Bøker blir en lidenskap - de leses, lyttes, beskues, diskuteres, drømmes om og gjemmes på i erfaringer.... - noen ganger omtales de også. Men dessverre greier ikke omtalene mine å holde tritt med lesefarten min - det leses ofte tre, fire bøker i uken. Heldigvis kladder jeg litt notater etter hver leste bok - og en og annen dag når tiden til en travel pensjonist tillater det, så "forfattes" en "Tanker om bok"-omtale fra meg. Men omtaler er litt tidkrevende, i hvert fall for meg, er vel litt for pirkete av meg - det tar gjerne tre "arbeidsdager" å lage en "Mine tanker om...."- bloggpost - og dessverre kommer ikke alltid omtalen rett etter en lest bok - det kan gå måneder før de får sin plass i bloggen. Men så er jo dette bare en hobby da - en slags repetisjon for meg selv av en bok lest, og i tillegg med et ønske om å spre leseglede og leselyst. Her er en av boklistene mine over leste bøker i år - jeg håper å omtale noen av disse, pluss ca 30 andre jeg har på en annen liste:
Noen av bokhyllene mine skulle trenge litt opprydding også.....
Spennende å oppleve byen i en helt annen tidsperiode - her er det virkelig snakk om å finne sine røtter, nedgravd under vår "moderne" by - noe å tenke på når man vandrer på asfalterte gater i Trondheim anno 2020.
Tittel: Under Trondheim – Fortellinger fra bygrunnen Forfatter: Axel Christophersen Utgitt: September 2020 Forlag: Museumsforlaget ISBN: 9788283050875 Antall sider: 416 Illustrert Innbinding: Hard perm Redaktør: Kristian Overskaug Bilderedaktør: Merete Røskaft
En takk til Museumsforlaget for et bokeksemplar.
Om forfatteren:
Axel Christophersen, professor i historisk arkeologi ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet har vært aktiv i å avsløre fortidsbyens historie siden 1970 tallet. Han har også vært en ildsjel når det gjelder å samle og spre opplysing om dette arbeidet. Trondheims by-arkeologi har blitt en gave til byen og forskningen (min mening). Sentralt i utgravingene har strøket øverst i Søndre gate mot Kongens gaten vært, og i området rundt den idylliske St.Jørgensveita (siste del av gåruten min tre år på gymnasium). Dette flotte verket er et høydepunkt rundt det samlede materialet. Mer om forfatteren: NTNU-ansatt, Wikipedia
Introduksjonsvideo fra forfatteren:
Forlagets info om boken: "Under Trondheims gater og bygninger ligger byens historie lag på lag. Brostein, mur og asfalt skjuler den spennende fortellingen om våre forfedre og hvordan de levde. Nidarneset ble skapt i møtet mellom elven Nid og den langstrakte Trondheimsfjorden. I begynnelsen var Nidarneset en halvøy dekket av busker og strandvegetasjon. I middelalderen lå en av Norges største og viktigste byer her: Nidaros, senere kalt Trondheim. I denne boka er det menneskene på Nidarneset som står i sentrum. Fortellingen starter da de første bøndene tar halvøya i besittelse, og fortsetter med fremveksten av bysamfunnet under Olav Haraldsson. Historien ender med et innsyn i hverdagslivet mot slutten av middelalderen, omkring 1550. Livet i byen var preget av svartedauden, gjenreisning og stadige pestutbrudd. Hvordan formet menneskene Nidarneset? Hvordan kan gjenstander og rester etter hus, gater, brønner og brygger si oss noe om Nidarneset og om byens fortid? Med utgangspunkt i fysiske spor fra mer enn 2500 års liv og virke i elvemunningen viser forfatter og arkeolog Axel Christophersen vei under Trondheim. Boka er rikt illustrert med bilder av funn fra bygrunnen og skisser av livet slik det kan ha fortonet seg. Det er nesten så du kjenner luktene og hører lydene fra handelsbodene i Kaupmannastretet. Bli med under Trondheim!"
Slik har det sett ut flere steder i byen i mange år - Utgravings-bildet er lånt fra NTNU-Vitenskapsmuseets side:
Mine tanker om boken Under Trondheim:
Her er det samlet viktig kunnskap om byens arkeologi og historie, om våre forfedres levde liv – vi starter med den første kjente bebyggelsen på Nidarneset, og følger byens spor gjennom middelalderen til slutten av 1500-tallet. (Mer om dette i arkeologibloggen Trondheim - og fakta-arket fra NINA) Tekstene er lettfattelige og engasjerende, illustrasjoner og fotografier likeså. Et rikholdig innholdsregister over fem sider gir oss en grei innføring i hva vi finner i boken. Det er 10 hoveddeler med mange underordnede temaer – stoffet samler seg om et spennende dykk tilbake i tid, og viser hvordan nitidige utgravde funn i bygrunnen – gjenstander, sjeletter, restsøppel osv kan gi oss et utfyllende bilde av hvordan våre forfedre har levd. Her ser vi hvordan Nidarneset og elven Nid har vært et sentrum – hvordan noen av dagens ”promenadegater” i tidligere tider har vært sentrum for handel, folkeliv, religiøse arrangementer osv – vi hører om Skipakroken og Ladejarlene – som var mer sentral i byens tilblivelse enn Olav Tryggvason på statuen på byens torg – men Olav på statuen vil vel fortsette å være et landemerke midt i byen - at det ikke var han som ”grunnla” byen er en annen sak.
De mektige Ladejarlene hadde nok mer betydning i den saken – og Olav Haraldson (Olav den Hellige) fortsatte byutviklingen ved å plassere mange viktige administrasjons-oppgaver i Skipakrok, og byen Nidaros.
Her er videoer laget for å illustrere byens begynnelse - med Skipakrok og Nidarneset - den andre viser området ca 1300:
Skipakrok var begynnelsen til byen vår. Det var en lun og beskyttet vik, båter var forfedrenes livsnødvendige handels- og transportmidlene – og kroken ved storgården Nidarneset ble en travel havn for de aktive handelsmennene, ladejarlene - de bragte kostelige produkter, pelsverk og hvalrossbein og tenner fra nordområdene og til havnen i Trondheim, større skip førte varene til handelspartnere lengre ”sør” i verden. Senere ble handelen flyttet til området rundt dagens Ladehalvøy – det ble nok hetende Lade fordi det var et viktig Ladested.
Vi hører om veier og folkeliv, (Gatelangs s.178-188 var spesielt fascinerende lesing – det ga meg mye å tenke på og minnes når jeg vandrer i den vakre byen vår). Fortidsbyen hadde tre parallelle hovedgater: Kaupmannastretet, Langstrete og Vestre strete. Og før man fikk vakker brosteinslegging i disse gatene, var ikke byen så enkel å ferdes i, men etter hvert har de skjønt betydningen av drenering, og trestokker var plassert på rekke og rad – så slapp man å gå i verste gjørma. Alle kirkene er også viet stor plass – kirker og klostre var mer ”livsviktig” for mennesker den gang enn det kanskje er i dagens Trondheim. Det gjaldt å være ”venn” med kirken – fattigfolk kunne utsette seg for de verste sykdommer og plager hvis de ikke var det (trodde de) - Kirker var det derfor mange av, i hvert fall 18 kjente, noen navn: Nidaros-katedralen eller Kristkirken, Peterskirken, Apostelkirken,Klemenskirken, Gregoriuskirken, Margaretakirken, Mariakirken (idag Vår Frue kirke). Bare to av disse 18 eksisterer i dag: Domkirken og Vår Frue kirke.
Den siste delen i boken (Del10, s.304-377) har tittelen Hverdagsliv i hus og hjem – du verden, her var det mye spennende lesing – om kosthold og ernæring, og klær og sko, sykdommer, renovasjon og hygiene – og tenk folk fikk tid til litt fritid også med dans og spill. (De berømte Lewis sjakkbrikkene er sannsynligvis laget i Trondheim)
Bygårdene var flotte i middelalderen også - Bygården s.202-203 som gjengitt i UKE Adressa lå i Kaupmannastretet omkring år 1250 - den er gjenskapt av illustratør Flemming Bau:
Hvorfor fanget så denne boken min interesse med en gang jeg hørte om den? Det var nok flere grunner til det, blant annet disse: Jeg er født og oppvokst i Trondheim, jeg har studert historie og undervist i faget i mange, mange år
og som en kuriositet kan nevnes at jeg var med og forfattet et lærehefte i engelsk (1984) - Vikings now and then - hvor vi tok utgangspunkt i utgravingene som skjedde i byen, de funnene som ble gjort, og forbindelsen til York, England, vi var også i kontakt med Riksantikvaren under arbeidet. Heftet var illustrert med mange detalj-tegninger av autentiske funn. En annen grunn til at dette verket måtte jeg bare se og lese: det så innbydende, spennende og interessant ut. (I tillegg må nevnes at arkeologi var drømmeyrket mitt som barn - jeg tror jeg var ca 11 år og hadde lest "Pompeis siste dager" - det startet interessen)
Axel Christophersens fine verk ga meg en anledning til å å oppleve byen i en helt annen tidsperiode - her er det virkelig snakk om å finne sine røtter, nedgravd under vår "moderne" by - noe å tenke på når man vandrer på asfalterte gater i Trondheim anno 2020.Dette er spennende lesing for både voksne og barn. Mange har i senere års løp hastet forbi flittige arkeologer i "hullene i gata" - og vi har vel kanskje av og til lurt litt på "hva leter de etter? og "hva finner de egentlig" - og "hvilke kunnskaper kan de gi oss om våre forfedre". Denne boken gir oss langt på vei svarene på det - både hva de fant, hvordan forfedre har levd, hvordan byen eller lokaliteten en gang så ut - hva folk livnærte seg av, hvordan hverdagen var, hvordan kunst og kultur var da for flere hundrede år siden.
Konklusjon: Et utrolig flott verk, ikke bare når det gjelder det lærerike innholdet og alle spennende fotografier og illustrasjoner - men også på grunn av vakkert og delikat layout. Noe jeg savnet under lesingen? Nevner en liten bagatell - Stikkordregister skulle jeg gjerne hatt - det finner jeg alltid nyttig. Det er lenge til jeg kan si meg "ferdiglest" av denne boken - selv om jeg har bladd, jeg har lest, jeg har studert og tenkt i mange dager nå - boken blir nok flittig tatt frem i tiden som kommer også - ikke minst vil den nok glede barn og barnebarn også. Et verk som også vil være den perfekte gaven mange vil bli glad for – den gledet i hvert fall meg stort.
Terningkast:6
Noen flere relevante bilder - de to første er lånt fra artikkel i UKE Adresseavisen 10.10.2020:
Kammer-s.21 i boken -foto Åge Hojem NTNU - utallige slike kammer er funnet, det var viktig å stelle håret på den tiden også - kammene ga sikkert litt hjelp til å bli kvitt noen av lusene også:
Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – Fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt. Her kommer en videre "utdyping" av Det hvite badehuset" Tittel: Det siste fotografiet Forfatter: Thorvald Steen Forlag: Oktober Språk: Bokmål Utgitt: 2019 Antall sider: 150 Sjanger: Biografisk ISBN9788249520152 Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydfil ISBN9788242182364 fra LBF, innlest av Øystein Røger. Boken ble lest og lyttet i januar 2020.
Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal
Om forfatteren:
Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen. Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende ) Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Videoklipp om Det siste fotografiet. Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF: 2002 Den lille hesten (roman) 2003 Fra Reykholt til Bosporus (essay) 2004 Kamelskyer (roman) 2006 Vekten av snøkrystaller (roman) 2008 Det lengste svevet (roman) 2010 Ørkenstormer (skuespill) 2010 Løvehjerte 2012 Balanse 2013 Nidaros 2014 Den besværlige historien 2015 Det usynlige biblioteket 2017 Det hvite badehuset 2019 Det siste fotografiet
Mine tanker om Det siste fotografiet:
Bokens bakside-cover gir oss en god introduksjon
Mye av det samme gjelder for denne romanen som for den forrige - Det hvite badehuset. Så derfor blir denne omtalen ganske kort - i fortsettelsen her øver han et enda større press på sin mor, hun er ganske syk nå, og han skjønner at tiden er knapp - han må få "tilståelsen" ut av henne: hvordan var det med hennes far (hovedpersonens morfar) og morens bror Frode - hva er sannheten, hvorfor var ikke de en del av familien da han vokste opp? Samtidig fører han en annen kamp mot muskelsykdommen som blir mer og mer alvorlig - han tvinger seg selv til å overbevise legen om at han kan greie seg, og fortsatt stå på beina et øyeblikk om det er nødvendig - men den kampen blir vanskeligere og vanskeligere. Han har truselen hengende over seg fra legen om at han må på institusjon om han ikke greier å stå på sine egne ben et øyeblikk. Og hvordan går så tidskampen om morens beretning eller tilståelse? Det er et thrillermoment som ikke skal avsløres her. Men som forfatteren selv har gitt uttrykk for, blir det et oppgjør med sorterings-samfunnet. Romanen har et sterkt fokus på dette med å fri seg fra skammen over å være født slik - Thorvald Steen legger vekt på å sette en stopper for fortielsen i familien basert på skam - personene som hadde blitt ikke-personer i historien (hans morfar og onkel) vil han gi en plass i familie-historien, de bør ikke stemples som ”fylliker” eller ”syfilis-vrak”. Denne gripende, personlige historien om tragedien i Steens egen familie, ble på ingen måte historien om en som lar seg knekke av sykdom, skam og motgang - tvert i mot blir det historien om det å stå frem og seire over skammen og fordommene. I den forrige romanen – Det hvite badehuset – fortelles det om tilfeldigheten, en telefon fra en ”ukjent" kusine, som førte til at hovedpersonen kom på sporet av sine "bortgjemte" familiemedlemmer – nysgjerrigheten er vekket - han vil prøve å forstå hvorfor dette ble skjult - den som kan hjelpe han å forstå er den kreftsyke moren, og vil hun rekke det før hun går bort? De korte samtalene han får til med moren etter hvert, blir intense og utmattende både for moren og sønnen. Det er spesielt viktig for hovedpersonen å bli kjent med denne familie-historien nå da hans datter har arvet sykdommen og skal ha barn - et viktig dilemma bringes på banen: Vil datteren fortsatt gjennomføre et svangerskap når hun vet risikoen med arvelighet? På siden av de viktige
hovedtemaer (skam, fortielser, hemmelighold, annerledeshet), fascineres
vi også over relasjonen mor – sønn, her utspilles en kamp mellom to
sterke personligheter, en kamp som hovedsaklig bunner i
generasjons-forskjeller og synet på åpenhet. Trass i sterke
motsetninger og ”maktkamp” her, føler man aldri at hovedpersonen opptrer
respektløst overfor moren - selv ikke når han nådeløst presser henne på
slutten av livet til en åpenhet hun aldri har vist tidligere. På meg
virket dette nesten som moren ga en slags ”confession” på slutten av
livet, og at det ble en lettelse for henne å få det frem i lyset. Forfatteren forteller selv om boken:
Konklusjon:De to romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet bør sees i sammenheng - et stort poeng ved bøkene er at de gir leserne innsyn og innsikt i viktige menneskelige og samfunns-relaterte problemer: Hva medfører "sorterings-samfunnet" for de som blir berørt av det, og hvordan bør samfunnet revurdere visse holdninger når det gjelder "annerledeshet" - Thorvald Steen gir et viktig bidrag til denne debatten.
Besettelse, lidenskap, kjærlighet - ja, man kan gå Amok for mindre. Stefan Zweig er en fascineende forfatter. Like aktuell i dag som på 1920-30-tallet.
Tittel: Amokløper Forfatter: Stefan Zweig Utgivelsesår: 2019, først utgitt 1922 Spilletid: 132min Forlag: Viatone Språk: Bokmål ISBN9788771834338 Originaltittel: Amok Lest av Duc, Mai-The Jeg lånte lydboken gjennom Bookbites
Slik så originalutgaven ut - Amok, Originalausgabe, Insel, Leipzig 1922:
Mine tanker om forfatteren Zweig:
Stefan Zweig (1881-1942) var en jødisk-østerriksk forfatter. Han skrev både skuespill, lyrikk, romaner, noveller og flere biografier. Stefan Zweig var opprinnelig fra Wien, men omstendighetene fikk han på flyttefot. Han livnærte seg i Wien av forfatterskapet, men slo seg ned i Sveits under første verdenskrig, deretter var han innom Salzburg, så flyktet han til England i 1934 og fikk statsborgerskap der – men endte sine siste år i Brasil – og valgte å ta sitt eget liv sammen med konen i 1942 – han så mørkt på krigens utfall. Av alt det han har skrevet, er kanskje Sjakknovelle hans mest leste. Den har noen likhetspunkter med Amokløper – blant annet at den i form er en lang novelle, eller en kort roman med fortettet stemning og en handling som foregår på et skip. Den er høyst anbefalelelses verdig.
Det jeg har lest av Zweig som gjorde mest inntrykk er nok Verden av i går: en europeers erindringer. Med to verdenskriger i sitt liv og jødisk bakgrunn var det ikke rart at Zweig lot seg deprimere av tankene rundt Europas ”fremtid”, eller dårlige fremtidsperspektiver – her var enda ikke et EU i sikte – en fredelig forsoning av Europas nasjoner var kanskje en stor drøm for han – men i 1942 ser han ingen lysning for denne drømmen, Europa er knust under nazismen og alle idealer ser ut til å være tapt, han øyner ikke noe håp for Europa og som sterk pasifist velger han å forlate denne verden i 1942. Drømmen om Europa var tapt.
Av og til bør man gå tilbake i tid og ta for seg en av de "store" fra svunne tider. Nå har jeg nettopp lest noe av Stefan Zweig igjen. Han har satt spor etter seg. En fascinerende dikter - like aktuell i dag som på 1920-30-tallet.
Amokløper fikk meg til å minnes stemningen i Goethes Die Leiden des jungen Werthers (stormende følelser og selvmord i denne også) som jeg leste på originalspråket i tenårene. Her er besettelse, kjærlighet, stormende følelser, lidelse og død. Menneskets hjerte og menneskets smerte ser ut til å være tidløs. "Romanen" har en sterk undertone av seksuelt begjær og lengsel – sterke følelser man er beredt til å gå i døden for.
Amokløper er en lang novelle eller en kort roman, den ble først trykt i avisen Neue Freie Presse in 1922 - den bærer tydelig preg av at dette er tiden da Sigmund Freud og hans psykoanalyse var i "vinden". Hovedpersonen preges av en besettelse (compulsion and obsession) så sterk at den går på bekostning av hans profesjonelle og private liv – ja, det fører han bokstavelig talt til et endelikt. (Her skal bemerkes at Zweig rømte fra Europa i 1942 da han trodde nazistene ville vinne krigen, han og kona begikk selvmord) Romanens original-tittel Amok har malayisk opprinnelse og betegner et sykelig raserianfall, blindt sinne og angrep - noe i likhet med vikingenes berserkgang.
I begynnelsen av historien er vi om bord i en båt fra India til Europa – året er 1912. Historien har en navnløs forteller – under dekk møter han en forskremt mann som gjemmer seg - etter hvert forteller denne merkelige mannen sin tragiske historie. Han er lege fra Leipzig, og har praktisert i en liten koloni-landsby, i Nederlandsk-India. En dag blir han oppsøkt av en vakker,rik engelsk kvinne. Han er ensom og han blir betatt av kvinnen. Men hun er gift med en innflytelsesrik nederlandsk kjøpmann – nå søker hun hjelp hos legen fordi hun har vært utro og venter et uønsket barn. Hovedpersonen kommer i en uløselig problem-situasjon, dilemmaet er om han skal hjelpe kvinnen med ulovlig abort, eller forholde seg lovlydig – skal ikke her gi historien i detaljer, men "løsningen" for kvinnen blir å oppsøke en kvakksalver, og det får fatale følger – legen er til stede og prøver å hjelpe henne etter det hun har gått igjennom, men han kan ikke redde henne. I stedet avgir han et løfte om at ingen må få kjennskap til det kvinnen har gjort, spesielt ikke hennes ektemann.
Kvinnen føres hjem i en kiste med skipet Oseania, på samme skipet er legen som er ”besatt" og passasjeren som blir fortalt hele den tragiske historien. Mye kommer for en dag når skipet kommer til Napoli – en "ulykke" skjer - og hva hender med kisten og den besatte legen? Vel, det skal jeg ikke avsløre her. Men jeg medgir at leseren blir grepet av legen som går "amok" og den besettelsen som får han til å glemme rasjonelle tanker om arbeid og egen eksistens. Det er som om krefter utenfor han selv driver han.
Her et klipp fra en fransk film som illustrer godt tittelen Amok - her er det desperasjon og sterke følelser som kommer til uttrykk:
Konklusjon:
Romanens temaer er mange og vil nok engasjere de fleste lesere - i dag
som dengang - den er nesten som en psykologisk thriller, med snev av
gresk tragedie - den handler om menneskelige følelser, kjærlighet,
besettelse, imperialisme og klasseforskjell, og ikke minst selvmord.
Inferno berørte meg sterkt - gjennom både tekstene og maleriene. En lidelseshistorie i sterke ord og sterke farger. Tittel: Inferno - Undertittel: Roman med malerier Forfatter: Ari Behn Utgivelsesår: 2018 Antall sider: 118 Forlag: Juritzen Illustrert av Ari Behn Språk: Bokmål ISBN/EAN: 9788233801519 Fotografier av Per Heimly Innbundet Biografisk litteratur, malerkunst Min kilde: Bok fra biblioteket og eget eksemplar
Jeg stod lenge på bibliotekets venteliste på Inferno - Men jeg er nesten glad for at jeg måtte vente en god stund før jeg fikk tilgang til denne boken - det føltes riktig med litt avstand til det som skjedde med Ari Behn i desember 2019. Men 1.juli 2020 var det endelig min tur til å se denne - og jeg var spent på den. Jeg ble sittende på biblioteket og se og lese - og glemte alt rundt meg. Boken var da over all forventning. Jeg måtte eie boken selv, det var sikkert - jeg kjøpte den straks - for å studere denne nærmere over tid. I stikkords form - her er noen av tankene jeg gjorde meg etter hvert: Tekstene er korte og intense, de 53 avbildede maleriene er av varierende kvalitet, men jeg likte dem faktisk alle - prangende, men effektfulle - mange portretter, spesielt selvportretter - sterke i fargene. Det er bilder som gir rom for ettertanke og tolkning. Innholdet i tekstene ser ut til å omhandle ett år i hovedpersonens liv – et skjebnesvangert år - året rett etter forfatterens skilsmissen fra Märtha Louise – Hovedpersonen skildrer et ”annus horribilis” preget av sammenbrudd, angst, kaos, kroppslig smerte i form av en øre-cyste, innleggelse på sykehus, destruktive tanker, selvportrett både i tekst og malerier. – Selvbiografiske elementer til tross – Ari Behn unngår å bli utleverende når det gjelder kongefamilien eller andre personer som stod han nær. Jeg opplevde både tekstene og maleriene som nådeløst ærlige, selvransakende og sterkt eksistensialistiske. Han ser ut til å følge Ibsens utsagn til fulle: "Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv" Det kan bli mye til tider – infernoet ”males” om og om igjen for leseren – og man føler seg nesten dratt inn i forfatterens helvete - den virker utmattende denne kampen mot demoner, kampen mot seg selv. Og med bokens tittel-valg hadde nok forfatteren både Dante og Strindbergs smertelige litteratur i tankene. Av andre store diktere er Hemingway et tydelig litterært forbilde, i tillegg blir Hemingway en synlig rollemodell for Ari Behns lidelser og bortgang.
Hemingway - Inferno tekst s.27 - (mobil-foto på biblioteket)
Ari Behns "inferno" slår vel ut veldig deprimerende på de fleste lesere – men faktisk å lese denne ”dødsdansen” fikk meg til å verdsette livet enda mer. Man kan ikke annet enn beundre en slik rå og modig utlevering - formidlet i en høyst kreativ bok-utforming.
Ari Behn setter ingen grenser her – hverken når det gjelder ordvalg, språklig uttrykksform eller dristige farger og former. Vi føler sterkt krefter som står imot hverandre – liv og død, " Lebenschmerz" og "Weltschmerz" , lyset og mørkret - dette slår imot oss i alle tekstene. Mye virker ganske suggererende fordi det er så repetitiv - både tekstene og bildene - i ettertid så kan man føle at han har malt og skrevet om kapp med tiden. Og i ettertid skjønner vi kanskje enda bedre hva som står på spill her – han skriver og maler livet og døden, lyset og mørket – en kamp. Og vi vet hvordan denne kampen endte. Her er (selv)portrettet (s.5 - mangler litt i nederste kant) - A fool for a lifetime - som innleder boken - og teksten som innledningsvis sier "her sitter jeg og venter på døden" (s.4):
På en måte ser jeg denne boken som en forlengelse av hans debutbok, Trist som faen – novellesamlingen som utkom for ca 20 år siden i 1999 - jeg oppfattet også den som høyst eksistensiell, en samling "triste" mennesker på søken etter identitet og - de passer ikke helt inn. Og om debutboken og dens karakterer var ”triste som faen", så er hans siste bok Inferno en forsterkning av tristheten og ulykksaligheten.... Inferno ble for meg både realisme og eventyr på samme tid – vi møter Askeladden og vi møter Alice i eventyrland – og kaninen hennes dukker opp i maleriene både her og der, til og med på front-coveret. Til tross for elementer av eventyr, må vel bokens innhold sies å være hard realisme hvor døden står i sentrum med en hovedperson som dveler ved en skjebne som ser ut til å være uunngåelig. Se tekst side 18: "Jeg er døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen" - og tilhørende maleri på side 19 har tittelen "I am alone and want to die" - (jeg merket meg at dette bilde også har et "juletre" med stjerne i toppen - det ga meg visse assosiasjoner)
Scannet fra Inferno s.19, (bildet mangler litt i nedre kant)
Mange vil kanskje føle at død og fortvilelse romantiseres og dyrkes - at det ligner på en gresk tragedie, men jeg så det mer som kampen mange i dagens samfunn fører mot "demoner" og mot seg selv – i ettertid vet vi hvordan kampen i Inferno endte - ikke bare i boken, men også i real life. Her er noen flere smakebiter fra boken - det føles ikke riktig å avdekke for mye - boken anbefales både som lese- og se-verdig.
Inferno s.13 - "Selvportrett" - (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.17 - "Røros in my hearth"- (mobil-foto på biblioteket)Det finnes noen "fredsommelige" malerier også
Inferno tekst s.22 - (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.23 - "Bad big sleep" - (mobil-foto på biblioteket)
Inferno tekst s.96 - (mobil-foto på biblioteket)
Inferno s.97 - "Let go" - (mobil-foto på biblioteket)
Det kan vel ikke sies mer i klartekst enn den siste teksten på s. 118 – her noen linjer fra den: "Vi dør. For å gjenoppstå……..Jeg er i ferd med å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø……Straks død og begravet….Lagt i åpen kiste." Og det siste bilde på side 119 har tittelen Gone – og maleriet forestiller i min tolking en familien på fem, hvor en person er ut-krysset og ”Gone":
Inferno s.119 - scannet bile - "Gone"
Man skulle tro at det å skrive denne boken, det å male disse til dels groteske bildene, ville virke som en slags selvterapi – en "purgatory" - renselse - som man ville kommet igjennom som et mer harmonisk og livsglad menneske - men slik gikk det altså ikke i virkeligheten. – Det er å håpe at boken Inferno kan hjelpe andre martrede sjeler/lesere til å finne ut at livet er verd å ta vare på. Med tanke på omstendighetene rundt boken, og dens evne til å berøre gjennom slagkraftige tekster og malerier, scorer denne langt bedre enn debut-romanen (Trist som faen) hos meg - terningkast:5
Inspirerende matbok med spennende pastaretter - og Vibeke har lagt vekt på å gjøre de sunne også. Her er det lett å finne en favoritt eller flere. Tittel: Sunn pasta, helt enkelt - Grønn vri på din favorittmat Forfatter: Vibeke Klemetsen Utgivelsesår: 2019 Antall sider: 171 Forlag: Gyldendal Illustrasjonsbilder: Mats Dreyer Bokmål ISBN/EAN: 9788205522268 Jeg hadde Lese-eksemplar fra forlaget.
Vibeke Klemetsen - foto: Mats Dreyer - fra Gyldendals side
Om forfatteren:
Vibeke Klemetsen er yogainstruktør, opptatt av helse og sunn livsstil - og sunn mat. Hun har kokkelert på TV og vant MasterChef konkurranse på TV3 i 2013 - og ellers så er hun delvis av italiensk avstamming gjennom Santi-familien, som i fire generasjoner var tilknyttet Nidaros-katedralens restaureringsarbeider. Vibeke er blitt en ekspert på pasta, hun har hatt TV program om sine streiftog i Toscana på jakt etter oppskrifter og de rette pasta-knepene som gir de beste resultater. "Bare Pasta" i Matkanalen
Mine tanker om Sunn pasta, helt enkelt:
Jeg må bare innrømme at jeg er ingen kreativ person innen oppskrifter og kokkelering. Men flere omstendigheter gjorde at dette var en oppskriftsbok som virkelig fanget min interesse - kanskje den setter meg på et bedre spor innen temaet mat og kokekunst. Mitt første møte med denne var på Gyldendals høstmøte i Trondheim, med lansering av nye bøker september 2019. (Scroll ned og finn referat fra møtet mellom Ingar S. Kolloen og Vibeke Klemetsen her). Interessen for Vibekes bok ble vekket av flere grunner: Jeg har ikke spist pastaretter ofte, men de gangene jeg har smakt det, har jeg likt det. (Jeg er noe kresen i matveien) - og her har sannelig Vibeke greid å gjøre rettene ekstra sunne også, et stort pluss. En annen grunn til at jeg måtte ha denne boken var Vibekes tilknytning til Santi-slekten (som jeg kjente til fra Domkirken), jeg hilste på Vibekes mor og tante under boklanseringer - døtre av Wedel Santi, som hadde vært gipsmakere i Domkirken. Tilbake til boken og oppskriftene - jeg skal ikke gå i detaljer på oppskrifter, det anbefales å prøve ut disse selv - men jeg skal oppsummere noe av det jeg likte her: Et rikholdig innholdsregister taler for seg selv - og i mange av rettene er det spennende tillegg av grønnsaker og frukter. Tydelige oppskrifter med fine illustrasjons-bilder av Mats Dreyer - og et rikholdig stikkord-register til slutt - det er alltid et pluss for slike bøker synes jeg. Her innholdslisten:
Og her bokens inside-cover - fristende og variert:
Vinterferien med besøk av datter og barnebarn ble en slags innvielse av boken - hvor datteren har kokke-kunstene sine fra, vet ikke jeg, men jeg blir alltid imponert over rettene hun tryller frem - og begge småguttene likte retten de hadde valgt ut. (De gjorde forskjellige valg) Oppskriftene i boken har noe både for de som spiser kjøtt, og de som holder seg bare til vegetar-retter. Jeg ble overrasket over at det finnes så mye forskjellig pasta å få kjøpt – men boken har også et kapittel om å lage pasta selv, helt fra grunnen – noe som kan være en samlende familie-aktivitet, helt i tråd med italienske tradisjoner. I rettene vi prøvde var kombinasjonen av pasta og ost og urter og chili helt fortreffelig. 65 oppskrifter finner vi i boken, noen "gamle, tradisjonelle", men de fleste er nye og overraskende. Her kommer to bilder scannet fra boken - en oppskrift og "pasta"-grønnsaker, og noen fotografier fra vår innvielse av boken. (Bilder av kokken blir ikke publisert....):
Jeg la merke til at datteren min fulgte oppskriften ganske nøye og gjorde det helt riktig med koking av pastaen, 7gr salt til 100gr pasta og en liter vann, fosskoke uten lokk - økologisk, god extra - virgin olivenolje hører også med - vi er enig med Vibeke at alt man kan få i økologisk "utgave" er å foretrekke. Og nykvernet pepper og godt lagret Parmesan setter en spiss på det meste. Vibeke har virkelig fokusert på å gjøre pastaretter, til litt mer enn "bare" pasta - ved å bruke mye grønnsaker - her er mange forslag til "spiraliserte" grønnsaker, man kan bytte ut vanlig pasta med bønnepasta og linsepasta også. Konklusjon: Dette tror jeg er en matbok som bokstavelig talt vil falle i smak hos mange - se og lag selv. Anbefales Terningkast:6
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
