting er i begynnelsen av sin karriere, så føles det da likevel som han er en moden og rutinert mann.
Da jeg startet på denne ellevte Wisting-romanen følte jeg at det var mye kjent , men også noe som var annerledes.
Innledningen var noe lang denne gangen - det tok bortimot 50 av de 220-sidene før man liksom "kom til saken" - man blir kanskje litt utålmodig av slikt, men jeg gikk og lyttet stort sett, og det var greit for meg at det ikke ble så brått og innviklet helt i starten.
Denne Wisting-boken var kanskje mer interessant enn spennende - og høyst realistisk.
Vi får vite mye om en politimanns hverdag. Både på hjemmefronten og i jobben.
Når saken først begynte å "ta form",  synes jeg ideen var god, spennende  og engasjerende.
Skildringene innimellom var som i de andre Wisting-bøkene detaljrike, så mye hverdagslig prat og detaljer vil kanskje kjede en del lesere, ikke alle er udelt begeistret for slikt detaljrikt "utenomsnakk" - men jeg synes ofte det er disse hverdagslige skildringene som gir romanen et realistisk innhold  - det gir leserne kunnskap om hva etterforskning går ut på, vi får forståelse for at politiarbeidet som oftest ikke er "strake veien" - men det gjelder alltid å finne den rette balansegangen her når det gjelder hvor mye "utenom" man skal ta med .
Skildringene av Wistings familie og "hjemmeområde" synes jeg også er OK - det setter politimannens arbeid i et realistisk lys - og man forstår bedre den klemmen man kan komme i når det gjelder tidsbruk jobb kontra familie.
Som i de andre Wisting-bøkene er også datteren Line med her, skjønt hun har ikke helt den samme hjelpe-rollen i forhold til faren her  - men likevel ser vi tendenser hos Line - hun er den mest aktive og nysgjerrige av tvillingene Thomas og Line (og for oss lesere som liker å møte Line i Wisting-bøkene: når ringen er sluttet, og det siste kapittel skrives 33 år i ettertid - Line er med, i kjent reporter positur) - kona Ingrid er også med slik vi kjenner henne fra andre Wisting-bøker - støttende og forståelsesfull når det gjelder mannens arbeid, samtidig som hun er selvstendig og selvrealiserende.
Tilbake til innholdet - i korthet: Godt og vel halvveis i boken får Wisting sin første etterforsker-sak kastet i fanget - og i forbindelse med denne saken oppnår han også å bli "forfremmet" til etterforsker, og da blir romanen mer spennende også - det var denne Minerva veteranbilen fra 1920 som han og en bekjent oppdaget på en låve  (en slik fin en som til og med kong Håkon har hatt) - så samler han etter hvert opplysninger om denne: brukt i en pengetransport 1925, noen kulehull finnes på den, sjåfør og bil med pengeformuen forsvant sporløst i 1925 - nå begynner et nitidig arbeid med å finne ut mer om dette: Mer om sjåføren, hans familie og bekjente, hvor gikk veien, hvor stoppet han, hvem visste om transporten osv.
Wisting tar oss med på en spennende etterforsknings-runde, her kommer systematikk og tålmodighet godt med - og som vi kjenner han fra de foregående ti Wisting-bøker, gir han seg ikke så lett - Boken avsluttes med litt Wisting-filosofi over hvilke "veier" kriminaliteten i samfunnet hadde tatt på disse 33 årene han hadde vært i politiet. I møte med unge politi-studenter tenker han på sin egen idealisme da han startet sin yrkeskarriere - det var i håpet og ønsket om å "skape en bedre verden" - nå lurer han på om det har vært naivitet - dagens samfunn og kriminalitets-omfang var blitt så grenseoverskridende - men kjenner vi Wisting rett, så bretter han nok opp ermene og går løs på sin neste sak også - man kan da ikke bare gi seg over…… ikke en gang "når det mørkner"
Terningkast:4

Boklansering - Gyldendals høstmøte i Trondheim - Mona B. Riise,
Gunnar Staalesen og Jørn Lier Horst - Foto:RandiAa©

Mine omtaler av Jørn Lier Horst-krim:
Andre bloggere som har omtalt denne:

Monday, 7 November 2016

Tanker om bok - Helene Uri: Hålke

Tittel: Hålke
Forfatter: Helene Uri
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2016
Format: Innbundet
ISBN13 9788205496064
EAN 9788205496064
Språk: Bokmål
Sider: 233

Jeg brukte lydbok fra Lydbokforlaget, utgitt 2016, ISBN13 9788242172341 - flott innlesing av Ingrid Vollan. Jeg lånte lydboken fra biblioteket

Omtale fra forlaget:

Ebba og Karl har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget. Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til å strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne.
Kaffen tar slutt, matskapene blir tommere. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Innestengtheten, isolasjonen, samlivets dynamikk … i løpet av noen vinterdager blir fortidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser farlige og umulige spørsmål:
Hva er kjærlighet verdt?
Hvem eier sannheten om et ekteskap?


Om forfatteren Helene Uri:

Fra Forlagets side
Fra Wikipedia 
Jeg hørte første gang om Hålke på Gyldendals Høstmøte i Trondheim
Mona B. Riise og Helene Uri snakker om Hålke - Foto:RandiAa©

Mine tanker om Hålke:

Innesperret en hel uke på grunn av hålke får det noe aldrende ekteparet god tid til å tenke over hvordan livet er her og nå, eller var i fortid - og kanskje tankene sveiper litt inn på fremtiden også.
Det vil si det er Ebba som er hovedpersonen og det er hennes "oppgjørs-tanker" med ekteskapet og livet vi følger i første del av boken - innimellom oppramsing av matvarer (ikke så mange) som de samler sammen fra kjøleskap, fryser og diverse skap-hyller - de tar et overblikk og opprydding her, for å se hvor mange dager de kan greie seg som "stranded" - (det er vel noe i ordtaket "når krybben er tom bites hestene" også - spesielt ille blir det når man ikke får sin daglige kaffe….)
Litt banalt innimellom til å begynne med, syntes jeg- vet ikke om mange 70-åringer vil kjenne seg igjen i dette i begynnelsen av boken - men det endret seg.
Scrabble blir plutselig et uhyggelig spill. De vet begge hva det dreier seg om. Spillet om ekteskapet.
Og leiligheten, rommene krymper påtagelig - slikt sliter på nervene, slikt lokker frem det verste i dem…
Romanen ble bedre etter hvert. Alt akselererte. Vi opplever dette uhyggelige ekteskaps-spillet nærmest på livet løs - leseren blir holdt i spenning fra først til sist - det var intenst og nervepirrende som i en kriminal-roman. Helene Uri har mesterlig skildret ekteskapet på godt og vondt her - i hvert fall ekteskapet på sitt verste - her har vi alle ingredienser som maktspill, rivalisering, utroskap, sjalusi, vold og psykisk terror - sexliv og foreldrerollen og…ikke minst (gjenkjennbart i mange ekteskap): man glemmer aldri "sneen som falt i fjor" - den dukker i hvert fall alltid opp - skitnere enn noensinne hver gang "kampene utspilles".
Men det er ikke bare et ekteskap som skildres - det handler også mye om dette å bli gammel - og her trår vi utenfor dette ene spesielle ekteskapet - her dreier det seg om mer allmenngyldige "tildragelser" - det fremstilles som en nokså trist prosess dette - å miste ungdommelig skjønnhet og tiltrekningskraft og energi og ikke minst hukommelse…..
Søppelposene lagres inne og legger en råtnende, kvalmende dunst over leiligheten og ekteparet etter hvert - for meg ble søppelposene en metafor på et konfliktfylt ekteskap og en aldrende kropp…
Og hvem av ektepartnerne har den fulle sannheten om et ekteskap - samme hvor lenge de har levd sammen, hvor godt de kjenner hverandre, så har de hver sin historie om ekteskapet - slik er det med relasjoner mellom mennesker - det er to individer, det er to ståsteder….
Underveis i lesingen kan man lure på hvilken "side" man skal stå på, å heie på i dette forrykende ekteskaps-spillet - jeg velger å si minst mulig om hvordan dette utvikler seg, og det som skjer mellom ektefellene - det vil ta bort mye av spenningen og undringen hos andre som skal lese boken….
Bokens tittel er et godt valg - Hålke er jo noe som er farlig å begi seg ut på (det har jeg opplevd to ganger selv på joggeturer, det resulterte i en brukket ankel første gang, og en brukket overarm og skulder andre gang). I boken var det også reell hålke ute - men i tillegg velger jeg å se hålken i romanen også symbolsk - det "innesperrede" ekteparet begir seg ut på et farlig spill i tanker, ord og også handlinger  - det er en synliggjøring av et hat- og kjærlighets-forhold - en maktkamp og nærmest en konkurranse om å ramme og såre hverandre - Helene Uri  beskriver dette ekteskapet som en tragedie, ispedd humor og grotesk drama-komedie - men vi bør vel kanskje ikke bare sitte igjen med følelsen av at "ja slik er det å være gift, og slik er det å bli gamle sammen" - selv om vi vet det kan være slik som Helene Uri beskriver det på det verste  - Helt håpløs er ikke forfatterens skildring av dette ekteskapet: Glimtvis skildres da også fine sider ved ekteskapet til Ebba og Karl - hengivenhet og omsorg og fysisk tiltrekning - og det er nok grunner til at de har holdt sammen i 46 år også - de har kanskje ikke bare "holdt ut".
Mye antydes - hvor mye vold har det egentlig vært i ekteskapet? Hvorfor velger man å bli hvis det er så ille? Hvem er det som innehar "sannheten" om dette ekteskapet? Hvordan er egentlig hovedpersonen Ebba? Ektemannen Karl? Her gis leseren rom til å fundere på litt av hvert, til å tenke sitt - og jeg forstod i hvert fall etter hvert at her kunne jeg ikke tenke bare svart-hvitt.
Men at vold i ekteskapet - i tillegg til ekteskaps-problematikk og alderdom er tema i denne romanen, var et tydelig trekk - det fikk meg til å tenke på en gripende roman (som også er filmatisert) som jeg leste på 1980-tallet: Du kan da ikke bare gå av Margaret Johansen - men i motsetning til Ebba, så kunne altså hovedpersonen i Margaret Johansens roman bare nettopp gå…..
Ebba og Karl synes uløselig knyttet til hverandre - så bare elendighet er det nok ikke i dette ekteskapet. Og volden er vel heller ikke så altoverskyggende - det hendte en alvorlig gang, med mange unnskyldninger og forsoning, men glemt blir det aldri av Ebba - for hardhent har han ofte vært, og hans fysiske styrke har blitt demonstrert flere ganger. Og Ebba har vel følt reell angst i forhold til dette. Men etter hvert har de opparbeidet en slags ekteskaplig struktur - et sjakkspill hvor de er like dyktige, de holder hverandre i sjakk - Karl med sin fysiske styrke, sin sjarm og seksuelle tiltrekning, Ebba med sine slagkraftige replikker, og sin beundring av en vakker ektemann  - og alt har som oftest gått "greit" - men hun må passe seg for ikke å strekke strikken for langt, ikke provosere han for mye - hun har lært seg den balansekunsten. Og resignert har de vel begge, i hvert fall Ebba: man vet hva man har og ikke hva man får, nå har de levd sammen så lenge at de "holder ut" resten også.
Persongalleriet i denne romanen er ganske snevert, det understreker det mikrokosmos som skildres her med ekteparet i en "klemme" i leiligheten - det er Ebba og Karl som er i sentrum - det skaper en ekstra fortettet atmosfære at leseren heller  ikke treffer andre mennesker her - det er en telefonsamtale fra datteren som er på ferie med barna i Portugal (for øvrig en samtale som avslører litt mer for leserne om hvem Karl og Ebba er)  - i tillegg møter vi så vidt en nabo-frue som kommer et par ganger på døren og lurer på om alt er i orden - og det sier jo både Karl og Ebba at det er, for bry andre fremmede skal de ikke gjøre  - det gir vel også en "naturlig" forklaring på at de ikke har ringt og bestilt matvarer, eller ringt og klaget på fravær av strøing.
Hvordan det hele slutter, skal jeg ikke røpe - litt overraskende var det kanskje - og man kan lure: "feiler det" Ebba noe - er det noe som har begynt å skje med henne nå?…..eller har hun bare fått opprettet kongruens og status quo?
Språklig synes jeg Hålke var gjennomført "slagkraftig" - her var det rett på sak, og tankerekkene til Ebba var av og til ganske geniale og morsomme å følge, replikkene ekteparet imellom også.
Hålke er den beste romanen  jeg har lest av Helene Uri - ikke kjedelig et øyeblikk - glimrende skildring av dette aldrende ekteparet- mange overraskende og pussige situasjoner og ordvekslinger  - mye humor - mye realisme og alvor - og ikke minst: mye til ettertanke.
Terningkast:5
 

Helene Uri leser fra en av bøkene sine på Bøker&Børst - Litteraturfestival i Stavanger - Foto:RandiAa©
En liten Video-promotion av boken
(Denne avslører kanskje i meste laget, synes jeg):



Andre bloggere som har omtalt romanen Hålke: