Thursday, 18 November 2010

Tanker om bok - Dag Solstad: Professor Andersens natt

Det moralske dilemma: To Tell or not to Tell

Lydboken utgitt 2006 av NRK/Lydbokforlaget.
ISBN/EAN: 9788242121653
Papirutgaven er utgitt på Oktober forlag.140sider, boken utkom først i 1996


Lasse Kolsrud - leser boken

Omtale fra forlaget:

Professor Andersen er 55 år og bor alene på Skillebekk i Oslo. Idet romanen åpner feirer han jul for seg selv i tråd med de skikker som gjelder for en norsk julaften, noe han blir stående ved vinduet og reflektere over en stund. Slik blir han vitne til et mord på den andre siden av gaten. En ung kvinne blir kvalt, og professoren ser både henne og morderen tydelig gjennom vinduet, men han får seg ikke til å melde fra om hendelsen. Professor Andersens natt åpner med et klassisk krimsujett, men Solstad bryter med sjangerforventningene, og skaper slik en slags antikriminalroman. Den ateistiske professor Anderssen opplever at det blir umulig å forholde seg til det han har sett, uten samtidig å forholde seg til spørsmålene om Guds påbud. Dermed introduseres de store dilemmaene ved hele vår kultur, sentrert rundt vårt forhold til mordet.

Mine tanker om Professor Andersens natt:

Jeg brukte lydboken fra biblioteket, med Lasse Kolsruds ypperlige opplesing i forfatterens ånd..jeg ser for meg Dag Solstad med denne stemmen som fremfører professor Andersens intrikate, men interessante tanke-filosofier, i en Joycisk Stream of consciousness-stil. Jeg synes Kolsrud leste på samme måte som Dag Solstad selv leste sin 17.Roman.
Pål Andersen er en merkelig litteratur-professor, med Ibsen som spesialfelt, likevel med høyst "litterært ukorrekte tanker" om Ibsen. Men tvilen på Ibsens storhet holder han "korrekt" for seg selv, med sin Ibsenske doktorgrad underviser han sine studenter ufortrødent om Ibsens fortreffelighet.
(Et sidesprang: Her reises en interessant, morsom debatt..Solstad ironiserer ypperlig over dette: "alle" mener Ibsen er stor, er det da temaene eller de språklige kvaliteter som vektlegges? Den samme debatten har vi nå gående når det gjelder Knausgårds Min kamp...er "storheten" her temaene i verket eller kan "storheten" basere seg på språklig fortreffelighet alene?)

Handlingen i korthet: 
En singel professor Pål Anderson på 55 år feirer julaften, Skillebekk, Oslo etter helt norsk mønster, er nøye på både mat, bekledning og riktig tid for både middag, kaffe avec og "gaveutdeling" av sine to pakker.
Tilfeldigvis blir han vitne til en ung mann som kveler inn kvinne i leiligheten rett over gaten. Dette kunne jo være opptakten til en tradisjonell krim-roman; men man føler nok fra starten at det er noe ganske annet og mer...
En fomlende,filosoferende, ubesluttsom litteratur-professor kommer seg ikke til å melde fra om det han har sett, og dagene går med til både det ene og det andre, blant annet "flykter" han fra rapporterings-ansvaret til en venn i Trondheim i mellomjulen, bodde på Britannia Hotell, gikk på Erichsens konditori, og fikk med seg en skitur i Bymarka,(gjenkjennende morsomt var dette)

Andersen blander eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hva er livet? - (Bortsett fra for langt i alle faser, sier han)..med sitt moralske dilemma Har han en samfunnsplikt å rapportere det han så, eller har han en frihet til å la være, er han egentlig fri i sin handlingslammet-het? Vel, helt handlingslammet er han ikke, for han viser nærmest en del "tvangshandlinger" - blant annet å følge med på alt morderen gjør i og utenfor sin leilighet ...han fikk noe "interessant" å beskjeftige seg med i sitt ellers trivielle liv og ble nærmest en forbundsfelle med morderen.
Professor Andersen er en "loner", "min egen skremmende ensomhet", sier han faktisk et sted i romanen. Men selvvalgt er det vel, han vil ikke involvere seg med andre, hverken venner, eller kolleger...han har nok med sine egne tanke-filosoferinger, rituelle handlinger, og italienske dresser som støtter opp om hans ego. Men opptatt av hvordan han fremstår for andre er han...jfr. den "humoristiske" situasjonen hvor han første gang kommer i uforvarende kontakt med morderen på en sushi restaurant, der han retter seg etter rådet fra mannen på nabobordet om å velge sake til retten i stedet for pils, som han egentlig hadde lyst på - men han vil jo opptre korrekt, oppdager så at det er morderen han "adlyder"

Her begynner en underlig konstellasjon mellom de to, og det topper seg etter et par måneder; det moralske dilemma når sitt klimaks: Vandrende rundt i sin slåbrok midt på lyse dagen starter professor Pål Andersen en slående monolog, eller rettere sagt dialog med seg selv, man kan nesten dra parallell til en Shakespeare-Hamlet soliloquy, hovedpersonens handlingslammelse, eller Holberg-Jeppe-monolog, med en rådløs hovedperson. Professoren trekker frem et utall "logiske" argumenter for eller imot rapportering av et mord, "gode" begrunnelser for sitt standpunkt kverulerer han også over. Dilemmaet tilspisses mer og mer, han er trengt opp i et hjørne, han kan jo ikke melde morderen nå etter to måneder, hans egen "unnlatelses-synd kunne ikke forsvares".."han var blitt en utstøtt sammen med morderen"..."Professor Andersen var ingen religiøs mann, det stod han fjernt å tenke i disse baner", men nå har dilemmaet vokst seg så prekært og besværlig for han, at han blander til og med Gud inn - han skjønner at han har viklet seg inn i noe han ikke kan vikle seg ut av, han kjenner "gufset fra samfunnets krav" om å ordne opp i sin unnlatelses-synd; men han finner argumenter slik at ikke et guddommelig påbud en gang skal få han til å melde fra om det han har sett; i hans snedige lek med ord, tanker og argumenter har han vel nærmest spilt gud selv, "knipset med fingrene og en morder har gått fri", sier han.

Men nå har han forsonet seg med sin gjerning, og da kan han sove og hengi seg til drømmer hvor alt kan skje, sier han til seg selv. Så kommer tvilen igjen: Trett og befriet? Er han det? ..det blir liksom "et knips med fingrene", så har han adskilt seg fra Gud"… En Gud som han riktignok ikke tror på..men han har jo tross alt dratt denne Guden inn i sitt moralske dilemma. Han kommer ofte tilbake til dette at "ingen kan ha sin egen Gud, selv ikke den Gud-løse".
Han innser også innimellom at handlingen hans, det vil si hans mangel på handling -  at han ikke har varslet politiet, er forkastelig. Det har jo gjort han "fortapt", han spinner videre på dette: finner ut at han egentlig ikke kan være fortapt, når han ikke tror på noen Gud, derfor hadde han ikke fulgt det "guddommelige påbud", men han må innrømme at han har oversteget en grense, og derigjennom møtte han noe han fant det nødvendig å benevne som Gud.
Og dessuten rasjonaliserer han med at "ingen straff får likevel den døde til å vende tilbake til livet".
Midt i dette tanke-kaoset ringer "morderen" på døren, de har jo en avtale om å gå på Traverbanen - men da sier professor Andersen seg syk og blir ikke med…nå har han vel ferdig-spunnet hele dette innfløkte dilemmaet i sitt hode.

Selv om professor Andersens tanke-filosofiske sidesprang kan fremstå "morsomme" og humoristiske, er vel hele atmosfæren i denne romanen dødsens alvor og tragisk..alt kan se vellykket ut med professoren, hans undervisning, hans samvær med kolleger, hans restaurantbesøk, og fine dresser, hans funksjoner i styrer og verv..men livstrettheten og de viktige eksistensielle spørsmål og dilemmaer gjennomsyrer hele romanen; man får vel heller lyst til å gråte over denne tragiske hovedpersonen, livsbejaende fremstår han i hvert fall ikke, jeg finner han "slekter" mye på en annen av Solstads romanfigurer, Bjørn Hansen, slik han fremstår i f.eks 17.roman. Men den språklige elegansen til Dag Solstad kan man i hvert fall nyte og glede seg over, det føles som om hvert eneste ord sitter der det skal og er valgt med omhu, det gir en "salig" leseopplevelse.....

Og vil man ikke lese denne romanen som en tragedie ...(professoren filosoferer interessant over linjen fra Ibsens drama til de greske tragedier), fungerer den godt også som en satire på linje med de "Holbergske"...

Øyner man også litt "samtids-kritikk" i dette: Vi er iakttagere til det som skjer, vi lar det skje, vi står på sidelinjen, vi lar oss ikke engasjere eller involvere. Hva venter Andersen på? Hvordan lever han i sitt liv? Er det bare en Platonsk skyggetilværelse, livet passerer i en film gjennom romanen fra hans studietid, til han som middelaldrende professor underviser i det som er hans spesialfelt, engasjementet er påtatt og det hele virker som kjedelig rutine. Andersen fremstår nærmest som en slags zombie, "gjennomfører" sitt liv som et uengasjert pliktløp..men fasaden er der. Man får lyst til å gi han en rystelse, riste han til litt positiv livsanskuelse, til noe mer ekte..eller fortjener han bare å kjøre sitt løp mot det som ubønnhørlig kommer for han også...han prøver jo å overbevise seg selv om at han har valgt livet slik...og det virker bare som et trist venteværelse....

Men om han i det hele tatt har vært vitne til et mord, se det er en annen sak (Professor Andersens natt var julenatten og det som har skjedd da, må man jo tro på...)..det vesentlige er vel likevel det "Moralske dilemma"..den debatten tar vel professor Andersen opp igjen en annen gang...for et øyeblikk sa han seg ferdig med morderen og mordet og gikk og tok et bad....

Mine tanker rundt denne romanen ser ut til å ha utviklet seg til et tankespinn påvirket av professor Andersens kaotiske stream of consciousness..et tankespinn som går i ujevne baner rundt hovedpersonens moralske dilemma...man kan vel ikke unngå å bli påvirket av professorens argumentasjon som man nærmest føler seg bombardert av på kryss og tvers...jeg burde vel greid å skape mer struktur i dette, men jeg velger å la det stå slik...litt symbolsk for hvordan det fløt i stakkars, ensomme, professor Andersens hode....

Dag Solstad, på sin side, leker i hvert fall med ord, mange ord, og tryller med språket - og magien hans treffer leseren, jeg blir i hvert fall trollbundet. 



Denne boken vurderer jeg til terningkast:6

Hva mener forresten professor Andersen om morderen?:
 

Mine blogg-poster om Dag Solstad:  

Sunday, 14 November 2010

Gjennom ordene: Blogginnlegg som gjorde meg glad - og opplyst!

Det er alltid hyggelig med positive kommentarer og litt oppmuntring. Takker for det.


Gjennom ordene er en tiltalende og innholdsrik blogg for litteratur-interesserte, verdt et besøk.

Saturday, 13 November 2010

Award

Jeg har fått en award! Denne har jeg fått fra Rose-Marie, som har den utrolig innholdsrike bloggen Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Tusen takk.

Reglene er som følger: 

  • 1. Takk den du har mottatt prisen fra
  • 2. Kopier prismerket til bloggen din
  • 3. Fortell hvilke 3 forfattere du regner som favoritter, og nevn en yndlingsbok per forfatter.
  • 4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.

Det er ganske umulig å skulle velge ut tre favoritt-forfattere, jeg har så mange, men velger jeg en gammel klassiker blir det Dostovjetskij og Idioten, av dagens norske vil jeg nevne Tore Renberg og Kompani Orheim, Henrik H. Langeland og Francis Meyers lidenskap, Carl Frode Tiller og Innsirkling

Jeg følger ikke så mange blogger, men jeg vet det er mange som fortjener awards for det flotte arbeidet de nedlegger i sine blogger.

Jeg nevner bare to her:

Artemisias verden

Gjennom ordene


Saturday, 30 October 2010

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Verdensmestrene


Jeg hadde blitt helt betatt av Francis Meyer(s lidenskap)…og gikk og ventet på en oppfølger på den, hadde kommunisert litt med Langeland om dette, og det så ut til at han ikke var fremmed for tanken:

From: Henrik H. Langeland
To: 'RandiE'
Sent: Saturday, February 16, 2008 12:00 PM
Subject: SV: Francis Meyer II
………………
Jeg skal absolutt vurdere anmodningen om en oppfølger, uten å love noe. Akkurat for øyeblikket er jeg nok mentalt sett litt ferdig med Francis og hans verden. Men som du påpeker, han er jo bare 53, og med all den skiløpingen han planlegger, har han sikkert mange gode og spreke - og selverkjennende - år foran seg. Vi får se hva fremtiden bringer...
Beste hilsner,
Henrik H. Langeland

Men i mars 2 år senere fikk jeg nyheten om Verdensmestrene:



Og dette fikk meg nesten til å glemme Francis... morsomt var det også at Langeland på slutten av bokprosessen kontaktet meg angående noe han mente jeg hadde litt greie på...og det gjorde jo meg enda mer nysgjerrig på den nye romanen. Ja, så nysgjerrig at jeg fikk med meg to begivenheter rundt romanen under Kapittel 10, Stavanger Litteraturfestival ...

På litteraturfestivalen benyttet jeg også anledningen til å få signert mitt eksemplar:


Langeland i samtale med Karin Haugen på Kapittel 10 ga en fin bakgrunn til lesing av romanen. Derfor gjengir jeg noe av det forfatteren sa om hvorfor han valgte å skrive fra denne tidsepoken og hvordan han satte seg inn i tidens begivenheter.

Ideen til romanen og tankeprosessen rundt den har tatt 10 år, sa han. 1980-tallet ble valgt som utgangspunkt fordi det kan sies å være inngangen til en ny aera i Norge...og stavbrekket til Oddvar Brå under herrestafetten i VM i Oslo 1982 kunne fungere som et sentralt knutepunkt, noe kollektivt som en stor del av Norges befolkning kan forholde seg til. (Hvor mange ganger har man ikke hørt i ulike fora og i ulike sammenhenger: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?  -  Og sannelig har jeg ikke en nokså antklimatisk personlig opplevelse av situasjonen rundt stavbrekket selv - så det glemmer jeg aldri, jeg må huske å fortelle det til mine barn...)
Og Proust-påvirket som Langeland er, formulerer han seg også slik: "Stavbrekket er min Madeleine-kake" (For de som er ukjent med Marcel Proust og På sporet av den tapte tid:gjennomgangsfenomenet i Prousts romansyklus - Madeleine-kaken som dyppes i Lindebladte, og så nyter man den mens man kommer på sporet av en barndom eller forgangne tider)


Staven til Brå brekker, men er det ikke kanskje også slik at Norge "brekker" litt på 80-tallet; en del ganske radikale endringer skjer og uskylden forsvinner. Oslo forvandles fra en vanlig liten norsk by til en storby. (Egen tilføyelse: kanskje litt symbolsk også da med disse 12-årige hovedpersonene, de er i en brytningstid, begynnende pubertet, de bryner sine krefter mot hverandre, mot foreldrene, mot samfunnsnormene...og ikke minst i skigåingen som står sentralt i denne romanen..og de mister litt av sin uskyld som Norge gjorde det på 80-tallet)
Det er ikke ment å være noen sports-roman, sier Langeland....men det faller vel naturlig med konkurranser, sport, skigåing; for er det ikke stort sett det 12-årige gutter er opptatt av?

Her er det guttedager og skigåing blant 12-åringene midt blant storpolitiske og samfunnsmessige begivenheter i voksensamfunnet. For Langeland var det en utfordring å skildre eller "se verden" gjennom 12-åringene. Treholtsak, kald krig, "kampen" om Barentshavet, et Olje-Norge som nærmest eksploderer i vekst, og en mange-årig Verkstedindustri som må vike plassen (Aker mek. lagt ned i 1982, Trondheims avdelingen i 1983; så dukker idylliske Aker Brygge og Solsiden opp i stedet)
Dette er noe av det som skjer i Norge over kort tid, går det an å berette om dette når hovedpersonene i romanen er tre gutter og en jente i 12-årsalderen? En utfordring i seg selv det... (faktisk synes jeg dette var dristig av Langeland å ta risken på at dette kunne fortelles "i ly av" en oppvekstroman, overraskende at resultatet ble så bra; modne tolv-åringer? Ja vel, men de finnes...jeg kjenner noen)
Videre i samtalen med Karin Haugen fortalte Langeland hvilke "kilder" han har hatt for sitt research-arbeid; et 80-tall uten dagens digitale tilgjengelighet av alt mellom himmel og jord, ble arbeidet basert på oppslagsverk, og oppsøkende virksomhet til noen som hadde de kunnskapene og opplysningene han hadde bruk for, og så egen hukommelse  og erindringer da.
Langeland "annonserte" også i samtalen at tanken er å følge disse fire familiene frem til 1999; og om det vil si 4, 5 eller 6 bind i romanserien, vil vise seg etter hvert. I hvert fall, hevder Langeland, så krever årene fra 1982 til 1999 mer enn en roman - da har man rom til å være i den tiden litt mer, sier han. (Det blir en slags Proustsk dveling ved dette...)

Og så føyer Verdensmestrene seg inn i dagens norske litteratur-trend  -  man skriver serielt; (Knausgård gjør det,Renberg gjør det, Tiller gjør det - sistnevnte pekte forresten på noen fordeler med dette: man har gjort fra seg en del research og forarbeid som gjelder for alle bøkene, man har gjort leserne kjent med en del karakterer som er gjennomgående; og jeg vil føye til: leserne holdes i ånde og spenning og venter på neste bok; en forfatter skal jo også leve av sin kunst)

 
Den neste "innførings-seansen" jeg fikk med Verdensmestrene var en hyggelig lesestund med forfatteren på Tungenes fyr, samme kveld. Skal ikke gå i detaljer om denne, for jeg regner med å omtale dette nærmere i et eget blogg-innlegg om Kapittel-10-festivalen.
Men i korthet: På litteraturfestivalen hadde jeg bestemt meg (bokelsker og litteratur-freak som jeg er) at jeg skulle få med meg alt jeg kunne over de fem dagene festivalen varte.. i første omgang dro jeg fordi Langeland hadde tipset meg om den da jeg begynte å "henge meg alvorlig opp" i Proust, han fortalte at han skulle være med i en paneldebatt om Hukommelse/Proust sammen Dag Solstad og Karl Ove Knausgård...(tilbake til dette siden)
Opplesing fra Verdensmestrene på fyret ble faktisk en morsom opplevelse og en fin inspirasjon til å sette i gang lesingen selv....morsom opplevelse? Hvordan skulle man komme seg til fyret, det var langt dit, det var kveld, det var ingen offentlige transportmidler som gikk akkurat da. Men her ble det ordning:Festivalsjef Eirik Bø (en takk til han)ordnet privat skyss med selveste kultursjefen i Randaberg, Anders Jaarvik. Jeg satt i baksetet sammen de to forfatterne som skule lese på fyret, Tove Nilsen og Henrik H. Langeland. Det var en litteratur-elsker med i tillegg til meg, og vi fleipet litt om at her kom det to tilhørere til dette arrangementet. Langeland fortalte en morsom "vits" også, om en annen kjent forfatter som kom til et sted  med bare en fremmøtt. (Hva denne forfatteren gjorde og hvem det var, har jeg vel strengt tatt ikke spurt om tillatelse til å gjengi..men jeg har ledd mange ganger i ettertid, for det var visst ikke en vits, det var en realitet)..Men hva møtte oss på fyret? En fullsatt sal med Randaberg- og Stavanger-folk, benket til en koselig litteratur-stund i høstmørket. Levende lys over alt, kaker og kaffe eller vin tilgjengelig, her var det bare å hengi seg til nytelsen både av litteratur og annet. Det ble et minneverdig første-møte med Verdensmestrene.
 

Mine tanker om Verdensmestrene:

Verdensmestrene  -  er jeg skuffet i forhold til Francis Meyers lidenskap?

Overgangen fra Francis til disse 12-åringene ble ganske stor og uvant til å begynne med, selv om jeg er vant med barn, var det kanskje ikke en oppvekstroman jeg hadde i tankene, og selv om jeg har gått utallige mil på ski opp gjennom årene, var det kanskje ikke all den skigåingen jeg hadde forventninger om - men du verden, skal innrømme at jeg syntes det var morsomt når far til Lars bokstavelig talt gjør skitreningen med 12-åringene til en dans og endatil med  musikk til; og så motsatt, han "svinger seg på ski" så elegant når han er på plikt-swing-kurs hos kona. Ser han for meg!

Etterhvert som jeg ble bedre kjent med disse barna, må jeg innrømme at jeg uvilkårlig ble dratt inn i deres viderverdigheter, og familieforhold, venneforhold, daglige begivenheter; alt er så levende skildret, at jeg følte at jeg lever med i romanen.
Ungdommene fornemmer mye av de voksnes liv og det som skjer i samfunnet, men jeg regner med at når Langeland tar leserne med i møte med disse barna når de er i 30-års-alderen, så vil de se hendelsene og samfunnet fra en litt annen vinkel.

Det er fire hovedpersoner av barn, egentlig fem med Hauk....de er ulike, men de har alle sitt å stri med, hver på sin måte:

 
Amar er nykomling i et fremmed land hvor ikke bare nordmennene og den norske kulturen virker uvennlig og truende, men også fiendtlige ungdommer av indisk eller pakistansk opprinnelse - her er det bare å lære seg spillet, lære seg å overleve på andres premisser; i sin konfrontasjon med Tveitagjengen må han til og med "forsake" sin egen sikh-religion (i hvert fall på utsiden) og late som han er muslim. Å lære seg å bli ekte norsk og gå på ski er et mareritt for han...men "heldigvis" takket være skisporten kom de lett gjennom innsjekkingen til Norge fordi kontrollørene akkurat var opptatt med "stavbrekket" på radio.
Han lengter tilbake til hjemlandet sitt og den kjente kulturen; og er kanskje ikke så glad for at faren som kom til Norge før dem er så villig til å tilpasse seg, sette opp parabolantenne til og med.

Lars  peker seg ut som hoved-hovedpersonen; han får vel mer side-plass i romanen enn de andre. Egentlig synes jeg det er greit med en gjennomgangsfigur slik; mulig Langeland har ment å fordele lik oppmerksomhet på de fire familiene; men så nøye kan det vel ikke være.
I beste strøk og med en trygg storfamilie rundt seg - kan livet være vanskelig da? Faren er omtenksom og grei nok, en kjekkas og dameflørt  (Litt Francisk over han), og Lars bestreber seg med å få anerkjennelse av faren, han vil foreldrene skal være stolt av han...og moren - har hun noen hemmeligheter han ikke vet om?  Det viser seg etter hvert at familie-situasjonen hans likevel ikke er så trygg og problemfri...
Han selv er tiltrukket av Anette, spillelærerens datter, og gjør noen merkelige tilnærmelser her. Er han ikke litt ung for dette? tenkte jeg..., men så har jeg ikke vært gutt og kan ikke si hvor autentisk dette er.

Tiltrekningen tar  brått slutt når han skjønner hvordan Anette og hennes venninner har såret Cecilie, søsteren hans. Og her kommer vel drapet på Anettes rotte inn i bildet.Denne handlingen skjer så brått og uventet at man lurer: "Drepte virkelig Lars den, eller var det bare en symbolsk drøm, et mareritt".....og hvordan kan denne rotte-drap handlingen tolkes? 
Joda, leser en del sider videre i boken og får avslørt litt mer av mysteriet...rottedrapet var virkelighet, ikke en drøm: Da faren må drepe en skadet kråke, forstår Lars at dette gjør han i barmhjertighet, mens Lars har drept rotten av hevngjerrighet. Farens "kråke-handling" blir en slags vekker for Lars; situasjonen og kråken gjør uutslettelig inntrykk på han. Han forlater åstedet sammen sin far "i brennende visshet om at det svarte kråkeøyet aldri vil komme til å forlate ham, kanskje nå og da, men aldri helt og holdent." (Verdensmestrene s. 408)
Lars er nok en litt sammensatt karakter...med erotiske føringer som minner litt om de vi finner i Johan Borgens 'Lillelord' og i Vargas Llosas Alfonso i 'Til stemorens pris'. 

Året 1982 ble et sporsettende år for Lars, på mange måter er det mye av uskylden som går tapt; han har møtt en del av livets harde realiteter som han ser ut til å ha vært forskånet fra tidligere:
 (Verdensmestrene s.531)
  Vi blir sterkt engasjert og lever med i livet til disse familiene, og føler omsorg for barna. Det skjer mye spennende på godt og vondt med og rundt dem - likevel, alt innenfor sannsynlighetens grenser. Og for Lars sin del ser det ikke ut til at utsagnet "det man ikke vet, har man ikke vondt av"...plager han mer enn dette å ikke vite. Og på den lenge lovede og planlagte skituren med faren, som kommer nesten som et høydepunkt på slutten av romanen, blir i hvertfall en vond usikkerhet og en utrygg situasjon endelig avklart for Lars...og livet ser ut til å gå inn i en ny fase. Det skal bli spennende å møte han igjen i en bebudet oppfølger.

Hauk er vel kanskje den mest interessante og uutgrunnelige karakteren, slik han er beskrevet føler leseren godt hans fortvilelse og resignasjon, som til tider gjør seg utslag i provoserende handlinger.
Hva er det mellom han og Hauk som er fordekt og problematisk? Lars har nærmest et hat-kjærlighetsforhold til Hauk, de rivaliserer - når det gjelder skigåing og andre sportslige aktiviteter, når det gjelder oppmerksomhet fra Lars' far som ser ut til å ta seg spesielt av Hauk. Hauk er en plaget sjel, er det noe rart med den "tyranniske" faren; skigåingen kunne han vel fortsatt med og hatt glede av; men for å slippe unna farens press og tyranni går han så langt som å sette foten i klemme i en sporvognsdør - med etterfølgende retts-sak som faren presser igjennom og taper fordi Hauk innrømmer at han gjorde det selv med vilje og konduktøren (som forøvrig er Amars far) kan ikke klandres; Lars' far er tilfeldigvis advokaten hans. Hvorfor gjorde han det? Håpet er vel at han nå kan unngå hersingen fra faren når det gjelder skigåingen og konkurranser i hvert fall..at han blir merket for livet spiller visst utad ingen rolle. Han blir mer og mer tøff og hard og selvdestruktiv - og flaggstang-eskapaden hans ble ikke så uskyldig som da Emil i Lønneberget heiste søsteren Ida opp i flaggstangen; nei for Hauk fikk det mer groteske konsekvenser.
Hauk hardner til mer og mer, og slår tilbake på utspekulerte måter når det blir gjort urett mot han (eller mot andre også for den slags skyld); en sterk episode i romanen er hans hevn over André (vel var André litt "drittsekk", og fortjente en lærepenge, men "oppstrammeren" Hauk ga han var vel i drøyeste laget). Ved slike ekstreme handlinger tar  Hauk ut noe av den aggresjonen farens "oppdrager-metoder" har ført til.

Simone er en følsom ung pike,hun er et par år yngre en gutte-hovedpersonene. Da Oddvar Brå brakk staven var hun på sydentur med familien og oppdaget sin fars utroskap, faren er en "tøff" 68-radikaler som fortsatt fører sin egen lille kamp mot de besteborgerlige, konservative i Hemingland..det var vel de siste krampetrekningene av den slags på 80-tallet. Og at sønnen Herbert vil ta en motsatt politisk retning og melde seg inn i FPU, tar ikke Simones far nådig opp.

Remi
på Oppsal er den fjerde av tolv-åringene, vi møter han tidlig i romanen hvor han slåss med Lars om Brås brukne stav; flink til å gå på ski han også, og utstyret skal være i orden, mener faren..selv om de ikke har råd til det...faren har sitt å slite med og det virker som han prøver å ta ut en del drømmer gjennom sønnen. Man får stor sympati for denne ensomme gutten; spesielt fordi han blir utsatt for medelevers ubarmhjertige, tankeløse mobbing - han må ikke tro han er noe fordi faren har gitt han beste sort skistaver - og gripende sårt er det å lese når skistavene hans blir kjørt ned i utedoen, i dritt hvor de mener Remi hører hjemme. Og skigåingen er noe han selv gjør en brå slutt på...

Det er en tøff oppvekst for noen av disse 80-talls-ungdommene, for noen går det til og med på helsen, for ikke å si livet løs.
Jeg ble mer og mer glad i denne romanen etter hvert som jeg leste...og jeg aksepterer at den er forskjellig fra min favoritt "Francis". Jeg tenkte også litt på dette med å få bundet sammen de ulike familie-historiene til en helhet, det spriket litt helt i begynnelsen når vi introduseres for persongalleriet..men det er utrolig hvordan Langeland har greid å få disse familienes veier til å krysse hverandre - og det på en spennende, uventet og variert måte. 

Jeg synes også det er interessant og faktisk nødvendig å få frisket opp begynnelsen på det norske olje-eventyret; da man stod midt oppi det i tiden, skjønte man nesten ikke hva som skjedde; i hvert fall er det slik for meg. Nå trenger jeg en repetisjon på dette og liksom se det med nye øyne. Fikk forresten en liten påminnelse og en annen vinkling på oljeeventyret da jeg var på Kapittel 10 og hørte på Aslak Sira Myhre i forbindelse med hans bok-lansering "Herskap og tjenere"
(Sannelig mye interessant man fikk med seg på den litteraturfestivalen)
Beleilig kommer også Treholt-affæren i Verdensmestrene, passet godt inn med lanseringen av romanen rett inn i nye diskusjoner om stor-spion eller ikke, ny rettssak eller ikke, bevis-forspillelse og alt som rotes opp i disse dager.

Fra stort til smått - andre grunner til at jeg trives i denne romanen: det er dette med gjenkjennelse, jeg trives i den, jeg gjenkjenner litt av min egen identitet - ta nå tolv-åringenes skistafett, jeg "har vært der", pokalene står i skapet, stafett er alltid spennende, selv når deltagerne er "bare" barn. Og så ble jeg minnet på mine gamle, blå Karhu racer, de var gode, nesten litt sårt å gi slipp på de da jeg gikk over til Fischer.

Og så var det teen og farmorens te-seremoni; dette er jo helt identisk med slik jeg kjenner det selv; en tradisjon fra mormor og mor, vi blander teen selv, den må trekkes helt riktig og drikkes i tynne kopper, og så har jeg jo samme faste te-butikk som farmoren i Verdensmestrene, Black Cat, Grensen...kjøper der hver gang jeg er i Oslo, og jeg har til og med fått sendt te derfra.
Hagesysler, roser og staudebed er også trivelige identifiserings-faktorer for meg...er det noe rart jeg også liker Verdensmestrene og ikke bare Francis Meyers lidenskap.

Og så det språklige da...det Langelandske språket alene er jo en fryd i seg selv..plettfritt, spør du meg, om det går an å si det slik, en nytelse.

Jeg vil nok henge med på serien, uansett hvor mange bind som kommer. Dette er solid.


Denne boken vurderer jeg til terningkast:6

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

Litteraturfestival: Alle postene 

Wednesday, 13 October 2010

Tanker om bok - Mikhail Sjisjkin: Venushår



Litteraturfestivalen i Stavanger, Kapittel 10 bød på det meste innen litteratur og kultur. Det var midt i blinken for en litteraturelsker..og jeg fikk med meg så mye jeg rakk fra morgen til kveld, fra tirsdag 21.til søndag 26.september 2010
Jeg vil blogge litt utførlig om denne Litteraturfestivalen i et eget blogg-kapittel senere, men foregriper begivenhetene litt ved å trekke frem en roman som jeg leste ferdig i dag
.








 Mikhail Sjisjkin er født i Moskva 1961,og bor nå delvis der og i Sveits. Det var interessant å få kjennskap til denne forfatteren på litteraturfestivalen; et navn å merke seg innen nyere russisk litteratur.


Venushår av Mikhail Sjisjkin, skrevet i 2005, oversatt til norsk av Marit Bjerkeng i 2010.Oktober forlag, 527 sider

 
Han har mottatt mange betydningsfulle priser for denne allerede, blant annet Nasjonal bestselger i 2005.


Venushår, selve tittelen henspeiler vel på Adiantum capillus-veneris, en bregnelignende urt, brukt innen medisinen til litt av hvert av plager.
I romanen kan vel tolkningen gå mer i retning av det sensuelle med henblikk på den romerske guden for kjærlighet og skjønnhet, Venus.



Kort handlings informasjon fra cover:"En navnløs tolk intervjuer tjsetsjenske asylsøkere i Sveits, som gir ham sine historier, sanne og usanne. I pausene leser han Xenofon, om gamle greske leiesoldater og persernes felttog mer enn to tusen år tidligere. Men han har også hodet fullt av minner om sin fraskilte kone Isolde og deres liv sammen, og han skriver brev til sønnen som han aldri sender. Planen om en biografi om den store russiske romansesangerinnen Bella faller sammen da hun dør før han får intervjuet henne. Men hennes dagbøker, som strekker seg over russisk og sovjetisk historie fra før-revolusjonær tid til siste halvdel av det 20. århundre, blir en viktig del av romanene. "


Nå har jeg "lest gjennom" denne (skammelig å si det slik): Frodige fortellinger, glitrende fortalt - et mangfold av personer og skjebner; mange "stories within the story" - uendelig rikt og variert som livet selv, uten særlig kapittel-inndeling. Man får nesten assosiasjoner til fortellertradisjoner hundrede-vis av år tilbake, til Boccaccio og Chaucer.En fascinerende blanding av fantasi og virkelighet; det var en underlig verden å kaste seg inn i; dessverre lot jeg denne bare få en rask gjennomlesing - den fortjener at jeg tar den fatt en dag og går grundigere til verks. Men jeg sitter i hvert fall igjen med den gode stemningen av rik leseopplevelse; dette er en forfatter med et utrolig fortellertalent som kommer til uttrykk i form av brever, dagbøker, kriger og kjærlighets-historier - og innimellom alt dette: tolkens daglige gjøremål i "nåtiden" - en spennende struktur. Selv om forfatteren nå er bosatt i Sveits, er det ingen tvil om at han har  sin faste forankring i den russiske fortellertradisjonen, ikke ulik Mikhail Bulgakov, skjønt hans Mesteren og Margarita er mer preget av det politiske symbol-aspekt.

527 sider ren lesefryd anbefales.

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5
Litteraturfestival: Alle postene
 
 

Monday, 27 September 2010

Video-klipp: La Rafle - de franske jødene 1942

Tillegg til Saras nøkkel av  Tatiana de Rosnay
Omtale av filmen La Rafle og et kort videoklipp

Video: The Bombing of Dresden

Long Walk to Forever by Kurt Vonnegut

I novellen Long Walk to Forever viser Vonnegut en litt lettere side...selv om det er noe alvor i denne lille kjærlighetshistorien, harselerer han nok også nokså vittig og ironisk over noveller i den lette kiosk-sjangeren.
Novellen har vært et yndet materiale for utallige varianter av filmer og videoer, (Jeg hadde tre ulike filmatiseringer-klipp, men de er utgått på dato, så jeg gjenoppfrisker denne med noe nyere materiale - 23.11.2017) 

Trailer av film: 
 
Lesing av novellen: 

Og her er teksten til novellen - Enjoy

Monday, 2 August 2010

Tanker om bok - Jon Fosse: Andvake

Tittel: Andvake
Forfatter: Jon Fosse
SBN: 9788252170566
Utgåve: 1
Antall sider: 75 sider
Utgitt: 2007
Forlag: Samlaget
Format: Innbundet
Språk: Nynorsk
Genre: Fortelling

Fra forlagets side:

Alida og Asle er komne til Bjørgvin for å finne arbeid og ein stad å bu. Alida er høggravid, men ingen vil gi henne og kjærasten rom. Dei blir meir og meir motlause der dei går omkring i regnet.

Alida og Asle er komne til Bjørgvin for å finne arbeid og ein stad å bu. Alida er høggravid, men ingen vil gi henne og kjærasten rom. Dei blir meir og meir motlause der dei går omkring i regnet. Med seg har dei minna om ei lykkelegare tid, då dei to møttest og straks skjønte at dei var meinte for kvarandre. Men vonde minne blandar seg også inn, og ekkoet frå bibelhistoria er sterkt heile vegen.

Andvake er ei tvitydig historie, ei vakker og trist forteljing som blir til ei uhyggeleg legende. Historia peiker langt ut over seg sjølv og den enkle handlinga. Det er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom dei to unge, og ein roman støypt i ei stram og unik form, der alt er enkelt og storslått på same tid.

Andvake blei nominert til både Brageprisen og Kritikarprisen i 2007.

Mine tanker om Andvake:

Jon Fosse - Foto fra forlagets side ved Ton A. Kolstad

Jan Fosse har stått prioritert på leselisten min lenge.Jeg har fulgt med på alle omtaler av forfatteren, og fått med meg de fleste av hans utgivelser etter hvert...men lest noe av han...nei, det har jeg ikke somlet meg til før nå.  Jeg startet med Andvake som  har stått på prioriteringslisten siden den kom ut i 2007...og jeg har også nå anskaffet tre Fosse verker til.
Og dette må jeg si svarte til forventningene.


At Andvake var navnet på kong Sverres stridshorn i følge Sverres saga, kunne jo i utgangspunktet antyde at her skulle det utkjempes slag....

Fosse sier selv i et intervju at han hadde valgt tittelen fordi han likte lyden av ordet, men i ettertid har han tenkt på at selve ordet betyr søvnløshet, og at man ikke får sove når man må være på vakt .

Denne korte romanen, eller fortellingen var meget kraftfull, nesten så man ble grepet av piskeslag under lesingen. Kampen for tilværelsen, to unge mennesker med sin kjærlighet mot resten av verden..de som ikke eier mot de andre som eier.
Sitat s.14:
"Det er berre slik, det er nokon som eig, og nokon som ikkje eig, seier ho.
Og dei som eig bestemmer over dei, oss, som ikkje eig, seier ho".

Disse to ser ut til bare å ha hverandre, ikke engang Alidas egen mor finner de husrom eller kjærlighet hos - er det rart at Alida må ta det hun ikke får av moren, mat på ferden for å finne husrom, og litt penger.  Moren ville ikke ha "skammen" inn i sitt hus, en ugift datter som ventet barn, men søsteren Oline derimot, som ligner på moren, henne kan hun elske. Alida er "stygg som faren, og like lat, alltid sluntrar ho vel unna,….." (s.20)


17 år gamle Alida og Asle flykter til  Bjørgvin og søker husrom,  men alle avviser dem.... assosiasjoner til jule-evangeliet med Josef og Maria er klare.   Om det skjedde i Bjørgvin i et tidligere år-hundrede, så er da temaet til de grader aktuelt i dag også; det er flyktninger, det er kriger, det er forfordeling og urettferdighet...hva skal disse to gjøre for å overleve da? Man aner at Asle har tatt kampen opp for å sikre kone og barn. Hva gjorde denne korte romanen så fascinerende? - selvsagt var det kjærlighetshistorien og dette unge paret i en ugjestmild verden, men også like mye det "Draumkvedaktige" i fortellermåten, evighetsperspektivet med "juleevangeliet" flettet inn, og slekters gang, med fedre og sønner og noe som går i arv. Dessuten ble det språklige en stor estetisk opplevelse, hele romanen var jo som et epos med assosiasjoner til musikk og en fuge som fortsetter og fortsetter...forfatteren er ikke glad i å sette punktum...men innimellom kom det faktisk noen "raske smell" med minimalistiske setninger på få ord (F.eks."For alltid borte"), uhyre virkningsfullt som kontrast til de sidelange periodene.
Musikken, sangen var på en måte flettet inn i historien også, det var noe som berørte både Alida og Asle. Alida kunne høre inni seg sangen om kjærligheten og finne trøst i den. (Dette minnet meg om Kino og Juana, to fattige mennesker som holder sammen og står alene med sin kjærlighet i en uvennlig verden - Steinbeck's The Pearl. - Kino er også villig til å kjempe med alle midler for å beskytte sin kone og barn, og han finner fred ved å lytte til den gode, fredfulle sangen inni seg, familiesangen, fedrenes sang - men senere kommer sangen om det vonde og farlige og ødelegger idyllen)

En annen virkningsfull språklig effekt er dialogen, også her med minimalt ordbruk, to, tre ord i hver replikk

De søker lykken i Bjørgvin, men det er like uvennlig der, ingen slipper dem frivillig inn…og de blir sittende inntil en husvegg for å få ly for regnet, og for å hvile litt…her går drømmer og virkelighet, nåtid og fortid  glidende over i hverandre  som i et "Draumkvede".  Av Mannen i lang svart frakk bærende på en lykt, får de vite at der finnes Herberge…men der skremmes Alida bort av en mann som sikkert ikke har gode hensikter med dem, eller Alida.
Så går de videre og trenger seg inn hos en gammel kone som tidligere på kvelden har avvist dem, for de "skulle ha tenkt på det før at de trenger husrom"..konen sier "Eg har hatt for mange som deg i huset alt som det er, seier Kona" (s.60)..dette er vel kanskje dråpen som får begeret til å flyte over for Asle…han tvinger seg inn med makt, og hva som skjedde med den gamle konen, kan vi bare ane…borte blir hun i alle fall, så de kan varme seg og hvile og spise der inne.


Men hvilen blir ikke lang, før Asle må ut og lete etter en "hjelpekone" …"Føde-Frøkna" er borte, det var den gamle konen de hadde trengt seg inn hos, og nå forstår vi bedre hva hun mente med "Eg har hatt for mange som deg…", hun har hjulpet til med fødsler for mange ugifte "løsaktige" kvinner, Asle leter videre og får tak i "Føde-Kona", og vesle Sigvald (navnet etter Asles far) blir født inn i en ugjestmild verden, men av foreldre som vil elske han…og slekters gang vil fortsette.  Men lett blir det nok ikke for disse som ikke er født på livets solside, de er ikke av de som eier noe og kan bestemme….

Det som griper en spesielt sterkt i denne romanen er kontrastene...til dette kommenterer Fosse selv i et intervju:
- Ja, det skal vera eit spenn mellom den kjærleiken dei unge har til kvarandre og den brutaliteten som ligg ikring dei og kanskje i dei sjølve. Eg er nok veldig dobbel i alt eg skriv. Eg vil skriva om livet og menneske med sine motsetningar: Både godt og vondt, rett og gale. 

Leste nettopp Naustet, og så dramatiseringen av den på video....kjent Jon Fosse-stil fra tidlig periode, skrevet i 1989; må vel være under den perioden han underviste på Skriveakademiet det. Ganske betegnende det han selv sa i et intervju i Gula Tidend i forbindelse med denne romanen, til journalistens:"Dei har det sjeldan særleg greitt, dei du skriv om?", svarer Fosse:"Eg har ingen illusjon om at livet skal vera greitt. 'Tenk positivt' er det verste eg høyrer"
Og dette passer da sannelig for de fleste av Jon Fosses verker....

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5
 

(Et intervju med forfatteren fra 2001, intervjuer er Tore Renberg)
 


Mine omtaler av Jon Fosse verker:

Tuesday, 15 June 2010

Mine Proust-betraktninger 6: Marcel Proust og "rommet" - Av sporet er du kommet

















 

      



















Jeg synes Henrik H. Langelands  "Av sporet er du kommet - Romlige fremstillinger hos Marcel Proust" hadde en interessant vinkling på "fenomenet" Proust. Her fokuseres det på Marcel Proust og hans relasjon til "rommet" i både fysisk og mental forstand. Jeg vil prøve å trekke frem noe av det Langeland tar for seg i sin utgreiing - dette baserer seg selvsagt på slik jeg oppfatter Langeland. Andre lesere vil kanskje se det annerledes, så jeg anbefaler de som er interessert i å gjøre seg opp sin egen mening av "Romlige fremstillinger" å studere denne boken nærmere selv.
Innledningen (s.11-35): Her klargjøres litt rundt begrepet "Romlige fremstillinger" og hva det innebærer. Det handler om å skape seg mentale bilder av de romlige beskrivelsene forfatteren gir. Forfatterens "topia" er å sammenligne med landskapsmaleri - og for leserne er det avgjørende hvor god "landskapsmaler" forfatteren er.  Viktig er det også hvilket perspektiv beskrivelsene er gjort ut ifra. I På sporet av den tapte tid varierer det om vi "ser rommet" fra den unge eller den eldre Marcels (fortellerens) synsvinkel, og til tider glir disse to syns-perspektiver over i hverandre.

Forfatterens topia er en slags tekstlig topografi, benevnt topotesi - og forestillingen leseren får av rommet/landskapet dannes på bakgrunn av forfatterens topotesi. Men også leserens egen erfaringsbakgrunn og illusjoner blander seg inn og "fargelegger" landskapet.
Langeland skriver om "Tekstens rom" (s.21ff) at forventninger og forhistorie inngår i Marcels anskueliggjøring av rommet, og parallelt med at han er til stede i ett rom, kan han på samme tid være et annet sted med sin tankestrøm. Marcel trer klart frem for oss i sitt møte med rommet: "Marcel er et slikt tilblivende vesen, han blir til i møte med sine romlige omgivelser."(Langeland s.25) - Denne formuleringen fant jeg betegnende og god.


Bildet av Marcel Proust ble formet i min bevissthet gjennom fortelleren som beskriver rommet og omgivelsene rundt seg.

"Det finnes også et tredje aspekt ved tekstens romlighet, som hverken handler om leserens forestillinger eller forfatterens fremstillinger, men om selve tekstens konstruksjon - eller det man kanskje kunne kalle dens arkitekstur" (Langeland s.26)

Proust har planmessig bygget opp sitt verk, under veis har han inkorporert en rekke ulike kunstnere - representanter for malerkunst, musikk, teater, litteratur - "Men arkitekten glimrer med sitt fravær" (Langeland s.28) Og dette at arkitekten mangler, er vel fordi han har avsatt den rollen til seg selv. Morsomt egentlig.

Langeland peker videre på at Prousts roman-syklus blir å sammenligne med "Arken" i flere betydninger: Ark som i bue og overbygning, Ark som i Noahs ark med alle artene og variasjonene, Ark som i den hellige Arken der jødene oppbevarte sine lovtavler - og ikke minst "Ark-i-tekstur", dvs. ark etter ark med strukturerte manuskript-notater.

"Å skrive er å redde rommet" (Langeland s. 32)Proust konstruerer og skaper rommene og slik bevarer han han noe for ettertiden, han etterlater spor.

"Å skrive er altså å få noe til å overleve, å etterlate en plogfure - et spor. (Langeland s. 32) Et vakkert bilde dette!

Langeland hentyder at tittelen "På sporet av den tapte tid" handler i stor grad om en avsporing, om Marcels mange "bortkastede år i de ørkesløse parisiske sosietetsliv", her blir det da en slående parrering med Langelands egen tittel: Av sporet er du kommet.

Prousts tittel kan vel også vekke assosiasjoner til noe sakralt, til skapelse, død og oppstandelse - (Av jord er du kommet...etc): "Romanverket På sporet av den tapte tid så vel som forfatteren Marcel, oppstår gjennom det mentale avtrykket som utgår fra smaken av en madeleinekake oppbløtt i lindete" (L. s.33)
Men aller mest handler tittelen kanskje om å sette spor og her er blant annet språket, setningene, grammatikk, fonetikk og rytme viktige ingredienser for sporsettingen.

Tilbake til det fysiske rom:
Soverommet utgjør "det faste og ofte smertefulle punkt i Marcels kretsløp" (L. s.30) Det er et viktig rom både i barndommens Combray, i Grand-Hôtel i Balbec, i leiligheten i Paris med Albertine. Refleksjonene i de to mest sentrale soverommene fremstår som viktige symboler, lanterna magica i Combray med et smertefullt lys over barndommens smerte og lengsel og glassbokhyllen i Balbec - som en symbolsk refleksjon av Marcels vei til skjønnlitteraturen. Møte med rommet kan også fremkalle angst, men ved å ta rommet i besittelse gir vanen og gjenkjennelsen en trygghet i møtet med rommet.
Rommet, sengen er en vugge eller et trygt rede, men skrekk og gru: det lune soveroms-redet i Combray blir lett en angstfylt grav når han blir tvunget til å gå til sengs uten morens godnatt-kyss, men om han får sendt en beskjed til sin mor om at hun må komme til han - "Og straks snur romlighetensfølelsen hans seg fra det negative til det positive; graven blir til et rede." (L. s.54) Og slik veksler romlighetsfølelsen til Marcel "mellom lidelse og lykksalighet." (L.s54)

Hotellrommet i Balbec har også denne vekslingen mellom den positive og den negative romlighetsfølelsen. I Combray kunne han sende skriftlig beskjed til moren om å komme, i Balbec kan han banke i veggen til bestemorens soverom. "Bankingen har erstattet brevet som romlig forbindelses instrument." (L.s.60)
Når Albertine kommer inn i person-galleriet blir sjalusien et element i "rom-forståelsen" hos Marcel - et tilskudd til å gjøre rommet negativt.


Madeleine-kaken , seremonien og symbolikken har sentral plass i  Langelands "Av sporet":
 
Her er hva Proust skrev:  
“And suddenly the memory returns. The taste was that of the little crumb of madeleine which on Sunday mornings, when I went to say good day to her in her bedroom, my aunt Léonie used to give me, dipping it first in her own cup of real or of lime-flower tea…And as soon as I had recognized the taste of the piece of madeleine soaked in the decoction of lime-blossom which my aunt used to give me, immediately the old grey house upon the street, where her room was, rose up like a stage set…and with the house the town….the streets along which I used to run errands, the country roads we took when it was fine…the whole of Combray and its surroundings, taking shape and solidity, sprang into being, town and gardens alike, from my cup of tea.”
 (Adapted from Swann’s Way, In Search of Lost Time)

















 (Bilde fra Marcel Proust Adapted by Stéphane Heuet, Combray p.16)
Når denne Madeleine-seremonien repeteres senere i livet (eller senere i romanen), settes Marcel tilbake til barndommens Combray - med tryggheten i tante Léonies servering av kaken og te før søndags-messen. Men som alt i "På sporet..." er noe annet enn det som beskrives, blir kanskje å strø lindeblomster i tevannet en  metafor for selve skrivingen av verket, å strø tanker over arkene. Te med oppbløtt madeleine-kake forenes i en metafor - er det bildet på selve livets kopulasjons-begynnelse, og samtidig en metafor for en litterær tilblivelse. Lag på lag av metaforer finner man slik gjennom hele verket. Man øyner også sammenhengen med en seksuell betont metafor med madeleine-kaken som dyppes i te - et symbolsk godnatt-kyss fra Marcels mor.(Og senere i verket vil seremonien kanskje henspeile metaforisk på et homofilt samleie)
 
 

















Det er også nærliggende å trekke inn en anskuelse av nattverds-måltidet her, det religiøse flettes inn i madeleine-symbolikken, visuelt ved flere kirker som er sentrale (kirker i Paris, Combray og Balbec); og den religiøse symbolikken kan kanskje trekkes enda lengre - med hele verket "På sporet..." som en allusjon til selve Bibelen.
Kapittel III i Langelands "Av sporet..." har fått tittelen Utsikt over Combray. Her er en tydelig parallell til Bergottes død og maleriet Utsikt over Delft som jeg har omtalt tidligere. ( Se "Mine Proust-betraktninger 3C: Marcel Proust og malerkunsten"). Her har vi en konstellasjon Marcel Proust-Bergotte-forfatter-maler-Vermeer-Utsikt over Delft.
Proust var utrolig opptatt av Vermeers maleri og samlet på kataloger og annet som ga han kunnskap om maleriet.

"Hva er det ved Utsikt over Delft som vekker en slik lidenskapelig interesse hos Proust? Hvorfor denne livslange fascinasjonen, nærmest forgudelsen, for dette motivmessig nokså ordinære bildet? Jeg tror svaret er enkelt, men like fullt komplisert: For Proust må Vermeers maleri ha vært en  Utsikt over Combray" (L. s.127)
Maleren Bergotte har på mange måter fått mye av forfatteren Marcel Proust i seg og blir hans alter ego, likeså blir karakteren Swanns altoppslukende prosjekt om Vermeer i "På sporet..", (et prosjekt som ikke ser ut til å bli avsluttet) parallell til Prousts eget romanprosjekt.
"På sporet av en liten gul murflate" (L.s.136)
Flekken som fascinerte Bergotte da han stod trollbundet foran Delft-maleriet - den som Proust beretter om i sitt essay "Utsikt over Delft - hvor eller hva var egentlig den?  En mystisk og morsom detalj i essayet var det, men etter grundige betraktninger av maleri-kopier i kunstbøker og kataloger har jeg ikke vært i stand til å oppspore en slik flekk.
Langeland drøfter ulike synspunkter og "løsninger" på denne flekk-gåten i sin bok. (s.136ff.)
Videre peker langeland på hvordan mye i dette maleriet stemmer med utsikt over Combray (Illiers), det er kirkene, elvene, husene, og det er skyene som viser det skiftende været - mye tyder på at Proust har brukt maleriet Utsikt over Delft som en modell for sitt Combray.


Jeg lar overskriftene i de to siste kapitlene i Langelands "Av sporet..."  tale for seg selv:
Rommets laboratorium -Kapittel IV, og Transport og bevegelsesrom - Kapittel V

Avslutningsvis vil jeg imidlertid gi uttrykk for at Langelands verk hjalp meg til å lette litt på sløret til den mystiske Marcel Proust, jeg har kommet han litt nærmere, for å si det slik. - Kanskje er det en illusjon - slik som mye av Prousts romanverk er noe annet enn det man egentlig leser. Men jeg forsetter ufortrødent med mitt lille Proust prosjekt....jeg har ikke mistet motet så langt, snarere tvert i mot: Jeg er bare blitt mer nysgjerrig  - om jeg ikke er på søken etter den tapte tid (À la recherche du temps perdu), så får jeg håpe at jeg er på sporet av Marcel Proust.


 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland: