Onsdag kveld 14.10.2015 var avsatt til den store Bokfesten med Gyldendal forlag - Forfatterne kommer - Og det gjorde de sannelig i stort antall: Jørn Lier Horst, Heidi Linde, Ingar Sletten Kolloen, Marius Molaug, Kjartan Skjelde, Berit Nordstrand, Bjørn Olav Jahr, Johan Harstad, Helle Stensbak og i tillegg "skjerm-møte" med David Lagercrantz
Stedet var Byscenen og programleder var Mona B. Riise. Som ofte på "litteratur-begivenheter" var jeg sammen med gode venner, her var Anita og Britt og jeg bordplassert rett ved scenen. (Jeg ble faktisk litt nostalgisk der inne i salen, hadde ikke vært der på mange, mange år - det var den salen jeg visiterte da jeg gikk på Almas Danseskole i barne- og ungdoms-år - en renommert institusjon i byen)
Vi startet allerede kl.18 - her var det full sal, servering av en smakfull middag med vin til - foruten humørfylte og interessante forfatter-bokbad gjennomført av et fyrverkeri av en bokbaderske, Mona - fikk hver av oss et velfylt "bok-nett" før vi vendte hjem - og her måtte nok "lese-prioriterings-listen" min oppdateres litt - det var flere av kveldens omtalte bøker jeg så absolutt ville se nærmere på. Her en liten billed-kavalkade over kveldens forfatter-møte - først var det lansering av noen av høstens bøker ved Ronny Solibakke- her var det et variert bokutvalg:
Gyldendal leverte en flott bok-kveld for alle oss bokelskere. Takk for det! På Flickr er noen flere bilder fra arrangementet Anita i Artemisias verden har også laget et referat fra Bokfesten
Referater fra tidligere
"Forfatterne kommer" - Gyldendal inviterer:
Forfatterne
kommer - 2015
Forfatterne kommer - 2016
Forfatterne kommer - 2017
Forfatterne kommer - 2018 Forfatterne kommer - 2019 Forfatterne kommer - 2023
Jeg hadde satt av kvelden for Aschehougs boklansering på Trondheim Folkebibliotek - "Aschehoug inviterer til festkveld på hovedbiblioteket!" stod det i invitasjonen. Og det ble et interessant møte med ganske mange, og ganske ulike forfattere på samme kvelden:
Maja Lunde med Bienes historie, Helga Flatland med Vingebelastning, Ketil Bjørnstad med Verden som var min - Sekstitallet, Kari Brænne med Himmelfall og Trude Teige med Mormor danset i regnet. Det ble humørfylte og interessante bokbad med hver enkelt - spennende bøker, alle på sitt vis. Jeg skal ikke gå i enkeltheter her - bokomtaler vil komme senere. Bienes historie har jeg allerede omtalt. Ketil Bjørnstads Sekstitallet trenger jeg litt mer tid på - det var veldig hyggelig å møte han igjen, det ble tid for en liten etterpå-prat, en klem vanket det også - Bjørnstad er raus slik. Likeså er han "raus med seg selv" i sine skildringer i denne første romanen i en forhåpentligvis lang syklus på flere enkelte ti-år. Det første bindet - Sekstitallet hadde jeg allerede fått tidlig i sommer, den er gjennomlest - og jeg lytter lydbokutgaven nå, før jeg drister meg til å omtale den:
Tittel: Nådegiveren Forfatter: Jan Boris Stene Utgitt: 03.08.2015 Forlag: Vigmostad og Bjørke Antall sider: 333 sider ISBN: 978-82-419-1121-7
Om forfatteren:
"Jan Boris Stene (f. 1978) er fra Ranheim i Trondheim og arbeider til daglig som lege ved St. Olavs Hospital. Han er gift og har fire barn. Nådegiveren er hans debutroman" Egen tilføyelse - ellers vet jeg også at han er en ivrig slektsforsker og liker å gå tilbake i tid - i gamle aner - spesielt har han samlet mye stoff om Stene-slekten, og arrangert flere samlinger på Ranheim - sist et stort slektstreff som jeg hadde gleden av å delta på.
November 1916: Den første snøen faller over Trondheim. Doktor Wilberg er ute og går tur i parken ved Vår Frues kirke, hvor han finner tyske konsul Reimers myrdet. I Wilbergs private bestrebelser etter å avdekke morderens identitet starter en jakt som fører ham inn i byens beste borgerskap. Han stifter bekjentskap med den eksentriske gentlemandetektiven Astor Falkener, og sammen nøster de systematisk i trådene. Men ettersom de nærmer seg morderen, havner de også dypere i en mørk verden av spionasje og hemmelige renkespill.
Mine tanker om Nådegiveren:
Denne kriminal-romanen fikk modne seg en god stund etter at den var lest. Det er noe jeg ofte gjør med hensikt. Da blir jeg ikke så opphengt i unødige detaljer når jeg skal omtale en bok. Det positive er ofte at jeg da fokuserer mer på romanens helhet og stemningen og atmosfæren den gir meg i ettertid. Man leser den klassiske krimroman-varianten når man føler man har fått nok av den blodige, voldelige kategorien som utgjør det meste på "krim-markedet" i dag. (Leste nylig Paganinikontrakten av Lars Kepler, den var ikke av Keplers "verste", tenkte jeg - helt til jeg nærmet meg den siste delen - da smelte den til av blod som fløt og kuler som ble avfyrt i hytt og vær, smerter og vold og groteske scener). Nådegiveren var mer fylt med action på det "indre plan" - her var det ikke sider man måtte skumme fort igjennom for å skåne et sart lesersinn - men spennende var det likevel å følge radarparet Falkener og Wilberg i deres utrettelige og møysommelige arbeid for å løse en mordgåte - som ble til flere etter hvert. I tillegg: for en Trondhjemmer ble historien ekstra meningsfull fordi den utspant seg med et bakstykke av Trondhjem først på 1900-tallet - et historisk glimt av byen, steder, mennesker i året 1916, så godt beskrevet og gjenskapt av forfatteren at jeg faktisk følte at jeg var der på den tiden…. Kjente steder i byen ble flettet naturlig inn i handlingen, slik ble tidsepoken dokumentert - Matzows Hotel og Café i Munkegaten , Café Erichsen i Nordre gate, Folkebiblioteket (som da lå i Håndverksforeningen, Kjøpmannsgaten 12), Circus i Prinsens gate, det første stedet der Studentersamfundet holdt til - for å nevne noen få av de "kjente" stedene Og det var her i området rundt Vår Frue kirke at det meste foregikk:
Fra bokens cover-innside
Kjemi-professor Astor Falkenberg og doktor Torvald Wilberg blir et hyggelig møte med et etterforskningspar som fungerer utmerket sammen - etter "modell av" Sherlock Holmes og doktor Watson i Arthur Conan Doyles klassikere. Falkener har mange kloke ord å komme med underveis i saken, han sier blant annet: "Teori må tilpasses fakta, aldri omvendt" (s.194) - (noe å tenke på for enkelte innen politi-etaten anno 2015 også)Likeså fungerte det fint med mysterier som kombinerte internasjonal politikk og private "anliggender" - og selvsagt lå det godt tilslørt hvor det første mordet hørte hjemme: i storpolitikken eller i familie-problematikken - og uvissheten rundt dette kunne vi beholde gjennom hele romanen helt til den siste delen. Men min nysgjerrighet ble fra første stund vekket når det gjaldt bakgrunnen til det første mord-offeret, den tyske konsul Reimers, og familiekonstellasjon i hans hjem - der han "lever med tre kvinner" - konen Amalie, hennes søster Klara og dennes datter Else, var også litt mystisk.... Det er doktor Wilberg som gir oss beretningen i 1931, når han har fått de femten år gamle begivenhetene litt på avstand - og han beretter i en forfinet språkdrakt som hører hjemme i borgerskapets Trondhjem - tidlig 1900-tallet. Beretningen hans går nesten direkte på "sak", altså det første mordet av konsul Reimers - og som den første til mordstedet, rett ved Vår Frues kirke, blir det en hendelse som gir den godeste Wilberg mareritt og mange timers funderinger - Litt famlende og urutinert er vår forfatter rett i starten, men han skriver seg etter hvert varm og selvsikker. Handlingen akselererte etter hvert, og med det også min interesse - det som skapte ekstra spenning og spekulasjon hos meg var at det hele tiden var så uvisst hvilken type forbrytelse det første mordet var - var det internasjonal spionasje og agentvirksomhet i et nøytralt Norge under første verdenskrig - (vi stod jo liksom mellom barken og veden her med tilhørighet til både Tyskland og England handelsmessig og økonomisk), eller var det familiedrama, sjalusi, arve-saker osv ? (Info: Norge under første verdenskrig - Spionasje ) Det pirrer også vår nysgjerrighet at Wilberg finner en lapp ved den døde, og her følger vi mysteriet rundt denne lappen med noen litt kryptiske navn på, og lappen lar ikke Wilberg "hvile" før han har funnet forklaringen på den. Handlingen blir lett å følge etter hvert fordi kapitlene har korte, men ganske talende overskrifter på alle 44 kapitler - disse kapittel-titlene ga meg en nokså "ryddig" lesing, de fikk meg til å fokusere på det som skjedde etter hvert. Forklaringen rundt "Nådegiveren" får vi på side 128 - det handler om å gi "nådestøt", og en "rask og barmhjertig død" (s.128), og når vi nærmer oss en fullstendig oppklaring, kommer en mer utførlig forklaring på symbolikken rundt mordvåpenet - de tre "nådegiverne" (s.324) - akkurat dette synes jeg var en kreativ idé som det hele fikk dreie seg rundt. Her skal jeg ikke avsløre noe om denne symbolikken, for den er sterkt knyttet opp til bokens kriminal-mysterium. Både løsningen og slutten lå kanskje ikke sånn helt opp i dagen fra begynnelsen, leseren lever i uvisshet helt til de siste kapitler - men da får vi utbrodert hele saken, ganske detaljert og forklaring og motiver osv blir grundig "dissekert" - kanskje litt for grundig, og unødig dratt ut her…..mer kunne vært overlatt til leserne å spekulere over kanskje - men i Sherlock Holmes og dr.Watsons ånd var vel all denne "etterpå-forklaringen" på sin plass, muligens - men man følte seg ved veis ende en del sider før boken kom til siste ord.
Konklusjon:
Dyktig håndverk av forfatteren, ikke noe hastverks-arbeid dette, en gjennomført stil med pen og pyntelig klassisk krim - logisk handling og oppbygning - og noe av det som kanskje imponerte meg mest som gammel lektor, var det perfekte ved det språklige i denne kriminal romanen - så stilrent og gjennomført - faktisk en nytelse. Så bare det er en grunn til min begeistring og anbefaling av "Nådegiveren" -
Min vurdering:
Idé, språk, komposisjon, struktur, ryddighet og helhet vurderes til terningkast: 5Mens handling, driv og suspense får terningkast:4
Tittel: Nattmannen Forfatter: Jørn Lier Horst Produsert av: LBF Først utgitt: 29.08.2009 Spilletid: 08:58:35 Antall CDer: 7 ISBN CD: 9788242147530 Målform: Bokmål Sjanger: Krim og spenning Innleser: Yngve Berven
Jeg brukte lydboken (lånt på biblioteket), den ble utmerket lest av Yngve Berven - Papirutgaven ble utgitt på Gyldendal forlag i 2009, 303 sider, ISBN13 9788205393998
Nattmannen omtale fra forlaget:
En uhyggelig aktuell krim fra politimannen Jørn Lier Horst
Larvik, Vestfold, høstmorgen i tett tåke. Da tåka trekker seg tilbake: et
kvinnehode på en stake midt på Larvik torg. Identiteten er ukjent, men hun er
åpenbart ung. William Wisting står overfor det mest groteske drapet i sin
karriere som politimann. Hele Norge er rystet, mediene krever rask oppklaring,
og presset blir ikke mindre når et nytt lik blir funnet, dratt opp fra
elvedypet. Etterforskningen bringer Wisting til brutale miljøer; våpenhandlere,
narkotikasmuglere og rå utnyttelse av de mest forsvarsløse blant oss.
Vinterstengt - (2011)-lest – mottok Bokhandlerprisen for denne
Jakthundene
- (2012)-lest - vinner av Rivertonprisen for denne og Glassnøkkelen og
Svenska Deckarakademins pris för bästa till svenska översatta
kriminalroman
Hulemannen - (2013)-lest
Blindgang - (2015)-lest
Mine tanker om Nattmannen:
Dette er femte kriminalromanen med William Wisting - og her forflytter spenningen seg til fremmede deler av verden for å finne pusle-biter til oppklaring av to brutale mord. Og spenning er det fra første stund i denne boken - å sette hoder på stake er ikke akkurat noe som hører nåtiden til i Norge - og tankene kan gå til eldre tider med halshugging til skrekk og advarsel, til hoder på Nidstang, og til den mystiske og skremmende nattmannen som hadde en sentral men tabu-belagt rolle i vårt samfunn. Dette er åpnings-scenen i boken: Tidlig om morgenen er Vera på vei til sin bokhandlerjobb når hun oppdager det blodige, avhogde hodet til en ung kvinne på toppen av en stake. Så starter da Wistings nitidige arbeid for å finne kroppen som hodet har vært på - han skjønner det er en sammenheng da et nytt lik av en mann dukker opp i elven - både kvinnen og mannen er av utenlandsk opprinnelse. Etter hvert får vi innblikk i et brutalt miljø hvor både våpen, narkotika, barn og asylmottak er ingredienser - sentralt i oppklaringen står også Wistings journalist-datter Line, hun kjører sitt eget løp - og etter hvert faller mange biter på plass - historien rommer også litt romantikk både for Wisting og datteren underveis, i tillegg til en snartur til Afghanistan. Miljøet og udådene i Nattmannen fant jeg høyst troverdig - jeg følte at jeg fikk innsyn i en verden jeg ikke kjente så godt til - men stolte på at forfatteren ga meg et riktig bilde av skyggesidene i vårt samfunn. Ekstra pluss med lokal-miljø for lesere i Larvik området selvsagt - men for andre lesere er det også litt fint å få beskrevet et sted i Norge slik - gjennom Horst-bøkene jeg hittil har lest, synes jeg nesten jeg har blitt kjent-mann i Larvik-distriktet - ved et besøk i byen en gang, kommer jeg sikkert til å ha disse Wisting-bøkene i tankene, og huske igjen enkelte steder beskrevet.
Nattmannen - oppsummering og konklusjon:
Denne var topp spennende, og realistisk også - med aktuelt tema, en spennende og interessant etterforskning - og en sympatisk og fungerende politietat - slik man ønsker i et velfungerende samfunn. Wisting selv er den bunnsolide, sympatiske, moralske etterforskeren som man ønsker å være på parti med - en helt slik jeg foretrekker han i kriminalromaner - Jeg forestiller meg at Horst har puttet inn en del av sine egne gode egenskaper i denne karakteren, og det er jo bare positivt - og så har han gjort han i slekt med polforsker Oscar Wisting som opererte sammen med Roald Amundsen, og genetisk gitt sin politihelt noen av de sympatiske egenskapene hos denne helten også.- Og så journalist-datteren Line da - høyst medvirkende og aktiv denne gangen.
Nattmannen var nok en del mer blodig og voldelig enn de andre Wisting-bøkene jeg har lest - men når de voldelige affærene blir knyttet til handlingen som et "nødvendig" element for forståelsen av et miljø, av et spesielt klientell, så har det en funksjon - og jeg "led ingen større nød" under lyttingen - at leseren ble ført på en reise til Afghanistan og fikk litt innblikk i hva som foregår der - var også en spennende "bit" i denne romanen - og jeg imponeres alltid over hvordan Jørn Lier Horst tar oss med på så mange ulike, spennende "oppdrag" - og faktisk av og til gir leserne et innblikk i skyggesidene av dagens samfunn. Anbefalt lesing på kriminal-roman fronten dette, mitt terningkast blir: 5
Vinterstengt - (2011)-lest – mottok Bokhandlerprisen for denne
Jakthundene
- (2012)-lest - vinner av Rivertonprisen for denne og Glassnøkkelen og
Svenska Deckarakademins pris för bästa till svenska översatta
kriminalroman
Hulemannen - (2013)-lest
Blindgang - (2015)-lest
Forlagets omtale av Nøkkelvitnet:
Den anerkjente krimforfatteren Jørn Lier Horsts debutbok, Nøkkelvitnet, er en realistisk fortelling bygd på en autentisk sak. Preben Pramm har ligget død en uke. Han er naken, bundet og har vært utsatt for rystende tortur. Huset er endevendt, men det ser ikke ut til at drapsmennene har funnet det de lette etter. Pramm hadde ingen slektninger eller venner, og tilsynelatende ingen kontakt med mennesker rundt seg. Hva var Pramms hemmelighet? Hvorfor måtte han dø så brutalt? «Saken er omtalt som et av de mest brutale og bisarre drapene i nyere norsk kriminalhistorie. På min første dag på jobb i Larvik-politiet fikk jeg slippe forbi sperrebåndene og inn på åstedet. Det var en spesiell opplevelse å skritte over dørterskelen og følge i fotsporene til en ukjent drapsmann. Opplevelsen av å gå fra rom til rom og se de nådeløse sporene en kamp på liv og død ble starten på mitt forfatterskap.» Jørn Lier Horst, politiførstebetjent og forfatter
Dette er altså den første boken i William Wisting-serien - til debut-bok å være er den meget god - spesielt realistisk blir den fordi den altså er litt dokumentarisk - men det er klart at Jørn Lier Horst har gjort sin egen vri på saken slik at dette blir "diktning" i form av en roman, og ikke en dokumentarisk beretning i form av en "tørr" politi-rapport. Jeg skal ikke utbrodere handlingen så mye - boken ga spenning nok for alle som liker krim-bøker - men jeg konstaterer at Jørn Lier Horst har utviklet seg til å bli en dyktigere og enda mer selvsikker kriminal-forfatter etter hvert - denne når ikke topp-rangering hos meg, som flere av de senere bøkene om W. Wisting gjør. Det må nevnes at Wistings datter Line var ikke helt "etablert" og aktiv i denne første boken - kanskje det hadde sitt å si også. Denne første Wisting-boken var kanskje ikke så "helstøpt" som de andre jeg har lest - den gled liksom litt ustrukturert ut mot slutten - dette trakk litt i negativ retning - men du verden, det endrer ikke mitt syn på min betegnelse: ualminnelig solid forfatterskap gjennom hele serien...... så Wisting-serien håper jeg "ingen ende tar".....
Lanseringen av William Wisting i denne første boken, ser jeg i ettertid var et vellykket påfunn av forfatteren - vi merker med en gang at han er politi-etterforskeren som ikke hopper på de enkleste løsninger, eller forfølger en hypotese som låser saken i et uheldig spor. Vi lærer også å kjenne denne politimannen som en person med høy moral og medmenneskelige egenskaper, en person som ikke er full av fordommer eller intolerante holdninger overfor mennesker på skyggesiden, eller mennesker med "uheldige" vaner eller "syndige" svakheter. Wisting går løs på oppgaven med et åpent sinn. I motsetning til den virkelige Ramm-saken, forblir ikke Wistings Pramm-sak uløst - bare for å ha sagt det….,ellers vil jeg ikke røpe noe av handlingsforløpet her…. Det er også forbundet med en del realisme at Jørn Lier Horst har "avklart" med Ronald Ramms datter at det var OK å bruke dette stoffet i en kriminal-roman - flere tips og opplysninger har visst kommet inn om denne saken etter utgivelse av boken også - og det er jo bra i og med at tidligere "foreldede" saker, lettere blir gjenopptatt nå.
Jeg gir bare en kort omtale av denne første Wisting-boken, men kommer snart "tilbake" med en fyldigere omtale av den siste Wisting-boken jeg har lest: Nattmannen……
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
