Tanker om film - Being Julia: filmatisering av W. Somerset Maughams roman Theatre

Tanker om film i min blogg er stort sett knyttet opp til litterært stoff, romaner, noveller, skuespill osv. - slik også med denne filmen som bygger på William Somerset Maugham (1874-1965) sin roman Theatre fra 1937. Denne forfatteren har gledet meg mye, spesielt mange av hans noveller. Et tidlig "møte" med ham var da vi i gymnasiet leste novellen The Luncheon. Gjennom den lærte jeg han å kjenne som en humoristisk forfatter med snert og brodd, selv om temaene kunne være alvorlige nok. Og umiskjennelig i det han skriver er effekten av "the moment of surprise". Også i filmen Being Julia kommer dette overraskelses-øyeblikket klart til syne.

Tittel:Being Julia

Regi:István Szabó

Manuskript:Ronald Harwood, W. Somerset Maugham (roman, 1937)

Produksjonsår:2004

Tid: 104min

Skuespillere:Annette Bening som Julia Lambert, Jeremy Irons som Michael Gosselyn, Shaun Evans som Tom Fennel, Bruce Greenwood som Lord Charles m.fl

Setting er et fasjonabelt, fargerikt engelsk teatermiljø på 1930-tallet. Og hovedpersonen er en bortskjemt, middelaldrende teaterdiva som deprimeres av det faktum at hun eldes og blir konfrontert med det av en halvvoksen sønn. Annette Bening spiller glimrende rollen som Julia. Hun bøter på redselen for å eldes og kjedsomheten ved å la seg forblende eller forblinde  av "forelskelse" i en ung lykkejeger -Tom (Shaun Evans), som for en stakket stund gir henne en følelse av ungdommelig revival. Rart egentlig at hun ikke gjennomskuer at han er ute etter en fot innenfor teater-verdenen, i hvert fall å skaffe sin kjæreste innpass ved teateret - men når endelig Julia skjønner dette, og når ungdommelig romantikk slår sprekker, tar hun hevn og snur nederlaget og forsmåelse til en elegant, utspekulert hevn.

Julia og Tom

Julia og ektemann og manager

Julias mann er teaterdirektør og taktikker og spilles av den vakre Jeromy Irons. Men først og fremst handler dette om Julia; som til fulle får realisert seg, i hvert fall som skuespiller, og kanskje også som hustru og mor...det handler ikke bare om "being" Julia, men like mye om "becoming" Julia.
Julia er diva og kunstner og, selvsentrert og like mye forelsket i seg selv som forelsket i selve forelskelsen - som kan hjelpe henne å holde på ungdommen. Glamour, pop  og Zwinging London på 1930-tallet er bra skildret i filmen, til tider kanskje noe overdrevet. En lett film med potensiale, men alt var ikke like bra gjennomført. Her er nok W.S. Maughams roman å foretrekke....

Min vurdering:4 
Awards

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del IV

Et kort resymé av de programmene jeg fikk med meg på torsdag 23.september.

Dagen etter Åpningsseremonien ble en travel dag - Torsdag 23.09.2010...jeg skulle på en foto-runde i byen  - og så skulle jeg ha med meg minst tre arrangementer fra dagens program:

(Blogg-postene om Langeland finnes her og her, og om Tove Nilsen her)

Nå skal jeg prøve å minnes litt om "Hvorfor er vi så opptatt av å minnes": Ved å ta frem mine stikkord fra de fire ulike innfallsvinklene på dette temaet -  Alexander Dessingué, Ketil Knutsen, Benedikt Jager og Arne Olav Nygård - så erindrer jeg at jeg fant dette meget interessant. Jeg gikk på disse foredragene fordi jeg fant ut at titlene gjorde meg nysgjerrig, dessuten har jeg psykologi i min fagkrets selv; så her var det vel mer faglig interesse enn litteratur-interesse som motiverte meg. 

Alexandré Dessingué (førsteamanuensis, Stavanger universitet, og bokutgivelse: Krigsminner Sola krigsgraver) stilte spørsmålet "Å minnes, en forpliktelse?" Essensen jeg fikk ut av hans klare og vel-strukturerte innlegg var noe om en fortid som kunne være problematisk å minnes, likevel ville det være en forbrytelse overfor menneskeheten å fortrenge og glemme. Tilgivelse ville ikke si det samme som å glemme; og at det å minnes kunne føre til menings-bærende handlinger. Likeså ble det presisert at det var viktig å "huske på en politisk korrekt måte" Når vi husker gjør vi levende noe som ikke finnes lengre; og en fortid som kan være problematisk, kan være utsatt for selektiv glemsel. Det som er skrevet, hjelper oss til å huske. Konklusjonen hans lå vel i at det er en forpliktelse å minnes....
Ketil Knutsen (Førsteamanuensis ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved UiS, har fokusert mye på "minner, makt og politikk") snakket om "Fortiden som politisk retorikk." Med eksempler som at Tony Blair rettferdiggjorde krigen mot Iran ved å minne om Chamberlains appeasement-politikk (ettergivenhetspolitikken i 1938) og München-forliket før 2.verdenskrig. Politikere har brukt verdenskrigen og "minner" fra den for å fremkalle solidaritetsfølelse. Faren kan da bli at krigshistorien slutter å være vitenskap, dokumentær; den blir et redskap. En kollektiv, selektiv glemsel kan gjøre seg gjeldende hos visse politikere.
Her er en video med Ketil Knutsen hvor han selv kommer med sine synspunkter  om politikere og manipulasjon - altså hvordan politikerne bruker fortiden for å fremkalle bestemte tanker og synspunkter når det gjelder deres politikk.

Benedikt Jager snakket om minneproblematikken i Bernhard Schlinks roman Høytleseren  - forøvrig en vakker roman som jeg heldigvis hadde lest, sett filmen også - og da var det lettere å følge med på det Jager snakket om. (Klipp fra filmen her):

Her får minnene den en gang vakre og mystiske Hannah Schmidt til å akseptere egen skyld og hun velger sin egen løsning på å sone og gjøre opp for den skylden. Benedikt Jager behandler en del av den samme problematikken som redaktør av boken DDR - det det var: østtysk kultur- og hverdagshistorie.
Siste posten på programmet om "Hvorfor er vi så opptatt av å minnes?" var Arne Olav Nygård som snakket om Hukommelse og digital tekstkultur.

Arne Olav Nygård

Nygård er doktorgradsstipendiat i lesevitskap og universitetslektor ved Universitetet i Stavanger, Senter for leseforsking og leseopplæring. Et spennende felt som hærer data-alderen til. Her snakkes det om å "forlenge" eget minne, eller legge bort noe fra eget minne - man legger det eksternt, digitaliserer det. Det som tidligere bare fantes i bok-leksikon er nå lagt digitalt i Wikipedia, tanker og ideer og til om med "forskning" legges digitalt i blogger. På noen måter kan dette virke litt skremmende, vi "delegerer" så å si noe av minne-arbeidet vårt til alt mulig digitalt equipment....så gjelder det i hvert fall å huske på hvilken "boks" eller egnet sted man har lagt fra seg litt minne. Og om hvor etterretlig dette digitale "minnet" er. Interessante tanker og perspektiver her.

Siste programpost på torsdag 23.september var Litteratur på fyret, Tungenes Fyr, Randaberg kl.19.00: Se andre blogg-innlegg om Henrik H.Langeland og Tove Nilsen.

Fortsetter Kapittel 10-Stavanger  internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010  Del V om programmene jeg fikk med meg fredag 24.09 og lørdag 25.09

Litteraturfestival: Alle postene

Kapittel10

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V  

Kapittel11

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Kapittel18

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II

Tanker om bok - Tove Nilsen: Nede i himmelen

Mine tanker om Nede i himmelen:

Møtet med denne romanen kom til meg som del av programmet på Kapittel 10, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet.
Her fikk jeg oppleve forfatteren og romanen på to av de programmene jeg hadde valgt ut. Jeg var så heldig å bli fraktet til fyret av kultursjefen i Randaberg og forfatterne Tove Nilsen og Henrik H. Langeland var i samme privatbilen, så litteratur-kvelden begynte godt.
(Mer om litteratur på fyret her)
En repetisjon med Nede i himmelen fikk jeg  altså dagen etter, fredag 24.09, da var det Litterær lunsj i Kulturbiblioteket, Sølvberget Kulturhus. Det var Karin Haugen som ledet Tove Nilsen gjennom en samtale om hennes siste roman. Det ble en meget god samtale. Ikke minst fordi Karin Haugen har god greie på både litteratur og journalistikk - hun vet å la en forfatter slippe til i samtalen; på en stillferdig måte greier hun å fokusere på det essensielle og stille de rette spørsmålene som gjør det interessant for  publikum som er til stede.

Tove Nilsen  i samtale med Karin Haugen - Foto:Randi©

Tove Nilsens roman passet godt inn i temaet for festivalen: Hukommelse. Få kan som Tove Nilsen skrive oppvekstromaner fra norsk-middelklasse blokkmiljø - dette den fjerde og siste i rekken om Tove og Goggen. Det spesielle ved denne er at det er en "voksens" tilbakeblikk på 1960-tallet; i tråd med Prousts På Sporetav den tapte tid..er det en barndom, ungdom som gjenskapes.De andre tre oppvekstromanene om Tove og Goggen er skrevet i nåtid. Denne i retrospektiv.

Og det hun ikke visste da - visste hun nå i ettertid….

Et oppvekstmiljø på Bøler - høyblokker og lavblokker, man skiller mellom det..her vet man alt om alle (kanskje ikke det groveste, det man burde ha gjort noe med, at Goggen blir mishandlet av faren sin..at Tove lider når foreldrene krangler)…men hverdagen i drabantby-miljø har da også gitt mange fine opplevelser, eller i hvert fall opplevelser som hører en "normal" oppvekst til....å se tilbake slik gir en tone av vemod. Jeg følte det i hvert fall slik da jeg lyttet til Nede i himmelen.

Og hva skjedde så med Tove og Goggen? Skildringen av vennskapet og kanskje kjærligheten mellom disse to unge var både vakkert og sårt skildret. I den litterære samtalen i kulturhuset ble de omtalt som barn som " gikk rundt med en ryggsekk av usynlig skam"...Toves skam er foreldrenes konflikter og krangling, men hun har i hvert fall to foreldre som begge gir henne kjærlighet, det er verre med Goggen; han har tatt igjen mot faren til og med brukt kniv, han sendes bort på "heim".

Her handler det om dobbeltmoral i voksen-verdenen, forstillelse overfor foreldre og lærere, lojalitet og frykt i ungdomsmiljøet. Et oppvekstmiljø hvor aktivitets-stedene for ungdommene er vekkelsesteltet eller platebutikken..Livet i blokka er hjemme for Tove, og uansett føles dette blokk-samfunnet som et sted i trygghet, her går hun fra barn til ungdom, hun trer inn i voksentilværelsen med de "normale" prøvelsene og "seremoniene" dette fører med seg - inntredenen i den voksne tilværelsen var ikke like vellykket for alle, noen falt av på veien. Det var mye humoristisk og muntert å mimre om fra skoledager, nærmiljø og ungdomslivet...men humor til tross: vakkert vemod var den sterkeste følelsen jeg fikk av Tove Nilsens skildringer.

Språk og struktur i romanen er en estetisk nytelse. Tove Nilsen er en profesjonell forfatter som kan sitt yrke og utfører det med berettiget yrkes-stolthet.

Og så beskriver hun så detaljrikt og levende fra en tid jeg selv fikk gjen-opplevd her, romanen fremkalte den gode erindring hos meg.
Boken er gitt ut på Oktober forlag

Jeg brukte også lydboken, og det ga en ekstra nytelse å lytte til Ingrid Vollan ikle seg Tove Nilsens vakre språkdrakt.

En fin og velskrevet oppvekstroman fortalt i "husker-det-modus": 5

Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen 

Min omtale av Tove Nilsen: Konge i snø 

Min omtale av Tove Nilsen: Himmelske tilstander 

Min omtale av Tove Nilsen: Den eneste broren

Om utgivelser og priser
Dagbladet kultur om Nede i himmelen 
Intervju-Dagbladet Kultur  
Oktober Forlag

Her er omtale fra Kapittel 10:  

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V   

Her er min omtale fra Kapittel 11: 

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Tanker om film: Kieślowskis Three Colours - Blue-White-Red - Liberté-Égalité-Fraternité

THREE COLORS TRILOGY: BLUE, WHITE, RED (Trois Couleurs: Bleu, Blanc, Rouge)

Regi: Krzysztof Kieslowski

Skuespillere: Juliette Binoche, Benoit Régent, Zbigniew Zamachowski, Julie Delpy, Irène Jacob, Jean-Louis Trintignant(Miramax, 1993-1994)   

Jeg velger å se denne film-trilogien under ett - den har en gammel dame som et sterkt symbolsk bindeledd, regissøren er den kjente Krzysztof Kieslowski . Han har også vært med på manus-skriving sammen med Krzysztof Piesiewicz. Zbigniew Preisner har komponert musikken.

De to første i trilogien er på fransk, den siste på polsk. Trilogien fikk flere priser, Rød ble blant annet Oscar-nominert for beste regi, beste kinematografi og beste originalmanus. Dette ble Kieślowski internasjonale film-gjennombrudd, sammen med De ti bud er dette stor filmkunst. Etter Rød trakk han seg tilbake som regissør og døde to år senere. Trikoloren er symbolet for filmene og slik også slagordene for den franske revolusjon: Frihet - Likhet - Brorskap. Kanskje ikke så innlysende å se symbolikken i filmene, ironi og motsetninger er brukt som effekter. Men menneskelige følelser, etikk og moral er vesentlige temaer for Kieslowski.
Blå utspiller seg i Paris. Handlingen i Hvit finner sted delvis i Paris og delvis i Warszawa, mens Rød foregår i Genève.
Selv om handlingene i de tre filmene kan sees hver for seg er det flere momenter som knytter de sammen; i den siste filmen, Rød, er blant annet hovedpersonene fra de tre delene nyhetsoppslag etter en båtulykke de har overlevd.
Gjennomgangsfigur er også den gamle damen som strever med å kvitte seg med en flaske i en container. I Blå blir Julie blendet av solen og sine egne følelser og ser ikke den gamle, i Hvit er det Karol som kan smile arrogant til den gamle damen fordi han tross alt er bedre stilt enn henne.I Rød, "brorskap"gir Valentine den gamle en hjelpende hånd..her ligger det et håp om at barmhjertighet og menneskelig varme kan seire over arroganse og egoisme.
En tydelig moralisme av Kieslowski her. Det er bildene som taler, tolkingen og tankene er overlatt til publikum - det er lyriske bilder, i et dramaturgisk språk.
Farge-symbolikke er også sterk: I Blå - frihet - er fargen like mye symbolikk for sorg og depresjon, Julie (Juliette Binoche) svømmer alene i et blå-skjær i bassenget - en scene av sorg etter at mann og datter er omkommet i en bilulykke. Et mareritt av sorg og tap som er verre enn de fysiske smertene etter ulykken. Likevel får hun også en følelse av Frihet...sin egen frihet til å være i isolasjonen med sin sorg. Hun begynner en prosess for å oppnå en større frihet, selge eiendom, frigjøre seg fra det materielle, bli helt anonym:   "Jeg ønsker ingen eiendeler, ingen minner, ingen venner, ingen kjærlighet - alt slikt er en felle", sier hun.
Feilaktig tror hun at friheten finnes ved å kvitte seg med fortid og minner- - mens den kanskje heller ligger i å konfrontere fortiden og realitetene. Da er det mer nærliggende å finne trøsten.
Sorgen i denne filmen er best visualisert i ansikts-utrykk, blåfargen og små bevegelser.
Dette er vakker film-kunst. Vakre fil-effekter - det blå prismeopphenget, solstråler gjennom løv-verket på et utrolig vakkert tre, blå perm med minner og blå "kjærlighet-på-pinne".
Så lever musikken til mannen videre i uferdige noteark som noen tar hånd om, Juliet "tvinges" til å komme inn i verden igjen ved å konfronteres med fortiden, mannens musikk, og mannens elskerinne og ufødte barn... - en fortid som kanskje ikke var den hun mente å sørge over. Jeg synes denne filmen på noen måter ga håp, selv om ikke Julit hjalp den gamle damen med å kaste flasken i containeren..hva slags liv hun velger videre, står åpent....kan man gjemme seg bak blå prismer og ikke konfronteres med livet videre bygd på realiteter og ikke illusjoner...  

Juliette Binoche som Julie i Blue

       

Hvit (Likhet) er også en sorgtung historie, på en annen måte, den er mer "black humour", en ironisk historie om besettelse og tvang. Karol (Zbigniew Zamachowski) er såret og ydmyket av sin kone Dominique (Julie Delpy), hun vil skille seg med begrunnelsen "impotens". I sin bokstavelige "litenhet" velger han å dra tilbake til Polen, sitt hjemland, smuglet dit i en koffert. Hjelperen hans skal han i sin tur hjelpe med å ta livet av noen, og denne noen er hjelpesvennen hans...men når stunden kommer er det bare et skudd med løs-krutt og vennen får som var den egentlige som ønsket å dø...får livslysten tilbake...mange "morsomme" viderverdigheter på rekke og rad i filmen.... Han gjenopptar sitt tidligere yrke, frisør, går inn i business og samler seg rikdom, han ønsker sin hevn over Dominique. Kieslowski har uttrykt  det samme som George Orwell i Animal Farm - at problemet med "likhet" er at alle ønsker å være mer lik....(All animals are equal, but some animals are more equal) Økonomisk vinning og overlegenhet skal gi Karol verdighet og potens tilbake (tror han)..denne filmen har også med eiendeler å gjøre, men her går det motsatt vei enn i forrige filmen, Karol kommer til Polen med to tomme hender, bortsett fra en byste og en kam, bysten for å minne han om hevnen over Dominique. Kammen blir vel mer et tegn på at han har mistet realitets-sansen når det gjelder å sette tilværelsen i perspektiv.Stor symbolikk ligger også i dette at han holder opp kammen og ser gjennom "tennene" som om han sitter i en fengsels-celle - og det gjør han jo også, fengslet i sin egen ensomhet. Han kan ikke se at håpet og gleden ligger i menneskelige relasjoner.
Etter hvert kommer han høyt på strå i eiendom, penger og velstand...men "lykke" det er vel noe annet enn hans besettelse..for hva hjelper det for sjelefreden og ensomheten om rikdommen flyter i livet hans... Han skriver nytt testamente og x-konen Domenique er enearving. Planen er klar. Når han er forsvunnet på falsk identitet og har satt i scene sin egen død og begravelse med et kjøpt lik skal Dominique tilkalles til begravelsen. Men hun står jo og gråter ved graven...derfor venter han på henne etter begravelsen og de finner sammen i stormende sex-rus.Ved å ha "fått" henne tilbake og gitt henne det hun ønsket i ekteskapet, får han endelig sin hevn...når han kan forkaste henne, slik han ble forkastet selv. Men er hevnen god? Det ender i et Catch 22 syndrom, hun fengsles for "mord" på x-mann, han kan stå gråtende i sin ensomhet og ha kikkert-"fjern-kontakt" med henne der hun står bak gitteret i fengsels-vinduet.
Og ensomheten fortsetter - nå for dem begge..

Regi:Krzysztof Kieslowski,Forfattere:Krzysztof Kieslowski, Krzysztof Piesiewicz.Skuespillere:Irène Jacob, Jean-Louis Trintignant, Frédérique Feder

Menneskelige relasjoner - frihet og likhet og brorskap - alle tre idealene kommer sterkest til syne i Rød - her er symbolikken også sterk i rødfargen, kjærlighetens farge, blodets farge, men også revolusjonens farge..og revolusjon kan være så mangt, ikke bare den franske i 1789, men også den som kan endre menneskelige relasjoner..... rødfargen skinner symbolsk gjennom filmen i mange varianter. Fra det enorme modell-bildet av Valentine til genseren hennes, en rød jeep, og en rød sportsmodell, til kulissene i mote-showet, rød spille-automat og rød bowling-sal, ja til og med det røde hunde-båndet - utallige er de røde symbolene.

Litt fyldigere omtale om denne filmen her. 

Hovedpersonen Valentine (Irène Jacob)er en vakker modell, hun har en kjæreste som er journalist og mye borte, men i telefonsamtalen overvåker han henne og er sjalu, og hun er ensom. Hun kjører over en hund som hun bringer til eieren, en pensjonert dommer, Joseph Kern (Jean-Louis Trintignant). Han fordriver sin ensomhet ved å tyvlytte til naboers telefonsamtaler..på en merkelig måte får disse to en slags kontakt. Joseph har valgt ensomheten, men på en symbolsk måte holder han døren til kontakt åpen...dører liker han ikke å ha lukket...
Hans hemmelige fortid er kjærligheten til en utro kvinne...og hans kjærlighets-historie veves inn i nåtiden som en merkelig drøm. Joseph får også en ny drøm - den handler om Valentine ..
Valentine er "preget" av rødfargen, altså hun er en varmere mer generøs person enn hovedpersonene i de to første filmene.
På en symbolsk og visuell måte strekker disse to menneskene hendene ut mot hverandre. "Du er kanskje kvinnen jeg aldri har truffet", sier han til Valentine. Et bånd knyttes - brorskap. Men filmen handler vel enda mer om tap og separasjon - noe som ikke "brorskap" kan erstatte fullt ut.
Filmene handler om moral og etikk og menneskelige relasjoner uten å være belærende eller moraliserende og bildet med den gamle damen og flasken som skal kastes, følger alle tre filmene som et sterkt symbol. En visualisering av hvordan de tre hovedpersonene opptrer overfor medmennesker, eller også rent generelt hvordan vi ser på og opptrer overfor våre medmennesker. Man kan føres til eller fra sine medmennesker.....Man har selv valget. Valentine ser den gamle og hjelper henne å kaste flasken.
Og Valentine overlever ferge-ulykken, og Joseph kan se det på TV'n han har fått....og det er flere av hovedpersonene i Three Colours som overlever denne ulykken, livet går videre...og hunden har fått hvalper...de tar Joseph kjærlig hånd om...livet hans har kanskje fått nytt innhold, han ser fremover..

Fransk filmkunst av det ypperste:6
 
Dagbladet Kultur: Ti-års-minne

Conversation With Juliette Binoche On Kieslowski:

Da har jeg faktisk kjøpt denne interessante boken om filmene, gleder meg til å lese den - ser spennende ut. Jeg leser aldri slike kritikker og analyser før jeg selv har sett filmen, lest boken - gjort meg opp en mening. Men i etterkant er det helt OK:

Video klipp Blue:
 
Video klipp White:
 
Video klipp Red:
 

Se også mine omtaler av:

• Skjebnens luner
• Blind kjærlighet
• Du skal ikke slå i hjel
• En liten film om kjærlighet
• Veronikas to liv
• THREE COLORS TRILOGY: BLUE, WHITE, RED - Krzysztof Kieslowski

Tanker om film: Valmont - Filmatisering av Choderlos de Laclos roman Les Liaisons dangereuses

Tittel:Valmont
Regi:Milos Forman
Manuskript:Jean-Claude Carrière    
Produksjonsår:1989
Tid: 2t17min
Romanforfatter:Choderlos de Laclos (1782)
Skuespillere:Colin Firth, Annette Bening and Meg Tilly

Romanen denne filmen bygger på (Les Liaisons dangereuses) var nok en større skandale i 1782 enn filmen to hundrede år senere. Den gir heller ikke et glamorøst bilde av den franske overklasse.

Pierre Choderlos de Laclos (1741-1803) - Forfatteren av Les Liaisons dangereuses

I årenes løp har denne romanen inspirert til mange teateroppsetninger og filmer. I 1988 ble romanen spilt inn med Glenn Close og John Malkovich under tittelen "Dangerous Liaisons" med regi av Stephen Frears, den filmen bygde imidlertid på scene-oppsettingen til Christopher Hampton.

Glenn Close og John Malkovich i "Dangerous Liaisons" 1988

Filmutgaven Valmont fra 1989 er det "stjerne"-regissøren Milos Forman som står bak. (Mer info..)
Rolleliste:
    * Colin Firth som Valmont
    * Annette Bening som Merteuil
    * Meg Tilly som Madame de Tourvel
    * Fairuza Balk som Cécile de Volanges
    * Siân Phillips som Madame de Volanges
    * Jeffrey Jones som Gercourt
    * Henry Thomas som Danceny
    * Fabia Drake som Madame de Rosemonde
    * T.P. McKenna som Baron
    * Isla Blair som Baroness
    * Ian McNeice som Azolan
    * Aleta Mitchell som Victoire
    * Ronald Lacey som José
    * Vincent Schiavelli som Jean
    * Sandrine Dumas som Martine
Vi er på 1800-tallet blant det  franske aristokrati. Et veddemål inngåes av Valmont og den vakre, men farlige  enken Marquise de Merteuil. Merteuil vil bruke Valmont (Colin Firth -  en yngre utgave enn han som i disse dager fikk Oscar for The King's Speech) til å forføre et par kvinner hun vil skade...det fører med seg intriger og uforutsette hendelser når disse to knyttes sammen i dette ondskapsfulle spillet. Hun drives av hevnlyst, Gercourt, hennes elsker er på vei bort fra henne, han er valgt ut til kommende ektemann for 15-årige Cécile, rett fra uskyld og kloster. Madame Merteuil skal lære Cécile å opptre i det gode selskap, spesielt gjelder det kunsten å omgåes menn. Valmont drives inn i dette spillet av andre lyster enn hevn...Veddemålet innbefatter også at Vermont skal greie å forføre Madame deTourvel - vinner han kan han i tillegg gå til sengs med Merteuil, taper han veddemålet, er det rett i kloster for å angre sine synder. Men her går spillet ut av deres kontroll..det er et spill på liv og død,og flere parter involveres etter hvert - her krydres handlingen med hevntrang, lyster, løgner, renkespill og litt kjærlighet oppi alt dette....og tragedie blir det også når man ikke går av veien for å ofre en 15-årings uskyld når det tjener ens egne lyster og lidenskaper.
Tragedien er et faktum for noen til slutt, og hvem som har vunnet dette veddemålet er ikke godt å si....Merteuil møter i hvert fall sin nemesis...men for Cécile er kanskje tragedien snudd til en lykke i livet, en arv som skal føres videre..
Filmen ga meg en interessant tidskoloritt og i hvert fall en avslørende skildring av et liv i overklassen på den tiden..
Men gode skuespiller-prestasjoner  og kostymer til tross…jeg følte ikke  at denne romanen fikk den topp film-versjonen den fortjente.

Min vurdering:3-4

Tanker om film: Snow falling on Cedars - Filmatisering av David Gutersons roman av samme navn

Sneen faller på sedertrærne (Produksjonsår:1999)
Snow Falling on Cedars (original title)
Tid:2t 13min
Regi:Scott Hicks
Etter David Gutersons roman av samme navn
Manuskript: Ronald Bass  
Skuespillere:Ethan Hawke, Max von Sydow, Sam Shepard og Youki Kudoh
Det var to grunner til at jeg valgte å se denne filmen: Jeg hadde nettopp lest Hotel on the Corner of Bitter & Sweet der temaet mye dreier seg om hvordan japan-amerikanere ble behandlet i USA under og etter 2.verdenskrig.
En annen grunn for å se denne filmen er Scott Hicks, regissøren som stod for den glimrende filmen Shine som jeg også nylig har sett.

Scott Hicks

 Dette romantiske dramaet foregår på USA's vestkyst, foruten å dreie seg om kjærlighet, får vi også her som i "Hotel" et innblikk i det tragiske som skjedde med japanske immigranter i tiden rundt 2.verdenskrig. Romanen til David Guterson hadde på forhånd vært en suksess; jeg vil tro at filmen her ikke når opp til bokens nivå. Filmen hadde gode skuespillere, og den fikk frem en slags "make-good-and-mend"-etikk når det gjaldt den uretten som hadde skjedd med japanske immigranter.

I korte trekk gikk storyen ut på en retts-sak, japaner-amerikaneren Kazuo blir beskyldt for mord på en amerikansk nabo-fisker, en nabo som han hadde grunn til å bære nag til, familien hadde tilegnet seg jord-eiendommen til Kazuos familie da de ble sendt til interneringsleir under krigen. Ishmael, en lokal journalist overværer retts-saken, og møter sin tidligere kjæreste Hatsue som nå er knyttet til den mistenkte Kazuo.

her blir det et oppgjør med rasistiske fordommer, og tidligere urettferdighet. Det blir kanskje noe overdreven moralisering i filmen, noe teatralsk. Konfliktene er flere: familiekonflikt, kjærlighetskonflikt a la Romeo-Julie, og den traumatiske historien om behandlingen av den japansk-amerikanske minoriteten i kjølvannet av Pearl Harbor og verdenskrigen. Den store moralske bud-bringeren blir Max von Sydow som advokaten som taler menneskeverdets sak og toleransens sak til bekjempelse av irrasjonell frykt og fordommer. "I menneskehetens navn, gjør deres plikt som jury" sier han i sin tale til juryen. Også journalisten setter til slutt egne følelser og sjalusi til side og hjelper til å snu saken mot den anklagede japan-amerikaneren. Han legger frem funn han har gjort og ny teori om "mordet", - han har nølt med å legge dette frem, men samvittigheten og rettferdighets-sansen hans seirer i dette dilemmaet - dessuten har han en farsarv å leve opp til. Nye bevis legges frem. Menneskeverd og rettferd seirer denne gangen..det er som om de skal gjøre godt igjen den uretten hele den japanske minoriteten led i tiden rundt verdenskrigen...og ut fra rettslokalet går journalisten ensom under den fallende sneen - men med ren samvittighet.  Interessant tema, gode skuespillere, fine filmbilder - men løs i strukturen og ikke så velregissert som filmen Shine.

 

Snow falling on Cedars-web-site 

Mer info

Se også romanen: Hotel on the Corner of Bitter and Sweet
Vurdering til terningkast: 4