Tanker om bok - Olof Lagercrantz: Om kunsten å lese og skrive

                          (Foto: Malin Lundberg)



Tittel:Om kunsten å lese og skrive
Forfatter:Lagercrantz,Olof, Svensk 1911-2002
Språk:Bokmål
Utgitt:Oslo, Bokvennen, 1988
Antall sider:83
Oversatt av: Jan M. Claussen
Originaltittel: Om konsten att läsa och skriva
Jeg leste først den svenske utgaven av denne, så fikk jeg tak i den norske oversettelsen og leste den også.(Det var en gammel utgave, men den gjorde nytten)
"Hva skjer når vi leser?" spør Lagercrantz helt i starten av boken. Han gir en intens skildring av lesernes møte med romanpersoner, begivenheter, og den verden forfatterne prøver å skildre, og hvordan leserne i neste omgang lever seg mer eller mindre inn i denne forfatter-skapte verdenen.
Han gir et morsomt bilde på leserens involvering i skriveprosessen ved å sitere Joseph Conrad: "Hvilken vidunderlig godhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hand om" (s.8)
Og hvis femti prosent er skrevet av leseren, sier Lagercrantz, så blir boken bedre jo mer begavet en leser er, og jo mer kjærlighet han legger i lesingen. Og en "god bok gir leseren en fornemmelse av at det er vår egen erfaring vi leser om." (s.10)
"Er det bra å lese"?, spør Lagercrantz (s.14) - At lesing som øker kunnskapene, altså faglitteratur, har sin verdi, er innlysende, men gjør skjønnlitteraturen oss bedre - spør han videre.
"Det finns läsning som liknar narkomani. Då kan man innbilla seg att bokhandlare och bibliotekarier är tjänsteandar i väldiga förlustelselokaler. De skyndar mellan hyllor och bord med Balzacs morfin, Hamsuns kokain och Klas Östergrens konjakk. Snart sänker seg en djup sömn över lokalen och drömmarna växer som japanska pappersblommor." - fra den svenske utgaven (s.18)
Lagercrantz påpeker forøvrig at man kan utvikle en rik personlighet uten bøker, i alle fall de skjønnlitterære (og han gir eksempel på dette). Man bør ikke motiveres til å lese av den grunn at det er "fint å lese, da er boken i faresonen, sier han - lesingen må motiveres av et behov innenfra (s.17)
"Hvordan skal man lese?" er det neste spørsmålet Lagercrantz prøver å belyse (s.18).  Noen er "puddinglesere", - de leser boken - spiser den - og så er det gjort; og bokbransjen ville bryte sammen uten disse, sier Lagercrantz.. Han innrømmer at han selv var i den kategorien lesere før han ble profesjonell. Han slukte bøker i en fart og husket nesten ingenting av det leste. Men likevel satt han igjen med fornemmelser som beriket hans liv; i bøkene møtte han mennesker med ulike skjebner og liv enn han selv, og det ansporet nysgjerrigheten til stadig å åpne nye bøker. Som ung kunne han aldri tenke seg å lese en bok om igjen. Det var jo så mange "uprøvete veier" å utforske. (Må innrømme at jeg ikke er fremmed for denne holdningen - i perioder av mitt lesende liv har jeg vel fulgt samme "oppskriften") 

En passant -  Trenger man litt opplæring til å bli en skikkelig "puddingleser", er det forresten mange lærebøker på området:

Å lese en bok for annen gang, vil gi en dypere forståelse - man ser hendelsene i etterkant: "Det som var uoverskuelig blir enkelt og forståelig" (s.19) - Lagercrantz drar frem dette med gjenkjennelsen - dette som skaper så stor forventning og glede når man leser for barn, det samme gjelder vel i voksen alder.
Utenatlæring er den ekstreme formen for om-igjen-lesing, sier Lagercrantz - når man har strevd for å lære noe utenat - det være seg dikt, salmer, regler og ramser, blir dette en livslang glede. (Her må jeg medgi at jeg kjenner meg igjen - i barneårene og skoletiden lærte vi mye utenat før i tiden. Dette har fulgt meg siden, til glede og nytte. Utrolig, men jeg har en regle på engelsk som jeg lærte da jeg var 9 år - om hvor mange dager de ulike månedene har, og jeg må ramse den opp inni meg når jeg skal vite antall dager i en måned.)

I kapittel 7 stilles spørsmålet: "Kan man lære seg å skrive?" (s.28) - Øvelse og arbeid er vel svaret her, mener Lagercrantz. Det er en fordel å finne rytmen når man skriver, og gjentagelser må man unngå, ifølge Lagercrantz.
En annen måte å forbedre skrivekunsten på, er den forfatterne bruker: de konkurrerer med hverandre, lærer av hverandre. Lagercrantz peker på det faktum at mange beslektede verk dukker opp i samme tidsperiode. (s.30)
"Hvem skriver forfatterne for?" - er spørsmålet som reises i kapittel 8 (s.33).  En forfatter motiveres selvsagt av å vite at han blir lest, å se for seg lesergruppen under skriveprosessen ansporer også.  Skriveprosessen og forholdet til lesergruppen forbedres også av at man har grundig kunnskap om det man skriver om. "Jo mer viten, desto bedre språk"(s.42)  Leserne vet å verdsette en forfatters grundige "research" før han skriver romanen; de vil lett gjennomskue en forfatter på vaklende grunn med for dårlig gjennomført research.
Kapittel 11 handler om verdien av å vite noe om forfatterens bakgrunn, hans liv. brever og intervjuer. - Biografier er kanskje ikke så dumt å få med seg for å forstå dikterens verk - som naturlig nok vil være farget av forfatterens liv og erfaringer.
Kapitlene 9, 10, og 11 omhandler i tillegg de ulike typer litteratur man kan uttrykke seg gjennom. Lagercrantz selv begynte med lyrikken, for så å skrive prosa, som ble hans yrke - biografier er han heller ikke fremmed for (han har skrevet biografi om Strindberg - og fikk vel en utvidet forståelse av Strindbergs romaner gjennom sin research her).
Kapittel 14 dreier seg om sitering. Lagercrantz formaner til forsiktighet her - fordi han mener det kan virke forstyrrende på leseren å avbryte for å dra inn en annen forfatter med sitater.
Kapittel 15 handler om å bruke bilder - metaforer, images - en vanskelig og risikabel kunst i følge Lagercrantz.
I kapittel 16 stilles spørsmålet: "Hva driver forfatteren til skrivebordet?". Naturligvis ære og penger, sier Lagercrantz. Forfatteryrket er jo et fag. Men i tillegg fremhever Lagercrantz sin tanke om at "skrivevirksomheten er et medfødt behov hos visse mennesker." - kanskje også som en slags terapi for noen. (Som eksempel nevnes en av de innesperrede dagbokskrivende jødene i Warszawa ghettoen)
"Finnes det noen sikker metode for en forfatter slik at han kan finne ut om det han har skrevet har noen verdi?" - er spørsmålet som stilles i kapittel 17. Her blir ikke gitt noe tydelig svar - verdien ligger kanskje i å gjenskape virkeligheten. Å "være trofast mot det man oppfatter som sant blir oppgaven." (s.73)
Kapittel 18: "Goethe påstår at han kan se hvilke steder hos Schiller som er skrevet under alkoholpåvirkning." (s.76) - om dette kapitlet handler om forfatternes bruk/misbruk av alkohol - se det vet jeg ikke om jeg helt fikk klarhet i.
I kapittel 19 filosoferer Lagercrantz rundt dette med en forfatters aldring, og om man burde erstatte mangel på vitalitet med øket flid. (s.81):
"Mitt språk er klarere, men fattigere på farve, mindre mykt og oppfinnsomt. Et hvitt lys trenger seg frem og jeg får være tilfreds med det." (s.82)

Denne lille boken får en til å reflektere over det å lese og det å skrive - man blir mer bevisst på hva man opplever - man blir mer ansporet til å bli en aktiv, engasjert leser - noe som gir en glede i nuet, men også varige verdier - kanskje forledes man til å gå videre også: til å skrive selv...(i hvert fall til å blogge litt)
Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Se også: Marcel Proust&John Ruskin: Om Lesning
Henrik H. Langeland: Fortellekunst

 

Tanker om bok - Göran Sonnevi: Din vinge, som bærer meg

 

Göran Sonnevi: Din vinge, som bærer meg
Utvalgte dikt 1996-2005
Gjendiktet av Espen Stueland
Forlaget Oktober 2010
268 sider

Om forfatteren  - Fra forlagets side:

Göran Sonnevi (f. 1939) har siden debuten i 1961 utgitt en rekke filosofiske og politisk relaterte diktsamlinger som Det oavslutade språket (1972), Det omöjliga (1975), Språk, verktyg; eld (1979), Mozarts tredje hjärna (1996) og Klangernas bok (1998). Han er en av Sveriges mest sentrale poeter, og hans bøker er oversatt til tolv språk, i tillegg til at diktene hans finnes i antologier og tidsskrifter på minst femten andre språk. Han ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris 2006 for diktsamlingen Oceanen.

For mange har Sonnevi fremstått som en slags politisk samvittighet i svensk litteratur og offentlighet. Mange av de tidlige diktene hans handler også om mulige og eksisterende former for sosialisme – i Sverige og andre steder.
 

Mine tanker om Din vinge, som bærer meg:

Jeg leser gjerne dikt, men dessverre "glemmer" jeg ofte at jeg også liker den delen av litteraturen. I de siste årene har dikt-lesingen stort sett bestått av de diktene som har vært oppført på pensum-listene for engelsk-undervisningen; selv om vi ofte har startet timen med "Let's indulge in poetry", har kanskje denne form for diktlesing blitt noe plikt-løp-preget.
For egen fornøyelses skyld har jeg hatt mye inspirasjon og oppløftende stunder av diktene til Karin Boye, Emily Dickinson, Rudolf Nilsen, Olav Hauge..for å nevne noen favoritter; skulle jeg nevne alle favorittene, ble listen veldig lang.
Ved 2010-årets slutt fikk jeg anledning til å stifte bekjentskap med en stor nålevende skandinavisk poet, Göran Sonnevi, en dikter som jeg føler er en nyskaper i diktenes verden.
Tilfeldigheter brakte meg denne åpenbaringen av en diktsamling: Jeg vant den i forlaget Oktober sin julekalender. Og jeg er takknemlig for at jeg slik ble minnet på at diktlesing er givende, men noe ganske annet enn å lese romaner; det krever liksom noe større egeninnsats og anstrengelse, hjernen må arbeide litt hardere, tankene må løftes til andre sfærer liksom.
Sonnevi setter ord og tanker på vår tid...både i det som skjer i verdens-samfunnet og det som skjer på det lokale plan, i familien. Bekymringen for det som skjer i verden har vært til stede i Sonnevis diktning gjennom hele forfatterskapet. Allerede på 60-tallet skriver han "Verdens tilstand/ inngir bekymring"

 Dette er en bok fra tre diktsamlinger i perioden 1996 til 2005: Mozarts tredje hjärna fra 1996 har konsentrasjonsleirer og etniske rensninger som tema og det sørgelige faktum at etterkrigstidens parole "aldri mer krig" ikke ble en realitet. I Klangernas bok fra 1998 er tankene sentrert rundt grobunnen for nynazisme i kjølvannet av arbeidsledighet og fattigdom. Oceanen fra 2004 tar opp Midt-Østen konflikten og menneskerettigheter på vikende front i kampen mot terrorisme.
("Hvordan kan vi nå fortsette å være mennesker? Eller om vi ikke er mennesker,
hvordan blir vi det? Dehumaniseringen pågår, her og der, på alle nivåer...s.214)
Han fikk  Nordisk Råds Litteraturpris for Oceanen.
På en fin måte fletter han inn sitt liv på det mer lokale plan, det blir en parallell til den ytre verden, det er sorger og gleder i eget liv, sommerferie i skjærgården med dufter og vekster, det er venner som dør, det er morens kreftsykdom og det er kjærlighet...og så er det musikken - kanskje den kan lindre? Selv om man ikke forstår den:
Hjem til musikken? Hva skulle jeg gjort
uten musikken?
Verden, henrettelser,sult
uten ende,
kriger, programmerte for lenge siden, økonomiene.....(s.13)

Diktsamlingen begynner med:
Hva er det jeg vil se?
Hva vil jeg ta inn?
Det som fortsatt fins, alt!
Og hva er det?.......
Diktene gjenspeiler et tankespinn rundt tiden vi lever i, Sonnevi har "tankeplikt" rundt verdens tilstand i denne diktsamlingen også, og han stiller spørsmål til seg selv hvordan han skal forholde seg til tidens begivenheter, hva han kan gjøre...så trekker han linjer til store diktere i tidligere tider som også måtte forholde seg til en begivenhetsrik verden og et kaos som de levde midt oppe i: "Med ubegripelig hastighet forsvinner en menneskeverden
jeg kunne relatere meg til Hjelp meg så ikke jeg også forsvinner" (fra Oceanen)
To diktere som står sentralt for Sonnevi, og i diktsamlingen hans er Dante og Walt Whitman.  (Spennende Dante-site her for de som ønsker mer av han)
Sonnevi makter å trekke disse to tungvekterne innen litteraturen inn i sin nåtidsdiktning og i sitt tankespinn...Dante med sitt antisemittiske syn får Sonnevi til å gå videre med sine dikt-tanker og til konkret å oppsøke monumentet over den ødelagte synagogen i Dresden. Walt Whitmans Leaves of Grass (1855) ansporer Sonnevi til analyse av demokratiet og det politiske system. Her er det poeter før og nå som er talerør for folkets stemme, poeter som årvåkent følger med i det samfunnet de lever i.
(Leaves of Grass er et monumentalverk som fikk sin fødsel etter at Ralph Waldo Emersom hadde skrevet essayet The Poet i 1845, et essay som etterspurte en dikter som kunne skrive om det nye landets dyder og laster, positive og negative sider...dette ansporet Whitman...og diktsamlingen kostet han faktisk jobben i Innenriks Departementet fordi den virket fornærmende på enkelte politikere.

Det er mye å si om Sonnevis dikt...det er mange av dem, de er varierte, de er dype, de er tankevekkende..man må oppleve de i små porsjoner, de må leses om og om igjen...jeg er nok ikke ferdig med denne diktsamlingen.
Jeg vet ikke om Sonnevi kan bli en del av "min poetiske verden" slik Emily Dickinson og Karin Boye har greid å trollbinde meg... det er  vanskelig å sammenligne, de to kvinnene blir kanskje enda mer nærgående i sin lyrikk da de beveger seg helt på det lokale, personlige, eksistensielle plan; men jeg skal sette av mer tid til Sonnevis diktsamling og prøve å leve meg mer inn i hans "poetiske verdensanskuelse".
Hans diktning er kanskje ikke "opp-i-dagen" tilgjengelig, den krever sitt av leseren - men slik litteratur er alltid fengslende å prøve seg på - og gleden er desto større etter en del anstrengelser når "aha-opplevelsen" kommer.
Jeg er glad i naturen og i plantevekster...derfor avslutter jeg med ett av de søte, mer lettfattelige, enkle diktene (det er noen av de også, s.155):
Nattfiolen
fant jeg først bare
som duft, den
korteste natten
Senere, to dager
etter,
så jeg den, svakt
lysende, med hvite,
svakt grønne
kronblader

Terningkast:5

Tanker om bok - Kurt Vonnegut: A Man without a Country

A Memoir Of Life In George W Bush's America

 

Jeg fikk plutselig lyst til å gjenoppfriske en "gammel" kjenning, Kurt Vonnegut....mange år siden jeg har lest noe av ham. Det ble ingen repetisjon, men hans essaysamling fra 2005. Denne hadde jeg ikke fått med meg for mange år siden da jeg hadde en Vonnegut-periode. Han var 83 år gammel da disse "sprudlende" essayene ble skrevet, hans siste verk.....da ser jeg bort i fra Armageddon in Retrospect, novellesamlingen som ble gitt ut etter hans død, i 2008, med en samling av en del tidligere upublisert materiale.

Kurt Vonnegut var  født 11. november 1922 i Indianapolis og døde 11. april 2007 i New York. Sjekk denne web'n for mer info om han:

Black Humour, Slapstick Humour....ingen forfatter overgår vel Vonnegut her. Det er som om alt han har skrevet ble preget av det han opplevde under bombingen av Dresden. (Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber) Hans Slaughterhouse-Five, en science-fiction roman fra 1969 er vel blitt stående som en terapeutisk frigjøring fra de traumatiske begivenhetene han selv opplevde som amerikansk soldat-fange i Dresden under bombingen. (video)

I essaysamlingen A Man Without Country (med undertittel A Memoir Of Life In George W Bush's America) er det ikke bare krig han harselerer over, her er han ikke nådeløs hverken mot amerikanske politikere, kjendiser, moderne teknologi, kvinne- og manns-roller materialisme, ressursbruk..og mye mer; og som alltid får han sagt alt han har på hjertet godt innpakket i den kjente Vonnegut-humoren. Det han kritiserer og påpeker i denne essaysamlingen blir ikke mindre seriøst om man kan koste på seg å le av det hele. Latter er saliggjørende, og er kanskje også med på å "ufarliggjøre" hans kritikk og meninger.
Vonnegut sier det ganske enkelt: Humor is a way of holding off how awful life can be, to protect yourself. (Slik benyttet han også latter og humor som flukt fra den grusomme virkeligheten under bombingen av Dresden.)

Og skal man fortsette å godta det (amerikanske) politiske system, er det kanskje en trøst å kunne le av manglene og skjevhetene. Samtidig kan latteren være en beskyttelse mot den usminkede politiske virkeligheten...men bare opp til et visst punkt, for "Finally, you get just too tired, and the news is too awful, and humor doesn’t work anymore"..må han konkludere med.
Når det gjelder bruk av latter og humor, har Vonnegut et positivt prinsipp: Humoren skal ikke være ondskapsfull eller sårende.
Likevel føles denne siste essay-samlingen hans som et krast oppgjør med hans hjemland; hans forhold til USA er så klart et følelsesladet hat-kjærlighets-forhold. De ulike essayene og temaene peker nesten alle i en slags "dommedagsretning"; alt går bare liksom en vei, den veien høna sparker...for å si det mildt; og det skinner vel også klart igjennom hvor han legger skylden for all denne missæren.

Vonnegut er vel gjerne i sin samfunnskritikk å sammenligne med Michael Moore; men Vonnegut slynger ut sin kritikk på en mer elegant måte synes jeg...og hans samfunnskritikk strekker seg vel også noe utover USA's grenser og blir mer universell. Selv om det i første rekke er amerikanske politikere med presidenten i spissen, amerikanske økonomer, kapitalister og kjendiser som får sitt "udugelighets"-pass påskrevet.

Et annet sterkt trekk ved denne essaysamlingen er nok vemodet som så tydelig taler sitt språk når den aldrende Vonnegut fremfører sin "lament" over alt det gamle, gode som er blitt borte..fra de ærverdige drogene av skrivemaskiner til solide svenske Saab to-taktere, og ikke minst ærbare, ærlige amerikanere med håp i blikket om en lykkelig fremtid....så kanskje ler man ikke helt hemningsløst på vei gjennom denne essaysamlingen. Latteren blir vel heller litt sår; det er nesten så man har lyst til å ta til tårene...for selv om jeg fant Vonneguts siste essaysamling glitrende elegant og velformulert, famlet jeg i den mørke tunnelen for å finne et lys i den andre enden...kanskje var det der, bare at jeg fant det ikke....
For hva skal man si til denne verdens-anskuelsen:

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Interessant å lytte til et av de siste intervjuene med Kurt Vonnegut:

 

Long Walk to Forever  -    en lett ironisk short-story av forfatteren: Video

Novelist Vonnegut Remembered for His Black Humor   Artikkel-epilog fra 12.04.2007

In Remembrance of Kurt Vonnegut: Listen

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 - Del I

Rart egentlig, at jeg ikke hadde funnet på noe slikt tidligere i livet....å dra på en hel uke fylt med noe av det jeg alltid har vært sterkt opptatt av ...litteratur og bøker har hatt stor plass i livet mitt så langt tilbake jeg kan huske; et litterært foredrag i ny og ne, en "bokdag", bokprogrammer i podcast utgaver, en lesesirkel, og min egen litteraturundervisning og diskusjoner med elever, kolleger og ikke minst mine hyppige litterære diskusjoner med en like litteratur-elskende datter som meg selv - alt dette hadde stort sett tilfredsstilt litteratur-behovet mitt. Men det var før jeg hadde vært på en hel ukes litteratur-festival, nå vet jeg bedre, og mitt litteratur-behov har fått en ny og videre dimensjon - Kapittel 10 ga mersmak.

Det var bare en tilfeldighet at denne nye dimensjonen "åpenbarte" seg for meg. Tidlig på nyåret 2010 hadde jeg begynt å interessere meg spesielt for Marcel Proust, og i mars 2010 nevnte Henrik H. Langeland, som må sies å være Proust-ekspert, at han skulle delta i en panel-debatt på litteraturfestival i Stavanger. Hukommelse var temaet, og nettopp Proust skulle være sentral i dette 3-forfatter-panelet. Her fikk jeg noe å tenke på; jeg lot ideen modnes...og sannelig ble det til at jeg dro på min første store litteratur-festival.

Jeg fikk tidlig tilsendt program, og kunne orientere meg litt på forhånd både når det gjaldt lokalitetene, programmet og gjester som var innbudt:

Jeg studerte programmet nøye på forhånd og satte opp et lite utvalg, dette var noe av det jeg rakk å få med meg. Fotografier fra festivalen og Stavanger by Foto:Randi©

 

 





















Det var lenge siden jeg hadde vært i Stavanger, og mye var endret i bybildet siden sist. Da jeg kom allerede tirsdag ettermiddag, og skulle være hele uken, fikk jeg god tid til noen foto-runder i  byen, Stavanger er en vakker by - her er en liten byvandring:

 

Flere bilder fra byvandringen og Litteraturfestivalen

Fortsettelse: DEL II På sporet av Hukommelsen.
Litteraturfestival: Alle postene 



Kapittel10

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V  

Kapittel11

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Kapittel18

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II 

Tanker om film - Dag Solstad: Mann uten fortid

Kort Info om Dag Solstad:
Født 16. juli 1941 i Sandefjord, bor nå delvis på Skillebekk i Oslo og delvis i Berlin. Han debuterte i 1965 med novellesamlingen Spiraler. Han har publisert en lang rekke romaner, noen noveller og skuespill, artikler, og fotball-VM-bøker sammen Jon Michelet, "Gymnaslæreren" i film og en hel rekke priser...
En av prisene han har mottatt er  Nordisk Råds Litteraturpris for Roman 1987. 

 Om denne sier han:
«Det er ikke en roman som taler, men som mumler. Det er en omstendelig og sær monolog, beregnet på å bli lyttet til under naknere vilkår enn dette.»
Se ellers oversikt over romaner og priser - Oktober Forlag

Mine tanker om filmen Mann uten fortid:

2007 -  DVD (53 min) 

Mann uten fortid er en dokumentar-film om forfatteren Dag Solstad. Altså ikke tanker om bok her, men tanker om film, en film jeg mente kunne være "nyttig" å se i etterkant av de interessante romanene jeg har lest av denne forfatteren. Det som ble annonsert på coveret vekket min nysgjerrighet: "Dokumentarfilmen....et godt innblikk i Dag Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter"
Dag Solstad er en av de mest markante og leste forfatterene i moderne norsk litteratur. Med sine uvanlige og utfordrende romaner og litterære form har han i en årrekke forsynt norske lesere med et innblikk i hva som har etterlatt spor i det moderne Norge.
I denne dokumentaren møter vi en uvanlig åpenhjertig Solstad, som både presenterer sin livsfilosofi og sitt skråblikk på dagens Norge. Han forteller om sin barndom, ungdom, senere liv og om hvordan han ser på det å være et menneske i dagens samfunn. «Mann uten fortid» gir et godt innblikk i Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter. 
Denne filmen kan virke litt flakkende når det gjelder steder, temaer, tid...men det passer egentlig godt til Solstads image...det er Klaus Hagerup som intervjuer han i boligen i Oslo, Skillebekk 68..og under hele filmen får vi glimt av disse to som fomler med "boktrikset" beskrevet i romanen T.Singer fra 1999.
Forøvrig ser vi Dag Solstad på ulike steder, ofte i bevegelse selv eller med  buss, med tog (som mange av romankarakterene hans), eller sittende i godstolen, eller bak sin store, gamle skrivemaskin. Vi er i Sandefjord, Berlin og i Oslo...vi er i nåtid, dvs.år 2006 når intervjuet blir gjort, men det er dokumentariske filmbilder og scener i historisk perspektiv, med begivenheter i samfunnet, med eller uten forfatteren selv  - helt tilbake til 1960-tallet.

Klaus Hagerup står utenfor hans bolig på Skillebekk når dokumentaren begynner, og ytrer denne sterke kommentarer om D.S. - at han "Opplever å bli en klassiker mens han enda lever"
 Solstad forteller til Hagerup at han bestemte seg for å bli forfatter allerede da han var 16 år - at han aldri hadde interessert seg for annet, men han holdt skrivingen hemmelig, det var liksom hans "hemmelige last".  Han var lat på gymnaset, og fikk en dårlig artium, forteller han - dårlig praktisk sans hadde han også, så det var nok ingen jobber på "gulvet" som passet han; men intellektuell, understreker han at han var.
En barndoms- og ungdoms-tid i Sandefjord, med skral økonomi i barndomshjemmet, en far som døde tidlig, og en "fremmedhetsfølelse" i miljøet, gjør at han ikke vil snakke så mye om barndommen.  Men i filmen ser vi Dag Solstad i flere gjenvendende bilder stå i ensom majestet på svabergene i Asnes, Sandefjord, speidende utover fjorden...faktisk et sterkt bilde på en "dikter-høvding". (Han sier senere i intervjuet at han må se vann, at han kan skrive om innlandsbyer som han selv ikke kunne ha bodd i, han må ha havet nært)
Det var i Sandefjord han debuterte med novellesamlingen Spiraler allerede som 24-åring. Og det alvorlige temaet som går igjen i novellene, peker vel her allerede på kommende romaner om menneskets ensomhet, kontaktløshet, fremmedgjort-følelse, - man tenker uvilkårlig på Obstfelder: "Er jeg havnet på en feil klode?" 

Klaus Hagerup sier om Solstads bøker på filmen:Fortvilet morsom. Det synes jeg gir en god beskrivelse.

Men selvbiografisk vil ikke Solstad si han skriver - den romanen som kommer nærmest den betegnelsen er vel "16.07.41", altså den som bærer forfatterens fødselsdato. Men selv i denne romanen hevder Solstad at det bare er hans beskrivelse av møte med en far i de svevende skyene ... her kunne han ikke se for seg noen andre enn sin egen far, "der han seiler avsted alene på en sky litt nedenfor meg". Det var så rart å kjenne igjen sin egen far etter alle disse årene, sier Solstad, han var jo bare 11 år da faren døde og hadde aldri trodd han skulle få se han igjen.

Til tross for en oppvekst i et kristent hjem i Sandefjord, med søndagsskole og alt som hører til den kristne tradisjon, forlater han fødebyen som ateist etter artium - han ble gudløs, sier han; likevel kan det ikke bortforklares at alle romanene hans på 1990-tallet bærer preg av en "religiøs, metafysisk referanse".

Vi forflytter oss i filmen til en stemningsfull vandring med forfatteren i Berlin, han viser hvor han slo seg ned i år 2000, han går langs kanalen mens vi hører stemmen hans lese fra "16.07.41"  - om utsikten til kanalen rett ved huset der han bor, og om hvorfor han slo seg ned i Berlin: det var uvisst, ikke fordi han måtte av litterære årsaker - var ikke på leting etter noe, og heller ikke for å utforske "tyskheten", heller ikke språkreise - han ser ut til å være særdeles fornøyd med å beherske norsk, så han konkluderer med at " det er ingen grunn for meg til å være her, og det er derfor jeg nå befinner meg her"....

Filmscenen er tilbake i godstolen i Oslo der han fortsetter å snakke om sin beherskelse av det norske språk - kanskje ikke så god beherskelse muntlig, innrømmer han...(jeg må medgi at han gjennom hele intervjuet har famlet etter ord på en litt komisk måte, men endt opp med å lande på gode, slående formuleringer..pakket inn i diverse lyder og supplerende ekstra-sord).... med det skriftlige derimot sier han seg fornøyd, sågar meget godt fornøyd..får jeg inntrykk av. Og tilknytningen til det norske  - som han sier, understreker han ved å nevne sine flittige nedtegnelser av skøyteresultater..og på filmen flimrer gamle opptak av kjendiser på skøyter, runde etter runde...

Så flimrer det glimt fra 1960-årene i bakgrunnen mens han leser fra romanen "som mumler", "Roman 1987" - om hovedpersonen Fjord, - jeg personen i romanen som erkjenner at han har mistet sine illusjoner og visjoner; "klar over det absurde ved å leve i Norge mot slutten av de gyldne 60-åra" - " i et samfunn som hadde gitt han et liv så lett som en fjær" - - og "var han ond som ikke kunne forsone seg med dette?"
Her kommer det til uttrykk en eksistensiell uro, på grensen til en eksistensiell angst; en sterk utilfredshet med tilværelsen. "Disharmoni og utilfredshet" skriver han om her - er det så lett å avfinne seg med tilværelsen da? - spør han - det er mye uavklarthet og spørsmål man kan stille ved tilværelsen. Han leser videre fra romanen om "en sterk angst for å begynne å leve innenfor dette samfunnet......for å kunne det var det som å miste seg selv og bli fortapt".
Solstad sier i filmen at han ikke har noen direkte skrivetrang - men skriver sannsynligvis ut ifra et erkjennelsesbehov.
Og sittende ved sitt skrivebord, røkende, med en oppslått bok,  - og med hele serien av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid i bokhyllen like ved - kommer han inn på noen forfattere han har forholdt seg til gjennom hele sitt forfatterskap, "noen erklært, andre indirekte" - og her er vel Proust en av de mest sentrale. (Mer om Solstad og Proust i blogg-innlegg fra Kapittel 10)
Selv om han har lest Proust regelmessig hver sommer fra 1970, sier han, er det ikke før i Roman 1987 at han får mot til å "benytte seg av Proust", men er "null interessert i det Proust skriver om", han fnyser av Madeleine-kaken, og legger til at han har ingen interesse for dette barnet,(hovedpersonen i På sporet) eller den franske adelen...ville ikke møtt denne "sykelige, franske, arrogante", sier han. (På Kapittel 10 festivalen sa han det så sterkt at han ikke kunne valgt å være sammen Proust i edru tilstand....)
En forfatter er en mann som skal finne sin egen stil - dette var idealet på 60-tallet, sier han; og det har virket absurd på han - han har aldri vært interessert i å finne sin egen stil, sier han. (Her må jeg legge til for egen regning: Dag Solstad har da vitterlig sin egen eiendommelige, personlige, særegne stil)
Den politiske romanen "Arild Ansnes 1970" fra 1971, er det neste samtale-emnet. Arild Asnes er en uavhengig sosialist i en ørkenvandring, sier Solstad,som mener revolusjon er nødvendig, men dilemmaet kommer ved ubehaget i å leve i et "upassende" land som Norge der man ikke behøver revolusjon for å oppnå frihet. Og et slikt dilemma kan føre til en eksistensiell krise...Når D.S. blir spurt om han mener revolusjon er nødvendig; svarer han ikke klart og direkte på det, men han pensler inn på Roman 1987 hvor det legges vekt på at AKP hadde et viktig "modernitet"-poeng.  Om han ikke var overbevist kommunist selv, så var det som om "toget gikk, og han hadde ikke lyst til å stå igjen på stasjonen og se det forsvinne"....(D.S. er jo som kjent veldig glad i å reise med tog...) 
 Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land.

Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler og selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land. Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler, selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Dag Solstad innrømmer at han var AKP-er da han skrev "Gymnaslæreren", og lenge etter det også; han hadde til og med prøvd seg med sommerjobb på fabrikk-gulvet: En katastrofe, sier han og kaller seg en idiot når det gjelder praktiske ting, må vedgå at han "kan ikke en gang slå i en spiker".

Temaet kvinner blir tatt opp; og kvinnelige hovedpersoner er nokså fraværende i Solstads romaner. Han leser fra T.Singer (1999), en kvinne blir skildret. Det er mange måter å skildre kvinnene på, sier han, og tilføyer at han skildrer dem stort sett som "tiltrekningsobjekter"...(det flimrer bilder fra gamle missekonkurranser på filmen mens han leser.) Men han forstår, sier han - fra en kvinnes synspunkt, at hun kunne tenke seg å bli skildret fra andre sider.

Neste roman det leses fra på filmen er Genanse og verdighet (1994). Solstad sier han vil skrive om personer som vil løfte han og gjøre han klokere enn han er. I denne romanen skriver han om en person som er i ferd med å forlate dannelsen og gli inn i konsumentsamfunnet. Her kritiserer Solstad igjen samfunnet, med en mannlige, trofaste, filolog-hovedpersonen på vei inn i et samfunn hvor han blir overflødig-gjort.
Solstad fortsetter å snakke om et samfunn som fokuserer på 12-13-åringer, en Michael Jackson og et USA som dikterer våre tanker. (På filmen er bildet av McDonald's i fokus). Skole er kjedelig, skal være kjedelig, sier Solstad - og Ibsen er kjedelig for gymnas-elever.
"Jeg er ingen story-teller", sier han på slutten av filmen - historien er ikke fortalt når romanen hans slutter; han tilføyer at han aldri kan bli noen "kanon best-selger", og at det er det litterære ved bøkene hans som er det vesentligste.
 
Hagerup får endelig til å lage vifte med boken, før den klappes igjen med et smell; og Dag Solstad avslutter med opplesing fra "16.07.41": Jeg er en mann uten fortid

Vurdering av dokumentar-filmen: Som ivrig leser av Dag Solstads romaner, fant jeg denne filmen meget interessant og utdypende både når det gjaldt forfatteren og intensjonen med flere av hans romaner. At filmen var regissert på en slik måte at den virket veldig flakkende, frem og tilbake, ustrukturert, passet meget godt til personen den omhandlet....og flakkende og ustrukturert var den bare på overflaten, den hadde en fin tråd og tydelige temaer, og jeg anbefaler denne filmen til alle Solstad-interesserte lesere. Terningkast:5

Videoklipp: Gymnaslærer Pedersen

 
Mine blogg-poster om Dag Solstad:

• Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen  

I etterkant: Mars 2013 kom "samtale-biografien" om Dag Solstad - Dag Solstad. Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen .

Her noen anmeldelser:

• NRK Kultur
• NRK Kultur
• Aftenposten Kultur 
• Dagbladet Kultur  

Tanker om film - Pinnsvinets hemmelighet: filmatisering av Muriel Barberys roman Pinnsvinets eleganse.

Tittel: Pinnsvinets hemmelighet
Original tittel: Le Herisson
Regi: Mona Achache
Foto: Patrick Blossier
Manus: Mona Achache
Genre: Drama
Skuespillere: Josiane Balasko, Garance Le Guillermic, Togo Igawa, Anne Brochet, Ariane Ascaride, Wladimir Yordanoff
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Fransk
Produsent: Anne-Dominique Toussaint
Musikk: Gabriel Yared
Lengde: 1 t. 40 min.
Produksjonsår: 2009
Sensur: 11 år
Noe fritt etter"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery. (Se min roman-omtale) En vakker film om den intelligente 12 år gamle Paloma og portnersken Madame Michel.
Paloma teller ned til 12-årsdagen. Da skal hun forlate den overfladiske rikmannsverdenen hun ikke finner seg til rette i. I filmen ser vi omgivelsene gjennom hennes øyne, og hennes film-kamera...hun avslører litt av hvert. Når Mr. Ozu flytter inn i rikmanns-bygningen med sine katter Kitty og Levin (oppkalt etter Tolstojs romanfigurer i Anna Karenina), begynner tilværelsen å endre seg både for portnerkonen og Paloma... 

Stemningen og atmosfæren i filmen kunne man nok kjenne igjen fra romanen. Men tidsperspektivet virket så mye kortere i filmen. Og forholdet mellom de tre hovedpersonene, (portnerkonen Reneé, den 12 år gamle Paloma og den rike japaneren Kakuro), og båndene de knyttet, kom kanskje ikke så sterkt frem som i romanen. Men man merket jo også i filmen at Paloma og ikke minst Ozu Kakuro fikk Reneé til å dukke frem fra under piggene. Disse tre hovedpersonene trer veldig godt frem, og spiller rollene på en utmerket måte; de andre karakterene blir statister helt i bakgrunnen, og det fungerer utmerket. Portnerkonen er av legning og i sine relasjoner til andre, slik jeg lærte henne å kjenne i romanen...utseendet stemte kanskje ikke helt; utseendemessig ble vel de to andre hovedpersonene mer "riktig" for meg.

Filmingen, musikken og atmosfæren passet fint til tema og innhold....men slutten på filmen kom liksom litt for fort og brått...før bekjentskapene og samhørigheten hadde fått utvikle seg skikkelig..da ser jeg det i forhold til romanen.

Men alt i alt en meget severdig film; tror den kan forsvare terningkast:5
Adressa Kultur av 02.12.2010 har denne anmeldelsen av Terje Eidsvåg, jeg ser også filmen blir vurdert til terningkast 5. (gjengir artikkelen med tillatelse fra Terje Eidsvåg)  

Trailer - Pinnsvinets hemmelighet from Tour de Force on Vimeo.