Egentlig er snoking noe negativt, men i Snokeboka er det bare morsomt og utrolig vakkert - denne blir man ikke lei av å bla i om og om igjen.
Snokeboka - bakside-cover
Tittel: Snokeboka Forfatter: Lisa Aisato Illustratør: Lisa Aisato Forlag: Gyldendal Utgivelsesår: 2018 40 sider, 1. utgave, Bokmål ISBN/EAN: 9788205493087 En takk til Gyldendal for lese-eksemplar
For noen år siden skrev jeg om en utrolig vakker illustrert bok med et underfundig tema, det var Lisa Aisatos Fugl.
I dag fikk jeg en ny bok nettopp utkommet - Lisa Aisato: Snokeboka. Fugl ble jeg kjempe-imponert over og glad i - jeg har lest den og sett på illustrasjonene utallige ganger. Hva skal jeg si om Snokeboka - lever den opp til Fugl? Svaret er "Gjett om den gjør!" og vel så det. Jeg bladde igjennom den sammen med et par venninner i dag - og vi ble nesten stumme av de vakre bildene, de spesielle fargene, alle de små detaljene, de gode, humoristiske tekstene - og så lo vi godt da vi oppdaget den snokende flua i alle bildene. Alle vet vel betydningen av å snoke - noen har kanskje snoket litt selv også, det er ikke helt stuerent å snoke i andres saker - men i denne boken er "flue-snokingen" veldig morsom og vakkert blir det også med Lisa sine bilder. "Barnebok" står det på forlagets side, men du verden, denne er nok for alle aldre - og den er ikke "bare" en bok, den er et kunstverk!
"Heisfolkene" - lånt illustrasjon fra boken, noe avkuttet
Vi slår følge med en liten flue bak fasaden til mange av disse "heisfolkene" - vi blir med på "intime"og morsomme avsløringer – lik fluen på veggen, oppdager vi mange rare hemmeligheter bak fasadene. Det er spennende – og her er det mye å samtale om når man leser og ser denne praktutgaven sammen med barn. (Jeg gleder meg til å dele den med to barnebarn!). Men pass opp – den snokende flua kan komme på besøk til både den ene og den andre – den har kanskje vært hos deg allerede og sett litt av hvert. Den var også på besøk hos Lisa, forfatteren selv, og det var nok litt flaut å få avslørt rotet i skrivestua:
Ill. fra boken, noe avkuttet - Lisa Aisato har fått besøk av fluen
Lisa Aisato forteller at hun fikk idéen en gang hun satt på bussen og betraktet folk rundt seg, så begynte hun å spekulere litt i hva som lå bak fasadene deres - hva slags mennesker de var og om de hadde noen hemmeligheter når de var alene bak sin egen dør. Slik begynner hun i denne boken også - En heis full av mennesker (se bildet) og fluen er med - når menneskene går hver til sitt, tar fluen en liten snoke-runde og vi får avslørt mange rare og morsomme hemmeligheter. Skal ikke røpe for mye - bare ta med noen smakebiter. Noen er voksen, men tyr likevel til totten og kosebamsen når ingen ser, andre utfolder seg i eksotisk dans, andre fråtser i godterier selv om det er mandag (bilde), og Siv går gjerne til legen selv om hun ikke er syk - og hjemme har hun drømme-legen på utallige fotografier (bilde):
Ill. fra boken, noe avkuttet - Flua observerer ukontrollert godteri-spising
Ill. fra boken, noe avkuttet - Siv er forelsket i legen sin
Mer skal ikke røpes her - men Snokeboka anbefales på det varmeste for liten og for stor - det var smart at Lisa tegnet en liten flue, så fikk hun snoke på alt som foregikk bak de høytidelige fasadene - en bok til å bli glad av, og en bok til å le sammen om. - Terningkast:6
Lisa Aisato - Fugl - min omtale Lisa Aisato - Snokeboka - min omtale Lisa Aisato - Tambar på sykehuset - min omtale Lisa Aisato og Maja Lunde: Snøsøsteren - min omtale
Levi Henriksen tar oss med på en reise - og en traumatisk gjennomgang av livet til foreldre og besteforeldre - med en spesiell hyllest til en høyt respektert og elsket far. Denne beretningen rørte meg..... Tittel: Her hos de levende Forfatter: Levi Henriksen Produsert av: LBF Målform: Bokmål Spilletid: 7:53:43 Først utgitt: 21.08.2017 ISBN Lydfil: 9788242165367 Innleser: Levi Henriksen
Jeg hadde lydfil fra Lydbokforlaget, papirutgaven er gitt ut på Gyldendal forlag 2017, 304 sider, ISBN/EAN: 9788205501331 - lest og lyttet i februar 2018. Jeg har ikke lest mye av Levi Henriksen. bare Babylon Badlands fra 2006 - det var også en reise - en roadmovie - tre kamerater reiser fra noe i Norge og på leting etter drømmer og noe annet i landet med alle muligheter: Amerika - men drømmene ble kanskje ikke helt oppfylt. Om forfatteren: Wikipedia Levi Henriksen web-site
Mine tanker om Her hos de levende:
Denne boken hørte jeg om første gang på "Forfatterne kommer" - høstmøtet til Gyldendal i Trondheim 03.10.2017 - Levi Henriksen leste selv fra boken sin og han supplerte med gitar og sang - dermed var interessen vekket hos meg - her er bilder fra lanseringen og omtale i Gyldendals bok-katalog ss.24-25.
Hovedpersonen i denne sannsynligvis langt på vei biografiske romanen foretar en reise - han tar leserne med på en traumatisk gjennomgang av livet til foreldre og besteforeldre - og mest av alt blir dette en hyllest til en høyt respektert og elsket far.
Reisen måtte han gjøre alene - og så lykkes han kanskje med å komme ut på "den andre siden" - det blir en slags terapi for å kunne fortsette livet med sine nærmeste. Dette er en vakker og vemodig fortelling - og veldig intens når forfatteren selv leser - og tittelen? Jeg valgte å tolke den som det var DER, hos de levende, hovedpersonen/forfatteren nå hørte hjemme - etter å ha gjort seg ferdig med "reisen" til de som ikke var blant de levende lengre. Hva som er virkelighet og hva som er fantasi, er ikke godt å si - men denne romanen føles sterkt som en virkelighetsroman - en bekjennelse rundt hovedpersonens nærmeste opphav. Det meste av handlingen utspilles på Skogli, et fiktivt sted - som går igjen i mye av Levi Henriksens diktning - men det ligner Granli, der forfatteren selv vokste opp, et sted i nærheten av Kongsvinger. Hovedpersonen har kommet til en stopp og et vendepunkt i livet, borte fra sin nærmeste familie søker han svar på en rekke spørsmål i det falleferdige huset som faren hans, Hermann Henriksen, egenhendig bygde (se bokens cover) – han vil være alene, og har stengt seg ute fra verden og familien, han vil finne ut mer om sin far og hans bakgrunn og liv – han visste det handlet noe om å hoppe på ski, at det handlet om kroppsarbeid, og om den onde stefaren – men det er ikke så mye annet han vet. Etter hvert som reisen utspilles, vet han mer – han finner notater i almanakker og han har et par natur-malerier som bestefaren har malt. Men ellers er det gamle huset tomt for alt – han må fylle det med minner og bruddstykker selv - et puslespill. Forfatteren tror at det å finne ut noe mer om faren, vil gi hans eget liv noe mer, noe meningsfylt. I denne fortellingen om levd liv tegnes både onde og gode minner for leseren, og det i en vakker språkdrakt med melodiøse undertoner – hele romanen føltes nærmest som en lang og vemodig blues. Gripende er også beretningen om faren og hans forhold til en voldelig, psykopatisk, ond stefar – rundt dette forholdet utspinnes det mange dramatiske episoder, noen av dem faktisk fortalt med et snev av (svart) humor også. Faren kompenserer det vonde og lever ut mye av sine drømmer med skihopping – og sønnen, bokens hovedperson, spinner mye rundt denne skihoppingen – leter og finner og føler stolthet. Når reisen er slutt, ser det ut til at en god del svar har utkrystallisert seg.....hvordan det hele ender, skal ikke røpes her, men jeg likte slutten og jeg likte å være med på denne "reisen" - romanen ga mening og anbefales på det varmeste. Terningkast:5
Nå har jeg sammenlignet bokmål-utgaven Hjemreise, med nynorskutgaven Kvelande kjærleik - det er 24 år mellom disse to utgivelsene - og er det noen forskjell "opplevelsesmessig"? Her kommer mine tanker om det.
Tittel: Kvelande kjærleik Forfatter: Elena Ferrante ISBN: 9788252193374 Sidetall: 170 Oversetter: Kristin Sørsdal Språk: Nynorsk Forlag: Samlaget Originaltittel: L'Amore Molesto fra 1992 Utgivelsesdato: 12.02.2018 (Leser-eksemplar fra Samlaget)
Mine tanker om Kvelande kjærleik:
Der kom L'Amore Molesto på nynorsk ja - første gang den kom ut på norsk var det under tittel Hjemreise og på bokmål i 1994. Jeg var bare helt nødt til å lese denne utgaven også - alle de andre Ferrante romanene var lest på nynorsk - så denne måtte ikke gå meg hus forbi. Jeg tenkte det skulle bli interessant å sammenligne de to utgavene - bokmål i 1994 og nynorsk i 2018 - også denne i Kristin Sørsdals oversettelse. Dette er stort sett fortellingen om Delia og hennes mor Amalia – vi hører også om en mystisk mann ved navn Caserta som Amalia hadde et slags forhold til, og Filippo, onkelen hennes - Delias foreldre var skilt – og i romanens tittel ligger vel noe av grunnen for skilsmissen. Romanen åpner med beretningen om morens død – og det skjedde til og med på Delias fødselsdag – moren ble funnet nesten naken i havet – Delia har mange spørsmål hun må finne svar på etter begravelsen. Hva skjedde i tiden før moren døde? Og kjente hun egentlig sin mor? Mor-datter forholdet er i fokus i de fleste av Ferrantes romaner – og her finner vi det sterkt fokusert allerede i hennes debut-roman – Ferrante er god på dette med å skildre kompliserte mor-barn forhold. Også forholdet mellom Delia og moren i denne romanen viser seg å være (har vært) ganske sammensatt, og det er først etter morens død at Delia føler sterk trang til å ”finne” moren som hun sikkert har både elsket og hatet. Og svarene finnes kanskje i Delias barndomsby Napoli . I tilbakeblikk og erindringer får vi glimt av et voldelig ekteskap, sjalusi og dominans, og en mann Caserta som dukket opp – og Delia som fem-åring som føler skyld for at faren fikk vite om denne Caserta. Her kommer kanskje Delia nærmere sin mor etter at hun er død når hun dykker inn i morens historie og morens eiendeler og prøver morens klær – og slik kommer vel minnene til henne også. I møte med morens liv og omgivelser – onkelen Filippo, naboer, klær, og faren, henter Delia ny forståelse – som leser føler man at Ferrante tar oss med på en forunderlig reise – en reise som fører mor og datter nærmere sammen og en reise som handler om identitet og kjærlighet – ”til mor mi” er dedikasjonen i denne romanen, og det er tydelig at dette er noe ganske personlig som bygger på forfatterens egne erfaringer. Den nærhet Delia følte manglet mellom henne og moren, lengter hun etter å finne nå i minnene etter at moren er død. Slik peker Ferrante på et viktig tema her: kommunikasjon mellom mennesker som står (eller burde stå) hverandre nær. Og at kjærlighet som ikke eksisterer i ”frihet” blir ”kvelande kjærleik” – (farens dominans og sjalusi førte til at han kastet ut både kone og barn) Delia er den første av disse interessante kvinne-karakterene til Elena Ferrante – en kvinneskikkelse som er stolt og sterk, men som også stadig er på leting etter en slags fullbyrdelse – (slik jeg forstår det da…..) I min omtale av bokmåls-utgaven har jeg lagt mest vekt på identitets-søken. Her er omtalen av Hjemreise
Konklusjon:
Ganske rart - Kvelande kjærleik og Hjemreise er jo samme boken, L'Amore Molesto, og jeg vet ikke om det er fordi denne siste er på nynorsk og at jeg har fått dvelt litt ved innholdet ved å lese to utgaver - men Kvelande kjærleik ga meg mer som leser enn den første utgaven på bokmål - Det språklige bildet på nynorsk ble mer direkte og visualiserte bedre både personer og episoder - jeg ble nesten litt forundret over at boken virket på en måte "sterkere" på nynorsk - da er det avgjort: Ferrante gjør seg best i nynorsk språkdrakt - om man da ikke foretrekker det aller beste: å lese den på original-språket Tittelen var også mer dekkende på nynorsk-utgaven, synes jeg. Terningkast:5 Andre bloggere som har omtalt Kvelande kjærleik: Rose-Marie Åslaug i Min bok- og maleblogg
Camilla Läckberg vet å skape spenning i det tilsynelatende idylliske Fjällbacka - og det er ofte viktige, meningsfulle temaer hun tar opp i bøkene sine - samtidig får vi et innblikk i livet til ekteparet Patrik og Erica med deres tre barn. Til tross for at det er vel mye som skjer i denne hennes siste roman, og at den for noen kan føles unødig lang - så er den vel verd å lese for oss som er Camilla Läckberg fans. Tittel: Heksen Forfatter: Camilla Läckberg Oversetter: Kari Bolstad Kategori: Krim og spenning Produsert av: LBF Målform: Bokmål Original tittel: Häxan Serier: Fjällbacka-serien Spilletid: 23:52:24 Først utgitt: 05.10.2017 ISBN Lydfil: 9788242165442 Innleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Gyldendal forlag, 656sider, 2017, ISBN 9788205488878
Mine tanker om Heksen:
Denne romanen av Camilla Läckberg ble presentert for meg på Gyldendals høstmøte - Forfatterne kommer 03.10.2017, og jeg lyttet/leste den i november 2017
Gyldendals katalog s.66
Den svenske forfatteren Camilla Läckbergs fulle navn er egentlig Jean Edith Camilla Läckberg Eriksson, og hun er født i 1974. Hun er født på stedet Fjällbacka i Bohuslän, der har hun også lagt settingen til sine populære kriminalromaner. Egentlig er hun utdannet siviløkonom, men forfatteryrket er vel hennes hovedgeskjeft nå. Serien hennes fra Fjällbacka har blitt veldig populær, og flere av bøkene er også filmet. Jeg har lest dem alle – og det er så absolutt ”småkoselig” krim med ekteparet Erica Falck som er forfatter og som ofte bistår politi-ektemannen Patrik Hedström å løse uhyggelige saker som foregår i nærmiljøet deres. Samtidig får vi et innblikk i deres dagligliv som familie og småbarnsforeldre – et ”koselig” avbrekk i kontrast til alvorlige tildragelser i Läckbergs krim-romaner. Jeg har fått med meg disse bøkene - Isprinsessen var hennes første i serien, den kom på svensk i 2003, og Heksen er til nå den siste:
Storyen i Heksen er i korthet denne: Et mystisk sammentreff med to barn som forsvinner og blir funnet drept under like omstendigheter og på samme stedet. Men med et tids-spenn på tretti år. – I nåtid er vi i Fjällbacka selvsagt – Linnea er fire år når hun forsvinner og man tenker tilbake på vesle Stella som også forsvant da hun var fire år - men det var lenge siden – to tenårings-venninner ble anklaget, og lever med dette over seg i tretti år – de ble ikke fengslet for de var for unge. Den ene av jentene dro fra Fjällbacka og har gjort karriere som filmstjerne, den andre ble i lokalsamfunnet – den feterte skuespilleren er tilfeldigvis på hjemstedet etter tretti år – de to venninnene ble skilt fra hverandre den gang (et sterkt element her er fokuset på foreldre – barn relasjonen, det fungerte godt synes jeg) – interessant blir det også å se hva som skjer når de to venninnene møtes igjen etter tretti år? Patrik Hedström og det lokale politiet blir selvsagt satt på saken og som vanlig blir den effektive kona til Patrik ”innblandet” – de to sakene blir satt i sammenheng med hverandre og Erica var tilfeldigvis i gang med en bok om det som skjedde for tretti år siden. Vi beveger oss ikke bare tretti år tilbake i tid i denne romanen, vi blir også tatt med til et miljø på 1600-tallet med ”hekser” og tragiske familie-hendelser – det kan kanskje føles som litt vel mye hopping i tid for enkelte lesere? Vi presenteres også for intoleranse og utsatte kvinneskikkelser, urettferdighet og mobbing og til og med rasisme i denne romanen – det blir ganske mange ulike temaer å holde styr på. I lokalsamfunnet denne gangen skildrer Läckberg et mottak for syriske flyktninger og meningene blant de ”fastboende” er ikke bare positive når det gjelder dette ”fremmed-elementet”. Det er altså ganske mye Camilla Läckberg vil ha oss med på i denne romanen, derfor er den blitt temmelig ”sidedryg” også. (656 sider) – mange navn blir det å holde styr på, og mye merkelig skjer etter hvert – det hoper seg liksom om med både det ene og det andre – det kommer også en politisk vinkling her som er sterkere hos Läckberg nå – spørsmålet om innvandring og flyktninger i det svenske samfunn – det er i hvert fall visualisert, uten at det er videre drøftet – men dette gjør ”Heksen” ganske tids-aktuell…. Spørsmålet er om ikke Läckberg har favnet over litt vel mye i denne romanen? Jeg har likt godt de fleste av hennes krimromaner – spesielt fordi det er kjekt å møte igjen noen av de samme kjente karakterene og det kjente lokal-miljøet. Men denne synes jeg var annerledes på mange måter. Jeg merket helt fra starten av her var det mange navn å forholde seg til – og i tillegg forflytter vi oss frem og tilbake i tre ulike tids-perioder – det kan være interessant og spennende, men det kan også virke noe ustrukturert og rotete om det ikke fungerer helt – her var det litt på kanten synes jeg…. Og i tillegg griper Läckberg over så mange temaer samtidig denne gangen, at det nesten blir noe overlesset. For å nevne noen av temaene: Relasjonen barn - foreldre, kjærlighet, mobbing, homofili, flyktninger, rasisme, fordommer, urettferdighet, dårlige oppvekst-forhold, tragiske familieskjebner, hekseprosesser i fortid og nåtid. Alt er viktige temaer og positivt at det blir satt søkelys på i en kriminalroman, men ”alt på en gang” kan virke noe kaotisk på leseren slik at man mister fokus underveis. Intensjonen med for eksempel å dra frem hekseprosesser rundt 1670, og ”hekseprosesser” i dagens samfunn er en god idé – og kunne alene ha vært et hoved-tema. (Jeg tenker på en amerikansk forfatter som gjorde dette på en fantastisk måte – Arthur Miller og hans The Crucible - 1953 – hvor han lager en strålende allegori på McCharthy-tiden i sin samtid og hekseprosessene i Salem på slutten av 1600-tallet)
Konklusjon: Boken var aldri kjedelig, den ga en mye å tenke på – og det små-koselige familie-livet hos Patrik og Erica ga litt pusterom for all aktivitet som akselererte etter hvert – man får litt følelse av at dette er ”overkill” og urealistisk – at politimannen Bertil Mellberg gjør tabber, kjenner vi til – men også en del av politiarbeidet for øvrig denne gangen var noe urealistisk på enkelt områder… Alt i alt, Heksen anbefales fordi den er spennende og fordi det alltid er hyggelig å møte igjen Camilla Läckbergs faste persongalleri – men jeg vil ikke plassere Heksen blant hennes beste…. Terningkast: svak 4 på denne
Andre bloggere som har omtalt denne: Tine sin blogg Bjørnebok
Tittel: Lucifers fall Forfatter: Jan Boris Stene Utgitt: 21.02.2018 Forlag: Vigmostad og Bjørke 240 sider ISBN:9788241916366
Tanker om boklansering og Lucifers fall:
Da fikk Anita og jeg med oss en interessant bok-lansering igjen. Det var faktisk den tredje boken i krim-serien til Jan Boris Stene – og vi hadde bivånet alle tre lanseringene som startet i august 2015 med Nådegiveren, bok to, I djevelens klør, kom i mars 2017, og nå Lucifers fall som ble lansert 28.februar 2018. I Jan Boris sin tredje klassiske kriminalroman fra "hjemlige" trakter - stiller vi tiden tilbake nøyaktig 100 år - bakteppet er som de to første bøkene, vår vakre by Trondheim, og hovedaktørene er fortsatt det velfungerende ”teamet” etterforsker Falkener og hans assistent doktor Wilberg. Lanserings-sted for romanen denne gangen var valgt restaurant Tulla Fischer (hun var gift med arkitekt og arkeolog Gerhard Fischer) – sentralt i Trondheim vis a vis Vår Frue kirke. Forlaget er fortsatt Vigmostad og Bjørke, men med ny redaktør denne gangen, Marius Aronsen.
Forlagets lanserings-bilde
Anita og jeg, pluss Roar Ræstad – (forfatter av god Trondheims krim han også, og tidligere kollega av meg), slo oss ned sammen ved et bord med god utsikt til ”begivenhetene”. Litt bakgrunns-støy fra andre deler av restauranten var det i starten, men det glemte vi fort, det sjenerte oss ikke. Jan Boris startet med å fortelle om sentrale steder og bygninger i Trondheim anno 1918 som han har flettet inn i sin kriminalroman – foran oss på bordet hadde vi fått et lite hefte med mange fine fotografier med ”før og nå” bilder. Jan Boris er god på dette med lokal-historie, så man føler seg virkelig hensatt til ”den gang da” i bøkene hans – det er et pluss som gjør ”lettfordøyelig” kriminal-litteratur interessant og meningsfylt. Etter noe bakgrunns-informasjon og bilde-studering får vi høre litt om innholdet i denne tredje romanen – året er altså 1918 – og det virker som det er enda litt mer action i denne siste boken enn de foregående – vi møter en bestialsk morder som sprer uhygge i byen – det går ut over prominente byborgere – de blir tatt av dage på en lite hensynsfull måte. De to etterforskerne blir ledet inn i byens overklasse og prøver å finne svar på hvorfor disse groteske drapene blir begått. Jan Boris holder seg til sin klassiske stil innen kriminallitteraturen – han er en storsamler på gamle klassikere som Arthur Conan Doyle (Sherlock Holmes og dr.Watson) og Agatha Christie (Miss Marple, Poirot og Hastings) vet jeg.
Frimurerlogen og frimureri og den staselige mursteinsgården i Trondheim er også en del av settingen, andre steder som er nevnt er blant annet Telegrafen (Børsbygningen) og Tronka. I tillegg til ”mord-historien” får vi også litt mer innblikk i Falkeners privatliv, hans forestående bryllup og hans bakgrunn – det er greit å vite litt mer om denne ganske sympatiske Falkener. Jan Boris leste litt fra romanen og ga oss en idé om hva vi har i vente – min ”hagevenn” Øyvind har allerede lest romanen og jeg er ofte enig i hans vurderinger når det gjelder litteratur, han sendte meg denne meldingen (gjengitt med tillatelse):
Så da ser vi frem til å studere denne nærmere – det anbefales. Her er noen billedglimt fra lanseringen av Lucifers fall:
Berge er kanskje det mest solide arbeidet til Jan Kjærstad - romanen er gjennomarbeidet, strukturert, fengslende, lærerik og tankevekkende. En fulltreffer.
Tittel: Berge Forfatter: Jan Kjærstad Forlag: LBF Målform: Bokmål Spilletid: 14:46:41 Først utgitt: 14.08.2017 ISBN Lydfil: 9788242165589 Innlesere: Hedda Munthe, Kyrre Haugen Bakke, Yngve Berven Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Aschehoug forlag , ISBN: 9788203362583, 378 sider, lest/lyttet:desember2017
Jeg har ikke lest så mange av Kjærstads bøker, men disse er lest: Speil (1982), Forføreren (1993), Erobreren (1996), Jeg er brødrene Walker (2008), Normans område (2011, denne likte jeg best før jeg leste Berge), Berge (2017) – og denne siste synes jeg så absolutt topper hans forfatterskap. Historien i korthet: Året er 2008, fem mennesker blir brutalt drept i en hytte i Nordmarka, strupene er skåret over med kniv. De fem er: en kjent Ap-politiker Arve Storefjeld, hans samboer, hans datter Gry – AUF-tilknyttet, hennes kjæreste og hans unge datter. Hvem står bak? Er det terrorisme? Er det sjalusidrap? Dette ser i første rekke ut til å være en kriminalgåte.
Vi får etter hvert historien fra tre synsvinkler, med tre ulike personer i fokus – og på en genial måte knyttes disse sammen på grunn av ”saken”: Det er den ambisiøse journalisten Ine Wang som på forhånd er involvert i et bokprosjekt om Arve Storefjeld, hun vil nå skrive om ”saken” og involverte personer, det er den garvede tingrettsdommer Peter Malm som må ta ”saken” og det er Nicolai Berge (han som gir romanen tittel) som blir "sakens" tiltalte - han har vært kjærest med Gry Storefjeld. Etter hvert som de tre hovedpersonene utbroderer historien, gir det leseren mer og mer å undres over – romanen blir en spennende kriminalgåte, samtidig med at den er noe helt annet og mer dyptgående – på en uuttalt og genial måte handler det om det som det er vanskelig å skrive om: da det ”uskyldsrene” lille Norge mistet uskylden og mye forandret seg. Det er snakk om et FØR og et ETTER tragedien. (At dette er et ”riksanliggende” er godt illustrert og symbolisert med romanens cover – riksløven med øksen):
Kjærstad setter i tillegg søkelyset på blant annet media, på politikere, på rettssystemet, på folkehopen – men gjennomstrømmende symbolikk er ”22.juli”, uten at Kjærstad kan påberope seg at han skriver om ”akkurat det” – men den sentrale rettssaken etter den brutale nedslaktingen i Nordmarka blir holdt i rettssal 227 – så mye er sagt…. Romanen er på mange måter en genial nyskapning, et eksperiment på å skrive om noe man helst ikke skal skrive en roman om, og likevel er det blitt en roman om nettopp det …. Noe annet som skjer med de tre hovedpersonene etter hvert som saken skrider frem, er at det brutale drapet på en måte gir dem et mer innholdsrikt liv, for å si det slik – ”saken” berører dem sterkt på ulike måter og skaper en endring i livene deres. Alle tre personene er godt skildret og interessante å følge – for meg ble kanskje Ine Wang den jeg fant mest interessant – hun profitterte på saken, ser den som en sjanse til å gjøre et reporter scoop - hun viste den negative siden ved reporter-yrket, men svingte også innom medfølelse og sympati, og kanskje også skam fordi hun ville utnytte en tragedie til egen vinning. Fordi Nicolai Berge har vært kjærest med den drepte Storefjelds datter Gry, bruker Ine denne Nicolai som en innfallsport til saken – og da settes det i gang både det ene og det andre mellom journalisten og Nicolai Berge – Mellom dommeren Peter Malm og Nicolai Berge skjer det også en del ”strømninger” under rettssaken – og etter hvert forstår vi hvorfor romanens tittel ble ”Berge” – Nicolai Berge er et merkelig sentrum og viktig dreietapp i hele utviklingen etter hvert – han skaper spenning og driv i historien. Egentlig kunne det være rom for en fortsettelse med Nicolai Berge i en Berge II også – slik romanen slutter, (uten å røpe det her....) vil leseren bare fortsette å undres og spekulere – vi sitter med mange spørsmål og svarene er langtfra klare – hva som skjer videre med Ine kan man også lure på – i det hele tatt, livene til disse tre hovedpersonene blir på en forunderlig og fascinerende måte knyttet sammen. Peter Malm, (en forfinet, gammeldags mann med engelske gentlemans manerer) får også livet sitt endret en del med denne ”saken” – fra et noe kjedelig, ryddig og pliktoppfyllende liv, får han på en måte ny glød i sitt engasjement, og interesse for - ja, nettopp den noe mystiske Nicolai Berge og hans spesielle opptreden i rettssalen – og hele saken styrker hans sans for rettferdighet, en egenskap som for så vidt alltid har vært sterk hos han. Den tredje hovedpersonen, Nicolai Berge, står for meg som en alvorsfylt, dypttenkende og reflektert ungdom – en spennende karakter som Kjærstad har skapt her – skulle gjerne fulgt han videre, det var vanskelig å komme til bunns i denne kompliserte, tragiske karakteren. Han har i hvert fall sine strenge og dystre meninger om AP-”dynastiet”, og han har en forunderlig beskrivelse av den avdøde eks-kjæresten, her har han gjort forbløffende observasjoner, og vi øyner en ganske sammensatt Gry-karakter. Dette var mesterlig og levende skildret av Kjærstad – jeg følte jeg ble kjent med denne ”freidige” Gry. Og gjennom tragedien og tiltalen - en tiltale som bygger på indisier og ingen direkte bevis – ser Nicolai ut til å få et positivt løft for det arbeidet han har prøvd seg på, som novelleforfatter. Selv om vi klart og tydelig ser enkeltpersonene her – blir dette en sterk roman om det kollektive – det kollektive sjokket, den kollektive angsten og skyldfølelsen, om en felles sorg, men også om et felles sensasjons-hysteri og smakløs fråtsing i tragedien – De tre hovedpersonene ikke bare berøres av tragedien, men de ”drar fordeler” av den – smakløst? Ja, men slik er virkeligheten også. Forøvrig lager Kjærstad en glimrende skildring av det gamle strøket i Oslo der Malm bor – strøket ved Christiana torv, Engebret og Kvadraturen (Jeg har ofte vandret og fotografert der - her noen bilder tatt på en av vandringene):
Og sannelig greier Kjærstad å formidle sin kjærlighet til litteraturen i denne romanen også (se min omtale av Normans område) – Han lar for eksempel Charles Dickens Bleak House få en sentral plass – alle de tre hovedpersonene har denne Dickens-romanen, men de har ulikt forhold til den – for Malm er lesing en lidenskap og han elsker den boken, (slik er han lik John Richard i Normans område), Ine Wang er mer tørr realistisk og boken står vel nærmest urørt i hennes bokhylle – hun leser helst faglitteratur – (må innrømme at Kjærstad fikk meg til å finne frem min utgave av Bleak House som jeg leste en gang for lenge, lenge siden i studietiden, den måtte oppfriskes nå – og jeg skjønte jo hvorfor denne passet inn i Berge – Bleak House har også en rettssak som står sentralt i historien) Konklusjon: Berge er kanskje det mest solide arbeidet til Jan Kjærstad - romanen er gjennomarbeidet, strukturert, fengslende, lærerik og tankevekkende – det er vanskelig å omtale den på en fyllestgjørende ”rettferdig” måte, for den inneholder så uoverkommelig mye – ikke bare i alle linjene, men også i det usagte mellom linjene – det er en viktig roman som er verd å lese.
I forbindelse med min omtale av Normans område og Berge fikk jeg en veldig hyggelig respons fra Jan Kjærstad - det er alltid inspirerende med tilbakemeldinger fra forfattere man omtaler bøkene til - i etterkant utvekslet vi litt synspunkter på om Berge ville "ha godt av" en oppfølger eller ikke - Kjærstad kom med en god kommentar på det, og jeg spurte om jeg kunne gjengi den - han sier: "Det er helt i orden for meg. Du kan sitere så mye du vil".
Angående en eventuell fortsettelse av Berge sier Kjærstad: "Nei, jeg har ingen planer om det. Og grunnen er nettopp den du antyder: Her er det fritt frem for leserens egen imaginasjon (den imaginasjonen som kanskje er hovedtemaet i Berge). Det er ofte det som skiller sakprosa og skjønnlitteratur: Sakprosaen streber mot en konklusjon, en «fasit», et svar med to streker under. Skjønnlitteraturen forsøker å ta vare på åpenheten – også fordi virkeligheten er så kompleks og mangefasettert. Jeg håper det vil være like mange tolkninger av romanen min som det er lesere. En av de kriteriene som brukes altfor lite (spør du meg), er at en god bok får deg til å tenke videre, i dobbelt forstand." (Sitat: Jan Kjærstad)
Normans område - genialt, jeg fant det i denne romanen, men jeg har skjønt det lenge - jeg føler at jeg har litt av det selv. Dette synes jeg er Kjærstads beste roman. (I hvert fall før Berge kom) Tittel: Normans Område Forfatter: Jan Kjærstad Innleser: Anders Ribu Produsert av: LBF Målform: Bokmål Spilletid: 11:37:00 Først utgitt: 29.09.2011 ISBN: 9788242152848 Jeg brukte lydbok lånt på biblioteket og lyttet den i oktober 2011. Papirutgaven er gitt ut på Aschehoug Forlag i 2011, 369 sider, ISBN13 9788203350344
Mine tanker om Normans område:
Da jeg leste Jan Kjærstads siste roman Berge i desember 2017, kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde lest så mange bøker av Kjærstad – (fire - fem romaner, tror jeg) men at det var én roman som jeg hadde likt spesielt godt – og nå syntes jeg tiden var inne til å si litt om hvorfor jeg likte den - syv år etter at den er lest. Den er nok kommet noe på avstand nå – og mange detaljer er glemt, men som alltid når jeg leser, gjør jeg noen kladd-notater – jeg fant frem det jeg hadde om Normans område. Kort fortalt var historien slik: Hovedpersonen John Richard Norman er en dyktig forlagsdirektør – han hadde vokst opp i et strøk på Grünerløkka som jeg merket meg fordi jeg hadde vært der mange ganger hos slektninger…..Her er en liten video-snutt fra forlaget som illustrerer hvor John Richard vokste opp:
John Richard får en dag, som femti-åring, problemer med å lese manuskripter, det gjør han faktisk kvalm. (Kjærstad setter vel her søkelyset på forlags-virksomhet og kritikere og den alminnelige leser). Norman går i ”eksil” i et hus ved havet – her dukker den "store" kjærligheten opp i form av Ingrid – og den overgår litteraturen - ja, bare for en stund da – det blir en pause i all lesing, han nyter tilværelsen, kjærligheten, ”friheten” fra jobben og naturen. Men på et vis finner han tilbake til litteraturen – og dette ble for meg hovedtemaet i romanen - en hyllest til litteraturen - dette nådde inn til meg: Kjærstad formidler her litteraturens styrke og ser den som inspirasjonskilde for menneskene - å lese er ingen drømmetilværelse eller flukt fra virkeligheten - litteraturen er en forlengelse og utdypning av virkeligheten, litteraturen overgår den prosaiske kjærligheten som har en tendens til å blekne etter hvert eller til å bli kjedelig og triviell - men litteraturen består. Litteraturen gir livet mening, litteraturen ER livet. Og kjærligheten til litteraturen blir vel så lidenskapelig som til en kvinne, mener John Richard - og for han er det å lese det samme som å leve. Kjærligheten mellom mennesker dør ofte, men ikke den til litteraturen. Kjærstad skriver om dette uten å bli for prosaisk eller klisjébetont. Og Normans område, hva er nå det? - Kanskje å finne seg selv, "identity quest"...å komme i harmoni med seg selv, sitt yrke, sine omgivelser? (I John Richards hjerne er det faktisk også et litt spesielt område - en nevrolog har fortalt han det, han har fått det etter ulykkes-skader - så litt konkret blir dette også det såkalte Normans område). Kjærstad lager en fin følelse av litteraturen som en "extension of life", i denne romanen, han fokuserer på at det å lese er en berikelse mer enn en hemsko for selve livet. Dette synes jeg nesten er Kjærstads beste roman, han skriver så intenst om det som skjer i et forhold når "besettelsen" blekner og man begynner å irritere seg ...interessant at han henvender seg direkte til leseren også. Det sterkeste her er stemningen jeg fornemmer, og den finner en streng i meg som blir til en samklang, nærmest en harmonisk akkord for å si det litt på det "sjelelige" nivået...hmmm... En estetisk nytelse å lytte til. Anders Ribu leser den med følelse. Jeg tror nesten det er det språklige som fenger mest hos meg her...og i tillegg da at han skriver om alle disse andre romanene som jeg har lest opp gjennom årene; hovedpersonen John Richard har også lest "mine" romaner og det har formet han, det har gitt han livserfaring - jeg finner en god samstemmighet her - for forfatteren ser ut til å ha opplevd noe av det samme som meg selv da jeg leste disse. Gjenkjenning er et viktig element for å like en bok. Litteratur i litteraturen. Besettelse på flere områder. En som er i Normans område overlever alt - å være i sin egen verden, oppslukt - Normans område - at han var der berget jo livet hans to ganger. Normans område er en roman til å undres over. Terningkast:5
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
