Tanker om bok - Jon Fosse: Andvake

Tittel: Andvake
Forfatter: Jon Fosse
SBN: 9788252170566
Utgåve: 1
Antall sider: 75 sider
Utgitt: 2007
Forlag: Samlaget
Format: Innbundet
Språk: Nynorsk
Genre: Fortelling

Fra forlagets side:

Alida og Asle er komne til Bjørgvin for å finne arbeid og ein stad å bu. Alida er høggravid, men ingen vil gi henne og kjærasten rom. Dei blir meir og meir motlause der dei går omkring i regnet.

Alida og Asle er komne til Bjørgvin for å finne arbeid og ein stad å bu. Alida er høggravid, men ingen vil gi henne og kjærasten rom. Dei blir meir og meir motlause der dei går omkring i regnet. Med seg har dei minna om ei lykkelegare tid, då dei to møttest og straks skjønte at dei var meinte for kvarandre. Men vonde minne blandar seg også inn, og ekkoet frå bibelhistoria er sterkt heile vegen.

Andvake er ei tvitydig historie, ei vakker og trist forteljing som blir til ei uhyggeleg legende. Historia peiker langt ut over seg sjølv og den enkle handlinga. Det er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom dei to unge, og ein roman støypt i ei stram og unik form, der alt er enkelt og storslått på same tid.

Andvake blei nominert til både Brageprisen og Kritikarprisen i 2007.

Mine tanker om Andvake:

Jon Fosse - Foto fra forlagets side ved Ton A. Kolstad

Jan Fosse har stått prioritert på leselisten min lenge.Jeg har fulgt med på alle omtaler av forfatteren, og fått med meg de fleste av hans utgivelser etter hvert...men lest noe av han...nei, det har jeg ikke somlet meg til før nå.  Jeg startet med Andvake som  har stått på prioriteringslisten siden den kom ut i 2007...og jeg har også nå anskaffet tre Fosse verker til.
Og dette må jeg si svarte til forventningene.

At Andvake var navnet på kong Sverres stridshorn i følge Sverres saga, kunne jo i utgangspunktet antyde at her skulle det utkjempes slag....

Fosse sier selv i et intervju at han hadde valgt tittelen fordi han likte lyden av ordet, men i ettertid har han tenkt på at selve ordet betyr søvnløshet, og at man ikke får sove når man må være på vakt .

Denne korte romanen, eller fortellingen var meget kraftfull, nesten så man ble grepet av piskeslag under lesingen. Kampen for tilværelsen, to unge mennesker med sin kjærlighet mot resten av verden..de som ikke eier mot de andre som eier.
Sitat s.14:
"Det er berre slik, det er nokon som eig, og nokon som ikkje eig, seier ho.
Og dei som eig bestemmer over dei, oss, som ikkje eig, seier ho".

Disse to ser ut til bare å ha hverandre, ikke engang Alidas egen mor finner de husrom eller kjærlighet hos - er det rart at Alida må ta det hun ikke får av moren, mat på ferden for å finne husrom, og litt penger.  Moren ville ikke ha "skammen" inn i sitt hus, en ugift datter som ventet barn, men søsteren Oline derimot, som ligner på moren, henne kan hun elske. Alida er "stygg som faren, og like lat, alltid sluntrar ho vel unna,….." (s.20)

17 år gamle Alida og Asle flykter til  Bjørgvin og søker husrom,  men alle avviser dem.... assosiasjoner til jule-evangeliet med Josef og Maria er klare.   Om det skjedde i Bjørgvin i et tidligere år-hundrede, så er da temaet til de grader aktuelt i dag også; det er flyktninger, det er kriger, det er forfordeling og urettferdighet...hva skal disse to gjøre for å overleve da? Man aner at Asle har tatt kampen opp for å sikre kone og barn. Hva gjorde denne korte romanen så fascinerende? - selvsagt var det kjærlighetshistorien og dette unge paret i en ugjestmild verden, men også like mye det "Draumkvedaktige" i fortellermåten, evighetsperspektivet med "juleevangeliet" flettet inn, og slekters gang, med fedre og sønner og noe som går i arv. Dessuten ble det språklige en stor estetisk opplevelse, hele romanen var jo som et epos med assosiasjoner til musikk og en fuge som fortsetter og fortsetter...forfatteren er ikke glad i å sette punktum...men innimellom kom det faktisk noen "raske smell" med minimalistiske setninger på få ord (F.eks."For alltid borte"), uhyre virkningsfullt som kontrast til de sidelange periodene.
Musikken, sangen var på en måte flettet inn i historien også, det var noe som berørte både Alida og Asle. Alida kunne høre inni seg sangen om kjærligheten og finne trøst i den. (Dette minnet meg om Kino og Juana, to fattige mennesker som holder sammen og står alene med sin kjærlighet i en uvennlig verden - Steinbeck's The Pearl. - Kino er også villig til å kjempe med alle midler for å beskytte sin kone og barn, og han finner fred ved å lytte til den gode, fredfulle sangen inni seg, familiesangen, fedrenes sang - men senere kommer sangen om det vonde og farlige og ødelegger idyllen)

En annen virkningsfull språklig effekt er dialogen, også her med minimalt ordbruk, to, tre ord i hver replikk

De søker lykken i Bjørgvin, men det er like uvennlig der, ingen slipper dem frivillig inn…og de blir sittende inntil en husvegg for å få ly for regnet, og for å hvile litt…her går drømmer og virkelighet, nåtid og fortid  glidende over i hverandre  som i et "Draumkvede".  Av Mannen i lang svart frakk bærende på en lykt, får de vite at der finnes Herberge…men der skremmes Alida bort av en mann som sikkert ikke har gode hensikter med dem, eller Alida.
Så går de videre og trenger seg inn hos en gammel kone som tidligere på kvelden har avvist dem, for de "skulle ha tenkt på det før at de trenger husrom"..konen sier "Eg har hatt for mange som deg i huset alt som det er, seier Kona" (s.60)..dette er vel kanskje dråpen som får begeret til å flyte over for Asle…han tvinger seg inn med makt, og hva som skjedde med den gamle konen, kan vi bare ane…borte blir hun i alle fall, så de kan varme seg og hvile og spise der inne.

Men hvilen blir ikke lang, før Asle må ut og lete etter en "hjelpekone" …"Føde-Frøkna" er borte, det var den gamle konen de hadde trengt seg inn hos, og nå forstår vi bedre hva hun mente med "Eg har hatt for mange som deg…", hun har hjulpet til med fødsler for mange ugifte "løsaktige" kvinner, Asle leter videre og får tak i "Føde-Kona", og vesle Sigvald (navnet etter Asles far) blir født inn i en ugjestmild verden, men av foreldre som vil elske han…og slekters gang vil fortsette.  Men lett blir det nok ikke for disse som ikke er født på livets solside, de er ikke av de som eier noe og kan bestemme….

Det som griper en spesielt sterkt i denne romanen er kontrastene...til dette kommenterer Fosse selv i et intervju:
- Ja, det skal vera eit spenn mellom den kjærleiken dei unge har til kvarandre og den brutaliteten som ligg ikring dei og kanskje i dei sjølve. Eg er nok veldig dobbel i alt eg skriv. Eg vil skriva om livet og menneske med sine motsetningar: Både godt og vondt, rett og gale. 
Leste nettopp Naustet, og så dramatiseringen av den på video....kjent Jon Fosse-stil fra tidlig periode, skrevet i 1989; må vel være under den perioden han underviste på Skriveakademiet det. Ganske betegnende det han selv sa i et intervju i Gula Tidend i forbindelse med denne romanen, til journalistens:"Dei har det sjeldan særleg greitt, dei du skriv om?", svarer Fosse:"Eg har ingen illusjon om at livet skal vera greitt. 'Tenk positivt' er det verste eg høyrer"
Og dette passer da sannelig for de fleste av Jon Fosses verker....
Denne boken vurderer jeg til terningkast:5
 
(Et intervju med forfatteren fra 2001, intervjuer er Tore Renberg)
 

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

• Her er min omtale av "Et utvalg av hans verker":  Morgon og kveld, Nokon kjem til å komme, Sonen, Jente i gul regnjakke, Desse auga, Eg er vinden, Naustet,
• Her er min omtale av Andvake 
• Her er min omtale av Olavs draumar
• Her er min omtale av Kveldsvævd 
• Her er min omtale av Morgon og kveld

Mine Proust-betraktninger 6: Marcel Proust og "rommet" - Av sporet er du kommet

 

      



















Jeg synes Henrik H. Langelands  "Av sporet er du kommet - Romlige fremstillinger hos Marcel Proust" hadde en interessant vinkling på "fenomenet" Proust. Her fokuseres det på Marcel Proust og hans relasjon til "rommet" i både fysisk og mental forstand. Jeg vil prøve å trekke frem noe av det Langeland tar for seg i sin utgreiing - dette baserer seg selvsagt på slik jeg oppfatter Langeland. Andre lesere vil kanskje se det annerledes, så jeg anbefaler de som er interessert i å gjøre seg opp sin egen mening av "Romlige fremstillinger" å studere denne boken nærmere selv.
Innledningen (s.11-35): Her klargjøres litt rundt begrepet "Romlige fremstillinger" og hva det innebærer. Det handler om å skape seg mentale bilder av de romlige beskrivelsene forfatteren gir. Forfatterens "topia" er å sammenligne med landskapsmaleri - og for leserne er det avgjørende hvor god "landskapsmaler" forfatteren er.  Viktig er det også hvilket perspektiv beskrivelsene er gjort ut ifra. I På sporet av den tapte tid varierer det om vi "ser rommet" fra den unge eller den eldre Marcels (fortellerens) synsvinkel, og til tider glir disse to syns-perspektiver over i hverandre.

Forfatterens topia er en slags tekstlig topografi, benevnt topotesi - og forestillingen leseren får av rommet/landskapet dannes på bakgrunn av forfatterens topotesi. Men også leserens egen erfaringsbakgrunn og illusjoner blander seg inn og "fargelegger" landskapet.
Langeland skriver om "Tekstens rom" (s.21ff) at forventninger og forhistorie inngår i Marcels anskueliggjøring av rommet, og parallelt med at han er til stede i ett rom, kan han på samme tid være et annet sted med sin tankestrøm. Marcel trer klart frem for oss i sitt møte med rommet: "Marcel er et slikt tilblivende vesen, han blir til i møte med sine romlige omgivelser."(Langeland s.25) - Denne formuleringen fant jeg betegnende og god.

Bildet av Marcel Proust ble formet i min bevissthet gjennom fortelleren som beskriver rommet og omgivelsene rundt seg.

"Det finnes også et tredje aspekt ved tekstens romlighet, som hverken handler om leserens forestillinger eller forfatterens fremstillinger, men om selve tekstens konstruksjon - eller det man kanskje kunne kalle dens arkitekstur" (Langeland s.26)

Proust har planmessig bygget opp sitt verk, under veis har han inkorporert en rekke ulike kunstnere - representanter for malerkunst, musikk, teater, litteratur - "Men arkitekten glimrer med sitt fravær" (Langeland s.28) Og dette at arkitekten mangler, er vel fordi han har avsatt den rollen til seg selv. Morsomt egentlig.
Langeland peker videre på at Prousts roman-syklus blir å sammenligne med "Arken" i flere betydninger: Ark som i bue og overbygning, Ark som i Noahs ark med alle artene og variasjonene, Ark som i den hellige Arken der jødene oppbevarte sine lovtavler - og ikke minst "Ark-i-tekstur", dvs. ark etter ark med strukturerte manuskript-notater.

"Å skrive er å redde rommet" (Langeland s. 32)Proust konstruerer og skaper rommene og slik bevarer han han noe for ettertiden, han etterlater spor.

"Å skrive er altså å få noe til å overleve, å etterlate en plogfure - et spor. (Langeland s. 32) Et vakkert bilde dette!
Langeland hentyder at tittelen "På sporet av den tapte tid" handler i stor grad om en avsporing, om Marcels mange "bortkastede år i de ørkesløse parisiske sosietetsliv", her blir det da en slående parrering med Langelands egen tittel: Av sporet er du kommet.

Prousts tittel kan vel også vekke assosiasjoner til noe sakralt, til skapelse, død og oppstandelse - (Av jord er du kommet...etc): "Romanverket På sporet av den tapte tid så vel som forfatteren Marcel, oppstår gjennom det mentale avtrykket som utgår fra smaken av en madeleinekake oppbløtt i lindete" (L. s.33)
Men aller mest handler tittelen kanskje om å sette spor og her er blant annet språket, setningene, grammatikk, fonetikk og rytme viktige ingredienser for sporsettingen.
Tilbake til det fysiske rom:
Soverommet utgjør "det faste og ofte smertefulle punkt i Marcels kretsløp" (L. s.30) Det er et viktig rom både i barndommens Combray, i Grand-Hôtel i Balbec, i leiligheten i Paris med Albertine. Refleksjonene i de to mest sentrale soverommene fremstår som viktige symboler, lanterna magica i Combray med et smertefullt lys over barndommens smerte og lengsel og glassbokhyllen i Balbec - som en symbolsk refleksjon av Marcels vei til skjønnlitteraturen. Møte med rommet kan også fremkalle angst, men ved å ta rommet i besittelse gir vanen og gjenkjennelsen en trygghet i møtet med rommet.
Rommet, sengen er en vugge eller et trygt rede, men skrekk og gru: det lune soveroms-redet i Combray blir lett en angstfylt grav når han blir tvunget til å gå til sengs uten morens godnatt-kyss, men om han får sendt en beskjed til sin mor om at hun må komme til han - "Og straks snur romlighetensfølelsen hans seg fra det negative til det positive; graven blir til et rede." (L. s.54) Og slik veksler romlighetsfølelsen til Marcel "mellom lidelse og lykksalighet." (L.s54)
Hotellrommet i Balbec har også denne vekslingen mellom den positive og den negative romlighetsfølelsen. I Combray kunne han sende skriftlig beskjed til moren om å komme, i Balbec kan han banke i veggen til bestemorens soverom. "Bankingen har erstattet brevet som romlig forbindelses instrument." (L.s.60)
Når Albertine kommer inn i person-galleriet blir sjalusien et element i "rom-forståelsen" hos Marcel - et tilskudd til å gjøre rommet negativt.

Madeleine-kaken , seremonien og symbolikken har sentral plass i  Langelands "Av sporet":

 

Her er hva Proust skrev:  

“And suddenly the memory returns. The taste was that of the little crumb of madeleine which on Sunday mornings, when I went to say good day to her in her bedroom, my aunt Léonie used to give me, dipping it first in her own cup of real or of lime-flower tea…And as soon as I had recognized the taste of the piece of madeleine soaked in the decoction of lime-blossom which my aunt used to give me, immediately the old grey house upon the street, where her room was, rose up like a stage set…and with the house the town….the streets along which I used to run errands, the country roads we took when it was fine…the whole of Combray and its surroundings, taking shape and solidity, sprang into being, town and gardens alike, from my cup of tea.”
 (Adapted from Swann’s Way, In Search of Lost Time)

 (Bilde fra Marcel Proust Adapted by Stéphane Heuet, Combray p.16)

Når denne Madeleine-seremonien repeteres senere i livet (eller senere i romanen), settes Marcel tilbake til barndommens Combray - med tryggheten i tante Léonies servering av kaken og te før søndags-messen. Men som alt i "På sporet..." er noe annet enn det som beskrives, blir kanskje å strø lindeblomster i tevannet en  metafor for selve skrivingen av verket, å strø tanker over arkene. Te med oppbløtt madeleine-kake forenes i en metafor - er det bildet på selve livets kopulasjons-begynnelse, og samtidig en metafor for en litterær tilblivelse. Lag på lag av metaforer finner man slik gjennom hele verket. Man øyner også sammenhengen med en seksuell betont metafor med madeleine-kaken som dyppes i te - et symbolsk godnatt-kyss fra Marcels mor.(Og senere i verket vil seremonien kanskje henspeile metaforisk på et homofilt samleie)

 
 
















Det er også nærliggende å trekke inn en anskuelse av nattverds-måltidet her, det religiøse flettes inn i madeleine-symbolikken, visuelt ved flere kirker som er sentrale (kirker i Paris, Combray og Balbec); og den religiøse symbolikken kan kanskje trekkes enda lengre - med hele verket "På sporet..." som en allusjon til selve Bibelen.
Kapittel III i Langelands "Av sporet..." har fått tittelen Utsikt over Combray. Her er en tydelig parallell til Bergottes død og maleriet Utsikt over Delft som jeg har omtalt tidligere. ( Se "Mine Proust-betraktninger 3C: Marcel Proust og malerkunsten"). Her har vi en konstellasjon Marcel Proust-Bergotte-forfatter-maler-Vermeer-Utsikt over Delft.
Proust var utrolig opptatt av Vermeers maleri og samlet på kataloger og annet som ga han kunnskap om maleriet.
"Hva er det ved Utsikt over Delft som vekker en slik lidenskapelig interesse hos Proust? Hvorfor denne livslange fascinasjonen, nærmest forgudelsen, for dette motivmessig nokså ordinære bildet? Jeg tror svaret er enkelt, men like fullt komplisert: For Proust må Vermeers maleri ha vært en  Utsikt over Combray" (L. s.127)
Maleren Bergotte har på mange måter fått mye av forfatteren Marcel Proust i seg og blir hans alter ego, likeså blir karakteren Swanns altoppslukende prosjekt om Vermeer i "På sporet..", (et prosjekt som ikke ser ut til å bli avsluttet) parallell til Prousts eget romanprosjekt.
"På sporet av en liten gul murflate" (L.s.136)
Flekken som fascinerte Bergotte da han stod trollbundet foran Delft-maleriet - den som Proust beretter om i sitt essay "Utsikt over Delft - hvor eller hva var egentlig den?  En mystisk og morsom detalj i essayet var det, men etter grundige betraktninger av maleri-kopier i kunstbøker og kataloger har jeg ikke vært i stand til å oppspore en slik flekk.
Langeland drøfter ulike synspunkter og "løsninger" på denne flekk-gåten i sin bok. (s.136ff.)
Videre peker langeland på hvordan mye i dette maleriet stemmer med utsikt over Combray (Illiers), det er kirkene, elvene, husene, og det er skyene som viser det skiftende været - mye tyder på at Proust har brukt maleriet Utsikt over Delft som en modell for sitt Combray.

Jeg lar overskriftene i de to siste kapitlene i Langelands "Av sporet..."  tale for seg selv:
Rommets laboratorium -Kapittel IV, og Transport og bevegelsesrom - Kapittel V

Avslutningsvis vil jeg imidlertid gi uttrykk for at Langelands verk hjalp meg til å lette litt på sløret til den mystiske Marcel Proust, jeg har kommet han litt nærmere, for å si det slik. - Kanskje er det en illusjon - slik som mye av Prousts romanverk er noe annet enn det man egentlig leser. Men jeg forsetter ufortrødent med mitt lille Proust prosjekt....jeg har ikke mistet motet så langt, snarere tvert i mot: Jeg er bare blitt mer nysgjerrig  - om jeg ikke er på søken etter den tapte tid (À la recherche du temps perdu), så får jeg håpe at jeg er på sporet av Marcel Proust.

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

• Langeland, Henrik H.: Av sporet er du kommet
• Langeland, Henrik H.: Verdensmestrene
• Langeland, Henrik H.: Mitt intervju med forfatteren 
• Langeland, Henrik H.: Fortellekunst - Håndbok i litterære teknikker
  
• Langeland, Henrik H.: Hauk og due 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten  - forhåndsomtale
• Langeland, Henrik H.: Wonderboy 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten 
• Langeland, Henrik H.: Showtime!
  

Mine Proust-betraktninger 5: Om Proust - av Samuel Beckett

 

Samuel Beckett:

Om Proust
Solums Smale Serie Bind 1. Denne lille interessante boken om Proust fant jeg på biblioteket.Den er oversatt av Morten Claussen, den er også med hans innledning og notes. Solum Forlag, Oslo 1988. Den var kort (ca 75 sider), men kanskje litt krevende..da jeg har studert en del psykologi hjalp det veldig på forståelsen av Becketts synspunkter å se den litt ut ifra Freud og psykoanalysens tidsalder. (I det hele tatt, så er jo Proust selv nokså gjennomsyret av "freudianismen").Claussen starter med en innledning om Beckett og Proust (s.67-16). Som ung og lovende forfatter skrev den irske Beckett essay om Proust, 1931. Hans arbeid om Proust så ut til å bli bedre mottatt i London enn i Dublin. Daily Telegraph skrev:Proust er en mester som fortjener en analyse som er like intrikat og omhyggelig som hans eget verk. Mr. Beckett viser seg som en virkelig tolker....et utmerket stykke arbeid, og Beckett er en særdeles fremragende ung mann."

Ordet "intrikat" ble brukt om Becketts analyse her, og det må jeg medgi, denne Proust- analysen var meget spesiell og "intrikat". Som irsk akademiker i Dublin og senere Paris; med et nært forhold til James Joyce (som også tilbrakte store deler av sitt liv i Paris), tror jeg Beckett må ha fattet interesse for de mange likheter som kan trekkes mellom Proust og Joyce.
Disse to store forfatterne møttes knapt i et besynderlig selskap en gang og det var tydelig en slags rivalisering mellom dem...og liten vilje til å anerkjenne eller rose hverandre, har jeg forstått..men Beckett var meget opptatt av begge to, og hadde nok stor interesse av å sammenligne dem.  En annen grunn for Beckett til å studere Proust og skrive om han kunne vel også bunne i en egeninteresse for å finne elementer han kunne nyttiggjøre seg i eget forfatterskap.
Som Proust fulgte også Beckett heller den surrealistiske tradisjonen, enn "tradisjonistenes" vektlegging av naturalisme og realisme. Som Morten Claussen påpeker " Kunst er først og fremst å sette fornuftens vaner til side". (innledningen s.9)
(Hans noe absurde analyse fikk meg til å tenke på hans roman Murphy og på skuespillet  Waiting for Godot som ble lest i studietiden...jeg likte godt surrealismen hos Beckett..kanskje derfor også Proust sin stil tiltaler meg så sterkt)
Det ser også ut til at Beckett tiltales av at fantasi, forestillinger og bilder har så stor betydning hos Proust, og at barndommen med sine lengsler og fantasier er så sentral i På sporet av den tapte tid.
"Beckett peker derfor på at På sporet av den tapte tid handler om en retrospektiv opplevelse av barndommen satt i sving av den kjente Madeleinekaken" (M.Claussen s.10)
Claussen påpeker videre at Proust i "På sporet" er mer opptatt av prosessen å skape - av veien til målet, enn  av det ferdige kunstverk.
Beckett i sin Om Proust vektlegger dette med erindringens betydning hos Proust; og kaller det nærmest et mirakel denne erindrings-prosessen gjennom Madeleinekake dyppet i te - seremonien er en  "Prouståpenbaring"
"Ikke bare Combray og hans barndom, men hele Prousts verden utvikles av en tekopp" (Om Proust, s.33) - videre blir Swann den sentrale erindringsfaktor hos Proust: "Swann er hjørnesteinen for hele strukturen og den sentrale personen i fortellerens barndom." (Om Proust, s.34)

Erindringer og betydningen av disse ser jeg på som noe Proust sin samtid er sterkt opptatt av - og det stod sentralt i freudianismen og psykoanalysen.

Beckett påpeker også betydningen av musikk i Prousts verk, særlig musikken til Vinteuil..hvem var så det?
Kan denne fantasi-komponisten hos Proust være den franske komponisten og pianisten  Gabriel Faure?
Komponisten Jorge Arriagada har i hvert fall prøvd seg på en sonate som han mener kan passe til den Proust har fantasert om - Sonate de Vinteuil. Kan Proust sin sonate være noe slikt?  
"Musikk er det katalytiske element i Prousts verk og åpenbarer betydningen av ordet Defunctus" (Om Proust s.71)
Dette avslutter Becketts essay-bok om Proust, påvirket av Schopenhauer låner han dette maleriske ordet Defunctus: "Life is a task to be done. It is a fine thing to say defunctus est; it means that the man has done his task."...med dette vil han vel si at Proust  har fullbyrdet sitt livsverk .......

Tanker om bok - Jan Martin Fongen: Aldebaran

Det er alltid interessant å stifte bekjentskap med nykommere blant norske forfattere. Gjennom bokelskere.no  fikk jeg kjennskap til denne debutanten.
Som alltid ble jeg nysgjerrig på en nykommer i litteraturen, og jeg bestilte straks boken, før lanseringen.

 
Handlingen er vel mest på det psykologiske plan, men noe action er det også, og det  til og med i Istanbul.

Hovedpersonen Kristian Gilder er midt i livet når faren dør - kanskje hjalp han faren til å dø litt raskere, eller gjorde han ikke det? Kristian er ikke helt sikker.
(Les mer her)
Rett etter farens død drar Kristian på en forretningsreise til  Istanbul; business er vel mer et påskudd til å flykte fra seg selv, eller for å finne seg selv kanskje. En reise for å få farens død på avstand, og for å få sitt forhold til Eva på avstand. Men paradoksalt er det vel også en reise for å komme nærmere sin far.

Under det spennende, korte oppholdet i Istanbul er han samtidig stadig "på reise" inn i fortiden, på leting etter relasjoner til sin far. Hvem var egentlig denne Bo, hans far, og hva slags forhold har han hatt til faren, og hvilket forhold hadde Bo i sin tur til sin far, Hestmannen?  Her dreier det seg om det evigvarende temaet fedre og sønner.
Kristian fortsetter med å analysere og finne ut av dette når han kommer tilbake fra Istanbul. Han melder seg for "drapet" på sin far, og føler en viss tilfredsstillelse ved å bli holdt i varetekt en stund mens politiet funderer på hva dette egentlig dreier seg om - og det vil også leseren spørre seg selv om.
I fengselet får i hvert fall Kristian mer tid til sine "studier": å skrive ned og finne ut av fars-personen og far-far-relasjonen. 
Jeg likte den stramme, ryddige konstruksjonen av denne romanen - vekslingen mellom "nåtid" og fortid fungerte godt - man visste alltid hvor man var i tid.
Språket var klart og konsist, fløt godt, og velsignet fritt for klisjéer og unødvendigheter; her var det rett på sak. Persongalleriet var oversiktlig, og det som ble gitt av opplysninger om bi-personer, var akkurat nok til å danne seg et bilde av dem. Kristians partner, Eva blir også slik en biperson, hun opererer i periferien - her er det ikke mye som kommer inn og forstyrrer det viktigste temaet i romanen: far-sønn relasjonen. 
I små avslørende glimt får vi vite mer og mer om Kristians far, her synes jeg forfatteren har brukt en effektiv taktikk som fanger leserens interesse og nysgjerrighet...slik får man etter hvert glimtvise avsløringer av forholdet mellom Kristians far og farfar også. Men mye forblir tilsløret, og det er fint betegnende for den letingen som foregår, Kristians leting etter en far han ikke kjente særlig godt, og samtidig er han vel litt på leting etter seg selv også. Som leser lurer man på om Kristian etter sin reise til Istanbul, etter en reise "inn i seg selv" og inn i sin fars liv og historie - etter sitt opphold i enecellen - vil han ha funnet noe av svaret på "hvem var min far egentlig" - og "hvem er jeg"?
Jeg følte sterkt dette var en slags eksistensiell "identity quest".  Reisen til Istanbul, oppholdet i fengsel - står for meg som en slags pilegrimsreise, en slags botsgang for en skyldfølelse han har fordi han ikke gjorde nok for å bli kjent med sin far mens han levde, og nå er det for sent...men så prøver han desperat å bli kjent med faren i ettertid; om Kristian lykkes med dette, kan man bare spekulere i.
Man kan selvsagt peke på flere temaer i denne romanen, men for meg ble denne "jakten på faren" altoverskyggende, den var vevd inn i historien på en intens og vakker måte hele veien. 

Jeg velger å plukke fram noen linjer fra romanen for å underbygge mine tanker om den, Kristian har tenkt mye på dette med å følge sin fars råd, å la seg veilede av en far, eller å stake ut sin egen vei:"Hvorfor var det så vanskelig å forstå at jeg måtte velge min egen vei? Bo burde forstått, han som ble sendt av sin far til et Oslo i krig for å velge tallene framfor jorda. Dessuten var det ikke bare jeg som skapte avstanden mellom oss. Kanskje jeg ville ha lyttet om han hadde forsøkt å veilede meg. Men det var denne frykten for ikke å gjøre det rette, en overdreven redsel for å dirigere mitt liv, en misforstått sjenanse i forhold til meg, hans eneste sønn. Nei da var det nok enklere ikke å gjøre noe som helst. Selv hadde han ikke noe valg. Ingen gjorde noe annet enn det Hestmannen sa." (side 153)
Og Kristian ved farens begravelse:
"Det var bare jeg som sto uberørt og fortalte om Bo, om hvor lite jeg kjente han, og om en avstand jeg ikke forsto. Så tok jeg tak i kisten og bar den nedover kirkegulvet sammen med mine onkler og to av deres sønner. Kisten var tung. Jeg kjente smerten i overarmen. Fingrene glapp. Hvorfor var det alltid så vanskelig å løfte han?" (side 165)
Denne siste setningen her, synes jeg var spesielt vakker og viktig: Konkret så var kisten tung og vanskelig å løfte, men i livet er det mange sønner som strever med å leve opp til en fars ønsker, å tilfredsstille forventinger fra en far...og spesielt vanskelig blir det når egne behov og ønsker går i andre retninger.
Slutten av romanen synes jeg var spesiell fin og oppklarende, Kristian har oppnådd en slags fred med seg selv..det er jul og Sølvguttene synger om "sjelens glade pilegrimssang", "Men nå er jeg klar.....Min egen pilegrimsvandring er over, fra Oslo til Istanbul og tilbake igjen, men sangen er der fortsatt." (side 262)
Som for å understreke sin soningsvilje, forbarmer Kristian seg over en uteligger og sørger for at han får mat og varme på selve julaften. (side 269)
Aldebaran - stjernen som betyr Følgesvenn er en fin fortelling om en mann på leting, farens død får han til å stoppe opp litt i sin tilværelse og reflektere over "slekters gang", over fedre og sønner, og kanskje er det ikke så dumt å ha våre forfedre som vår Aldebaran, uansett vil det kanskje gi en viss form for tilhørighet og trygghet....
 
Denne boken vurderer jeg til terningkast:4.5

Tanker om bok - Litteratur med mening for de minste

Tittel:Hvem bestemmer?
Forfatter: Stina Wirsén
Språk: Norsk (bokmål)
Utgitt:2007
Oversetter: Elisabeth Bjørnson
Illustratør: Stina Wirsén
ISBN:9788205377011
Forlag:Gyldendal

Mine tanker om Hvem bestemmer?:

Bok-tankene går til småbarns-litteratur i dag. Interessant å følge litt med på bøker som  barnebarnet  på  17 måneder  blir presentert for. Her er en fin liten serie som jeg leste igjennom i dag: Stina Wirsén sine "Hvem....."-bøker; oversatt fra svensk. Her er det tekster med mening i småbarns-hverdagen, og enkle anskuelige bamse-tegninger med utrolig uttrykksfull ansikts-mimikk. Og hva er så temaene?
 
Hvem kler på seg?: Her handler det om å kle på seg de riktige plaggene på rett måte, litt prøving og feiling så er man riktig kledd for å gå ut.

Hvem er sint?: Her handler det om å være sammen andre, å dele leker med andre, om å bli uenige og slå fra seg og ta igjen, og så blir man litt lei seg, før man skjønner at det er lurt å bli venner, å samarbeide og dele med andre ...

Hvem er alene?: En fin, liten historie om å bli avvist av venner, om å bli lei seg...men så forstår man etter vært at det går an å være litt alene, man kan finne på noe spennende  da også, og så glemmer man at man er alene.

Hvem bestemmer?: Her var det mange morsomme, kjente situasjoner og konflikter som oppstår mellom barnet og den voksne, hvor mange ganger skal boken leses før leggetid, og hvem skal bestemme når den lille er trøtt og skal gå til sengs? Fint om en voksen kan legge seg litt samtidig også. Og hva skal frokosten bestå av? Er det brød, eller yoghurt eller is..og kan man kaste den maten man ikke liker på den voksne? Og hvem skal bestemme tempoet når de må dra av gårde?
Terningkast:5

Tanker om bok - Dag Solstad: 17. roman

 

Tittel: 17.roman
Forfatter: Dag SolstadSpråk
Bokmål
Utgitt: 2009
Antall sider: 153
Forlag: Oktober
ISBN: 9788249506552

Fra forlagets omtale:

I denne romanen møter vi igjen Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten.

Slik åpner boka:

Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 1/2 år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralstasjonen i Oslo hvor han skal ta toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham.

Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning, eller til de begivenheter som danner grunnlag for den, og som han stadig er hovedperson i, meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen. Min romanfigur fra 1992, Bjørn Hansen, har dukket opp igjen. Den forhenværende kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til den beretning han er en uomtvistelig del av.

Mine tanker om 17.roman:

Gikk ferdig denne romanen i dag.....det er jo slik at de fleste romanene går inn med lydbok hos meg mens jeg går (eller sykler). Slik kommer jeg dit jeg skal, slik får jeg "lest" ganske mye, og slik får jeg mine kilometer hver dag - varierer fra 7 til 16 km vanligvis. (Så "slipper" jeg å henge så altfor mye på trenings-studioet, for trening er jeg avhengig av)
Noen få betraktninger rundt denne siste Solstad-romanen:
Den var kort, den var intens, han leste selv...og i motsetning til når han intervjues og snakker ellers og er det jeg kaller nokså snøvlete, så var denne opplesingen meget god. De lange periodene tok han nesten på innpust og jeg holdt omtrent pusten selv og ventet på at han skulle komme i mål med sin , eller hovedpersonen Bjørn Hansens lange tankespinn. Nesten en slags Stream of Consciousness dette.

Man får da en viss medynk med denne patetiske Bjørn Hansen som ikke er sosialt tilpasset i det hele tatt, setter seg heller på tog eller buss og er liksom tryggere der enn sammen med mennesker man må forholde seg til. Med familien blir det jo riktig ille. Han har vel omtrent skrevet seg ut av denne verden både hva følelser angår, og når det gjelder  omgang med andre mennesker, utover det helt nødvendige på overflaten da. Og så paradoksalt da: han prøver jo å lese Søren Kirkegaard. Men han skulle vel ha litt å lære av Kirkegaard som skriver så fantastisk om det å eksistere. Ja, jeg følte medynk med denne mannen...så mesterlig skildret av Dag Solstad. Fin togreise ble skildret også, følte nesten jeg satt på samme toget, det ble litt mimring der for mitt vedkommende, for jeg har tatt det samme toget en gang....og det er kjempemange år siden.

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Omtale NRK Kultur
Rose-Marie har en fin omtale av boken

Mine blogg poster om Dag Solstad:  

• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Mann uten fortid - biografisk film
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen   

Mine Proust-betraktninger 4: Omkring Marcel Proust - Elleve franske romanstudier av Anne-Lisa Amadou.

I denne litterære analysen av Anne-Lisa Amadou valgte jeg ut kapitlet som omhandler Marcel Proust og På sporet av den tapte tid. (sidene 45-121):

 
Akkurat i denne boken synes jeg Amadou var noe ustrukturert og tung, vel, det var min personlige oppfatning. De temaene hun tar for seg  var interessante nok, men jeg synes ikke hun fikk fram sine poenger på en fengslende og klar måte her. Jeg velger likevel å komme med et lite resymé av det jeg mener var det essensielle.








Døgnets sprog (s.45-54): Det essensielle jeg trakk ut av Amadou's analyse her er Proust sin fokusering på døgnets ulike faser, og da gjerne i forhold til barometer og skiftende værtyper. Dette blir en fast, nødvendig ramme i På sporet av den tapte tid.....og visst har det med tid å gjøre - en veksling mellom dag og natt, bevissthet og søvn; der morgen og dagens inntreden avløser kveldens angst og nattens drømmesyner.
Vannets tematikk (s.54-79): Her legges vekt på Combray som en lukket og beskyttet verden man kan krype inn i - metaforisk er det også en lukket verden i form av litteraturens landskap. Lesingen står sentralt i Combray, Marcel ledes inn i drømmer som lesingen ansporer til. Her er erotiske antydninger med forestillingen om et elverikt landskap, en elv som symboliserer en mytisk kvinneskikkelse. Vann, hav, påpeker Amadou, er et sterkt morssymbol i Combray.

I Balbec, den fiktive badebyen ved havet, er blomstermetaforen pikene som bien (Marcel) sanseløst kan sverme rundt; og i tillegg er det livsfornyende og berusende havet ved Balbec (Cabourg) pikenes element.

Foruten beskrivelser fundert på Combray og Balbec (fiktivt for Illiers og Cabourg), kommer Venezia i tillegg hvor vann blir sentralt sentrum i landskapet vevd sammen med kjærlighetsforholdet til Albertine. Et motstykke til dette åpne landskapet, kommer Paris som en kontrast med innelukkede rom og leiligheten.

Proust og Balzac (s.79-121):

Balzac har vært en viktig påvirkningskilde for Proust - og ikke minst, Balzac leses av flere av karakterene i På sporet av den tapte tid. Marcels utvikling som forfatter og hans streben etter å komme inn i aristokratiets kretser, er tydelig Balzac-preget.
 Men nå ligger begge begravet på den vakre Père Lachaise kirkegården i Paris.

En gang jeg gikk innom der for å finne graven til en annen forfatter (Oscar Wilde), fant jeg ikke bare den graven, men her var man virkelig "på sporet av den glemte tid"...timer forsvant på stiene mellom alle berømthetene som søylene, statuene og marmorsteinene vitnet om.

Mine Proust-betraktninger 3 C: Marcel Proust og malerkunsten. Del III

(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 3 B: Marcel Proust og malerkunsten. Del II)

	Maleren Watteau fyller Proust med medlidenhet, og han finner at alt er fylt av melankoli hos denne kunstneren, til og med kjærlighet og glede.
Jean-Antoine Watteau  1684-1721

Melankolien ser man tydelig i maleriet Den likeglade (Gilles eller Pierrot fra 1718). Proust finner et paradoks i at Watteau kanskje var den første som malte moderne kjærlighet, men selv var så syk og svak at han nesten aldri fikk "nyte kjærlighetens gleder". (s.65)  View of Delft av Johannes Vermeer 1632-1675 bringes inn som siste del av Prousts "maler-essays". Delft, hvor Vermeer var født og virket, er ikke bare kjent for vakker fajanse med blå glasur, (Delft Blue), men like mye på grunn av det vakre bildet Vermeer malte i 1660. "Bergottes død" er den siste teksten i boken, og det er knyttet til Vermeers berømte Delft-bilde. Teksten er hentet fra På sporet av den tapte tid, bind IX. Vermeers maleri "Utsikt over Delft" avslutter så å si Bergottes liv på en nesten vakker og teatralsk måte - snur man på et kjent utsagn, kan man her si: Se Vermeers Utsikt over Delft og dø. Bakgrunnen for historien om Bergottes død er en ikke helt frisk Bergotte som begir seg i vei til en utstilling for å beskue et bilde som han fra før av elsket. Det var noe som hadde vekket hans nysgjerrighet, noe han måtte undersøke nærmere: en liten gul murflate i maleriet som kanskje var en ekstra forskjønnelse, et slags maleri i maleriet. Vel fremme kan han betrakte "den intense gløden i den ganske lille, gule murflaten" (s.69); samtidig slåes han av svimmelhet, og sykdommen tar tak. Men det har "åpenbaret" seg for han at de siste verkene hans som var for tørre og intetsigende kunne ha vært "malt" på denne måten. "Det er slik jeg burde ha skrevet .... jeg burde ha lagt på flere lag med farve, ha gjort mine setninger kostelige i seg selv, likesom denne lille gule murflaten." (s.70) Like etter denne oppdagelsen - hans sannhetsøyeblikk - rammes han av slag og dør.  - Men kanskje var ikke Bergotte død for bestandig: "Man begravde han, men hans bøker, oppstilt tre og tre i bokhandlernes opplyste vinduer, våket hele begravelsesnatten lik engler med utbredte vinger, og syntes å være, for ham som nå var borte, symbolet på hans gjenoppstandels." (s.71) Slik er det vel både med forfattere og malerkunstnere, om de dør, lever de på en måte videre og "evig" gjennom sine verker. For vi har jo både Marcel Proust og disse malerne "levende" blant oss fortsatt i dag.

Mine Proust-betraktninger 3 B: Marcel Proust og malerkunsten. Del II

(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 3 A: Marcel Proust og malerkunsten. Del I)
Den tredje maleren i Prousts essaysamling er Moreau (1826-1896)

Gustave Moreau, selv-portrett  1850
	I maleriet Sankt George og dragen. (Saint George and the Dragon) får Proust en forestilling om at Moreau "malte sine drømmer", konfigurert her av St.Georg som utfører sin mytologiske utslettelse av dragen.

(Denne legenden har jo forøvrig fascinert mange kunstnere, og St. Georges kamp forestiller gjerne kampen mellom de onde og gode makter i verden, slik ble  også denne St.George speidernes skytshelgen)

"Et maleri er som en flik av en gåtefull verden som vi kjenner gjennom enkelte andre fragmenter som er andre bilder malt av samme kunstner" (s.50)
Dette maleriet av Moreau får Proust til å "se" andre av kunstnerens verker og kanskje føle en snev av misunnelse ved disse malerne som "hver dag kan vie noe av sin tid til kunstens gleder". (s.57) Proust sammenligner det man føler overfor et kunstverk med den store kjærligheten for et menneske man kan møte i det "virkelige" liv. 

	Neste maler omtalt i denne lille essay-samlingen er Claude Monet (1840-1926).
Monet, selv-portrett 1886

Ved Monets maleri Stranden i Sainte-Adresse (The Beach at Sainte-Adresse) bringer Proust frem en forestilling om maleriene som "magiske speil". Og står man i rett avstand, med den rette innstilling foran disse "magiske speilene" vil "viktige deler av virkeligheten åpenbares" (s.59)
Et maleri av Monet, sier Proust "vekker vår kjærlighet til det landskap det fremstiller" (s.60)

Proust filosoferer her over Monets evne til å få oss til å elske naturen. Maleren opphøyer landskap, elv, himmel strand og det han ser til noe guddommelig i sine malerier. (forts.i 3C)