Tittel: Bunnfall Forfatter: Jørn Lier Horst Produsert av: LBF Serie: William Wisting-serien Først utgitt: 19.08.2010 Spilletid: 09:08:08 Antall CDer: 8 ISBN CD: 9788242148971 Målform: Bokmål Sjanger: Krim og spenning Innleser: Yngve Berven
Jeg brukte lydbok, lånt på biblioteket - Yngve Berven formidler godt gjennom sin innleser-stemme. Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal forlag i 2010, 297 sider, ISBN13 9788205401068
Omtale fra forlaget:
Sommeridyllen i Stavern slår sprekker
Stavern rundt midtsommer: en avkappet venstrefot i joggesko skylles opp på stranden. Så en til. Og enda en. Til sammen fire venstreføtter i løpet av én sommeruke. De fire avkappede føttene utgjør kjernen i dette bunnløse mysteriet, som også rommer dømte drapsmenn, mennesker som forsvinner sporløst, en sammensveiset stay behind-gruppe og en stor mengde uregistrerte våpen.
Politiførstebetjent William Wisting møter alltid nye saker med en indre forventning om hvor etterforskningen vil føre ham. Lite vet han at denne saken skal få ham til å sette spørsmål ved de mest grunnleggende forutsetningene for sitt eget politiarbeid. Mine tanker om Bunnfall: Dette er bok 6 i William Wisting serien. Den kom ut i 2010, jeg leste den i 2012 Her er min oversikt over serien - (lån fra biblioteket):
Denne Wisting-boken har, som de andre i serien, en fengende start - litt ekstra makaber denne gangen - kanskje noe uvanlig også med fire avrevne venstre-føtter drivende i land etter hvert på den ellers idylliske Stavern-stranden. Handlingen og drivet i Bunnfall er kanskje ikke så "fremadstormende" som i Wisting-bøkene for øvrig. Men det er alltid kjekt når Wisting får hjelp av datteren Line - det er en interessant rolle hun har denne gangen, som journalist tar hun en intervju-runde med draps-kriminelle og ser på den virkning soning har hatt på dem. Etter hvert settes ting som skjer her i sammenheng med hverandre, og vi blir også tatt med tilbake i tid - det er mye grums som kan ligge i fortiden….
Hovedpersonen William Wisting er også i denne boken en stødig og "likandes" kar - og temaet forbrytelse - forbryter - straff er alltid viktig å fokusere på fra alle vinkler, det gjør også Horst her på en seriøs måte.
Konklusjon: Nå har jeg lest alle William Wisting-bøkene som er publisert (10 pr. september 2016) - alle er solide og lesverdige, Bunnfall er kanskje den jeg likte minst. Lesverdig denne også - men ikke så topp som de andre i serien. Velskrevet og spennende er den - men ikke så solid og gjennomført som de andre jeg har lest - min personlige oppfatning selvsagt.
Tittel: Når havet stilner Forfatter: Jørn Lier Horst Produsert av: Lydbokforlaget Serie: William Wisting-serien Først utgitt: 27.09.2013 boken kom i 2006 Spilletid: 08:58:50 Antall CDer: 7 ISBN CD: 9788242157195 Målform: Bokmål Sjanger: Krim og spenning Innleser: Helge Winther-Larsen
Jeg brukte lydbok lånt på biblioteket
Papirutgaven er utgitt på Gyldendal forlag 2006, første utgave, 289sider, ISBN: 9788205486492
Omtale fra forlaget:
Han er skutt i magen, og det er tydelig at noen ville at han skulle bli oppdaget. Snart finner politiet forkullede beinrester på en branntomt i nærheten. Når så et oppsvulmet lik skylles inn på stranden, forstår William Wisting at han denne gangen har å gjøre med en kriminalsak av helt nye dimensjoner.
Jørn Lier Horst - foto av Jesper Magerøy på Gyldendals side
Nå har jeg lest alle William Wisting-bøkene som er utgitt fra 2004 til 2015 - mine blogg-omtaler av disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge - de har blitt liggende som kladd-notater, og nå er jeg nesten à jour med "publiseringen". Alle har jeg lyttet fra lydbøker lånt på biblioteket - og noen har jeg lest i papir-utgave i tillegg. Da er jeg faktisk klar for bok 11 som skal komme i november 2016.
William Wisting-bøkene - min oversikt
Som i alle Wisting-bøkene skjer det også en uventet vending i denne. Litt sent i boken kanskje. Handlingen er spennende og aktuell - og så absolutt ikke urealistisk - å gå i detaljer om handlingen, vil avsløre for mye. Men "storyen" vekker vår nysgjerrighet helt fra starten - en mann blir funnet skutt og plassert utenfor apoteket, på samme tid brenner en hytte i området, og her dukker en forkullet menneske-kropp opp i ruinene - vi skjønner her kan være en sammenheng - og det er mye utrolig som avsløres etter hvert Også i denne bokenfølger vi mye nitid etterforskning, til minste detalj - interessant å følge politiarbeidet slik, men til tider blir det litt vel mye detaljer denne romanen - Når Wistings datter Line trer i aksjon, blir det litt mer fart - hun er selvsagt med i denne boken også - det gjør Wisting-bøkene ekstra "familiære" Og så er det litt romantikk med i bildet - det har sneket seg med en liten affære - ikke til å unngå dette - kanskje det blir et engangstilfelle bare. Nivået hevet seg betraktelig helt mot slutten - ikke bare fordi det ble mer "action", men også fordi alt ble snevret inn og ble mer strukturert og klart - og fordi realismen ble beholdt - i etterordet kommer også noen viktige og vektige ord fra forfatteren - slutten av boken trakk så avgjort opp - Jørn Lier Horst er ekspert på å gi leserne overraskelser.... Nå når jeg har lest de ti publiserte "Wisting-bøkene", må jeg bare slå fast at forfatteren har vært utrolig kreativ når det gjelder å variere tema og persongalleri - det ser ut til at politi-jobben hans fra det virkelige liv har foret han med mye han kan spinne videre på - derfor føler man seg nær det virkelige liv når man leser disse bøkene - Jørn Lier Horst gir oss samfunnet rundt oss og mennesker på godt og vondt, men heldigvis avstår han fra å skildre dette på en altfor brutal og voldelig måte - som leser er jeg glad for å bli skånet for de verste grusomhetene - det er nok å vite at "slikt" finnes der ute…. Jeg anbefaler alltid Jørn Lier Horsts voksen-krim "med god samvittighet" Terningkast: 4
Tittel: Dei som flyktar og dei som blir Originaltittel: Storia di chi fugge e di chi resta Forfatter: Elena Ferrante Produsert av: LBF Serie: Napolikvartetten Først utgitt: 08.03.2016 Spilletid: 15:20:37 ISBN Lydfil: 9788242163363 Målform: Nynorsk Oversetter: Kristin Sørsdal Innleser: Silje Breivik
Jeg hadde lydfil fra Lydbokforlaget og jeg brukte også papirutgaven fått fra Samlaget, utgitt 2016, ISBN 978-82-521-8879-0
Omtale fra forlaget:
Eit djuptpløyande portrett av ei verd i dramatisk endring
I den tredje boka i Napoli-kvartetten, Dei som flyktar og dei som blir, har dei to jentene frå Mi briljante venninne og Historia om det nye namnet blitt kvinner. Elena giftar seg med ein akademikar og er ulykkeleg familiemor i Firenze, medan Lila kjempar for å overleve som lågtlønna fabrikkarbeidar, og tar del i 70-åras kamp for betre arbeidsvilkår og meir demokrati. Begge kvinnene har frå dei var barn forsøkt å unnsleppe livet i bydelen der dei vaks opp, eit liv i fattigdom og ufridom. No drøymer Elena likevel om det livet Lila har. Dei som flyktar og dei som blir er ein roman om to kvinners liv i Italia på 70-talet, tiåret prega av arbeidarkamp, klassereise og kvinnefrigjering. Ein roman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølv utan den andre. Napoli-kvartetten er eit storverk om vennskap mellom kvinner, men dette er også forteljinga om Italia som nasjon og dei gjennomgripande endringane landet gjennomgår frå 1950-åra og fram til i dag. Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.
Bok IV i Napoli-kvartetten, Historia om det tapte barnet, kjem hausten 2016.
Mine tanker om Dei som flyktar og dei som blir:
Allerede i første bok - Mi briljante venninne - gikk vi rett inn i en spennende setting - som bare har blitt fortettet og mer spennende i løpet av disse tre første bøkene. - Jeg repeterer litt fra første bok - Elena Greco - (Lenu) er fortelleren - venninnen Lila er sporløst forsvunnet. Lenu ser tilbake på sin og Lilas oppvekst - hun setter venninnen Raffaella Cerullo (Lila) i sentrum for hendelsene i Napoli fra 1950-tallet og fremover - fra de er ca 6 til de er 66. Man merker at forfatteren selv kommer fra dette Napoli-miljøet - skildringene er levende og visuelle. Det er et mannsdominert miljø hun skildrer, de preges også av fattigdommen og ønsket om å komme bort fra den, vi fornemmer også den italienske mafia og camorra - og ikke minst: selve byen Napoli blir et levende og viktig element i romanen. (Bokens oversetter Kristin Sørsdal tar oss her med på en interessant tur i "Ferrantes Napoli")
Napoli-kvartettens tredje bok fører oss rett inn i den "opprørske" tiden på 1960 og 1970 tallet - og fra å være en nokså lunken leser fra starten, ble jeg etter hvert grepet av "Napoli-feberen" - og nysgjerrigheten vedvarer når det gjelder identiteten til forfatteren - godt gjort å holde dette hemmelig.
Fortsatt er det venninnene Elena Greco og Lila Cerullo som er de sentrale hovedpersonene - selv om de tar ulike veier er det sterke bånd som binder dem sammen. Lila bryter opp fra barndomshjemmet og gifter seg tidlig, ekteskapet feiler og hun velger å stå på egne bein og være yrkesaktiv alene-mor - mens Elena studerer og velger å skrive en bok - og hun avslører mye av sin fortid i denne - Elena blir også gift og barn - og tiden blir ikke bare hennes egen lengre - det er ikke Nino hun gifter seg med, men glemt er han ikke.
Både Lila og Elena er begge representanter for kvinnekamp på 60-70 tallet, om enn på noe ulike måter. Napoli-kvartetten gir oss et godt innblikk i samfunns-problematikken i Italia på den tiden - det handler om kampen mellom kjønnene, og kampen mellom klassene, om arbeidernes kamp, om studentopprør og politiske beslutninger - det er vanskelig ikke å bli berørt av alle tumultene, aggresjonen og de følelsesladde episodene man opplever i denne Napoli-syklusen. Jeg må medgi det er ingen kjedelig lesing - det er temmelig rystende til tider. Serien startet egentlig i 2005 (da har vel vennskapet mellom de to kvinnene vart i mange ti-år)- forfatteren Elena står overfor mysteriet med den forsvunne Lila - uten at vi får vite så mye om omstendighetene rundt dette - men Elena ser i tilbakeblikk på deres oppvekst og liv, og hvordan det har artet seg. I denne tredje boken er Elena hovedrepresentanten for "dei som flyktar". Den fattige jenta fra arbeiderklassen som får seg utdannelse, "rømmer" til Firenze og blir godt gift og etablert med professormann og barn og "hele pakken" - det er tiden for student-opprør, men ikke helt tiden for den store kvinnefrigjøringen - skuffende må hun innrømme at dette er ikke den store drømmen - det er mye som binder og gjør det vanskelig å realisere seg selv. Venninnen Lila lever vel et langt mer utfordrende liv, det er harde tider for kvinnene på kjøtt-fabrikken hvor hun arbeider - kvinnene blir ikke respektert som likeverdige med mennene, de utsettes for sexpress og trakassering. Men Lila er hardhudet og utholder det meste. Mye er forskjellig for de to venninnene, men mye binder dem også sammen - ikke minst dette at de begge er "desperat" tiltrukket av samme mann - en rivalisering som har vart i årevis - Elena har vært bedre til å kamuflere sin fascinasjon for mannen (Nino) enn Lila har vært. Romanene har et stort persongalleri - og det er til dels vanskelig å "holde styr på" alle, spesielt når man "går med" lydbok - men heldigvis er det Elena og Lila man kan konsentrere seg mest om - de er glimrende skildret, og hver gang de "tørner sammen" - hver gang de møtes, skjer det spennende ting. For Elena har rivaliseringen og beundringen og sammenligningen med Lila drevet henne frem hele tiden - det har skapt drømmene hos henne og ønsket om å bli til noe, helst noe stort og "synlig". Det er nesten så det er et slags hat-kjærlighets-forhold mellom disse to - for meg har det hele tiden virket som disse to er "hverandres alter-ego" - I perioder går det lange tider mellom "treffpunktene" deres, men det virker som om de ikke kan eksistere uten den andre - de utfyller hverandre, til tross for de fysiske adskillelsene, er de uadskillelige. For Elena var denne venninnen hennes katalysator, det hun hadde gjort eller blitt til skyldtes Lila - Elena har tanker om at hun måtte frigjøre seg fra Lila - stå på egne bein så å si - Elena var den som hadde flyktet, Lila var den som hadde blitt - blitt der i Napoli, i fattigdommen, slitet, med familie og ektemann i samme strøk. Om Elena har "flyktet" fra alle konfliktene og problemene i Napoli - bærer hun likevel mye av det i seg fortsatt - det er noe hun ikke kan frigjøre seg fra, en ballast hun bærer med seg, hun står nærmest med ett bein i to "leirer" - å flykte har ikke skaffet Elena den roen og tryggheten hun forventet - hun er på mange måter rotløs og forvirret - hvor hører hun egentlig hjemme? - Hva skal hun nå gå til? - Disse spørsmålene kan man stille seg i slutten av bok tre - Og man lurer på om bok fire vil gi flere svar - og ja, det er mye mer man kan lure på når bind tre er ferdiglest - jeg er spent på om noen av svarene kommer i den siste boken - det hele ble tilskyndet av Lila's forsvinning - åpningen i bok en - Mi briljante venninne - har fulgt oss hele tiden, det var denne forsvinningen som fikk Elena, nå en eldre dame, til å se tilbake på livet deres
Konklusjon: Til å være en "lunken" leser da jeg startet første bok av denne serien - Mi briljante venninne - så må jeg innrømme at både interessen og fascinasjonen har vokst - bøkene har fått meg til å tenke på ganske mye i ettertid - i tillegg til at serien har gitt kunnskaper om flere ti-år av kulturhistorie og samfunnsforhold i Italia med ståsted Napoli - jeg gleder meg virkelig til den siste boken i kvartetten - Historia om det tapte barnet; den skal komme i oktober 2016. Terningkast:5
Tittel: Alltid tilgivelse Forfatter: Anne B. Ragde Produsert av: LBF Først utgitt: 22.08.2016 Spilletid: 08:09:04 ISBN Lydfil: 9788242163967 Målform: Bokmål Sjanger: Romaner Innleser: Anders T. Andersen Jeg brukte Lydfil fra Lydbokforlaget Papirutgaven er gitt ut på Forlaget Oktober 2016 og har 302s. ISBN 9788249516964
Forlaget Oktober om Alltid tilgivelse:
Hvordan skulle folk greie å prise livet når de ikke kjente til døden? Margido kjente til døden. Var det noen som kjente til døden, så var det vel han. Og her satt han og dagdrømte om døden uten akkurat å prise livet i særlig grad. Han lukket øynene og inhalerte dypt gjennom nesa, det luktet sterkt og ekte av denne naturen han ikke hadde noe forhold til, alt ble borte for ham, her satt han som en tykkfallen levning med skitne sko og et sammenkrøllet matpapir mellom hendene. Hadde bare tingene gått annerledes for seg da Torunn kom den gangen, slik at hun ikke hadde forduftet og alt ble lagt brakk. Han savnet henne så inderlig.
Tre år er gått siden Torunn reiste fra Neshov og søkte tilflukt hos Christer i skogen utenfor Oslo. Erlend og Krumme er blitt travle småbarnsfedre med nye, strålende utsikter til det gode liv i København. Skjønt livet – det kan ingen ta for gitt. Margido har funnet tilbake til sin Gud, men må samtidig ta konsekvensen av at det er nye tider også i gravferdsbransjen. Torunn har fylt førti og begynner å innse at hun ikke har noen fremtid hos den notorisk utro hundekjøreren. Men hva skal hun gjøre med livet sitt videre? Fins det tilgivelse for at hun sviktet Neshov-familien den gangen?
Alltid tilgivelse er fjerde bok i serien som startet med Berlinerpoplene og fortsatte med Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger. Med denne festen av en roman har Anne B. Ragde endelig skrevet seg tilbake til Neshov.
Anne B. Ragde - fra Oktober Forlag - Foto: Lasse Berre
Jeg
har lest en god del av Anne B. Ragde, det vil si, jeg har "lyttet" -
det er bøker det er greit å ha som følgesvenn på gåturer. Hun skriver
lett og elegant - og på en "småpratende" måte innimellom. Noe av det jeg
har lest er: Jeg skal gjøre deg så lykkelig, Arsenikk tårnet, Jeg har et teppe i tusen farger - og selvsagt denne serien da - Berlinerpoplene - Eremittkrepsene - Ligge i grønne enger,
som var en trilogi - men som nå blir en kvartett - og etter lesing ser
jeg at det kan være rom for nok en roman her - for man vil vel kanskje
vite hvordan det går videre med Torun nå - hun tar inn på nye veier -
uten at for mye skal avsløres om det. (Arsenikktårnet står fortsatt hele
tiden som Ragdes beste roman for meg) Nå
var det SÅ lenge siden jeg hadde lest de Neshov-bøkene, at jeg var
spent på om jeg husket noe som helst av persongalleri og setting og plot
- men da lydboken startet med en veldig kort og effektiv oppsummering
av tidligere bøker, falt jeg forbausende lett inn i scenariet med en
gang - en lettelse. Mange
har ventet på en fortsettelse av denne trilogien som utkom i rask
rekkefølge: Berlinerpoplene (2004), Eremittkrepsene (2005) og Ligge i
grønne enger (2007) - og nå ni år senere får mange sitt ønske oppfylt
med Alltid tilgivelse (2016) Denne serien har blitt like morsom og fargerik som forfatteren selv - men humor og et fargerikt persongalleri er ikke alt som karakteriserer serien. Her er det alvor og menneskelighet og varme også - selve tittelen Alltid tilgivelse er så velvalgt og positiv og "håpefull" at man faktisk blir glad og oppstemt av den også. Ragde har skapt karakterer som leseren blir godt kjent med og glad i. Mest sentral i denne siste romanen står kanskje den gode, "gammeldagse" einstøingen Margido - og sannelig er han ikke på glid inn i et annet livsmønster - det var positivt. (Skal ikke røpe for mye av handlingen her) - Persongalleriet er lite så leseren kan ha full oppmerksomhet på de fire sentrale: Margido - begravelses-agenten, Torun "odelsjenta", Erlend vindusdekoratøren og Krumme hans journalist-samboer i København. Mye av handlingen denne gangen også skjer i trønderske omgivelser - Neshov på Byneset og Flatåsen der Margido bor. Det har 3-4 år siden handlingen i Ligge i grønne enger - Anne B. Ragde forteller at hun lever seg inn i karakterene sine - de blir "levende skapninger" underveis i prosessen - og hennes egen nysgjerrighet på hvordan det går dem videre, gir oss kanskje enda en i denne serien - ser ikke bort ifra det. Margidos ensomme tilværelse, hans ryddighet, hans nøysomhet og hans begravelsesarbeid er realistisk skildret - man skjønner at forfatteren har satt seg godt inn i hans yrke. Konklusjon:En folkelig, varm og enkel roman - den er lettlest uten at den blir klisje-befengt - det er kanskje ikke så mye å lese mellom linjene, leseren trenger ikke anstrenge seg så mye for å få med seg poengene, her er det ikke så mye rom for analyse - vi får alt servert "ferdig" av forfatteren - men det er godt å hygge seg med en slik roman innimellom - fortellergleden og og fortellertalentet til Anne B. Ragde gir leseren fine opplevelser - til tider blir det kanskje litt vel mye "husmoderlige" detaljer - men det tilgir man gjerne - det var skrevet med eleganse og småpratende varme - kanskje var det noe å lære også. - Og her er det mye som kan utbroderes videre - så jeg tar gjerne en femte Neshov-roman om et år eller to..... Terningkast: 5
"Etternotat": Anne B. Ragde hos Lindmo 03.09.2016bekrefter at det vil komme flere Neshov-bøker:
Tittel: Fyrsten Forfatter: Henrik H. Langeland Produsert av: LBF Først utgitt: 07.05.2013 Spilletid: 12:52:35 Antall CDer: 10 ISBN CD: 9788242155900 Lest av: Anders Ribu (som alltid et pluss med denne stemmen) Jeg brukte også papirutgaven, utgitt på Tiden Forlag i 2013, innbundet, 429s. ISBN 13 9788210052965
Fra Lydbokforlagets side - Foto:Håkon Eikesdal
Fra Lydbokforlagets side:
Wonderboy er tilbake!
Tretten år etter at dot.com-bobla sprakk, har Christian von der Hall skjønt at det finnes én ting her i livet som er mye mer interessant enn penger: makt. Christian von der Hall står foran sin kanskje største bragd. Alt han har arbeidet for de siste tretten årene peker frem mot dette øyeblikket. Høsten 2013 skal det skje. Ingenting må gå galt... Henrik Langeland har kommet opp med en tett og heidundrandes roman om hvor langt noen er villig til å gå for å oppnå makt. Han har satt alle elementene i fortellerens abc sammen på forbløffende medrivende vis. Plotet hviler mye på den makt som ligger i å vite om andres hemmeligheter. De stadige nestenavsløringene gir romanen et høyt tempo. "Fyrsten" er intens som en god thriller, men er også så mye mer, der den spinner rundt maktspillet Christian bedriver for sine oppdragsgivere og hans kamp på det personlige plan.
Alt faller på plass i Langelands fortelling: humoren som gjennomsyrer romanen er stilfull, men ikke så latterlig at fortellingen knuser alle illusjoner noen eventuelt måtte ha om redelig og demokratisk valgkamp i vårt ikke helt uskyldige lille land.
Mine tanker om Fyrsten:
Sett slikt - fant blogg-notatene til Fyrsten - og ser at jeg har glemt å gjøre ferdig og publisere - ikke helt lett slik tre år i etterkant, men romanen var så god at den fortjener mitt publiserte blogg-notat - jeg gjør et forsøk på å "memorere": Vi møtte han i Wonderboy (2003) - jappe-kjekkasen med pågangsmot og frekkhet. Med Christian von der Hall som hovedperson i Wonderboy skrev Henrik H. Langeland en trendy og dristig roman. Mye var tatt på kornet, og mye research var gjort for at "Wonderboy'n" skulle virke autentisk - det var både alvor og humor i den romanen - og elegant skrevet var den - jeg fikk assosiasjoner til jappe-kjekkas-kokain-kulturen og atmosfæren i Bret Easton Ellis roman American Psycho skrevet et ti-år tidligere. Vell, Wonderboy gikk ikke helt i den psykotiske, voldelige, crazy retningen - men et snev var det av den "stilen". Og her kommer Christian i ny utgave i Fyrsten - en roman som var timet 100% - med plottet i denne gikk Langeland til topps med høstens valg (2013) og borgerlig seier. Den første boken om Christian von der Hall ble en stor suksess og trengte kanskje ikke noen oppfølger - men morsomt at den kom, Christian reiser seg igjen etter 13 år, og etter både familie- fallitt med skilsmisse og kollapsen i sin business - nå en moden mann på 47 år, en karakter som viser kreativitet og slår inn på en ny bane. Han danner det populære Hall Consulting som står til tjeneste for topp-politikere, som Jens og Jonas…(hvem nå det er...) - men det varer ikke lenge før den oppfinnsomme Christian bytter side og jobber for Høyre-toppene - med visjon om å hjelpe dem til et topp-valg.. Med en høyaktuell handling sommeren 2013 og tiden frem mot høstens Stortingsvalg, skulle man tro Langeland var clairvoyant. Her kjenner vi igjen mange av persongalleriet, uten at dette er blitt en nøkkelroman til skade for noen…. Litt sex krydrer også denne romanen, spenning likeså, da Christians tenårings-datter Sara blir vitne til, og delvis delaktig i en sex-skandale som fører til en døds-ulykke --- Christian er kanskje ikke en helt realistisk hovedperson - han fremtrer mer som et "symbol" for meg, på en type, på en tidsperiode - slik som Wonderboy også gjorde det. En kjapp, action-fylt handlingsmann både i privatlivet og yrkeslivet kjennetegner Christian - og et kjapt, friskt, elegant "Langeland-språk" med snert av humor og ironi forsterker inntrykket av denne suksessrike dandy-boyen . Og hva er kjernen til suksess innen den bransjen Christian nå har slått inn på? Jo, selvsagt makt - og makt har langt større slagkraft enn penger på mange måter. Romanen har en ambisiøs tittel som henspeiler på selveste samfunns-filosofen Niccolò Machiavelli's (1469–1527) berømte Il Principe - Fyrsten, skrevet for 500 år siden. Machiavelli hadde greie på politikk og styrings-metoder. Christian, i Langelands roman blir vår tids utgave av Fyrsten. Den "opprinnelige" Fyrsten var politisk rådgiver for en sentral leder i Firenze i renessanse-tiden. Og i boken Il Principe skrev M. om bruk av makt og vold - vi møter et sterkt innslag av "målet helliger midlene"-filosofien - slik også i Langelands roman. Romanen "Fyrsten" er i tråd med Machiavellis idealer om en sterk leder som nødvendig for å oppnå noe, hos Machiavelli er dette noe lov og orden - med en stat som kan bruke makt, statens moral kan skyves til side om det tjener staten - mens det blir satt høye krav til den personlige moral. Dette er noe vi ser i Langelands hovedperson Christian - tydelig dobbel-moralist som han er. Machiavellis (M) idé om at en statsleder må utøve makt og at "snillisme" ikke førte frem - er kynisk, men høyst realistisk - og selv om det er 500 år siden Fyrsten ble skrevet av M, kan man kjenne igjen mye i vår moderne politiske verden - og den verden L prøver å beskrive i sin "Fyrsten" - litt pinpointed kanskje. Langelands fyrste Christian utøver sin makt på en utspekulert måte…det å være overlegen andre blir av stor betydning - L. viser oss mange nesten komiske måter hovedpersonen prøver å imponere sine omgivelser på - topp treningsøkter, en velpleid og sunn kropp, en puls som toppidretts-utøvere kunne misunne han - At pulsklokken er satt til å vise en hvilepuls langt under den opprinnelige han har - går han ikke av veien for å fuske til seg - alt er tillatt i den Machiavelliske verdenen. List, makt og lureri blir brukt av Christian når det gjelder skandaler og media-håndtering, politi-håndtering også - målet helliger midlene som sagt. I krig, kjærlighet og valgkamp er alt tillatt sies det i romanen. Tror L har boltret seg og hatt det morsomt når kan skrev denne romanen, men jeg ser det ikke bare som useriøs underholdning. Her er det snert og mye ironi og mange sannhetskorn. Konklusjon: Fyrsten var fornøyelig lesing, kanskje ispedd noe skrekkblandet fryd - slike makt-mennesker og makt-handlinger er litt skremmende også - som et pluss til innhold og komposisjon av romanen er det vidd og humor den er skrevet med, og det elegante språket som alltid føres i pennen av H.H. Langeland.
Tittel: Verden som var min - Syttitallet Forfatter: Ketil Bjørnstad Produsert av: LBF Serie: Verden som var min Først utgitt: 29.07.2016 Spilletid: 27:36:16 ISBN Lydfil: 9788242163882 Målform: Bokmål Sjanger: Romaner Innleser: Anders Ribu
Jeg brukte papirutgaven fått fra forfatteren (se forhåndannonsering) og Lydfil fått fra Lydbokforlaget. Innleser er en av mine favoritt-innlesere - og her gjorde Anders Ribu en formidabel jobb - det hørtes virkelig ut som han levde seg inn i handlingen, som lytter ble jeg helt hensatt til Ketil Bjørnstads verden på syttitallet.
Omtale fra Lydbokforlaget:
Etter suksessen med «Sekstitallet» fortsetter Ketil Bjørnstad å skrive sin egen historie fra han er atten til tjueåtte år opp mot den tiden han levde i.
«Syttitallet» handler om opprørstiåret og den unge mannens læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik. Ved inngangen til syttitallet sliter attenåringen Ketil med overvekt og ulykkelige forelskelser og tvil på seg selv som klassisk pianist. Han var et musikalsk vidunderbarn og Ungdommens pianomester, men med sin inntrykksvare og følsomme mottakelighet oppfatter han de raske samfunnsmessige og kulturelle endringene i tiden. Han formes av det nye og det radikale og vennskapet hans med Ole Paus blir det faste punktet i en omskiftelig og på mange måter nådeløs tid. Den fem år eldre vennen får Ketil til å løsrive seg fra sin klassiske pianistskolering og bli en skapende komponist og utøver med inspirasjon fra jazzen, rocken og tidens opprørsånd. Han frigjør seg fra kjernefamilieverdier akkurat som han kvitter seg med femtiseks kilo overvekt på noen måneder. Ole Paus får ham til å oppdage Hans Jæger og Kristiania-bohemen som et speil for ham selv og syttitallet og Bjørnstad inspireres til storverket Leve Patagonia.
Ketil Bjørnstad (1952) er pianist, komponist og forfatter. Bøkene hans er oversatt til 17 språk, og flere av romanene har vært bestselgere i Norge, Frankrike og Tyskland. «Sekstitallet», første bok i hans påbegynte selvbiografiske romanserie «Verden som var min», ble både en salgssuksess og en kritikersuksess.
Ketil Bjørnstad mestrer kunsten å sjonglere mellom litteraturen og musikken - hva som kommer først? Jeg er litt i tvil om hva jeg skal holde en knapp på - litteraturen kanskje? Men jeg tror han har kommet til en konklusjon selv - han sier "ja takk, begge deler" - og lever godt med det, til tross for bange advarsler fra for eksempel Karsten Alnæs om nødvendigheten av å velgefor å bli seriøst godtatt i litteraturverdenen - Jeg tror Ketil Bjørnstad er et glimrende bevis på at man kan opptre med suksess på to kultur-arenaer samtidig - eller i hver fall veksle på å prioritere det ene eller det andre området.
Her en liten "promotion" video fra forfatteren selv:
Lesingen/lyttingen av Syttitallet er avsluttet - jeg skal ikke si "endelig", for selv om romanen var lang var den aldri langdryg - selv om det var mange ord, mange mennesker, mange navn, mange "kjendiser", så tippet den aldri over og ble kjedelig - at romanen tok slutt, føles heller som et savn. Men jeg føler også at den krever en del "etterarbeid".
"Syttitallet" portretterer også forfatterens famlende leting etter forelskelsen og kjærligheten - fra avstandsforelskelsene i franske filmstjerner dukker det opp mer "hjemlige" "mystiske" hunkjønn som han svermer for - det er Aimée som han overøste med azaleaer i potter, og led som Goethes Werther i lange tider og det er Birthes lillesøster Ida og det er Rødhette fra Orkanger - og sikkert noen andre også, til han ender opp med "Den andre" på Sandøya. Den lange perioden på denne øya - fra 1975 til 1991 ser ut til å være år som formet K.B. både som menneske og som musiker og forfatter - romantikken blomstret de første årene, idealismen også - her var det enkelhet og Rousseauske tanker om å leve "i pakt med naturen" som rådde. Her vokste også hans store fascinasjon for Jæger og Kristiania-bohemen frem og det vakre musikkverket Leve Patagonia ble til i 1978 - Sommernatt ved fjorden er kanskje den vakreste komposisjonen av de 30 på albumet. (Her en liten smakebit) I dette ti-året tar han også grep om "problemet" sitt - han får kontroll over overvekten - går drastisk fra 132 til 76 kilo og det har vært noe som har opptatt han mye, både på sekstiallet og inn i det neste ti-året - (på slutten av "Syttitallet" tar vel kontrollen helt overhånd når han avslører sin bulimi for leseren) K.B. viser oss dette tiåret som en frigjørings-periode både på det seksuelle området og på det politiske - her var det unge radikale som visste å "leve livet" - men skyggesidene i tiåret med AKP-ml-egalisering og ung terror ute i Europa var noe de kjente til. Når det gjaldt politisk tilhørighet, fremstiller K.B seg selv som noe splittet - faren gir han mange impulser fra sosialismen og både far og sønn kjøper Klassekampen - selv om de bor på beste vest-kant - men K.B blir mer en observatør enn en aktiv idealist med politisk ståsted - det var musikk og litteratur som tok mest plass - og så den gode vennen han fikk i Ole Paus (info) fra begynnelsen av ti-året - her begynner et vennskap og et samarbeid som ble varig givende for begge parter. Skildringen av vennskapet med Ole Paus er nesten rørende - vennen ble inngangsporten til mange spennende bekjentskaper, et vennskap som ga han impulser og støtte. Spennende er det også å følge musikkdebuten i 1971 med rent klassisk program på menyen, og hans videre overgang til jazzmusikken. Alt dette med konserter og musikkanmeldelser tok så mye plass at videre skolegang ble skjøvet helt ut i det blå. Tidlig på syttitallet slår romantikeren Bjørnstad til med sin første diktsamling (Alene ut, 1972 - arbeidet med denne var så interessant berettet i "Syttitallet" at jeg måtte se litt nærmere på diktsamlingen - min omtale) - Og et par år senere kommer den første romanen. (Nattsvermere) Underveis i lesing og lytting av Syttitallet, lurte jeg ofte på hva som var biografisk og hva som var fiksjon - spesielt ved lyttingen til Anders Ribu's innlevende opplesing føltes det som dette var levd liv - man ble revet med og ble nesten en del av Bjørnstads verden….. fortellerstemmen til Bjørnstad ble godt formidlet gjennom opplesingen, man ble revet med av humoren, selvransakingen, melankolien, selvforakten og selvironien til forfatteren - det var mange sympatiske trekk i all selvsentrertheten, selvrealiseringen, "snobberiet" og "kjendiseriet" - I Syttitallet får vi hele kultur-eliten fra tidsepoken brettet ut - litt dyneløfting kanskje, men det går aldri over en kritisk grense - sladre-avsnittene krydrer kapitlene, og er interessante for alle kjendis-interesserte lesere. Men Bjørnstad er meget hensynsfull her, ingen behøver å føle seg "stygt" utlevert - de navngitte har gitt sitt samtykke til omtalen, mens andre som ikke har samtykket, er blitt omskrevne skyggekarakterer med nye navn. K.B. blir med på det meste på 70-tallet - det er konserter og reiser, det er kontakten med folkehøyskolemiljøet, det er "piker, sang og kjærlighet" - distanse-avstanden fra familien på Frogner og Amalie Christie og Lindholm gir mer "frihet" - og det tror jeg var meget viktig å finne for hovedpersonen i denne perioden. K.B. tar form av omgangskretsen rundt seg, de fleste har han møtt gjennom bestevennen Ole Paus - barndom og naivitet blir stadig fjernere - men ballasten fra det trygge barndomshjemmet, Steinerskolen og en harmonisk oppvekst tar han med seg inn i manndommen - og inn i romanens jeg/han protagonist. K.B. greier etter hvert å løsrive seg fra andres forventninger og krav til seg - han beskriver det som en tung prosess, men det er viktig for han å følge sine egne behov og ønsker - den veien han tar innen musikken og forfatterarenaen er først og fremst hans egen - men impulsene fra andre har vært mange - spesielt da fra vennen Ole Paus - noe han selv presiserer sterkt i "Syttitallet".
Kaotiske strøtanker føler jeg at dette ble - Jeg må konkludere med at jeg fant det var vanskelig å omtale denne kolossen på en hederlig måte - man kommer i tanker om så mye i ettertid - og jeg er ikke tilhenger av å gjengi for mye av innholdet i en roman - det bør være "nytt" for enhver annen leser - jeg legger heller vekt på de tanker en roman vekker hos meg. - Jeg tror ikke Syttitallet blir noe mindre suksess, enn Sekstitallet (som hadde over 35000 solgte bøker) - Det er nesten slik at Ketil Bjørnstads "Verden son var min"-serie skaper en avhengighet hos leseren - nå må jeg bare videre til Åttitallet. Terningkast:5
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
