Reading Randi: January 2012

Tuesday, 24 January 2012

Tanker om bok: "Gutan fra 76" - Underoffiserskolen i Trondheim

Tittel: "Gutan fra 76"
Emne: biografiske oplysninger om de fra Underofficersskolen 1876 uteksaminerte elever
Redaktør: J.Refsaas
Forlag: Krogshus Boktrykkeri AS Trondhjem
Utgivelsesår: 1929
Antall sider: 78

Mitt lokale bibliotek sender meg mail-meldinger når de får inn noe som er av interesse for meg. For ikke lenge siden fikk jeg melding om denne lille boken. Jeg leste den i dag. Den var interessant fordi jeg har slektsforskning som hobby og mange av mine mannlige forfedre fra Trøndelag har gått på denne skolen....men ikke akkurat det året (1876)

farfar i skole-uniformen

Farfar Edvard Martin og farmor Ingeborg Marie, forlovelsesbilde

Min farfar ble uteksaminert fra underofficerskolen 1896. Og min morfar i 1904 (De to besteforeldrene kjente ikke hverandre den gangen da...)

Denne boken om Underoffiser-skolen i Trondhjem og klassen som gikk ut der i 1876, er en liten interessant sak... Å komme inn på denne skolen var en fin måte for unge gutter i 20-årsalderen å få seg høyere utdannelse på. Her fortelles det om opplæringen, personene som gikk der på den tiden...mange morsomme og pussige episoder er gjengitt. Hver av "gutan" har fått sin egen biografi på et par sider.

Her et gammelt bilde av skolen:

Bilde fra "Gutan fra 76" side 4

50 år senere i 1926 har "gutan" en minnefest for sin uteksaminering. Morsomt er det at de til denne minne-festen har gjort notat om hva som har skjedd dem på disse 50 årene. De er alle (som fortsatt lever) i 70-årsalderen nå.
Det er Jørgen Refsaas (født 1855 i Inderøy) som har tatt oppgaven å være redaktør for boken. Redaktøren har selv tre sider som forteller om hans bakgrunn og liv. Her er første siden hans:

s.49 i boken

Her er det utrolig mye historisk interessant å hente om hvordan livet var på den militære skolen..... det er livaktig fortalt, morsomt å lese om
Siterer fra s.5-6:

Det var ikke akkurat nogen "søtmel" at gjennemgå underoffisersskolen dengang. Det var jo noksaa naturlig, at der endnu hang igjen en god del av det gamle "regimente", hvor det på lønningsdagene i regelen ogsaa blev utdelt stokkepryl til nogen, som ikke havde kunnet holde seg "paa matta", så det var likesom blit til et ordtak: "Lønning og juling til sædvanlig tid" - det var jo først ved den fra 1.januar 1867 gjeldende militære straffelov, at prylestraffen blev ophævet.......der skulde saavisst ikke meget til for at faa en morgentur - en glemt bok til undervisningen var mere end nok. Tidligere blev der ogsaa utdelt parader for daarlige karakterer ved den teuretiske undervisning. For karakteren 4 var det 1 parade til Kristiansten, for 5 var det 2 og for 6 var det 3. (Min bemerkning: Karakteren 1 er den beste) For hver maaneds slutning var der opgjør av karakterene, og det hændte, at de som sat trangt i det m.h.t. evner, havde tjent op saa mange parader, at de holdt paa omtrent hele den følgende maaned med morgenturene til Kristiansten (slutt sitat)

Og litt om skjortevasken - sitat fra side 8:

Om vasken av vore skjorter maa der ogsaa nævnes noget. Sparsomheten i statshusholdningen viste sig ogsaa her. Det var nemlig opdaget , at vaskekonene anvendte soda og alskens styggedom til vasken av de de militære skjorter ("fædrelands-skjortene" som de ogsaa kaldtes), hvorved skjortene blev utsat for unødig slitasje. Det blev derfor bestemt, at "mandskaberne" med egne hænder skulde vaske sine skjorter, og det blev naturligvis en "utmærket" vask, som foregik ved vandspringet i gaardsrummet med koldt vand i en bøtte...

Videre fortelles det at de på sommerøvelse på Gravrok måtte vaske skjortene i Gaula, og såpe skulle det spares på, men de kunne gni de inn med elve-leire..de fulgte bare ordren, og syntes det var merkelig. Forundret ble de da skjortene ble rene av "leire-vasken"...

Mange kjente trøndere fikk sin utdannelse ved denne skolen - forfatteren Johan Bojer for eksempel gikk her i tre år.

Øverst i Munkegaten, vegg i vegg med katedralskolen og vis a vis Domkirken ligger disse bygningene i dag - nummer 2, 4, og 6:

Slaget på København red i 1801 førte til en modernisering av militæretaten i Trondheim. Området øverst i Munkegaten ble kalt Ekserserhagen med Bakeriet i nummer 2, Ekserserhuset i nr.4 og Underoffisersskolen eller Befalsskolen i nr.6. Her fikk unge gutter, ikke bare fra Trondheim, men fra trøndelags-fylkene og nærliggende områder en mulighet til høyere utdanning utover 1800-tallet og 1900-tallet. Mange kom fra landsbygda, det var jo bare den eldste odelsgutten som skulle ta over gården, så her måtte de ut og finne seg andre yrkesveier...Her noen bilder jeg har tatt.

Foto:RandiAa©


Bakeriet - Foto:RandiAa©


"Bakeriet"s vakre dør - Foto:RandiAa©

Her er Eksersershuset:


Nicolai Wilhelm Gedde var arkitekten for Eksersershuset. Bildet er fra Wikipedia

Fordi denne lille boken var så "slekts-historisk" interessant, vurdrer jeg den til terningkast:5

Monday, 23 January 2012

Tanker om bok - Frode Grytten: Saganatt

Lydbok fakta:
Produsert av: Lydbokforlaget
Utgitt: 19.09.2011
CD - Spilletid 14:24:00
Antall CDer: 12
ISBN: 9788242153166
Målform: Nynorsk
Lest av: Anderz Eide - Lasse Lindtner - Trond Høvik

Romanen er gitt ut på Oktober forlag: ISBN:9788249508617
Sidetall:442
Språk: Nynorsk
Innbinding: Innbundet
Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2011

Frode Grytten på Kapittel 11 - Foto:RandiAa©

Etter å ha hørt Frode Grytten fortelle om sin siste roman på Kapittel 11, Litteraturfestivalen i Stavanger, ble jeg nysgjerrig på å lese Saganatt selv, eller rettere sagt "lytte den". Jeg undersøkte på Lydboksforlagets side om den var kommet i lyd, og fant der følgende greie oppsummering av romanen:

På Lydbokforlagets side:

"Lundetrilogien er tre romanar i eitt, tre forteljingar frå tre desperate og fordrøymde tiår i nyare norsk historie. Det handlar om korleis vi kom hit, eller korleis vi kom ut av det igjen, eller kva som er igjen av draumen om det livet vi skulle dele.
Ein gong tidlig på 1980-talet flyttar Arvid Lunde til Odda. Der blir han lærar på gymnaset. Han ser ut som om han ønsker å bli slukt av staden, som om han vil gå i eitt med røyken, regnet og skodda. Men han seier: Om du vil forstå Norge, må du forstå Odda. Ein dag tar tidsånda plass i den tynne kroppen hans, og det blir det kjent at Arvid Lunde har blitt millionær på aksjehandel.
Ein møbelhandlar frå Åsane set seg i bilen og kjører til Sverige mens Norge arrangerer OL på Lillehammer. Han vil gjøre ein siste desperat handling. Ein gong var han ein som kjente folks drømmar, ein som reiste rundt og leverte lykke på dørene. Men no er butikken lagd ned og ho han var gift med hugsar ikkje lenger kva han heiter.
Dei er ulevande og ingen kan sjå dei. Dei kjører grå tenestebilar av merke Toyota Corolla, og dei ferdast gjennom gatene i eit utlevd Oslo. Jobben deira er å korrigere feil som har skjedd over alt der sosialdemokratar er innblanda. Dei har namn som Gerhardsen, Bratteli, Nygaardsvold. Dei gjør den jobben som må gjørast i skuggen av sosialdemokratiets lys, ei fjern og døande stjerne"

Mine tanker om Saganatt:

Lunde TRILOGIEN - er komponert rundt tre generasjoner i familien Lunde, det er mennene vi hovedsaklig hører om: Harold Lunde, sønnen Arvid Lunde og barnebarnet Robby Lunde. Men samtidig er det en kavalkade over de siste ti-år av det norske demokratiet; en anskuelig-gjøring på en måte av "Sosialdemokratiets vekst og fall"
Først er det Arvid og hans liv i jappetiden. Så er det fars-generasjonen som har bygget opp møbelbedriften som ikke sønnen vil overta - en bedrift som går til grunne da IKEA og den nye tiden knekker den lille mann. Han prøver på drastiske måter å ta opp kampen; eller den er jo i grunnen avgjort på forhånd - så det er vel mer et utslag av bitterhet, resignasjon og hevnlyst som driver Lunde senior til å kidnappe IKEA sjefen.

I tredje delen er vi kommet til 2010 og Robby Lunde er den nye generasjonen (denne personen fikk jeg ikke så godt tak på som faren og farfaren). Her kommer de store AP politikerne som har bygd opp sosialdemokratiet inn i den nye tiden som observatører - og de oppdager at det kanskje ikke er "velferds-stat" som er betegnelsen mer. Landet har blitt til en "Velvære-stat" i all sin "fryd og glede" - et mediasamfunn preget av selvmord, sex og utskeielser.

Arvid i første delen fikk jeg mest innblikk i som person, fra hans famlende start på et nytt sted til han etter hvert glir litt bedre inn i lokalmiljøet - han får til og med ansvar for kaffemaskinen på lærerværelset der han har fått seg jobb. Han gir stedet liv, og noe å snakke om lenge etter at han har dratt fra Odda. Arvid går fra det småborgerlige og inn i jappetiden, blir mangemillionær, og "kunne endt opp i stolen hos Skavlan" sier Grytten selv om sin hovedperson. Romanens kjerne gjennom de tre delene er "Sosialdemokratiets vekst og fall", hvor vi kronologisk nærmest går bakover i tiden, eller også på en måte i ring og biter oss selv i halen (egen oppfatning):
Vi følger Arvid Lunde sin vekst og fall i første delen, en generasjon som ikke tar over det fars-generasjonen har bygd opp - her den lille møbelbedriften. Arvid velger sitt eget yrke som lærer, og kaster seg i tillegg inn i aksjespekulasjon og jappetid - og jappetid er vel å betrakte som en krenkelse av sosialdemokratiet som fedrene møysommelig har bygd opp.
I andre del er det Arvids far, Harold Lunde, som er hovedpersonen, en desperat manns kamp mot "den nye tiden" som tar fra han levebrødet, en fortvilet mann som på samme tid mister de to store kjærlighetene i livet sitt:kona som rammes av demens, og møbelbedriften som utkonkurreres av IKEA - hans desperate kidnappings-aksjon mot IKEA-sjefen blir drevet frem av bitterhet og hat - hans forhold til sønnene er mindre relevant - de kommer visst ikke inn under hans kjærlighet og omsorg.
I siste delen kommer de store AP politikerne som har bygd opp sosialdemokratiet tilbake for å observere rikets tilstand, representert med blant annet kjente AP-statsministre som Nygaardsvold, Gerhardsen og Bratteli (En Corolla-omfarende patrulje som "inspisienter" og voktere av Sosialdemokratiet) og de ser vel at det sosialdemokratiet som hadde vært deres stolthet - ikke lengre er den velferdsstaten de hadde overlevert til sine etterfølgere, men lignet mer på en "velvære-stat" nå...surrealistisk, apokalyptisk og morsom i sin groteskhet den siste delen. Vår moderne tilværelse - er det utvikling eller forfall? I hvert fall er denne delen en burlesk tragi-komedie, her slynges dataverdenen, TV-verdenen, krim og selvmord og apokalyptiske tilstander inn i handlingen…egentlig ikke verre en virkeligheten selv, dessverre. I starten på del tre var jeg ganske forundret, og faktisk også noe skeptisk, jeg skjønte ikke hva dette var, eller hvor det bar…men etter hvert fikk jeg aha-opplevelser, og synes romanen fikk en genial vri.

Liksom Ja, vi elsker er skrevet i kjærlighet til et fedreland med en "saganatt som senker, senker drømme på vår jord", er vel gjerne Grytten sin Saganatt skrevet til minne om et sosialdemokrati som vokste frem; selv om disse ti-årene i vårt moderne demokrati er skildret med sine negative sider også, så står i hvert fall "Saganatt" som et lite monument på en tidsepoke…vel, dette får stå for mine egne slutninger.
Glimrende skrevet, stor "stemning" og fart hele veien, det er realisme, og surrealisme i skjønn forening - et herlig kaotisk bilde på en kaotisk verden.
Jeg gir denne romanen terningkast: 5

Anmeldelse i Dagsavisen - Kultur
Se også Frode Grytten på Kapittel 11 - Litteraturfestivalen i Stavanger.

Oktober 2014: Nå også som film - Her er Harold

Sunday, 22 January 2012

Mine Proust-betraktninger 14: Filming av Marcel Proust's verk - Del 2 - Time Regained

Le temps retrouvé, d'après l'oeuvre de Marcel Proust.
Denne filmen er Del II i en sammenligning jeg gjør mellom filmatiseringer av Marcel Proust sitt verk. Del I var en TV versjon
Time Regained DVD
· Time Regained (Le Temps Retrouve)
· Produksjonsår: 1999
· Setting: France, Italy
· Spilletid: 169 mins
· Regissør: Raul Ruiz
Produsent: Paulo Branco
Basert på: In Search of Lost Time by Marcel Proust
Skuespillere:
Catherine Deneuve som Odette de Crécy
Emmanuelle Béart som Gilberte
Vincent Perez som Morel
John Malkovich som Le Baron de Charlus
Pascal Greggory som Saint-Loup
Marcello Mazzarella som Marcel
Marie-France Pisier som Madame Verdurin
Chiara Mastroianni som Albertine
Arielle Dombasle som Madame de Farcy
Édith Scob som Oriane de Guermantes
Elsa Zylberstein som Rachel
Christian Vadim som Bloch
Dominique Labourier som Madame Cottard
Philippe Morier-Genoud som Monsieur Cottard
Melvil Poupaud som Le Prince de Foix
Patrice Chéreau som Voice of Marcel Proust
Alain Robbe-Grillet som Goncourt
Bernard Garnier som Cambremer
Music: Jorge Arriagada
Språk: Fransk
Ingen lett oppgave å lage film av drømmer, minner, følelser. Regissøren Raoul Ruiz har på mange måter gjenskapt mye av atmosfæren og stemningen i Prousts verk her.
Marcel Proust (1871-1922) ligger for døden - å se på bilder vekker minner om barndommen, ungdomstid, forelskelser, og hvordan første verdenskrig endret mye. Regissøren har gjort et klokt valg ved å ta utgangspunkt i siste bind av Prousts verk:

Det faller naturlig å gjøre tilbakeblikk i alle foregående bind. Tilbakeblikkene kommer ikke i kronologisk rekkefølge, det er springende frem og tilbake i tid. Men det illustrerer fint hvordan tankenes og drømmenes verden følger sine egne, uforutsigbare veier.
Marcel som hovedperson opptrer i ulike aldre sammen Odette, den vakre Gilberte og hennes fortapte ektemann; den gledes-søkende Baron de Charlus, Marcels elskede Albertine, og flere andre.
I minnene er også alltid Marcels elskede mor og bestemor til stede. Det virker som om å leve er å huske og det å fange minnene er å skape et stort kunstverk.
Catherine Deneuve og John Malkovich er med å gjøre dette til en severdig film - Som sagt - ikke så lett kanskje å se noen kronologisk rekkefølge og sammenheng i handling og scener, men det blir en fin opplevelse av hovedpersonens "stream of consciousness"
Den vakre åpnings-scenen i filmen er symbolsk vann (og sirkelen er sluttet med vann i siste scene også), deretter ser vi Proust på dødsleiet, året er 1922, han må skrive ferdig livet sitt, og rekapitulerer det ved å se på fotografier - og han "blir" fortelleren Marcel (Marcello Mazzarella) Som i et drømmesyn dukker barndom og persongalleri opp - vi er vekselvis i fortid og "nåtid" ved sykesengen - Marcel er både observatør og medvirkende i handlingen.
Et vell av scener viser Marcel som hvirvles inn i et liv i sosieteten i Paris, Robert de Saint-Loup introduserer han i "the Guermantes’ social circles",
men han står ofte på sidelinjen beundrende (?) eller er det forakt han viser overfor den franske elite.
Scener fra Sodoma og Gomorra bindet er også fint flettet inn i filmen hvor han bivåner sitt gamle bekjentskap Baron de Charlus (Malkovich) da han i mangel av drosje går inn i et hotell som egentlig er et mannlig bordell .
Kontrastene i denne filmen blir kanskje drømmene, minnene om en idyllisk barndom og krigen som verden nettopp opplevde, en annen kontrast til krigen er det overfladiske sorgløse livet til den franske overklasse
(Litt The Great Gatsby assosiasjon fikk jeg her - den romanen kom i 1925).
Prousts kjærlighet til musikken har også fått en sentral plass i filmen - sonaten komponert av den fiktive Vinteuil, (her Jorge Arrigada)har Ruiz regissert vakkert inn i film.
Her skapes illusjon av flyktige drømmer og minner som vekkes i Marcel, Albertine kommer i fokus igjen.
Filmen greier også å få frem hvordan Marcel står på siden av virkeligheten og de andre personene, hvordan han ser det absurde og groteske i en del av persongalleriets levesett,
og hvordan det er nødvendig for han for å bli en stor kunstner, en stor forfatter å stå som en "drømmefigur" og observere…han ser mer enn det masken på personene viser.
(Jeg får faktisk litt assosiasjon til Garborgs Haugtussa her - å stå utenfor og på en måte observere og gjennomskue maskene andre har tatt på seg - å se inn i personlighetene)
Hele filmen har en komposisjon og et drømmeslør som gjør den til et vakkert dikt nærmest…kanskje mangler det en del som kunne ha bundet drømmeriene bedre sammen - det dukker opp noen intetsigende scener innimellom som heller forstyrrer enn å binde sammen. Helt vellykket er vel ikke denne filmen heller, men når jeg sammenligner den med fjernsynsfilmen i to deler (À la recherche du temps perdu ) synes jeg nok at hovedpersonen her er mer lik den Marcel jeg har forestilt meg…(se film-klipp og sammenlign), her er et bilde av den "ekte" Proust:

Avslutningscenen var spesielt vakker i denne filmen…Marcel vandrer gjennom en labyrint - vakker bakgrunnsmusikk, en slags hage med vakre skulpturer - er det livet han vandrer igjennom? - samtidig er det opplesing av skulptørens død - Salvine. Labyrinten åpner seg om munner ut ved havet, bølgene (Balbec/Cabourg) og den modne Marcel møter gutten Marcel som leker ved stranden ved bølgene - ringen er sluttet - verket er ferdig og Proust er rede til å møte døden…
Filmen slutter med vann slik den begynte.
Her noen bilder fra filmen:

Og et par fine video-klipp:

Ganske forskjellig denne filmen fra 1999 og TV filmen i to deler fra 2011. Men faktisk vurderer jeg begge til terningkast: 4

Se også:

Filming av Marcel Proust's verk Del 1

Saturday, 21 January 2012

Kapittel 11 - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet 21.-25.09.2011 - Del VI - Dag 4: lørdag 24.09.2011

Frode Grytten på Kult-kaféen - Foto:RandiAa©

Min siste dag på Kapittel 11 var lørdag 24.september. Festivalen hadde program på søndag 25. også, men jeg skulle reise hjem tidlig på dagen - jeg kom jo en dag før Kapittel 11 begynte, så jeg var "full-ladet" med inntrykk og lærdom som måtte bearbeides. Den siste dagens program var valgt på forhånd: Frode Grytten på Kult.kaféen kl.14, Vigdis Hjorth på Breitorget kl.16, Thure Erik Lund på Kult.kaféen kl.17, Tore Renberg på Breitorget kl.18 - og om tiden strakk til - litt foto mellom og etter programmer, og kvelden avsluttes med opplesing på Bøker&Børst.
Det startet altså i den intime, Kult.kafeen med "Saganatt" - Frode Grytten i samtale med sambygding Marit Eikemo.

(Saganatt har egen blogg-post hos meg, så derfor bare et kort referat her):
Frode Grytten fikk jeg først sansen for da jeg fikk en plutselig nysgjerrighet på denne forfatteren i 2007 - motivasjonen min var først at det ville være fint å få litt nynorsk-påvirkning en sjelden gang også.
Jeg liker gjerne å lese flere av samme forfatter en periode. Jeg leste Flytande bjørn, Popsongar, Bikubesong og novellesamlingen Rom ved havet, rom i byen. Konklusjonen ble at dette var "solid" litteratur med interessante temaer, skrevet på en engasjerende måte. I tillegg er forfatteren både morsom og inspirerende å høre på. (Fra Kapittel 10 i fjor, noterte jeg meg etter åpningsforestillingen: "Og at Frode Grytten kunne være sååååå morsom, det hadde jeg ikke trodd på forhånd".)
Og inspirerende morsom var han denne gangen også.
Vi fikk høre litt om oppbygningen av denne trilogien, og hvorfor den ble kalt "Lunde".
Vi får Gryttens egen opplesing av Arvid Lunde som kommer til Otta et for han gudsforlatt sted, en ensomhet og på siden av samfunnet til å begynne med, på et sted som ikke hadde så mange alternativer å fylle tiden med enn "Sjølvmord eller samleie". Vi hører om en Arvid Lunde, en slags Solstad/Hamsun figur som etter hvert glir litt bedre inn i lokalmiljøet - han får til og med ansvar for kaffemaskinen på lærerværelset der han har fått seg jobb.
Grytten tilkjennegir mer om sin Arvid-figur at han etter hvert stiger opp fra det småborgerlige og inn i jappetiden, blir mangemillionær, og "kunne endt opp i stolen hos Skavlan"
Grytten forteller videre om de tre mer eller mindre sammenhengende delene av denne trilogien består av (det gjorde meg forventningsfull til å lese romanen, og jeg kommer nærmere inn på de tre delene i separat blogg-post)
Romanens kjerne - "Sosialdemokratiets vekst og fall", hvor vi kronologisk nærmest går bakover i tiden, eller også på en måte i ring og biter oss selv i halen (egen oppfatning):
Med Arvid Lunde sin vekst og fall i første delen, en generasjon som ikke tar over for fars-generasjonen har bygd opp den lille møbelbedriften, Arvid velger sitt eget yrke som lærer, og kaster seg i tillegg inn i aksjespekulasjon og jappetid.
I andre del er det Arvids far, Harold Lunde, som er hovedpersonen, en desperat manns kamp mot "den nye tiden" som tar fra han levebrødet, en fortvilet mann som på samme tid mister de to store kjærlighetene i livet sitt:kona som rammes av demens, og møbelbedriften som utkonkurreres av IKEA - hans desperate kidnappings-aksjon mot IKEA-sjefen blir drevet frem av bitterhet og hat - hans forhold til sønnene er mindre relevant - de kommer visst ikke inn under hans kjærlighet og omsorg.
I siste delen kommer de store AP politikerne som har bygd opp sosialdemokratiet tilbake for å observere rikets tilstand, og de ser vel at det sosialdemokratiet som hadde vært deres stolthet - ikke lengre var den velferdsstaten de hadde overlevert til sine etterfølgere men lignet mer på en "velværestat" nå...surrealistisk, apokalyptisk og morsom i sin groteskhet den siste delen. Og det glimtet jeg fikk av romanen gjennom møtet på Kapittel 11, gjorde meg spent på å lese den selv.

Jeg fikk tid til en liten foto-runde igjen(se på slutten av blogg-posten) før neste program, det foregikk på det lyse og luftige Breitorget:

Siri Kvamme i samtale med Vigdis Hjorth - Foto:RandiAa©

Vigdis Hjorth - Foto:RandiAa©

Alvorlig tema - morsom fremstilling:

Det ble en livlig og munter stemning da Vigdis Hjorth snakket om sin siste roman: Tredve dager i Sandefjord. Temaet var alvorlig nok, å sitte i fengsel er ingen spøk. Men for en forfatter er det vel en erfaring å ta med seg..spesielt når det kan resultere i en god roman.Vigdis Hjorth fortalte i samtale med Siri Kvamme om personer hun hadde møtt, og hvordan et slikt opphold kan tvinge en til å tilpasse seg omgivelsene; det være seg samtale-temaer eller TV-program-preferanser. Her fortalte hun om miljøet i fengslet, og samtale-emnene, om stoff-problemer og om dette å bli tvunget til å være sammen mennesker hele tiden. Hun beskrev på en levende måte hvordan ens første møte med fengselet kan oppleves som et sjokk og hvordan man finner utveier og ting å beskjeftige seg med for å "overleve".......jo, det var morsomt å høre på Vigdis Hjorth, men samtidig greide hun å gi meg følelsen av at dette var et alvorlig tema.. vitsene og latteren bare understreket det.

Forfatteren presiserte at det er en roman, men det blir jo veldig virkelighetsnært fordi den ble til som følge av forfatterens egen promille-dom på 30 dager i fengsel i Sandefjord. Hovedpersonen i romanen heter Tordis og er i utgangspunktet en ressurs-sterk kvinne som opplever en fremmed og ny verden. Tordis er dramatiker og nysgjerrig på de andre innsattes historier og liv, det er kanskje noe hun kan bruke senere, slik også for Vigdis Hjorth som forfatter…det er mye mer å få ut av denne romanen enn dette korte "glimtet" av den: Den er verd å lese - som sagt - under humoren ligger livets alvor…for å si det slik.

Her er et lite video-klipp jeg fikk tatt av en munter sekvens i samtalen:

Flere Vigdis Hjorth-omtaler i Reading Randi:

Tredve dager i Sandefjord

Et norsk hus

Jeg hadde også kjøpt billett til"En trist og dum historie" med Thure Erik Lund - var litt nysgjerrig på den forfatteren:

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Eugen Hanssens samlemani har tatt overhånd, og samlingen hans er etter hvert blitt enorm. Han flytter den til et nedlagt bruk på Modum, og bygger sitt eget museum. Eugen har imidlertid glemt å bygge rømningsveier og handikaptoaletter, noe myndighetene ikke godtar uten videre. Her er en fyldig omtale av denne. (Jeg har ikke lest den enda) - Dessverre ble dette programmet avlyst, så jeg fikk ikke høre om den triste og dumme historien - Men jeg har lest hans Straalbox - og om den ikke er trist og dum, så er den i hvert fall en merkelig historie. (Min omtale av den)

Breitorget kl.18 - så var det glad-gutten da: