Wednesday, 21 December 2011
Sunday, 20 November 2011
Tanker om bok - Tore Renberg: Dette er mine gamle dager - Kapittel 11 - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet 21.-25.09.2011 - Festivalens Dag 4: lørdag 24.09.2011
| Lydboken: Produsert av:LBF Utgitt:19.09.2011 CD - Spilletid 08:34:42 Antall CDer: 7 ISBN: 9788242153111 Målform: Bokmål | Papirboken Forfatter:Tore Renberg ISBN:9788249508020 Forlag:Oktober Språk:Bokmål Format:Innbundet Utgitt:2011 Sider:308 |
Forlagets omtale:
Jarle Klepp er en snart 38 år gammel lærer, lykkelig gift og med tre barn i huset. Han fører en avklart og anstendig tilværelse, et langt på vei harmonisk middelklasseliv i en større norsk by. Han er en voksen mann med levende interesser; han har bøkene og musikken, filmene og tv-seriene, og han er svært knyttet til moren sin. Faren døde for mange år siden. Men et besynderlig møte nyttårsaften 2010, da Jarle er ute for å kjøpe stjerneskudd til ungene, vekker fortiden til live. Tilværelsen åpner seg for Jarle på en svimlende måte. Dette er mine gamle dager er en øm og oppriktig fortalt roman om å gjøre seg kjent med sitt eget liv på nytt, med seg selv og sine nærmeste. En vesentlig og varm beretning om alt det som foreldre og barn ikke kan forstå hos hverandre. |
| Tore Renberg på Kapittel 11 24.09.2011 - Foto:RandiAa© |
 |
| Tore Renberg og Eirik Vassenden på Kapittel 11 24.09.2011 - Foto:RandiAa© |
Mine betraktninger:
Den første boken om Jarle Klepp var Mannen som elsket Yngve, den kom i 2003 på Oktober Forlag…og siden så har det heldigvis blitt en Jarle-bok i gjennomsnitt annet hvert år. Disse "Jarle-bøkene" ble raskt omtrent den mest leste dette siste ti-året av norske forfattere. I tillegg så kom filmene av to av romanene (hittil) - de gjorde bøkene enda mer populære. Jarle bok 2 - Kompani Orheim - ble vel - om mulig - enda bedre mottatt enn den første.
Denne hørte jeg også i lydboks-form, og Yngve Bervens opplesing passet glimrende til innholdet. Renberg greier å lage så fine avslutninger på romanene sine synes jeg - I Kompani Orheim ble begravelsen et klimaks med Jarles tale som ga uttrykk for så mye til tross for sin korthet.
Charlotte Isabel Hansen ble den tredje i rekken, den var utrolig "søt" og god. Her leser Tore Renberg selv.
Den fjerde Jarle-boken Pixley Mapogo kalte jeg en "flopp", den skilte seg ut, ble liksom en liten nedtur.
Den fjerde Jarle-boken Pixley Mapogo kalte jeg en "flopp", den skilte seg ut, ble liksom en liten nedtur.
Her er forøvrig de bøkene jeg hittil (2011) har lest av Tore Renberg:
Den unge herr Renberg har vist seg som en produktiv forfatter siden debuten på midten av 1990-tallet. Men det var vel først med "Jarle-bøkene" han slo skikkelig igjennom. Her er en del av hans produksjon:
Sovende floke – kortprosa (1995)
Matriarkat – roman (1996)
Sinus i Sinus – barnebok, (1996) illustrert av Per Dybvig
Mamma, pappa, barn – prosa (1997)
Sinus i blinde – barnebok, (1997) illustrert av Per Dybvig
Renselse – roman (1998)
Hando. Kjendo. Søndag. – barnebok (1999) illustrert av Kim Hiorthøy
En god tid (roman) (2000)
Hando. Kjendo. Torsdag. – barnebok (2000) illustrert av Kim Hiorthøy
Trillefolket. Hva hendte med Kjartan? – barnebok (2002) illustrert av Per Dybvig
Varmelager fem – prosatekster/collage (2001)
Mannen som elsket Yngve – roman (2003)
Kompani Orheim – roman (2005)
Farmor har kabel-tv og Videogutten – romaner (2006)
Charlotte Isabel Hansen – roman (2008)
Pixley Mapogo – roman (2009)
Gi gass, Ine – barnebok (2010), illustrasjoner: Øyvind Torseter
He he, Hasse – barnebok (2011), illustrasjoner: Øyvind Torseter
Dette er mine gamle dager - roman (2011)
Matriarkat – roman (1996)
Sinus i Sinus – barnebok, (1996) illustrert av Per Dybvig
Mamma, pappa, barn – prosa (1997)
Sinus i blinde – barnebok, (1997) illustrert av Per Dybvig
Renselse – roman (1998)
Hando. Kjendo. Søndag. – barnebok (1999) illustrert av Kim Hiorthøy
En god tid (roman) (2000)
Hando. Kjendo. Torsdag. – barnebok (2000) illustrert av Kim Hiorthøy
Trillefolket. Hva hendte med Kjartan? – barnebok (2002) illustrert av Per Dybvig
Varmelager fem – prosatekster/collage (2001)
Mannen som elsket Yngve – roman (2003)
Kompani Orheim – roman (2005)
Farmor har kabel-tv og Videogutten – romaner (2006)
Charlotte Isabel Hansen – roman (2008)
Pixley Mapogo – roman (2009)
Gi gass, Ine – barnebok (2010), illustrasjoner: Øyvind Torseter
He he, Hasse – barnebok (2011), illustrasjoner: Øyvind Torseter
Dette er mine gamle dager - roman (2011)
Jeg lærte Tore Renbergs bøker å kjenne hovedsaklig ved det nye litteraturforumet bokelskere.no da dette startet i 2008. Renberg var en av initiativtakerne her. Med erfaring med ungdom i videregående skole, visste jeg at bøkene hadde falt i smak hos de unge, og jeg synes alltid det er interessant å gjøre meg kjent med det ungdommen er opptatt av….og sannelig - med disse "Jarle-bøkene" fant også jeg tonen med en gang.
Jeg kom også i en fin dialog med Tore Renberg gjennom "bokelsker-forumet" - det var hyggelig å utveksle synspunkter rundt Jarle-bøkene med forfatteren selv. Og slik valgte jeg også å omtale alle Jarle-bøkene (minus den siste som ikke hadde kommet enda) da jeg skulle holde en "litterær lunch" på mitt lokale bibliotek. (Det ble lange ventelister på Renbergs bøker i etterkant av mitt lille foredrag). Jeg uttrykte også selvsagt overfor Renberg at lesere ventet på flere Jarle-bøker og fikk til svar en hilsen jeg skulle overbringe til bibliotek-gåerne.
I dialog med Tore Renberg:
Her er noen avkortede klipp fra mail-utvekslingen vi hadde rundt bøkene
Jeg kom også i en fin dialog med Tore Renberg gjennom "bokelsker-forumet" - det var hyggelig å utveksle synspunkter rundt Jarle-bøkene med forfatteren selv. Og slik valgte jeg også å omtale alle Jarle-bøkene (minus den siste som ikke hadde kommet enda) da jeg skulle holde en "litterær lunch" på mitt lokale bibliotek. (Det ble lange ventelister på Renbergs bøker i etterkant av mitt lille foredrag). Jeg uttrykte også selvsagt overfor Renberg at lesere ventet på flere Jarle-bøker og fikk til svar en hilsen jeg skulle overbringe til bibliotek-gåerne.
I dialog med Tore Renberg:
Her er noen avkortede klipp fra mail-utvekslingen vi hadde rundt bøkene
25.10.2010.
Hei Randi
Hyggelig! Nei, du skal bare hilse dem fra meg og si at jeg har bedt Jarle om å ta det litt med ro, men at han ikke ser ut til å klare det, så det blir vel flere bøker ...
Alt godt fra Tore
Klipp fra mitt tilbakesvar:
Du verden, det var gode nyheter, takk, takk; det skal jeg si. Jeg har til og med kjøpt meg fra Apple en liten høyttaler for min iPhone, så får jeg din opplesing av Jarles rørende møte med datteren på den lit.lunchen). ……… Går ut ifra at der er noe autentisk i "Knausen's" beskrivelse av vennskapet med deg....godt beskrevet, tror nok han har truffet bra på dette med engasjement og iver og litteratur entusiasme.I forbindelse med Kompani Orheim sier Tore:
PS. La Jarle oppføre seg mer voksent og anstendig enn i Pixley boken da...han begynner jo å bli en velutdannet, moden mann, rik på livserfaringer også; det skal bli spennende å se.(Litt sprell får vi tåle...krydrer hverdagen det) Flott at dere unge, fremadskridende norske forfattere av i dag skriver slik serielt...blir noe Dickensk over det, så holder dere leserne i ånde... Vennlig hilsen Randi
Kompani Orheim var en nødvendig bok for meg å skrive :)På Renbergs "anbefaling" skaffet jeg Farmor har kabel-tv og Videogutten, det er to korte romaner som omhandler viktige ting i vårt samfunn, de burde fått enda mer oppmerksomhet enn de har fått…jeg kan anbefale de på det varmeste. Vi kom litt inn på Proust som jeg driver et lite langvarig "prosjekt" på. - Kommentar fra Tore:
Det er stas med kompetent tilbakemelding fra kresne lesere. Hvorvidt Kompani Orheim er min beste bok, skal ikke jeg si, men at den er det høyeste fjellet jeg har klatret, til nå, er ganske sikkert. Det vakreste fjellet jeg har klatret, derimot, er Farmor har kabel-tv. En mindre lest bok, men en personlig favoritt. Som jeg altså på denne måten drister meg til å anbefale deg.
Beste hilsen fra Tore R
Så kjekt, Randi, å høre dette. Ja, så får vi se hva du sier om Pixley, det er en rasende bok, en kriseroman fra ett døgn i et liv, og det er vel den mest omdiskuterte Klepp-romanen, så vidt jeg kan se, den ser ut til å enten få fans eller motstandere ... hehe, men det må også till! Proust er himmelen vi alle beveger oss under.Jeg leste Pixley Mapogo, og ga til kjenne mitt syn på den "floppen", og Tore R kommenterer
Beste hilsen fra Tore R
September 2010
Hei Randi
………. Det mest interessante, på en måte, å si om Pixleyboka, er at det er den eneste virkelig kontroversielle blomsten i buketten min. De andre er det mer eller mindre enighet rundt, ser det ut som, mens kriseromanen fra 2009 får hårene til å reise seg på enkelte og kinnene til å blusse på andre. Jeg tenker at det er helt ok for en så galen hund som den romanen :)
Alt godt i høsten fra Tore R
18.09.2010
Mitt tilsvar:He,he...ja du har råd til den Pixley-floppen.... Randi
Alltid hyggelig og inspirerende for en litteratur-elsker å kommuniere litt med forfattere man leser, og jeg håper da at det også er litt viktig den andre veien - at forfattere ser noe positivt i å ha kontakt med sine lesere. Det var i hvert fall kjekt å møte forfatteren på begge de litteratur-festivalene jeg har vært på i Stavanger.
Tilbake til "begynnelsen" av dagens blogg-post -
Dette er mine gamle dager - og mine tanker rundt denne:
Det som slo meg mest ved denne romanen var nok følelsen jeg fikk av helhet og fullkommenhet - dette gjelder både form, tema og innhold og språk.
Det er nesten slik at man tenker på klassisismens regler om stedet, tidens og handlingens enhet. - en slags strukturell renhet. Og selv om det stadig var viktige sprang tilbake i tiden, så mistet man aldri følelsen av å være i nuet.
Noe annet som var nært og fremtredende var Renbergs mesterlige, fine barneskildring. (Det var også påtagende i romanen Farmor har kabel-tv, selv om guttene der var noe eldre enn 3 og 6 som de er i denne romanen).
I tillegg kommer Renbergs evne til å gi leseren (lytteren) følelse av åpenhet, ærlighet og intimitet. Vi blir dratt inn i noe veldig privat og personlig, det føles som forfatteren har tillit til at leserne vil høre om dette, og motta det på forfatterens egne premisser.
Betegnelsen VAKKER passer på denne romanen.
I september 2011 var jeg på Litteraturfestivalen i Stavanger, Kapittel 11, den hadde i år mottoet Hukommelse. Og Renbergs roman Dette er mine gamle dager ble jo nesten som bestilt til dette mottoet.
Jeg hørte Renbergs samtale der med Eirik Vassenden. TR forteller at skriveprosessen med denne romanen foregikk i et mer senket tempo i forhold til de foregående. Skrivingen tok 20 måneder. Arbeidstittelen hans var Kompani Orheim 2, men en idé fra datteren satte han på den "gamle dager"-tittelen som slik passet godt inn ved lanseringen på Kapittel 11 - en alvorlig roman, ble det sagt i intervjuet, den "bearbeider ubehagelige fakta fra eget liv" - Jarle får i denne romanen korrigert sitt eget liv og sin oppfatning av sine nærmeste, da spesielt sin far.
Og som de andre Jarle-romanene har også denne en "til veis-ende" flott avslutning:På kirkegården med datteren, for å besøke far/farfars grav som Åshild hadde blitt opptatt av etter at datteren til Jarles foreldre-venner plutselig dukket opp. Denne personens inntreden i romanen ble en viktig katalysator for Jarle for å gå videre i livet. Selv om møtet med den vonde fortiden var tungt og vanskelig så var det kanskje nødvendig for å forstå og komme videre.
Når Åshild vil han skal beskrive farfar, så gir han datteren den positive siden av faren (dette har noe med å kunne se det gode i mennesket, det gode i tilværelsen tross alt…et veldig optimistisk livs-syn egentlig) . Jarle trekker frem flere opplevelser med faren Terje Orheim som var gode minner, så kunne kanskje Åshild få den fulle sannhet litt etter litt når hun ble eldre, og om det var "nødvendig" - Relling sier i Ibsens Vilanden: "Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme"
Og noen av oss lever livet best i troen på nødvendigheten av livsløgnen, Hamsuns August karakter levde kanskje godt slik, Don Quijote også, til livsløgnen hans ble avslørt - da døde han. Men for andre kan man kanskje komme styrket ut av å konfrontere virkeligheten, sannheten…det får tiden vise med Åshild. Jarle konfronterte virkeligheten gjennom kvinnen som dukket opp og avslørte enda mer rundt hans ulykksalige far….men til tross for at dette var vondt for Jarle så "greide" han konfrontasjonen godt. Vi får se i neste "Jarle-bok" om han er ferdig med "oppgjøret" med sin far da og kom styrket ut av sitt "møte med gamle dager". På en måte kan kanskje tittelen tolkes dit hen at "dette er gamle dager", det som "var", nå gjelder det som "er" og skal bli….gamle dager kan man tore å ta frem, og være klar over at da må man tåle å konfrontere det vonde, men også være tolerant og raus nok til å se noe positivt i alt, man må også huske de gode øyeblikkene - og Jarle har gitt oss glimt av det at faren hadde noen gode sider, at det kanskje var enkelte formildende omstendigheter for den personen han var blitt til. Det var stort av Jarle i denne romanen…man følte den kampen han kjempet med å ta innover seg de gamle dagene. Jeg synes han kom godt utav det. For meg ble dette et nytt høydepunkt i møtet med Jarle Klepp - det skal godt gjøres å skrive en etterfølger som når opp til denne. Men hvem vet, Tore Renberg er en drivende god forfatter
Fin, var, vakker, intim, klok….mange fine adjektiver man kan bruke på Renbergs siste roman. For meg ble denne terningkast 6. Og en roman jeg vil huske.
At denne "nådde helt opp", kan kanskje tilskrives noe den intense, følsomme måten Tore selv leser sin roman på:
Lydklipp: Dette er mine gamle dager - lest av forfatterenDet er nesten slik at man tenker på klassisismens regler om stedet, tidens og handlingens enhet. - en slags strukturell renhet. Og selv om det stadig var viktige sprang tilbake i tiden, så mistet man aldri følelsen av å være i nuet.
Noe annet som var nært og fremtredende var Renbergs mesterlige, fine barneskildring. (Det var også påtagende i romanen Farmor har kabel-tv, selv om guttene der var noe eldre enn 3 og 6 som de er i denne romanen).
I tillegg kommer Renbergs evne til å gi leseren (lytteren) følelse av åpenhet, ærlighet og intimitet. Vi blir dratt inn i noe veldig privat og personlig, det føles som forfatteren har tillit til at leserne vil høre om dette, og motta det på forfatterens egne premisser.
Betegnelsen VAKKER passer på denne romanen.
I september 2011 var jeg på Litteraturfestivalen i Stavanger, Kapittel 11, den hadde i år mottoet Hukommelse. Og Renbergs roman Dette er mine gamle dager ble jo nesten som bestilt til dette mottoet.
Jeg hørte Renbergs samtale der med Eirik Vassenden. TR forteller at skriveprosessen med denne romanen foregikk i et mer senket tempo i forhold til de foregående. Skrivingen tok 20 måneder. Arbeidstittelen hans var Kompani Orheim 2, men en idé fra datteren satte han på den "gamle dager"-tittelen som slik passet godt inn ved lanseringen på Kapittel 11 - en alvorlig roman, ble det sagt i intervjuet, den "bearbeider ubehagelige fakta fra eget liv" - Jarle får i denne romanen korrigert sitt eget liv og sin oppfatning av sine nærmeste, da spesielt sin far.
Og som de andre Jarle-romanene har også denne en "til veis-ende" flott avslutning:På kirkegården med datteren, for å besøke far/farfars grav som Åshild hadde blitt opptatt av etter at datteren til Jarles foreldre-venner plutselig dukket opp. Denne personens inntreden i romanen ble en viktig katalysator for Jarle for å gå videre i livet. Selv om møtet med den vonde fortiden var tungt og vanskelig så var det kanskje nødvendig for å forstå og komme videre.
Når Åshild vil han skal beskrive farfar, så gir han datteren den positive siden av faren (dette har noe med å kunne se det gode i mennesket, det gode i tilværelsen tross alt…et veldig optimistisk livs-syn egentlig) . Jarle trekker frem flere opplevelser med faren Terje Orheim som var gode minner, så kunne kanskje Åshild få den fulle sannhet litt etter litt når hun ble eldre, og om det var "nødvendig" - Relling sier i Ibsens Vilanden: "Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme"
Og noen av oss lever livet best i troen på nødvendigheten av livsløgnen, Hamsuns August karakter levde kanskje godt slik, Don Quijote også, til livsløgnen hans ble avslørt - da døde han. Men for andre kan man kanskje komme styrket ut av å konfrontere virkeligheten, sannheten…det får tiden vise med Åshild. Jarle konfronterte virkeligheten gjennom kvinnen som dukket opp og avslørte enda mer rundt hans ulykksalige far….men til tross for at dette var vondt for Jarle så "greide" han konfrontasjonen godt. Vi får se i neste "Jarle-bok" om han er ferdig med "oppgjøret" med sin far da og kom styrket ut av sitt "møte med gamle dager". På en måte kan kanskje tittelen tolkes dit hen at "dette er gamle dager", det som "var", nå gjelder det som "er" og skal bli….gamle dager kan man tore å ta frem, og være klar over at da må man tåle å konfrontere det vonde, men også være tolerant og raus nok til å se noe positivt i alt, man må også huske de gode øyeblikkene - og Jarle har gitt oss glimt av det at faren hadde noen gode sider, at det kanskje var enkelte formildende omstendigheter for den personen han var blitt til. Det var stort av Jarle i denne romanen…man følte den kampen han kjempet med å ta innover seg de gamle dagene. Jeg synes han kom godt utav det. For meg ble dette et nytt høydepunkt i møtet med Jarle Klepp - det skal godt gjøres å skrive en etterfølger som når opp til denne. Men hvem vet, Tore Renberg er en drivende god forfatter
Fin, var, vakker, intim, klok….mange fine adjektiver man kan bruke på Renbergs siste roman. For meg ble denne terningkast 6. Og en roman jeg vil huske.
At denne "nådde helt opp", kan kanskje tilskrives noe den intense, følsomme måten Tore selv leser sin roman på:
Her er forøvrig forfatterens web-side.
Kapittel10
Kapittel18
- Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
- Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II
Lytter Vi ses i morgen for tiden . (Januar 2013).
Mine omtaler av Tore Renbergs bøker:
Dette er mine gamle dager
Vi ses i morgen
Angrep fra alle kanter
Skada gods
Du er så lys
Tuesday, 15 November 2011
Tanker om bok - André Bjerke: Prinsessen spinner i berget - og litt om å lese dikt
Forfatter:André Bjerke (1918-1985)
Forlag:Aschehoug, 1953
Språk:Norsk(bokmål)
Antall sider:78 s.
Emne:lyrikk
Dette er en gammel velbrukt diktsamling jeg av og til tar frem. André Bjerke er en av mine norske favoritt lyrikere. Jeg tok den frem nå, for jeg syntes ett av diktene i denne passet så godt i en blogg-post jeg laget i min andre blogg. (Året Rundt). Den ble slik:
 |
| Euphorbia Amygdaloides purpurea - Foto:RandiAa© |
 |
| Foto:RandiAa© |
Det er ikke frost enda, det er vann-dråper - den milde november fortsetter, det er 8-pluss-grader. Men det er nok naturens sanne og trofaste gang at frosten snart kommer. Jeg tenker på det vakre diktet av André Bjerke (Fra diktsamlingen Prinsessen spinner i berget, Aschehoug 1953, s. 9):
På jorden et sted
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.
I sannhet et optimistisk og fint dikt - det hjelper å lese det når høsten er på det mørkeste og man lengter til våren og lyset - da blir man minnet på: Våren og lyset kommer igjen. Slik er naturen. Og dette med årstidene merker vi spesielt godt vi som bor på disse breddegrader. Jeg synes det er fantastisk flott å følge Årets gang og Årstids-variasjonene i naturen, selv om våren nok er min favoritt-årstid.
André Bjerkes datter Vilde Bjerke har formidlet mye rundt sin fars liv og diktning. Blant annet i boken Du visste om et land:
Her skriver hun så vakkert om sin far..ved å lese denne synes jeg at jeg fikk en ekstra innfallsvinkel til André Bjerkes dikt. En varm og nær bok, nokså biografisk også. Den har mange fine bilder som gjør teksten enda mer meningsfylt. Og ikke minst, denne boken er personlig skrevet..uten "påtrengende dyneløfting". Det er en fin, varm, respektfull skildring av en far; krydret med morsomme historier og fornøyelige episoder..til tross for foreldre som kommer til kort noen ganger, slik de fleste foreldre gjør, merket man at kjærligheten mellom far/foreldre og barn var til stede hele tiden. I tillegg var boken spekket med et variert og interessant persongalleri, sett gjennom et barns øyne, avslørende, men aldri på en negativ eller krenkende måte. En virkelig "feel-good" biografi.
"André Bjerke ble aldri ordentlig sett i sin samtid. Ingen hyllet ham for hans mot," sier hun.
Tilbake til diktsamlingen Prinsessen spinner i berget - en fin liten samling av "episode-dikt" fra livet, mye om barndom og mye nesten eventyraktig, samtidig som den er full av fin livsvisdom. Jeg fokuserer på noe fra denne innholdslisten:
Det første diktet: På jorden et sted, har jeg allerede omtalt ovenfor. Det neste jeg har lyst til å nevne er på s.10 "Barnet, natten og ordet". En genial måte å omtale språket på, hvordan vi har lært det og hvor viktig det er. I korthet hører vi om det lille barnet Tone som våkner om natten da "fyller hun mørket med lyd", og etter hvert blir lydene til sang og ord - man kommer så å si ut av mørket gjennom språket og ordene, språket er tvunget frem av mørket og uten ord er vi ensomme her er det vel også noe mer fundamentalt i diktet - det er evolusjonen - det er homo sapiens som skiller seg ut fra andre pattedyr ved å ha bemektiget seg språket slik har de trådt inn i lyset - slik forstod jeg det i hvert fall - de to siste versene går slik:André Bjerkes datter Vilde Bjerke har formidlet mye rundt sin fars liv og diktning. Blant annet i boken Du visste om et land:
"André Bjerke ble aldri ordentlig sett i sin samtid. Ingen hyllet ham for hans mot," sier hun.
Tilbake til diktsamlingen Prinsessen spinner i berget - en fin liten samling av "episode-dikt" fra livet, mye om barndom og mye nesten eventyraktig, samtidig som den er full av fin livsvisdom. Jeg fokuserer på noe fra denne innholdslisten:
Jeg lytter jeg hører det hende:
Slik fødtes det levende sprog.
Det sprang som en ball av barnets
lykksalige natt-monolog
I natten er sjelen alene,
og mørket er sprogenes mor.
Til mennesker ble vi på jorden
en natt da vi lekte med ord...
Diktet får meg til å tenke på en kostelig episode Vilde Bjerke nevner i sin biografiske bok "Du visste om et land". Scenen er Père Lachaise kirkegårdeni Paris (en kirkegård jeg prøver å besøke hver gang jeg er i Paris....den er meget interessant). Vilde forteller om en biltur til Paris sammen sine foreldre, hun var bare en liten jent. Faren hadde satt på programmet at Oscar Wildes grav skulle besøkes og de var en liten flokk som høytidlig gikk til kirkegården, Vilde forteller:
Diktet "Styrke" s.12-13 er barnetroen på egen styrke og viktighet når de må fortelle onkler som kommer på besøk hvor gamle de er og da vil de ikke bedømmes som en smårolling, om man er 4 år "pjokken vet svar. Og beskjeden er grei:Jeg er så sterk som i verden jeg.....og..."bare en fireårs pjokk av en mann kan være så sterk som i verden!
Senere i livet når vi kanskje er kommet i middelalderen, føler man seg ikke så ovenpå - i diktet "Da vi var atten" (s.17-18) kan man tenke på hvor "verdensmestre" man var den gang, da visste man alt og hadde troen på seg selv, de to siste versene sier sitt her også:
Akk, mine venner: forbi er vår ungdoms sublime
åndsherredømme! For kjenn hvordan alderen gjør oss:
Kjenn: vår uvitenhet øker fra time til time.
Snart er vi like dumme som de som kom før oss!
Ofte når livet for alvor begynner å håne
alderens dumhet som fører meg rent bort i natten,
sukker jeg: Alt gikk nok bra, hvis jeg bare fikk låne
litt av min veldige visdom fra da jeg var atten!
Dette diktet har vel kanskje en liten ironisk brodd i seg også - hvordan ungdommen tror de vet alt og har tro på seg selv og synes den eldre generasjon er "fossiler" og henger etter..... flere tolkningsmuligheter her.
Trosartikler (s.21-22) gjengir jeg i sin helhet, det er da en herlig hyllest til livet og de små ting:
Trosartikler
I
Jeg tror på en morgen
jeg ikke har sett,
som engang vil møte meg
uforberedt.
Jeg tror på en jord hvor
en gud gikk i skjul.
(Og snur du fikserbildet,
ser du en fugl!)
Jeg tror at min jord og
min menneskehud
er et gjemmested for
den unnselige gud.
II
Jeg tror på en lampe,
jeg tror på en ring
med makt over mange
usynlige ting.
Jeg tror på en båt
over sjøen. Jeg tror
på en kjølevannsstripe,
et seil og et ror.
Jeg tror på en hemmelig
sødme som er
i søvn og i honning
i hvalper og trær.
Jeg tror på det land som
vårt syndefall svek.
Jeg tror på en hellig
almindelig lek.
I
Jeg tror på en morgen
jeg ikke har sett,
som engang vil møte meg
uforberedt.
Jeg tror på en jord hvor
en gud gikk i skjul.
(Og snur du fikserbildet,
ser du en fugl!)
Jeg tror at min jord og
min menneskehud
er et gjemmested for
den unnselige gud.
II
Jeg tror på en lampe,
jeg tror på en ring
med makt over mange
usynlige ting.
Jeg tror på en båt
over sjøen. Jeg tror
på en kjølevannsstripe,
et seil og et ror.
Jeg tror på en hemmelig
sødme som er
i søvn og i honning
i hvalper og trær.
Jeg tror på det land som
vårt syndefall svek.
Jeg tror på en hellig
almindelig lek.
André Bjerke var en stor beundrer av forfatteren Oscar Wilde, han har også et dikt om han i denne samlingen - et noe melankolsk og tragisk dikt med tittelen Oscar Wilde (s.68) og det begynner slik:
Slik talte Oscar Wilde: "En kunstner vet
å leve det totale liv - hvor all
suksess er episode, og hvor fall
og fjasko er en dyp realitet.
Diktet får meg til å tenke på en kostelig episode Vilde Bjerke nevner i sin biografiske bok "Du visste om et land". Scenen er Père Lachaise kirkegårdeni Paris (en kirkegård jeg prøver å besøke hver gang jeg er i Paris....den er meget interessant). Vilde forteller om en biltur til Paris sammen sine foreldre, hun var bare en liten jent. Faren hadde satt på programmet at Oscar Wildes grav skulle besøkes og de var en liten flokk som høytidlig gikk til kirkegården, Vilde forteller:
I Paris traff vi en polsk forfatter som hadde vært forlovet med Knut Hamsuns datter, Victoria Hamsun. Vi gikk til Père Lachaise kirkegården for å lete etter Oscar Wildes grav. Jeg husker det som det skulle vært igår: Pappa lå lent over graven og hulket så voldsomt at hele kroppen ristet. Det gjorde et dypt inntrykk på meg. Da kom polakken og sa at det dessverre var feil grav, Oscar Wilde lå der borte. Stor munterhet blant de voksne. "Jaja, sa far, "så har jeg grått litt på denne graven også!" Flau over å ha gått til feil adresse, knelte han ned foran den store sfinken på Wildes grav og gråt litt til. Jeg forsto ikke hva de voksne lo av. Aldri har jeg sett min far mer ulykkelig, oppløst i tårer som han var over Oscar Wildes fortvilte skjebne.
Denne "anekdoten" fra virkeligheten er da virkelig kostelig....jeg ser det hele for meg..
Denne "anekdoten" fra virkeligheten er da virkelig kostelig....jeg ser det hele for meg..
Nå har også Vilde Bjerke lest inn sin fars dikt samlet, se video nedenfor.... så her kan man lytte videre selv, jeg nevner ikke flere detaljer fra "Prinsessen" - men "hoveddiktet" bør nevnes - det har tittelen "Prinsessen spinner i berget" avsluttes på en underfundig måte med disse to linjene (s.48):
Mektig er trollet...Men menneskesjelen spinner
inne i berget en tråd på sin gylne rokk.
Ettersom jeg har vurdert annet jeg har lest med terningkast, setter jeg på denne: 5+
André Bjerke i Store Norske Leksikon (utfyllende informasjon)
Ettersom jeg har vurdert annet jeg har lest med terningkast, setter jeg på denne: 5+
Vilde forteller om lydbok hun har fått laget av hans samlede dikt:
Om å lese dikt, eller å lytte til dikt:
Mange ser ut til å ha visse barrierer når det gjelder dikt-lesing, selv om de som barn kanskje opplevde dikt gjennom rim og regler opplest for dem - Tror det er viktig at man videre i livet bygger på denne sansen man har for rytme, repetisjon og korte formuleringer. Som mangeårig lektor i videregående skole har jeg erfart at det å lese dikt, å like poesi er en "trenings-sak". Det er utrolig hva man kan få ut av innholdet i et dikt, diskusjoner i etterkant når man blir satt litt "på sporet", blir motivert litt. Jeg brukte ofte et fast innlednings-motto til engelsktimer hvor det dreide seg om dikt (det være seg Romantic Poets, Emily Dickinson, eller mer moderne poeter): Let's indulge in poetry...
Jeg opplevde i mine egne skoledager som barn at jeg "fikk hjelp" til poesiens verden, og det har vært noe å bygge på senere. Jeg leser dikt fortsatt, kjøper eller låner dikt-bøker, men ikke på langt nær i samme omfang som romaner. Jeg synes også det er fint å ha dikt på CD, innlest gjerne av dikteren selv.
Jeg ser av postene mine i bloggen, at dikt og dikt-samlinger er ikke det jeg har skrevet mest om…men noe under etiketten dikt kan jeg finne.
Jeg opplevde i mine egne skoledager som barn at jeg "fikk hjelp" til poesiens verden, og det har vært noe å bygge på senere. Jeg leser dikt fortsatt, kjøper eller låner dikt-bøker, men ikke på langt nær i samme omfang som romaner. Jeg synes også det er fint å ha dikt på CD, innlest gjerne av dikteren selv.
Jeg ser av postene mine i bloggen, at dikt og dikt-samlinger er ikke det jeg har skrevet mest om…men noe under etiketten dikt kan jeg finne.
Sunday, 13 November 2011
Trondheim folkebibliotek - MappaMi : Historikk
Historikken viser alle lån foretatt mens lagring av historikk har vært slått på. - Papirbøker - Lydbøker - DVD-materiale
Klikk DENNE LINKEN og du kommer til historikken.
Dette er en liste frem til november 2014
 |
| Mappa mi på biblioteket |
Klikk DENNE LINKEN og du kommer til historikken.
Dette er en liste frem til november 2014
Wednesday, 9 November 2011
Tanker om bok - Tomas Tranströmer: Samlade dikter 1954-1996
Samlade dikter
1954-1996
Utgitt
[Stockholm] : Bonnier,2003. - 317 s.
Språk:Svensk
ISBN 91-0-057577-1
I dag tok jeg meg litt tid med årets nobel-pris vinner i litteratur, Tomas Tranströmer. Jeg må innrømme at han har vært en forsømt poet hos meg, men jeg har år om annet tenkt at jeg skulle bruke litt tid på diktene hans.
 |
| Photo: Ulla Montan/Albert Bonniers Förlag |
Jeg liker veldig godt språket i vårt naboland, og da jeg har en svensk venninne og noen fjerne svenske slektninger - og i tillegg er av den formening at man bør lese forfattere på originalspråket hvis man har mulighet til det, valgte jeg altså den svenske utgaven.
Jeg leste meg gjennom det meste av diktene fra 1954 (debut 17 dikter) og nesten femti år fremover i tid….det forbauser meg hvor mangslungen han er i temaer, og at han selv er musiker og psykolog er også noe som setter preg på diktene hans.
En periode var jeg veldig opptatt av The Transcendentalists innenfor lyrikken, og jeg føler ofte ved Tranströmers dikt at han er i slekt med disse (Emerson og Thoreau fra den amerikanske "grenen" og Wordsworth og Coleridge fra den engelske romantikken)
Grunnen til at jeg knytter han til Transcendentalism, kommer vel kanskje også av at jeg finner så mange metaforer fra naturen hos han. Det er mye hav, det er årstidsrytmen, det er døgnrytmen...
Å leve i sitt eget dikt..å gå inn i diktet, å bli diktet på en måte, det vil jeg kalle Transcendentalisme. Se for eksempel på siste verset av diktet Morgonfåglar:
Fantastisk att känna hur min dikt växermedan jag själv krymper.
Den växer, den tar min plats.
Den tränger undan mig.
Den kastar mig ur boet.
Dikten är färdig.
En av begrunnelsene for tildeling av Nobel-prisen til Tranströmer var nettopp dette"För att han i förtätade, genomlysta bilder ger oss ny tillgång till det verkliga."
Han var født i Stockholm i 1931 og debuterte i 1954..etter hvert har han stått frem som høvdingen blant de svenske poeter. Men han har nådd langt ut over Sveriges grenser, diktene hans er oversatt til rundt 60 språk. Mange har forventet i flere år at han skulle oppnå Nobelprisen i litteratur. I "ventetiden" har han fått flere andre priser, i 1990 ble han rammet av hjerneblødning, ble delvis lammet og mistet tale-evnen.
Jeg tenkte på hans hjerneblødning da jeg leste diktet Namnet....
Her visualiserer han på en fantastisk måte dette med å "bli borte" fra sted, fra seg selv fra sitt eget navn..og gleden over å "komme inn i verden igjen", så å si. (Situasjonen er bilkjøring, man blir trett og må kjøre til side for å ta en liten høneblund; når man våkner, kjenner man seg ikke igjen man er "15 sekunder i glömskans helvete" så kommer man "tilbake til livet" igjen og gleden er stor når man husker sitt navn og kan si "det er jag det er jag". Her kan man bla i noen flere av forfatterens dikt:
Det å lese Tomas Tranströmer er ikke noe man gjør en dag, og så er man ferdig med han.... disse diktene må nok taes frem med jevne mellomrom, de bør leses om og om igjen... og kanskje ikke slik jeg gjorde i dag: lese en hel diktsamling på en formiddag. Men jeg er så absolutt ikke ferdig med denne forfatteren.
Og selvsagt om han skal vurderes med terningkast, så må det jo bli: 6
Her er et lite video-klipp: (Tomas Tranströmer døde 26.mars 2015)
Nobelprisvinnere i litteratur
Wednesday, 2 November 2011
Tanker om bok - Christian Gartner: Horticultura - Gudmund Balvoll og Gunnar Weisæth
Årstall: 1994
Trykt: Landbruksforlaget
ISBN: 82-529-1676-7, ib.
Sidetall: 96 s. Illustrert
Mine tanker om Christian Gartner og Horticultura:
Et tilfelle brakte denne "kjendisen" til Trondheim. Født i Tyskland på midten av 1600-tallet var ikke veien lang til Danmark. Her startet han sin praksis som gartner ved Amalienborg slottshage i København. Han var vitebegjærlig og engasjert i dyrking og såing og oppsøkte nye steder for å lære mer. Han besøkte flere fyrstelige hager i Europa og fikk med seg det som skjedde og det som vokste. Mens han var i Paris og arbeidet i Jardin des Tuileries (som var anlagt ca 100 år tidligere) kom han i kontakt med Trondheimsmannen Peder Tønder, en rik embetsmann med hage på Kalvskinnet. Og Tønder fikk virkelig dette vidunderet av en gartner med seg til Trondheim i 1670 . Og Tønder fikk virkelig dette vidunderet av en gartner med seg til Trondheim i 1670 - det var ganske mange rike handels- og kjøpmanns-familier fra Flensburg som slo seg ned i Trondheim på den tiden, så Christian Gartner fant seg vel fort til rette. I Trondheim fikk Christian gartner en travel tid, han samlet frø fra kjente hager og solgte, han anla hager . Han hadde en finger med i spillet når det gjaldt gjenoppbygging etter en stor brann i Trondheim i 1681 - han regulerte gater og beplantet langs bygatene, han innehadde faktisk en stilling som planmester for bygatene, fra 1685 til 1713. Han døde i 1716.Hans hagebok ble trykket i København i 1694, og eksemplarene forsvant fort, flotte hageanlegg var mote hos rike europeiske kjøpmenn nå. Et nytt opplag ble trykket i Trondheim i 1746.. og denne boken må sies å ha hatt uvurderlig betydning for utviklingen av hager og hagestell i Norge.
Dette er den mest interessante hagebok jeg har lest. Jeg skulle gjerne hatt den selv, men den er ikke å oppdrive noen steder...har prøvd, så jeg måtte nøye meg med et biblioteklån.For meg var det ikke bare det om hagedyrking som var interessant, men dette at det er vel så mye kulturhistorie med innblikk i en tids-epoke av vår historie. Utrolig også å se hvor mange vekster de hadde kjennskap til på den tiden, og hvor flotte hager de laget...kjøpmannskapet i Trondheim hadde flotte hager rundt sine tre-paléer og landsteder. Til og med på Røros hadde vår første bygartner "Christian Gartner" vært og laget hage. Litt mer informasjon om Christian Gatner her.
Interessant er det også bare å ta for seg innholdslisten for denne 317 år gamle hageboken og oppdage hvor moderne og aktuell den egentlig er:
Jeg vil kort nevne litt om hoved-delene i boken.
Innledning s.5-17
Innledning av 1994-forfatterne forteller litt om Christian Gartners bakgrunn, hvordan han etablerte seg sentralt i Trondheim med eiendom og hage ved Bregaden, (Olav Tryggvasons gate 15 i dag, mot hjørnet av Søndre gate -se notat sist i posten) . Det fortelles om hans faste lille statlige lønn for det arbeidet han gjorde for byen. Vi får vite litt om hans gartneri som har vært ganske allsidig - med grønnsaker, krydderurter, medisin-urter og prydplanter. Dessuten forefinnes det et dokument av 26.april 1675 som viser at han hadde Privilegium som frø-handler. Det fortelles videre om hans ekteskap med en pike fra det gode borgerskap Anne Timotheusdotter Stoch i 1677, de fikk tre sønner før Anne dør i 1685 og han gifter seg på ny året etter med en annen Anne fra beste borgerskap, de fikk seks barn, og Anne dør i 1705. Mens Christian levde til 16. desember 1716, og i skiftet etter han ser vi at han var en ganske velholden mann.
Innledning av 1994-forfatterne forteller litt om Christian Gartners bakgrunn, hvordan han etablerte seg sentralt i Trondheim med eiendom og hage ved Bregaden, (Olav Tryggvasons gate 15 i dag, mot hjørnet av Søndre gate -se notat sist i posten) . Det fortelles om hans faste lille statlige lønn for det arbeidet han gjorde for byen. Vi får vite litt om hans gartneri som har vært ganske allsidig - med grønnsaker, krydderurter, medisin-urter og prydplanter. Dessuten forefinnes det et dokument av 26.april 1675 som viser at han hadde Privilegium som frø-handler. Det fortelles videre om hans ekteskap med en pike fra det gode borgerskap Anne Timotheusdotter Stoch i 1677, de fikk tre sønner før Anne dør i 1685 og han gifter seg på ny året etter med en annen Anne fra beste borgerskap, de fikk seks barn, og Anne dør i 1705. Mens Christian levde til 16. desember 1716, og i skiftet etter han ser vi at han var en ganske velholden mann.
Horticultura s.17-35
Her fortelles om bakgrunnen for boken, at Christian Gartner hadde hatt vansker med språket når han skulle skrive gartnerboken sin fordi han ikke kunne særlig mye dansk tysk var hans språk og de fleste han omgikkes i det gode borgerskap i byen var tyske. Men det foreligger et manuskript i 1692, og den blir trykt i København i 1694. Den blir også trykt opp på nytt i Trondheim i 1746, dessverre da uten den fine dedikasjonen Gartner hadde til Peder Tøndel som fikk han med til Trondheim, en ny utgave av 1898 blir mer lik den opprinnelige. Vi får nyttige opplysninger om verket, og det blir pekt på at den er "moderne" og ganske "fri for middelaldermystikk" (sitat.s.7)
Videre får vi høre om interessante mennesker som er omtalt i Horticultura, det er mennesker fra det rike borgerskap, folk med posisjon og høyere utdannelse…Peder Tøndel blir det fortalt om, navn som Irgens, Angel, von Westen osv blir omtalt og vi får vite litt om disse fremstående familiene fra borgerskapet.
Norge og Trondheim rundt 1680 gir oss et innblikk i folketallet (460000 i hele Norge , Bergen med 8500, og Trondheim og Oslo bare med 4000), vi får vite litt om yrker og "klasser", og at mange offiserer og høyt utdannede håndverkere og embetsmenn var "innvandrere", mange fra tyske områder, og disse kom til å utgjøre en overklasse i byen.. Vi får innblikk i tidens uro med Danmark-Norge i feider og krig med Sverige, kriger som førere til høyere skattlegging av folk, de store forskjeller mellom rik og fattig.
Vi får en oversikt over hagebrukets historikk i Norge, om dette med å sette navn på plantene og en begynnende bruk av latinske navn i stedet for bare å beskrive en plante. Christian Gartner ser ut til å basere seg mye på Flora Danica. Det pekes på at Christian Gartner skriver i sin innledning at han tar for seg planter som er "tienlig her i landet" (s.15), likevel har han omtalt mange varmekjære, litt eksotiske planter - sannsynligvis fordi det var et statussymbol å ha noen slike "sjeldenheter" i de store herskapshagene.
Innlednigen ser slik ut opprinnelig, og "oversatt" til moderne skriftspråk:
Etter dedikasjonen til Tøndel og Christian Gartners egen innledning til Horticultura, kommer Gartners henvendelse til leserne, han forteller litt generelt om planter han vil omtale, han presenterer seg selv, sin utdannelse og hvor han har reist og arbeidet. (s.23-34)Her fortelles om bakgrunnen for boken, at Christian Gartner hadde hatt vansker med språket når han skulle skrive gartnerboken sin fordi han ikke kunne særlig mye dansk tysk var hans språk og de fleste han omgikkes i det gode borgerskap i byen var tyske. Men det foreligger et manuskript i 1692, og den blir trykt i København i 1694. Den blir også trykt opp på nytt i Trondheim i 1746, dessverre da uten den fine dedikasjonen Gartner hadde til Peder Tøndel som fikk han med til Trondheim, en ny utgave av 1898 blir mer lik den opprinnelige. Vi får nyttige opplysninger om verket, og det blir pekt på at den er "moderne" og ganske "fri for middelaldermystikk" (sitat.s.7)
Videre får vi høre om interessante mennesker som er omtalt i Horticultura, det er mennesker fra det rike borgerskap, folk med posisjon og høyere utdannelse…Peder Tøndel blir det fortalt om, navn som Irgens, Angel, von Westen osv blir omtalt og vi får vite litt om disse fremstående familiene fra borgerskapet.
Norge og Trondheim rundt 1680 gir oss et innblikk i folketallet (460000 i hele Norge , Bergen med 8500, og Trondheim og Oslo bare med 4000), vi får vite litt om yrker og "klasser", og at mange offiserer og høyt utdannede håndverkere og embetsmenn var "innvandrere", mange fra tyske områder, og disse kom til å utgjøre en overklasse i byen.. Vi får innblikk i tidens uro med Danmark-Norge i feider og krig med Sverige, kriger som førere til høyere skattlegging av folk, de store forskjeller mellom rik og fattig.
Vi får en oversikt over hagebrukets historikk i Norge, om dette med å sette navn på plantene og en begynnende bruk av latinske navn i stedet for bare å beskrive en plante. Christian Gartner ser ut til å basere seg mye på Flora Danica. Det pekes på at Christian Gartner skriver i sin innledning at han tar for seg planter som er "tienlig her i landet" (s.15), likevel har han omtalt mange varmekjære, litt eksotiske planter - sannsynligvis fordi det var et statussymbol å ha noen slike "sjeldenheter" i de store herskapshagene.
Innlednigen ser slik ut opprinnelig, og "oversatt" til moderne skriftspråk:
Sidene inneholder bykart, gatekart og andre interessante illustrasjoner i form av tresnitt og tegninger.
 |
| Christian Gartner dedikerte sin Horticultura til denne aktverdige borgeren |
Den norske urtehagen s.35-84
Her er det råd om plassering, så nært inntil herrens gård som mulig synes å være et godt råd, likeså et råd om innhegning til beskyttelse. Jordbearbeiding , og ganske avansert jordforbedring, planering og inndeling av hagen i felter med gangveier imellom.
(Christian Gartners anvisninger er tatt i bruk i Renessansehagen på Ringve)
Vi får en nøye "oppskrift" på hvordan man planter, hvordan man beskjærer og om gjødsling og overvintring. De rådene han gir på dette er helt i tråd med det vi vet i dag, og det gode hagebøker inneholder i dag. Halmdekking og naturgjødsel nede rundt stammene på sarte trær om vinteren, Og sortimentet han nevner av trær, busker, roser er ganske imponerende. Vi hører om eksotiske vekster han har prøvd, vindruer, aprikoser, fersken, mandeltrær med flere, og fått varmekjære planter til å overleve et par år og til og med høstet fruker av noen. Men han konkluderer med at det er lurest i Trondheim å plante slike sarte vekster i store kar som man overvintrer inne.Her er det råd om plassering, så nært inntil herrens gård som mulig synes å være et godt råd, likeså et råd om innhegning til beskyttelse. Jordbearbeiding , og ganske avansert jordforbedring, planering og inndeling av hagen i felter med gangveier imellom.
(Christian Gartners anvisninger er tatt i bruk i Renessansehagen på Ringve)
Jeg henviser til innholdslisten i Horticultura uten å gi en detaljert beskrivelse av alt det interessante han tar for seg. Men dette er en perle av av hagebok som anbefales til alle hage- og kultur-interesserte. Den var overraskende innholdsrik og vår første skikkelige gartner i Trondheim viser at han satt inne med grundig og relevant kunnskap om hage. I de siste kapitlene handler det om "staudar og buskar - både vanlege og sjeldne", om "laukvekstar"
I kapittel 11 gir han fornuftige råd om overvintring og lagring av planter; han forteller om det fine veksthuset apoteker Arnold von Westen har bygd etter hans råd: "Det huset som apotekaren hadde fått sett opp var ca 10m langt og ca 5m breitt og låg i nord-sør retning. Det var grave 160 cm ned i jorda og kom ca 60 cm over bakken" s.73, han forteller videre om gluggene i dette og muligheter til å åpne for sol og frisk luft.
I kapittel 12 handler det om såing og råd mot sykdom, om "poding og om vatning, og om spesielle prydplantar". Så følger "Register over kapitla i originalboka" s.84-86, en omfattende plantelist med både norske og latinske navn s.86-95.
Dette var en fornøyelig bok å lese - opplysende og innholdsrik, og jeg savnet ikke farger og flotte fotografier som moderne hagebøker har, boken formidlet likevel kunnskaper og hage-glede; man kunne nesten se for seg disse fordums vakre hagene som de rike hadde råd til - og kanskje var det noe å etterligne i det små for vanlige borgere også.
Fordi jeg har gitt "terningkast" til de andre bøkene jeg har blogget om, så gjør jeg det for denne også - det var en opplevelse å lese den -
terningkast: 6
Notat 1: Om stedet der Christian Gartners hage lå, har jeg funnet dette i Trondheim Byleksikon(s.290, utgave 1996): Christian Gartners hage lå i dagens Olav Tryggvasons gate 15, (Kjeldsberggården)
"Kirsten Nilsdatter, enke etter lagmann Peder Grumb, eide en hage på denne tomten i 1651. Hagen ble 1678 kjøpt av Christian H. Gartner, som hadde privilegium på å dyrke og selge urter i Trondheim. Gartner utgav 1694 Norges første hagebok. Horticultura…."
Notat 2: Om denne enkefru Kirsten har jeg også funnet at hun var en veldig velstående enke som gjerne ville bli husket i byen, jeg siterer fra historikk om Vår Frue kirke: Den største lysekrona i Vår Frue kirke ble skjenket som gave til den totalt utbrente kirka etter bybrannen i 1651. Den svært velhavende enken etter Peder Mortensson Grumb, Kristine Nielsdatter, forærte lysekronen i 1652. Ser du opp på den fremste lysekrona i kirken, kan du lese at den er gitt ”Til Gudts ære og Wor frwe Kirchkis ZIIR
Notat 3: Stephen has made use of the Horticultura in his great Salad Project
Notat 4: På Nasjonalbiblioteket kan du bla i denne boken
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
.png)
