Tittel: Ned til hundene
Forfatter: Helle Helle
Utgivelsesår: 2009
Antall CD-er: 3
Spilletid: 03:36:36
ISBN CD: 9788242147318
Språk: Bokmål
Oversetter: Trude Marstein
Lest av: Anna Bache-Wiig
Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag i 2009, bokmål, oversatt av Trude Marstein, 154 sider, ISBN 9788249506170
Forlagets omtale:
En kvinne med rullekoffert går av bussen et sted på Sjælland. Hun er en forfatter som har forlatt sin mann og leter etter et godt sted å gråte. John og Putte, to vennlige fremmede, tar henne med hjem og innlosjerer henne på hjørnesofaen i stua.
John og Putte sliter begge med whiplash etter en bilulykke og må klare seg med småjobber. De passer hundene til Puttes onkel, mens han er innlagt på sykehuset. Puttes bror Ibber bor også i nærheten. Og så er det den eldre kvinnen ved siden av, Elly, som har bruk for hjelp innimellom.
John og Puttes liv er på en og samme tid trygt og fremmed. Og det rommer en historie, som bare langsomt avsløres for kvinnen med rullekofferten.
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2008.
 |
| Helle Helle (fra forlagets side) - Foto: Sofie Amalie Klougart |
Om forfatteren fra forlagets side:
Helle Helle er født i Nakskov i Danmark i 1965 og er en av de betydeligste yngre danske forfatterne. Hun debuterte i 1993 med kortprosasamlingen Eksempel på liv, og har siden skrevet novellesamlingene Rester og Biler og dyr og romanene Hus og hjem, Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann, Rødby-Puttgarden, Ned til hundene, Dette burde skrives i nåtid og Hvis du vil.
Helle Helle har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, bl.a. Kritikerprisen i Danmark for Rødby-Puttgarden i 2005 og Per Olov Enquists Pris 2009. Hun har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, i 2009 for Ned til hundene og i 2015 for Hvis du vil (orig. Hvis det er). For romanen Dette burde skrives i nåtid ble hun tildelt "De Gyldne Laurbær", bokhandlernes litteraturpris, en av Danmarks største og viktigste litteraturpriser.
Formmessig bruker Helle Helle gjennomgående et meget enkelt språklig register. Forfatteren iakttar og registrerer, men fortolker ikke det som skjer. Hennes markante, kjølige formspråk betegnes ofte som minimalistisk.
Disse romanene av Helle Helle er gitt ut på Oktober forlag:
Hus og hjem (2001), Biler og dyr (2002), Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann (2003), Rødby - Puttgarden (2006), Ned til hundene (2009), Dette burde skrives i nåtid (2012), Hvis du vil (2015)
Mine tanker om Ned til hundene:
Dette er mitt første møte ned Helle Helle. Jeg hadde tenkt å lese hennes siste bok, "Hvis du vil" først, men den er ikke kommet i lyd enda. Jeg står på venteliste på biblioteket, på papirutgaven
Ned til hundene har jeg hatt liggende siden 2009. Og nå først har jeg prioritert å lytte den. Det var ingen dum prioritering. Romanen var bra. Helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg på forhånd - Den er "langsom" i handlingen, og derfor fin som "gå-bok".
Men er man ute etter en roman med "action" - så er ikke dette boken man velger.....
Det som gjør den til god litteratur for meg, er aller først stemningen, språket, og relasjonene og kommunikasjonen mellom romanens karakterer - i tillegg rører den på en uforklarlig måte ved noen følelses-strenger hos meg.
Romanen fortoner seg intens "eksistensialistisk" og ekspresjonistisk på samme tid.
Her får vi glimt inn i persongalleriets liv - fragmenter og situasjonsbilder som vi må tolke selv. Mye er usagt. Her er flere menneskeskjebner som vi bare aner konturene av.
Det hele foregår rundt Bente som er kommet tilfeldig inn i "miljøet" - hun er "travelling light". Til og med navnet Bente har hun bare lånt.
Det ser ut som hun har tatt en pause i livet sitt og oppsøker noe nytt. Hva det vil føre til, er et åpent spørsmål.
Boken er melankolsk og vakker og har et sterkt preg av tristesse - om det ikke skjer mye i den ytre handlingen, så aner man dessto mer i "bakgrunnen" - atmosfæren er til tider intens, likeså spenningen mellom karakterene.
Selve tittelen sier også mye - det dreier seg ikke bare om de aktuelle hundene som mates og nevnes i flere omganger, de man går "ned til", på en gård lengre nede, det er Puttes onkel sine hunder, John og Putte passer dem, mens onkelen er på sykehus noen dager - Men "ned til hundene" har nok også en dobbel betydning - samtidig som hele handlingen har noe drømmeaktig over seg, er den i høyeste grad realistisk. Bente ser ut fra starten til å være på randen av noe - "gå i hundene" er det noe som heter. Her får hun hjelpe til med å passe og mate to hunder - hun "går ned til hundene" i dobbel mening - men kanskje dette møte med hundene og menneskene rundt "hunde-passingen" er en redning for Bente - jeg valgte å se det slik - her er mye opp til leserens tolkning. Bente lette i begynnelsen etter et bra sted å gråte - kanskje fant hun det? Eller - jeg tror ikke hun hadde så stort behov for å gråte etter hvert - hun fikk noe annet inn i livet sitt, der hos disse tilfeldige, fremmede menneskene. Omsorg og samhørighet.
Kanskje kommer hun seg videre etter livet på sofaen i depresjon etter et ekteskap som har strandet? Kanskje kommer hun ut av skrivesperren - for Bente er forfatter, hun har skrevet "kjedelige" romaner om hverdagslige mennesker og trivielle liv, men har ikke skrevet på en stund.
Romanen viser verdien av å ha andre mennesker rundt seg - Bente fant det hos Putte og John, hundepasserne som tok henne inn til seg, og ga henne ly for stormen - de ga henne gjerne ly for stormen inni henne selv også.
Samtidig som livet hos Putte og John er hverdagslig og langsomt og monotont, er det varmt og trygt også…. Og så er Puttes bror Ibber der - han har også litt varme å gi Bente, og i nærheten bor naboen Elly - hun er et menneske som trenger litt hjelp og sosial kontakt med andre - Her handler det faktisk litt vakkert om: "Saman er ein mindre aleine" - slik Anna Gavalda skriver om i sin roman - å finne sammen - betydningen av omsorg og medmenneskelig varme.
Jeg snublet litt mellom terningkast 4 og 5 på denne, men boken fikk meg til å fundere og tenke en god del i etterkant og da endte jeg opp med terningkast:5
Posts
.png)
