Friday, 14 August 2015

Tanker om film - Still Alice: Filmatisering av Lisa Genovas roman Still Alice


Originaltittel: Still Alice
Genre: Drama
Skuespillere: Julianne Moore, Kristen Stewart, Alec Baldwin, Kate Bosworth, Hunter Parrish
Regi: Richard Glatzer, Wash Westmoreland
Manus: Richard Glatzer, Wash Westmoreland
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Musikk: Ilan Eshkeri
Produksjonsselskap: BSM Studio, Lutzus-Brown, Killer Films, Big Indie Pictures, Shriver
Produksjonsår: 2014
Lengde: 1 t. 41 min.
Filmen bygger på Lisa Genova sin første roman av samme navn Still Alice fra 2007. Jeg lånte DVD på biblioteket

 Still Alice - kort omtale fra Filmweb:


Alice Howland er en kjent språkprofessor som begynner å glemme ord. Hun får den knusende diagnosen tidlig Alzheimers. Det blir en kamp for å holde kontakten med den hun engang var. Julianne Moore, Alec Baldwin og Kirsten Stewart er blant de medvirkende i dette sterke dramaet.
Som 50-åring har Alice Howland (Julianne Moore) alt. Hun er professor i lingvistikk, har mann og tre voksne barn.
Over en lengre periode merker hun at hun begynner å glemme ord. Gjerne midt i forelesninger. Hun går til en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens.
Det blir en kamp for hele familien hvor de får de sterke båndene sine testet.
Alice forsøker å holde kontakten med den hun engang var, og å kunne fungere i hverdagen så lenge som mulig. Hennes kamp er både skremmende, hjerteskjærende og inspirerende.


 

Mine tanker om Still Alice:

Still Alice ble filmatisert i 2014 - manuset er  skrevet og regissert av Richard Glatzer og Wash Westmoreland - grunnlaget var  Lisa Genova bestselger-roman Still Alice fra 2007 - foruten å være forfatter så er Lisa Genova utdannet i nevrovitenskap - slik har hun et godt fundament for å skrive denne boken.
Noen av skuespillerne
Alice 50 år og midt i livet -  professor i lingvistikk -  går fra å være ekspert på ordene til å miste det viktigste arbeidsredskapet sitt - det første tegnet kom under en forelesning der hun plutselig mangler ordet hun skal bruke - små tegn av glemsel og stedforvirring fører henne til legen som konstaterer Alzheimer - en form som er arvelig. Julianne Moore tolker denne vanskelige rollen på en utmerket måte.
I alt det negative som følger med sykdommen som raskt griper om seg, er det et positivt element i det hele - nemlig hvor praktisk og realistisk hun møter sykdommen og den nye familiesituasjonen.
Alec Baldwin spiller ektemannen som også må innstille seg på et annet liv - det er ikke alltid lett å vite på hvilken måte man støtter best.
Noen bilder fra filmen:



Om det er helt troverdig at man møter denne skremmende sykdommen på en så fornuftig måte som Alice og familien her gjør,  er vanskelig å si - kanskje kan dette være noe å ta lærdom av for andre som kommer opp i lignende situasjoner. Alice er i hvert fall umåtelig flink til å møte denne sykdommen på en behersket og fornuftig måte.
Fokuset i denne filmen er Alzheimer-personen mer enn familien rundt - og her føltes det faktisk som om vi tok del i Alice's nye liv - hennes bekymringer, forvirring og problemer - mon tro om det er slik Alzheimer-pasienten føler det? Troverdig var i hvert fall Julianne Moore's fremstilling av dette.
Hun formidler også dette med skam som sykdommen fører med seg  - når man oppfører seg merkelig, ikke har ord, ikke vet hvor man er osv - Alice sier hun ønsket hun hadde en sykdom som ikke førte slik skam med seg -  kreft for eksempel.
Et gripende høydepunkt i filmen blir Alice sitt foredrag eller tale til en stor skare som blir opplyst og rørt over hennes og andre pasienters situasjon - Alice har skrevet ned hele talen tidlig i sykdommen og leser opp manuskriptet, samtidig som hun bruker markerings-penn og merker av etter hvert det hun sier - så slipper hun å tulle med å gjenta seg selv.

En ganske realistisk filmatisering av en skremmende sykdom som rammer ikke bare den som får den, men også hele familien rundt.
Hovedpersonen Alice har forberedt seg godt, hun har laget seg små "programmer" på mobilen sin som skal hjelpe henne å huske nødvendige "opplagtheter" i hverdagen - hun spiller også inn opptak med seg selv når hun  enda er frisk nok til å fortelle og vise hvem hun er.
Richard Glatzer, en av manusforfatterne, led av  en motorisk nervesykdom (Amyotrofisk lateralsklerose  - ALS) da han jobbet med dette, og kunne identifisere seg med en del av problemene Alice opplevde - interessant var det med den "moderne" bruken av mobil og laptop som Alice kunne ha nytte av - (Glatzer døde i  mars 2015, 63 år gammel)
Alice i filmen vil formidle at hun er "Still Alice" ett eller annet sted inni den nye "personligheten" - alt det rare og fremmede som hun blir til etter hvert, det er ikke henne - det er sykdommen.

Historien griper en når Alzheimer-sykdommen blir personliggjort gjennom et menneske på denne måten - det er ikke mange personer vi følger, men både den lille familien og leger og kolleger som omgir Alice blir fint tolket av skuespillerne - likevel, føles det som vi ikke kommer helt innpå persongalleriet - det blir litt overfladisk.
Jeg sammenligner denne filmen med Alice Munro's Away from her - som også handler om en kvinnelig hovedperson som rammes av Alzheimer - filmen bygger på en novelle av Alice Munro -  den hadde en helt annen vinkling - og den grep meg nesten mer, den var mer intense og nærgående synes jeg.
Men Still Alice er også en film man vil huske - både på grunn av det viktige temaet og på grunn av gode skuespiller-prestasjoner.
Filmen er opplysende og verd å se,  jeg gir den et sterkt Terningkast:4


Her er et lite video-klipp fra filmen:
 

Tuesday, 11 August 2015

Announcement: Tanker om bok - Noen nye bøker - Aschehoug

Nye bøker som skal leses - Foto:RandiAa©
Her er tre nye bøker fra Aschehoug - de kom i posten i går. Grunner til at jeg vil se litt nærmere på disse:
Pierre Lemaitre med "Vi ses der oppe" fristet fordi jeg har lest og omtalt hans bok Alex - og den fant jeg engasjerende. Bienes historie av Maja Lunde er en debut roman, og det går "et positivt rykte" om den - jeg vil selv bedømme. Jeg har også fått Lydfil fra Lydbokforlaget på denne.
Vi ba aldri om vinger av Vanessa Diffenbaugh har jeg lyst til å lese fordi jeg vil gi henne "en sjanse til" - Leste hennes Blomstenes hemmelige språk, som ble veldig godt mottatt av mange - men den ble ikke helt en fulltreffer hos meg. 

Ja, da er det bare å sette i gang med lesingen da......


Her er noen av de andre bøkene fra Aschehoug jeg har omtalt:


Sunday, 9 August 2015

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Blindgang


Jeg brukte lydbok:
Tittel: Blindgang
Forfatter: Jørn Lier Horst
Produsert av: LBF
Først utgitt: 29.05.2015
Spilletid: 08:50:03
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242170408
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Ivar Nergaard

Papirutgaven er utgitt på Gyldendal forlag i 2015, den har 384 sider, bokmål, ISBN/EAN: 9788205485907

Omtale fra forlaget:

Sammen med sin ettårige datter Maja flytter alenemoren Sofie Lund inn i huset hun har arvet etter morfaren. Morfaren var en vanskelig og beryktet mann, og Sofie har betalt noen for å vaske og tømme huset for alt han etterlot seg. Det eneste som står igjen, er en låst safe boltet til gulvet i kjelleren.
Det ligger noe i safen, noe som skal overraske ikke bare Sofie Lund, men alle på politihuset i Larvik. Et funn som skal sette fart i en sak som har plaget førstebetjent William Wisting lenge, og som har gjort ham til gjenstand for kritikk både internt og i mediene.
Nå øyner Wisting en åpning, en mulig vei å gå. Men da må han gå på tvers av alle lojalitetsbånd og undergrave tilliten til etaten han selv er en del av.

Jørn Lier Horst - Foto: Myriam Bjerkli
Forfatterens web-side

Mine tanker om Blindgang:

Dette er den 10-ende og foreløpig siste boken med politetterforsker William Wisting.
Jeg blir mer og mer overbevist - skal jeg velge krim innimellom faglitteratur og andre romaner jeg leser, så er Jørn Lier Horst å foretrekke - han skriver kriminal-romaner som passer meg - for å gjenta meg selv med noen stikkord: realistisk, menneskelig, innsiktsfullt, meningsfullt, engasjerende - og uten for mye vold, grusomme detaljer, spekulative effekter og "opphoping" av action. Alt i alt: Bøkene er underholdende samtidig som innholdet føles meningsfullt. Det er også kjekt å følge de samme karakterene i alle bøkene, ikke minst Line, Wistings datter - det er bare av det positive at vi får litt "side-historier" i tillegg til de kriminelle sakene som skal løses.
Av Wisting-serien er det til nå publisert 10 kriminalromaner, i følgende kronologiske rekkefølge:

  • Nøkkelvitnet –  (2004)-lest
  • Felicia forsvant – (2005)
  • Når havet stilner –  (2006)
  • Den eneste ene –  (2007)-lest
  • Nattmannen –  (2009)-lest
  • Bunnfall –  (2010)-lest
  • Vinterstengt –  (2011)-lest – (Bokhandlerprisen)
  • Jakthundene –  (2012)-lest - (Rivertonprisen, Glassnøkkelen og Svenska Deckarakademins pris for beste oversatte kriminal-roman til svensk)
  • Hulemannen –  (2013)-lest
  • Blindgang –  (2015)-lest
Jeg begynte ikke helt "riktig" med Horst sine bøker, for min første var Jakthundene - nå har leg lest 6 av de 10, og det føles ikke som problematisk at jeg ikke har lest dem i kronologisk orden - jeg skal lese de fire andre også - og ser frem til det.
Disse bøkene om alvorlige forbrytelser, om mennesker på skyggesiden og menneskelig ondskap holder likevel en "varm" tone - for å si det slik - og vi blir opptatt av å finne ut mest mulig om personene, om motivasjonen bak handlingene - og ikke minst er det spennende å følge William Wisting og hans kolleger i deres grundige og metodiske arbeid.
En del tilfeldigheter gjør at hovedpersoners veier krysser hverandre - man lurer kanskje av og til om det er sannsynlig, men vi godtar at skjebnens veier ofte er uransakelig.
Her er det den enslige moren Sofie Lund som "tilfeldig" møter igjen sin klassevenninne Line, Wistings datter. Sofie har arvet den "beryktede" bestefarens hus og flytter inn der - hun har barn og Line venter sitt første barn, så her har de et naturlig tilknytningspunkt.
Så blir Line selvsagt viklet inn i Sofies bakgrunn, med bestefaren som har mørke hemmeligheter "gjemt" i dette huset - og selvsagt er Wisting inne i saken fra en litt annen kant.
Her er det flere kriminelle som er innblandet, og det blir flere veier  og spor å følge for etterforskerne - noen spor fører selvsagt til at man låser seg fast - det hender jo dessverre at politiet kjører inn i blindganger og forblir der.
Selv om Wisting møter en del motgang fra noen "sneversynte", fastlåste etterforskere, så er han også denne gangen klok nok til å tenke i riktige baner etter hvert - og selvsagt er Line med og gir han flere spor å følge, i riktig retning.
Fortellermåten og den språklige uttrykksformen til Jørn Lier Horst er det heller ikke noe å klage på i denne boken - (må innrømme at jeg som gammel lektor i videregående skole ofte henger meg veldig sterkt opp i de språklige kvalitetene når jeg leser en bok - og Horst holder mål i så måte.)
Her er det kanskje ikke action i full speed, det går derfor ikke over stokk og stein heller - slik det gjør hos enkelte andre av dagens krim-forfattere - jeg liker det best på Horst-måten - i et bedagelig tempo, som heller styrker etterforskningen enn forspiller den.
Referat av handlingen gir jeg vanligvis ikke i mine omtaler - det får greie seg med forlagets korte omtale -

Når man leser romaner, kanskje spesielt gjelder dette kriminal-romaner, har man visse forventninger - løse tråder skal nøstes opp, de "gode kreftene" skal seire over de "onde" - man skal ha fått svar på alle spørsmål som man fikk underveis i lesingen, kort sagt - det meste skal gå i den retningen leseren har forhåpninger om - og det gjør det vel i Horst sine bøker - noen synes kanskje dette er kjedelig og "lettvint", men etter min mening er det greit med slike "strøkne" løsninger - det er så mye ellers i den reelle verden som er ugreit i dag, som ikke løser seg på den måten vi hadde håpet på - derfor er det kjekt noen ganger å dukke ned i slike bøker som gir oss det vi ønsker og forventer.
Og så ønsker vi vel også å ha et samfunn som fungerer slik - med en politietat som gjør jobben sin slik det forventes - folk som har yrkesstolthet - folk som ikke lar seg kjøpe for penger.
 

Nevnes skal også at lydboken blir lest av Ivar Nergaard - og han gjør som alltid en utmerket jobb - å lytte til lydbok gir som oftest boken et ekstra pluss - i mine ører i hvert fall
Også denne kriminal-romanen av Jørn Lier Horst gir jeg mine anbefalinger med et terningkast:5


Mine omtaler av William Wisting serien:
Nøkkelvitnet - 2004 - 4
Felicia forsvant - 2005 - 5
Når havet stilner - 2006 - 4
Den eneste ene - 2007 - 5
Nattmannen - 2009 - 5
Bunnfall - 2010
  - 4
Vinterstengt - 2011 - 5
Jakthundene - 2012 - 6
Hulemannen – 2013 - 5
Blindgang - 2015 - 5
Når det mørkner - 2016 - 4
Katharina-koden – 2017 - 5

Det innerste rommet - 2018 - 4
Illvilje - 2019 - 5-


Saturday, 8 August 2015

Tanker om bok - Agnar Mykle: Til minne - 100 år siden forfatteren ble født i Trondheim 8.august 1915

Foto:1956 - Fred Monclair - Nasjonalbiblioteket
Akkurat i dag - 8.august 2015 - blir det fokusert litt på Agnar Mykle igjen - 100 år siden han ble født i Trondheim. Trondheims mest sentrale forfatter - hevder mange, likevel har han vel kanskje ikke fått all den ære og oppmerksomhet som bør komme en stor forfatter til del - Ikke har han fått en statue i byen, ikke en gate eller plass oppkalt etter seg - så vidt jeg vet.Dagens UKE-Adressa gir forfatteren en god del oppmerksomhet i dag - En flott artikkel - Forfatter Fredrik Skagen har vært på en liten vandring i strøk av byen der Mykle har hatt tilknytning. 
Forsiden av UKEadressa 08.08.2015
En oversikt "lånt" fra Adresseavisen
Oppstyret rundt romanen Sangen om den røde rubin - og rettssaken overskygget mye av Mykles forfatterskap, og storheten i det.

Min Mykle-favoritt er en novellesamling - Kors på halsen fra 1958 - det var først og fremst gjennom denne novellesamlingen at jeg skjønte at Mykle var betydningsfull forfatter - ja, nesten like stor som den storheten han selv angivelig ga seg. (Han omtalte seg selv som “the greatest writer in the world”)

Novellesamlingen leste jeg mange år etter at jeg hadde lest romaner som Lasso rundt fru Luna (1954) og Sangen om den røde rubin.
Mykle brakte noe nytt inn i litteraturen på 1950-tallet - han brøt mange tabuer med sine åpne sex-skildringer - og det var dette folk fokuserte mest på kanskje, slik at det overskygget andre temaer og hans glitrende språklige uttrykksform. Dristig var vel også hans bruk av levende modeller og egen familie - ikke alle forfattere gjorde det så åpenlyst på den tiden.

På mange måter ble romanene hans et oppgjør med trangsynthet, seksuelle fordommer, dobbeltmoral og intoleranse - men tiden var kanskje ikke helt moden for oppgjøret. Selv levde han ut noen av disse "idealene" - etter endt skolegang på "handelsgym" i Trondheim, med glimrende resultater, ble han lærervikar langt nord i landet - og der ble to unge kvinner med hans barn.
I 2014 ga sønnen Arne Bust Mykle ut en slags memoarbok: Agnar Mykle - Prinsessen på bordet! En rapsodi.
Den gir et glimrende innblikk i Agnar Mykles liv og forfatterskap da den bygger på Mykles egne ord og skriverier.
Min omtale av Prinsessen på bordet!



Annen relevant informasjon:

Wednesday, 5 August 2015

Tanker om bok - Terje Wangberg: Trompetkurs på gamlehjemmet


Tittel: Trompetkurs på gamlehjemmet
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag -trykk: Trondheim byarkiv - Grafisk senter
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 40
Illustratør: Anne-Bjørg Celius
ISBN: 978-82-92805-39-8
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Mine tanker om Trompetkurs på gamlehjemmet:

Terje Wangberg er ute med ny bok igjen - full av humor og litt burlesk er den - men det ligger alvor bak også - kom ikke her og avskrive de gamle. Denne er litt annerledes i innhold enn de andre av bøkene hans jeg har omtalt.

Boken har illustrasjoner også - enkle,talende og humørfylte tegninger av Anne-Bjørg Celius, også født og oppvokst i Trondheim - oppvekst på Bakklandet - bøhørig dokumentert av illustratøren.


Det er vel kanskje ikke en tilfeldighet at jeg har omtalt flere av bøkene til Terje Wangberg - men jeg presiserer: Jeg driver ikke et "reklamebyråd" for spesielle bøker - min litteraturblogg er ren hobby og en formidling av leseglede, og kanskje en kilde til inspirasjon - at det har blitt flere "Wangberg-bøker" har også en sammenheng med en slags nostalgi og interesse for lokalhistorie - Wangberg er "lamo-gutt" med enorme kunnskaper om oppvekst, miljø, personer i bydelen Lademoen/Lilleby i Trondheim - og det er også områder jeg har litt kjennskap til. (Se også Lademoen historielags hjemmeside)
 

Denne lille historien starter med en presentasjon av eneboeren Jentoft i fjellbua - han holdt seg for seg selv - katt og sau, noen høns og tausa var sosialt nok for han - mulig han hadde hatt jentekontakt i unge år, ryktet om "lausunger" kunne tyde på det.
Nå nærmet han seg 90 - foruten noen nysgjerrige kjerringer på bærtur, hadde han ikke mye samkvem med folk - men så begynte han å få smaken på hyppige visitter ned til bygds. Og en dag falt det seg slik at hornmusikklaget i bygda trengte trommeslager, den forrige var avgått ved døden. De kom over Jentoft: "Han e fresk i ganglaget tross aill åran. Vi tar av'n ryggsekken og hæng på'n stortomma." - Og så ble det slik - det var jo snart 17.mai - og gamlehjemmet skulle besøkes. Etter hvert var det ikke bare trommen Jentoft skulle slå på, Cymbal ble også innkjøpt - og storslagen ble feiringen av hans 90-årsdag på Samfunnshuset, med rikholdig servering og anledning til en dans også - repertoaret var mangfoldig - fra "Her kommer guttemusikken" til salmen "Hos Gud er idel glede".
Festen endte med at Jentoft aksepterte forslaget om å la seg innlosjere på kvistrommet på "Gammelhjemmet" - stortromma og Cymbalen fikk følge med.
Og så begynte ting å skje på gamlehjemmet - her ble det endringer etter hvert. Hos Jentoft gjaldt mottoet: "Æ øve når æ vil" (s.13).
 


Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.16
Nå ble ideene om nye musikk-aktiviteter på gamlehjemmet klekket ut i samråd med organist Fidel. Til og med kirkerommet greide gamlingene å okkupere til øvingen sin - Gamlehjemmet fikk etter hvert tilnavnet "Himmelblæsten", og "andakten på onsdags formiddagen ble kalt Huskestue, der det meste av salmesangen ble spritet opp med både blåsemusikk, taktfaste slag fra Jentoft på stortromma og med kirkemusikant Fidel som kvikk akkompagnatør ved det dystert utseende klaveret." (s.19)
Pårørende skjønte etter hvert at de burde lete frem munnspill og fløyter og andre "etterlatte" instrumenter som deres gamle slektninger måtte ha i sine tidligere hjem. Dette fikk de gamle til å "krype" ut av rommene sine, de våknet til nytt liv og det ble lyd og leven i gamlehjemmet. Til å begynne med var det nok motstand fra visse kanter - "Men for Sognepresten, Menighetsrådsformannen og Gammelhjemmets bestyrerinne ble huset gjort om til en Syndens Bule." (s.21)
Men Fidel og Jentoft fortsatte ufortrødent - de gamle fikk musikklekser å øve på, og i tillegg ble det lagt inn oppmykende øvelser før prøvene - store endringer var på gang.
"Kirkemusikanten Fidel måtte ved hver ukentlige øvelse innrømme at han var mektig imponert over sine tilårskomne elever, samtidig som han innså betydningen av hva også andre musikksorter enn de rent kirkelige hadde å bety for godt aldrende mennesker…."(s.21)
Og ellers: Legebesøkene og alle ekstraordinære pleieforhold på rommene ble kraftig redusert, ensomme matinntak ble omgjort til felles måltider nede i spisesalen, kaffekosen ble hyggestunder nede i salongens djupe lenestoler og rommene oppe i andre og tredjeetasjene var bare steder for å sove i…." (s.23)
Livet fikk ny mening - alle hadde noe å sysle med, noe å se frem til hver dag, helsegevinsten var stor - og alle fødselsdager - selv om de innebar at beboerne stadig ble eldre - ble til store fester når "Tut og Blæs" slo an tonen.
Ingenting kunne stoppe dem, motvilje og motarbeidelse ble ignorert - etter hvert ble det store opplegg og konserter - og både sogneprest og bestyrerinne måtte gi seg over og medgi at dette var utmerkede foretak - og lykkelige levde de "til sine dagers ende." (s.40)

Illustrasjon av Anne-Bjørg Celius s.31

Rent språklig er denne lille boken ganske folkelig og "muntlig" uhøytidelig - det står vel i stil med innholdet forøvrig.
Innholdsmessig: En solskinnshistorie? Ja, gjerne det. En litt burlesk "humor-fabel"? Ja, det også - men det er vel en viss sannhet i dette - når livet blir fylt av innhold, mening, glede og oppgaver som skal gjennomføres, mål som skal nåes - så har man noe å se frem til hver dag når man kommer seg ut av sengen - det gjelder vel alle - også de som er 80 og 90 og bor på gamlehjem.
Denne boken bærer også preg av at forfatteren selv er musiker og musikk-elsker som ønsker å spre glede til leserne, og ikke minst kanskje også et ønske om mer glede inn på gamlehjemmene.
En god moral kan man si at Terje Wangbergs spøkefulle bok om "Trompetkurs på gamlehjemmet" inneholder…..
 

Anbefalt lesing for både unge og gamle - til morskap, men også til ettertanke - Ut ifra en sjanger "humor med mening" gir jeg denne terningkast 4

Kommentar: Når det gjelder den "litterære kvaliteten" på Wangbergs skriverier, skal det innrømmes at jeg ikke har begitt meg inn på noen nærgående kritikk her - jeg har betraktet dette mer som små "kuriositets-godbiter" enn "litterære praktverk". Wangberg er en ordrik mann med enorm skriveglede, en person som tør kaste seg ut i det - og skrive-gleden deler han villig med oss lesere.

Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

Monday, 27 July 2015

Tanker om bok - Terje Wangberg: Vandrere på Guds jord - Historien om Forrå-folket

Tittel: Vandrere på Guds jord
Forfatter: Terje Wangberg
Alternativ tittel: Historien om Forrå-folket
Egenbokforlag: [Gan] : Saeculum
Utgitt: 2011
Antall sider: 216 s.
Språk: Norsk (Bokmål)
ISBN: 9788292173763
Emne: Nord-Trøndelag, Sørsamer, Vandring, Fiksjonsprosa

Forside: "Vandreren" malt av Christer Tamnes Tronsmed
Bakside: Portrett av forfatteren, også malt av Tronsmed

Mine tanker om Vandrere på Guds jord:

Her er den flittige, produktive, ordrike, skrivende Terje Wangberg ute med enda en bok - et "prosjekt" med rot i virkeligheten - og mye alvor i seg denne gangen.
Det handler om de som må vandre - sørsamene hovedsaklig, med noe innblanding av taterslekt.
(Mer info)

Det er faktisk en del sørsamer i Nord-Trøndelag. Og det har Wangberg kjenskap til, for han var organist der oppe i Snåsa.
Det sør-samiske språket er muligens best vedlikeholdt også i Snåsa, der brukes det av 5% av befolkningen (100 mennesker) - av en befolkning på vel 2000 innbyggere.
Det jeg kjente til om sørsamer fra før begrenset seg til få tørre fakta:
At Sørsamer er brukt om en samisk folkegruppe over et område som strekker seg fra polarsirkelen i nord og til Hedmark fylke, og over svenskegrensen til Jämtland og Härjedalen.
Denne etniske folkegruppen teller visstnok ca 1000 individer, og språket er ganske spesielt og skiller seg ut fra tradisjonelt "Finnmarks-samisk" - Som andre av samisk herkomst, har også sør-samene vært utsatt for fornorsknings-prosessen og integreringen i storsamfunnet. Et lyspunkt har det vært at det i Snåsa og Hattfjelldal områdene på norsk side, har vært ført en bevisst politikk for å bevare noe av sør-samenes identitet, språk og kultur.

Jeg så på denne boken til Wangberg som en utfordring til å lære mer om mennesker fra denne folkegruppen.

Bokens layout er på 72 tettpakkede kapitler - så det første som slo meg, var at den kunne trenge litt luft på sidene ...
Bare noen tanker før jeg med åpent sinn startet gjennomlesingen av Wangbergs verk - jeg var klar for å lære noe nytt om sørsamer - hadde noen vage kunnskaper fra historie- og samfunnskunnskap-faget mitt - ervervet for mange, mange år siden - og det var helt klart på tide med en repetisjon av temaet eller en påfylling av nytt stoff.
Wangbergs bok fikk meg forresten ytterligere interessert i emnet - jeg søkte på mitt lokale bibliotek på det som fantes om sørsamer - jeg fikk 77 treff på emnet - så det er jo noe å kikke på for å sette seg inn i emnet - kanskje ikke alle er så personlig skrevet som Wangbergs tilnærmings-måte:
I denne boken følger vi noen personer som vi blir kjent med,  og det blir nært og interessant.
Jeg hadde en litt feil pre-oppfatning på "Vandrere på Guds jord" - jeg forestilte meg den var en slags dokumentarisk bok på sørsamene.
Men så var det faktisk en slags slektsroman med utgangspunkt i en sentral familie - halvt samisk, halvt av taterslekt.
Jeg ble ikke skuffet, heller positivt overrasket - og Wangberg har et fortellertalent som nærmest "flyter over" til tider.
Språklig er det en del som kunne vært finpusset - noen rare kommasettinger og annet "rusk" er det rom for forbedringer med - inntrykket av noe uferdighet slår en, litt innstramming og nærmere "gjennomgang" ville skapt en mer "ferdig" roman.
Men ellers var dette fin lesing - og god bruk av dialekt innimellom der det passer i dialogen - morsomt var det også å lese om steder som jeg en gang for lenge siden har besøkt - jeg kjenner igjen mange navn, jeg fornemmer bilder av vakker natur og en stemning av fred og ro - og så var selvsagt orkideen Fruesko/Marisko  (Cypripedum Calceolus) flettet inn i innholdet - den er jo kommuneblomsten i Snåsa, der mange sørsamer holder til.
Det var også fint å følge enkeltmennesker - først og fremst Elen og Mattis i starten - og Mattis sine etterkommere senere. Litt vanskelig var det å tidfeste dette - men jeg gikk ut ifra det hele utspilte seg på slutten av 1700-tallet til å begynne med. Jeg kan vanskelig fastslå hvor autentisk og realistisk fortellingene om de "farende folkene" - av sameslekt eller taterslekt vi hører om i boken er - men dette er i hvert fall skildret på en levende og troverdig måte - at  trangboddheten i gammen gjør nærheten ikke bare til noe positivt, er vel heller ikke så usannsynlig - overgrepshandlinger og fysiske tilnærmelser er ikke særegent for "de farende" - så skildringer av seksuell karakter i boken kan vel ikke regnes som "stigmatiserende" for en etnisk folkegruppe….. sårt var det i hvert fall for Mattis det han opplevde når han besøkte ungdomskjæresten Elen hjemme hos hennes foreldre Nikolai Martinius og Malena på Gressåsen.
Og Nikolai fikk vel egentlig "sin straff" for dette - hvordan skal jeg ikke røpe.
"Familiekrøniken" starter med ungdomskjærestene Mattis og Elen som bor en "halv dags gange mellom husa" - og Mattis som gjør seg ærend hjem hos Elen - men ungdomsforelskelsen blir forstyrret av Nikolais stadige tilnærmelser - en plage for Mattis med skyldfølelse som resultat.
Ellers i fortellingen får vi innblikk i kultur, mat, natur, mygg, folkelighet, tradisjoner, skikker kirkegang og klesplagg - og ikke minst fordommer fra storsamfunnet - for å nevne noen stikkord. ("La ingen få opplev joikinga di" - sier Elen når hun tar farvel med ung-kjæresten. s.24)
Det mangler heller ikke på spenning i skildringene av Mattis hans etterkommere og folket hans....
Mattis drar "ut i verden" - og han møter Sara - og hvordan det går med ungdomskjæresten Elen? - Det avslører jeg ikke her.
Samen Mattis og Sara av taterslekt får i hvert fall et "ektefødt" barn, Iver. "Til skam og ergrelse for noen, og glede og stolthet for andre." (s.41)
Vi følger Iver videre - farende ble han, med arbeidsoppdrag på gårder i Overhalla, bredskuldret, kraftig og vakker var han, og jentetekke hadde han. Og han setter opp stabbur på den største gården - på lørdagsdansene var han "ikke velsett av mannfolkene. Ungjentene svermet rundt han - det samme gjorde de godt voksne, aleneboende kjærringene." (s.44) Men det var Dorthea han var interessert i - men da Dorthea blir med barn, blir han jaget fra stor-gården der Dorthea tjente - gårdsfolket var barnløse og Dorthea og barnet får bli.
Iver får kjøpt seg et hjem av en "finnkaill" - "Iver hadde fått seg en heim. For første gang i livet." (s.53) - han blir fastboende:"Eg er nok ingen resandes kar lenger - du kan kalle meg en fastboende fant, om du vil det." sier han (s.56) - og så begynner et nybygger-liv, som en slags "Isak Sellanrå" i Markens grøde.
Og etter syv år er han tilbake ved gården i Overhalla for å hente kone - Dorthea og sønnen Dønnes - en solskinnshistorie, de blir et ektepar - for en stund, og Lille-Dorthea blir født, men kona Dorthea faller fra - senere blir det ekteskap med Beret for Iver.
Og sønnen Dønnes går det også bra med når han treffer Thea (s.90) - hun var faktisk barnebarnet til den gamle i finnbua som faren Iver hadde kjøpt hus av.
Et møte med fortiden blir det også for Iver da Daniel, en beiler til Thea blir forulykket - skal ikke røpe Daniels bakgrunn....

Jeg har prøvd å gi et lite glimt av det som skjer i denne innholdsrike romanen - spennende lesing som anbefales - den er frodig og varm, full av kjærlighet, natur og menneskelige følelser, og "levende" karakterer - vi følger flere par i mange gode dager, og noen ikke fullt så gode dager. Det er mennesker på "siden" av "mainstream-samfunnet" som ikke alltid er velkomne i det "gode selskap" - vi følger flere menneskeskjebner - og akkurat hvilket årstall vi er i, var kanskje ikke helt lett å oppdage alltid - men hva gjør vel det - menneskene er vel stort sett de samme til alle tider - med lengsler, håp, kjærlighet og sorger. Det er en familie-slekt vi følger, levende mennesker, og ikke noe generell beretning om sørsamer - slik var boken litt annerledes enn jeg tenkte meg fra starten..
Anbefalt lesing - Alt i alt terningkast:4


Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

Tuesday, 7 July 2015

Tanker om film - Hugo: Filmatisering av Brian Selznick's roman Oppfinnelsen av Hugo Cabret

Film: Hugo Cabret
Original tittel: Hugo
Nasjonalitet: Ameriknsk
Språk: Engelsk
Regissør: Martin Scorsese
Manus: John Logan
Produsent: Johnny Depp, Timothy Headington, Graham King
Medvirkende: Asa Butterfield, Ben Kingsley, Chloë Moretz, Sacha Baron Cohen, Ray Winstone, Emily Mortimer, Jude Law
Musikk: Howard Shore
Filmselskap: Paramount Pictures
Utgitt: i USA november 2011, i Norge mars 2012
Lengde: 128 min

Manus: Etter Brian Selznick's bok Oppfinnelsen av Hugo Cabret

Min omtale av boken

Mine tanker om filmen Hugo:

Da fikk jeg endelig avsatt tid til å se denne filmen - jeg gikk kanskje glipp av litt 3D-effekt fordi jeg så den hjemme på DVD - men effekten var bra nok på stor skjerm.
Filmen opplevde jeg på en litt annen måte en boken, selvsagt, men jeg likte den eventyraktige fremstillingen den hadde fått - og skuespillerne ble mer som tegneserie-figurer enn realistiske personer - og det passet også godt til denne fantastiske, mystiske historien.
Sentralt i filmen står selvsagt den foreldreløse, ensomme tolv år gamle Hugo Cabret - spilt av Asa Butterfield - sentral er også Gare Montparnasse i Paris, der Hugo bor og arbeider først på 1930-tallet. Hugos forhold til den merkelige og innesluttede eieren Georges (Ben Kingsley) av lekebutikken er fint skildret i filmen også, likeså Hugos forhold til butikkeierens barnebarn Isabelle.
Filmen greier også å skape spenning rundt Hugos innbitte forsøk på å løse mysteriet rundt den skrivende "menneskeautomaten" og farens tragiske død i museumsbrannen.
 - og her er Isabelle til uvurderlig hjelp.
Filmen avslører også på en grei måte at butikkeieren er filmpioneren Georges Méliès. En fin hyllest til den store Méliès dette.....

En storslagen film på mange måter, men den fenget ikke helt som boken - den hellet kanskje mer over i det sentimentale enn boken gjorde også.
Jeg opplevde nok filmen mer statisk og stillestående enn boken. Men forholdet mellom Hugo og venninnen Isabelle var et pluss i filmen - en søt historie i historien….
Likeså greide filmen å formidle mye rundt det historiske aspektet om film og filmskapere - men kanskje vil den appellere mer til barn enn godt voksne tilskuere.
Denne filmen hadde skapt mange forventninger hos meg da den ble lansert - med mange Oscar-nomineringer som den også oppnådde å vinne halvparten av. Men hos meg får den terningkast:4


Her er et par film-klipp:



Bilder fra filmen :


 

Min omtale av boken

 

Tuesday, 23 June 2015

Tanker om bok - Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz


Tittel: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
Forfatter: Marit Kaldhol
Forlag: Samlaget
ISBN: 9788252184365
Språkform: nynorsk
Utgåve: 1
Opplag: 1
Utgitt: 2014
Format: Innbunden
Antall sider: 176


(Jeg hadde leser-eksemplar fra forlaget)

Fra forlagets omtale:

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
Nært og sårt om søsken

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny?

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.


Marit Kaldhol - Foto:Øyvind Eide




Mine tanker om Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz:

Denne boken leste jeg i forbindelse med nomineringen til Bokbloggerprisen for 2014
Et nytt forfatterbekjentskap for meg - og en roman som handler om en liten familie som på mange måter går i oppløsning - om tungt ansvar som havner på unge skuldre.
Allerede tittelen signaliserer at her går ikke livet slik man hadde tenkt seg det. Det er ikke alltid bare sol - og hvorfor Lódz? Jo, der kunne man kanskje finne en far som dro sin vei, en far som kunne ha hjulpet til med å ta ansvar for sine to døtre i Norge.

Boken ga meg lærdom om hvordan det er å håpe når det er håpløst - om smerter og savn - og om om lengsler og drømmer som ikke kan oppfylles - om det å føle seg alene om ansvaret - forfatteren greide å formidle dette på en dypt  medrivende måte.
Hovedpersonen, den yngste av to søstre får erfare at drømmer og planer ikke alltid blir virkelighet - i hvert fall ikke når en musiker-far reiser til hjemlandet Polen, når en kjær søster blir misbruker og blir en helt annen person innimellom - og forsvinner gang på gang. Og når en elsket mor forulykkes i en gass-eksplosjon - Jenny ofrer mye for familien, skolegang og ungdomstid - livet etter mammas bortgang gir henne alt ansvaret for søsteren alene når hun er 20 år - hun er den eneste pårørende - bestefar Olvar som bor i nærheten trenger også etter hvert hjelp når han går mot blindhet.
Gjennom hele boken følger vi også fuglene - deres syklus og deres flukt og vandring. Kanskje de bærer bud om håpet om lysere tider, om at man skal komme igjennom vanskene en gang…..kanskje er søsteren Solrun som en av fuglene - hun drar sin vei, blir borte en stund - men kanskje kommer hun tilbake med våren og solen? - men ikke alle av trekkfuglene greier reisen slik frem og tilbake - Jenny håper at søsteren er en av dem som kan greie reisen…..(Og at hun ikke blir en Janis Joplin - som det er flere hentydninger til i boken, en annen forfatter som også flettet inn Joplin på en fin måte er Ingvild Rishøy i denne novellen.)

Jenny slutter ikke å håpe: (sitat s.170)
Fugle-tråden gjennom boken gir en vakker symbolikk - den binder det hele sammen - det er en trist historie, men samtidig er den vakker også - ikke minst på grunn av vakkert  språk og uttrykksform - og fine naturskildringer.
Sidene er korte - det gir oss glimtvise scener fra livet rundt Jennys familie - det er en veksling mellom nåtid og fortid - men glimtene gir alltid mening, vi ser klart hvor vi er i tid.
Et annet kjent element som er brukt på en fin måte i romanen, er eventyret om Rødhette - Solrun er Rødhette som lar seg friste av ulven (det er dop, vennen Nils  og rusmiljøet) - Jenny skal være rednings-personen som får Solrun ut av "ulvemagen" - se sitat s.176):


Konklusjon - en fin og stemningsfull roman - med et glimt av håp i all sin tristhet.

Terningkast:4