Bøker - Bøker - Bøker - Man trives med bøker rundt seg

Naturbøker - Foto:RandiAa©

Fotobøker - Foto:RandiAa©

Fotobøker - Foto:RandiAa©

Bøker i hyller, bøker på bord, bøker på gulvet og over alt - et vakkert skue. Da jeg flyttet til et mindre sted i 2007 og mistet muligheten til å ha bøker i gjennomgående etasjer fra hall og opp til loft, i tre etasjer, var det ikke annet å gjøre enn å kvitte seg med mange hundrede bøker. I de senere årene har jeg satset mest på lydbøker; en av grunnene selvsagt at de tar mindre plass. Men heldigvis har jeg noen hyllemeter bøker fortsatt. Jeg fikk ideen til en liten blogg-post med bok-bilder, av en morsom video som var lagt på FB-siden min i dag, av Trondheim Folkebibliotek:

Her er en samling bok-cover på en bitte-liten del av bøker jeg har lest:

Det ble veldig rot i hyllene mine og i systemet jeg hadde laget meg, da jeg måtte ut av mitt lille krypinn og leve i eksil et par måneder. Alt måtte flyttes ut, for det var noe feil med rør i gulvene som måtte bores opp. Det var en erstatnings-sak så firmaet sørget for flyttefolg som skulle sette alt opp på plass etterpå...vel det var vel ikke så lett for dem å få bøkene mine inn i mitt tidligere ordnede system....så her er det rot i mange hyller, det er ikke blitt ordnet opp i enda, men det blir kanskje en gang .... det er et prosjekt på sikt.

Hyller med rot i - men fortsatt er bøker for meg et vakkert skue:

Foto:RandiAa©

Foto:RandiAa©

Foto:RandiAa©

Foto:RandiAa©

Kapittel 11 - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet 21.-25.09.2011 - Del IV- Fortsettelse Festivalens Dag 2: torsdag 22.09.2011

Ann-Margrit Austenå - Foto:RandiAa©

Dag 2 av Stavanger litteraturfestival Kapittel11 ble en høyst innholdsrik dag - det ene interessante programmet avløste det andre. Det var bra jeg hadde en liten notis-blokk med, slik at jeg kunne reflektere litt over innholdet i etterkant. Dagens program så slik ut:

Etter Imot naturen med Espedal (Del III ) i Kultkafeen, satte vi kursen mot Sølvberget Galleri: Birgitta Jonsdottir skulle ta opp problematikken rundt "den frie og ubundne journalistikken". 

"Aftenbladforedraget" - Birgitta Jonsdottir - Foto:RandiAa©

 Her kom det frem mange tankevekkende momenter fra denne allsidige damen - poet, alltingsrepresentant og aktivist - hun forlot WikiLeaks for et år siden..Hun pekte på den vanskelige balansegangen mellom det private og alle spor vi la igjen om oss selv i dagens data-sentrerte verden. "We leave a lot of traces", minnet hun om - hun snakket om web-sites og Facebook og "Internet needs to be tamed". 

Birgitta var en av de første Islandske poeter med egen web-site.

Her et videoklipp:

Så gikk det rett på et relatert foredrag:Amnestyforedraget "Trass gjennom 50 år", med generalsekretær John Peder Egenæs:

Amnesty - John Peder Egenæs - Foto:RandiAa©

Jeg har ikke tilbøyelighet til å slutte meg til organisasjoner og demonstrasjoner, men la det være sagt: Amnesty Internasjonal er en organisasjon jeg alltid har hatt sansen for, nesten på lik linje med Røde Kors....Og jeg har ved flere anledninger hatt besøk av folk fra organisasjonen i historie- eller samfunnsfag-timer.
Da mottoet for denne litteratur-festivalen er "Trass", hva passet ikke bedre enn å sette fokuset på en organisasjon som i 50 år har trosset fordommer, politiske diktaturer  og andre både fysiske og mentale barrierer for kampen for ytringsfrihet og menneskerettigheter over alt i verden.
Generalsekretæren fremholdt i sitt foredrag at det er rimelig å være kompromissløs trassig på vegne av elementære menneskerettigheter. Han snakket om menneskene som sitter fengslet for det de rettmessig tror på, for "fredelige" meningsytringer de har kommet med. Amnesty skal "kaste lys inn i" torturkjellere og lukkede systemer, de skal åpne folks øyne, de skal avsløre  menneskerettighets-bryterne, de skal fremme respekt for folkeretten, for barns rettigheter, de skal arbeide for å få bort tortur og døds-straff ....de skal dokumentere alt de finner som strider mot menneskerettighetene. Generalsekretæren fremholdt videre at de bare går ut med rapporter der alt som skrives kan dokumenteres. "Trassen" kommer ikke til uttrykk bare i det som publiseres, skrives - de har i tillegg aktivister ut på gatene, ut på www. Amnesty arbeider for å skape endringer. Et press fra folket og gras-rota er en hjelp til politikerne slik at de tør ta opp vanskelige saker.
I sannhet en idealisme satt ut i praksis...vi gikk optimistiske til neste post på programmet:

Karikatur, sensur og Rushdie
Først ute var Ann-Margrit Austenå som nylig hadde kommet ut med Arven etter Sataniske Vers.

(Bred omtale her)

I samtale med Tore Rem ble den politiske kampen om ytringsfrihet og religion drøftet. Ann-Margrit forteller om sin sterke motivasjon til å skrive denn boken, det begynte med attentatet mot William Nygaard i 1993 og alle anslagene mot den frie presse, journalister og tegnere i senere år.  Ann-Margrit pekte på at ankepunktet kanskje ikke skulle legges på religion som sådan, men dette at religion brukes som politisk maktmiddel.
Nygaards-saken og det som fulgte i kjølvannet av denne - balansegangen mellom den private ytringsfriheten og statlig inngripen - religiøse symboler som politisk maktfaktor - var noen av temaene det ble fokusert på - og ikke minst: "karikaturstriden".
Dette som en naturlig overgang til møte med den iranske karikatur-tegneren Mana Neyestani:

Mana Neyestani - Foto:RandiAa©

Han berettet en utrolig historie ledsaget av lysbilder, hvordan han ble drevet fra skanse til skanse så å si og måtte endre sine karikaturtegninger fordi myndighetene alltid kunne finne et lite tegn på kritikk eller angrep. Et eksempel: fra en direkte tegning med symbol som en blodig kniv og undertrykkelse, må  gjøres om, forenkles og modifiseres til omtrent alt budskap er borte:

Mana Neyestani-karikaturtegning - Foto:RandiAa©

Mana Neyestani-karikaturtegning - Foto:RandiAa©

Mana Neyestani-karikaturtegning - Foto:RandiAa©

Mana Neyestani-karikaturtegning - Foto:RandiAa©

Det hele ender opp i en "vakker hage", men der kan noen av blomsterformene illudere Ayatollahaens hodeplagg - ikke bra nei...Det endte vel til slutt opp med en utrolig enkel tegning (som jeg ikke har bilde av her - et søtt, uskyldig, grønt, lite blad - man kan tenke seg til hva det kan symbolisere - kanskje man skimter det så vidt på det siste lysbildet, helt nederst, midt på.)

Denne karikaturtegneren har et utall fantastiske tegninger, jeg fikk vekslet noen få ord med han etter foredraget hans, og spurte samtidig om tillatelse til å bruke bilde av han og lysbildene hans i bloggen min - og det var OK)

En utrolig spennende og lærerik dag på Kapittel 11 ble avsluttet på Bøker og Børst med opplesing av Tomas Espedal, Kristian Lundberg og Brit Bildøen.

Se også:

Stavanger Litteratur-festival
Kapittel10

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V  

Kapittel11

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Kapittel18

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II

September i Stavanger   
Dag 4 

Kapittel 11 Litteraturfestival, a set on Flickr - Photo:RandiAa©

Tanker om bok - Julie Orringer: Den usynlige broen - Del 1

Da har vi valgt bok for januar-februar i Lese-Forumet. Det ble denne, som først ble foreslått av Sissel, og denne gangen kom støtten raskt fra de andre i Lesesirkelen. Likevel tok vi en demokratisk avstemming fra en liste som i utgangspunktet bestod av alle disse:

Borderline av Liza Marklund
Dager i stillhetens historie av Merete Lindstrøm
Dei tek ikkje tran i Texas av Sigmund Falch
Den usynlige broen av Julie Orringer
Det dyrebare av Linn Ullmann
En svunnen tid/The Distant Hours av Kate Morton
Glitre av Marit Opeide
Gravlunden i Praha av Umberto Eco
Huset du elsket av Tatania de Rosnay
Imot naturen av Tomas Espedal
Jeg kan se i mørket av Karin Fossum
Jeg skal gjøre deg så lykkelig av Anne B. Ragde
Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin
Mannen i Mongomery Street - Portrett av en norsk emigrant av Karin Sveen
Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård
Nonnen av Simonetta Agnello Hornby
Saganatt av Frode Grytten

Simon og eiketrærne av Marianne Fredriksson

Tredve dager i Sandefjord av Vigdis Hjort
Tysteren av Jan-Erik Fjell

Listen ble videre redusert til disse vi stemte over:
Borderline av Liza Marklund
Den usynlige broen av Julie Orringer
Det dyrebare av Linn Ullmann
En svunnen tid/The Distant Hours av Kate Morton
Jeg kan se i mørket av Karin Fossum
Saganatt av Frode Grytten
Simon og eiketrærne av Marianne Fredriksson
Tysteren av Jan-Erik Fjell

Da alle hadde stemt, og Orringer fikk flertall, kunne jeg sette opp en "tråd" for bok og forfatter i lese-forumet.
Og litt bakgrunns-stoff ble som vanlig fremskaffet:
Wikipedia
o.a.kultur
Forfatterens side
Fra forfatterens side
Kikk i forfatterens "Notebooks" 

Forlag:  Gyldendal
Språk:  Bokmål
Format:  Innbundet
Utgitt:  2011
Antal sider:  714
Den Norske Bokdatabasens omtale:
"Paris, 1937: Andreas Lévi, en ung jødisk arkitektstudent, ankommer fra Budapest. Med seg har han et mystisk brev som han har lovet å levere til den vakre ballettdanserinnen Klara. Han innleder et forhold til Klara, og blir samtidig innviklet i en mørk hemmelighet som skal komme til å forandre livene deres for alltid".
Forlagets omtale:
"En uforglemmelig historie om tre brødre, og en stor kjærlighetsroman fra andre verdenskrig med Budapest og Paris som bakteppe. Paris 1937: Andras Lévi, en ung arkitektstudent, ankommer fra Budapest med et stipend, en enkel koffert og et mystisk brev han har lovet å levere til en C. Morgenstern på rue de Sévigné. Her treffer han den unge enken og ballettdanseren Klara og forelsker seg hodestups. Men Klara bærer på en mørk hemmelighet, og når hun innvier Andras i den, tar livet hans en ny vending. Samtidig rykker Europa stadig nærmere krigen. Og mens Andras forsøker å skape en tilværelse i Paris, reiser hans eldre bror Tibor til italienske Modena for å studere medisin, og hans yngre bror slutter skolen for å følge kunstnerdrømmen om et liv på scenen. Da krigen bryter løs, blir de alle kastet ut i usikkerhet. Fra den ungarske landsbyen Konyár til de storslåtte operahusene i Budapest og Paris, fra den bitende kulden på Andras‘ loftsrom til den varme lidenskapen hos Klara i rue de Sévigné, fra den håpløse karpatiske vinteren til det skjebnesvangre livet i arbeidsleirene; Den usynlige broen forteller historien om kjærlighet satt på prøve, om en jødisk families kamp mot tilintetgjørelse og om tre brødre for alltid bundet sammen av felles historie.Julie Orringer har skrevet en stor roman med en voldsom emosjonell kraft; en roman om familie, kjærlighet og krig. Den er fremragende konstruert, praktfullt skrevet og umulig å legge fra seg. Den usynlige broen er nok en bekreftelse på Julie Orringers posisjon som en av dagens mest imponerende unge, litterære stemmer".

Egne betraktninger:

Denne finnes ikke i lydbok foreløpig, så jeg måtte "ta til takke med" papirutgaven. Jeg har bare lest 80 sider enda, så jeg kommer tilbake med min egen vurdering når boken er ferdiglest. Mitt første inntrykk er i hvert fall at Orringer er en god forteller….dernest lurer jeg litt på hvor autentisk hennes skildring av Paris på slutten av 1930-tallet er. I hvert fall er det morsomt å høre om alle de interessante stedene i Paris hvor jeg selv har prøvd å gjøre meg kjent  - en del spenning har hun øyensynlig lagt opp til også, så disse 714 sidene tror jeg ikke det skal bli vanskelig å fordøye.
Det vanlige er at vi diskuterer boken litt underveis i lese-prosessen, da uten å avsløre for mye av historiens spennings-momenter. Deretter blir vi enige om en dato for den avsluttende diskusjonen. Rundt denne romanen vil jeg tro det blir en god del interessant å ta fatt i…..
Mens jeg sitter stasjonær med gipset fot og ikke kan gå og lytte til lydbok, har jeg prøvd å disiplinere meg litt og sette opp en "papir-bok-kvote" for hver dag. Nå er jeg så godt som ferdig med Del 1 - og har hygget meg på skøyteisen i Bois de Vincennes med madame Morgenstern og Andras. Orringer  kan fortellerens kunst. Man føler nesten man er der..og kjenner den gryende interessen og sitringen Andras føler i nærheten av Claire/Klara. 
Fra tradisjonelle student-dager går det mot et klimaks i slutten av Del 1, Andras deltar på møte i i Le Grand Occident - med slagord som "stopp de franske hitleristene". (s.125) - vi merker tegnene på et stigende jødehat. Samtidig følger vi utviklingen av det intense forholdet mellom Andras of Klara - og vi øyner at Klara har en mørk hemmelighet i sin fortid, en hemmelighet knyttet til datteren Elisabeth?
Da er jeg klar for Del 2

En liten rundtur til fine steder i Paris ble det også....her er et lite utvalg jeg dvelte litt ved:

• Quartier Latin (Latinerkvarteret) - der Andras bor
• École Spéciale d'Architecture - den private arkitektskolen han går på
• Théâtre Sarah Bernhard heter i dag Théâtre de la Ville - der Andras fikk jobb for å tjene til skole-penger
• Gare d'Orsay - modell-prosjektet hans - den gamle jernbanestasjonen
•  Bois de Vincennes - naturparken med dammen hvor de går på skøyter
• Synagogue de la Victoire - den største synagogen i Paris
• Rue de Rivoli - her går Andras ofte
• Tuileriene - også et velkjent sted

Rue de Sevigne der Klara bor

Théâtre Sarah Bernhard  - heter i dag Théâtre de la Ville

Synagogue de la Victoire Var det her Andras bodde? Fra gaten kan man skimte Notre Dame

Det kommer mer etter hvert........

Julie Orringer: Den usynlige broen Del 2

Kapittel 11 - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet 21.-25.09.2011 - Del III - Festivalens Dag 2: torsdag 22.09.2011 - Tanker om bok - Tomas Espedal: Imot naturen

Tomas Espedal på Kult-kafeen - Foto:RandiAa©

Det ble tid til en tur på den trivelige Kult-kafeen før ettermiddagens tettpakkede program. Jeg hadde med meg Pling i bollen, og var så heldig å møte Ingvild Rishøi der - alltid hyggelig med en forfatterkommentar i bøkene man kjøper.
Tomas Espedal er imot noe i år også, i fjor var det Imot kunsten, i år går han Imot naturen. Dette var første arrangement av ettermiddagens program - og da det skulle være på Kult-kafeen, var det bare å bli sittende der:

Jeg hadde dessverre ikke lest boken enda da jeg var på litteratur-festivalen, bare bladd i den -  men som en liten forberedelse hadde jeg i hvert fall lest på coveret, og på NRK sin kulturside: 
"Om livet, arbeidet og den store, umulige kjærligheten. Imot naturen er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen"
Man vet ikke helt om det er noe alvorlig Espedal snakker om, eller om det er fleip…, eller jeg tolker det vel slik at han skriver/snakker om det alvorlige på en "overdekkende" morsom måte. Slik ble møtet med forfatteren denne gangen også, som på Kapittel 10 året før.
Han harselerte litt med "hva er det naturlige", og hvorfor er det slik at vi ikke alltid er på "den naturlige siden", men heller trekkes mot det "umulige" - det"umulige"  i kjærligheten, i "umulige" bøker, myter og tabuer.
Imot naturen er som forløperen (Imot kunsten) et selvbiografisk prosjekt. Espedal forteller litt om hans vei til forfatteryrket:Det begynner kanskje mer likt dagboksnotater som om det bare skal være noe helt personlig, som ikke skal ut til offentligheten; brev er også en tilnærmings-måte for det selv-biografiske. Espedal skriver og snakker om den trange, vanskelige veien til å bli en forfatter….her er det paralleller til både Marcel Proust, K.O. Knausgård m.f.
Om veien er trang og vanskelig, så er det samtidig ens "store lykke", sier Espedal: å kunne tumle med ord og språket - men "helsebringende" er det ikke, tilføyer han.
Han bringer på bane en interessant tanke om dette med å følge i forfedres tradisjon, eller å bryte ut av denne tradisjonen (I den forbindelse nevner han verket Bruddenbooks - en families forfall - av Thomas Mann - et handelshus som går til grunne, kanskje mye fordi den siste generasjonen ikke har handels-økonomiske interesser, men velger fiolinen og kunstens veg).
Slik brøt Espedal selv en tradisjon, sier han, han bryter tradisjonen med arbeider-klassens praktiske arbeid og slit - "jeg skal aldri jobbe", sier han; og presiserer at han aldri har hatt en "jobb", bortsett fra et kort besøk på fabrikk-gulvet i ungdommen.(Og det "grusomme" slitet og den nedarvede plikten som drev han, har han behørlig beskrevet i denne romanen. Konklusjonen hans på den erfaringen ble: "Jeg bestemmer meg for at jeg aldri vil arbeide. Jeg vil ikke ha en jobb".)
Men han tilføyer: Hardt arbeid er det imidlertid også å være gift,- "faste plikter", "din tur" med ditt og datt osv.
Videre nevner Espeland at han ikke finner tonen ved å reise ut for å skrive - han må sitte alene i et lite rom, da kan språket "eksplodere", sier han.
Når det gjelder leserne, og dette å skrive for et publikum, ironiserer han med at en forfatters jobb er å gi leserne hva de IKKE vil ha. Om noen mener: "tenk på leserne"..."ja, vel", sier Espedal, "men leserne har aldri tenkt på meg"..(En annen uttalelse som falt ut nokså kontroversielt, var også dette med å "skrive for en mengde 50-årige kvinner"…)
Bokens sentrale historie er kjærligheten mellom en eldre mann og en ung kvinne.("Skriver om skammen over å elske en ung kvinne" Dagbladet)
En parallell til middelalderens tragiske historie om Abélard og Héloïse, der hennes familie tvangs-kastrerer Abélard. Denne betagende historien har Espedal spunnet inn i sin roman.
Altså: Ingen happy ending i denne romanen.
"Med det samme han så henne, glemte han sin egen alder" - Han var 48 og "hun syntes han har et ødelagt og vakkert ansikt"
Imot fornuften, eller sunn fornuft kunne kanskje også vært en passende tittel.
Det handler altså mest om kjærlighet denne gangen, men ikke bare den delen som er svimlende lykke. Her er det lidenskap og sorger og en overveiende atmosfære av "la tristesse" - lykken kommer, lykken går, men kanskje kjærlighets-sorg og tapt kjærlighet kan vendes til noe positivt, være en drivkraft for en forfatter…. Pierre Abelard sin "Fortellingen om mine sorger" (Historia Calamitatum), har øyensynlig vært en naturlig inspirasjonskilde slik også Marcel Prousts liv og romaner - "La tristesse" preger i høyeste grad Proust også. Imot naturen er en poetisk, lyrisk roman, skrevet av en forfatter som MÅ skrive, ikke for en lesekrets, men kanskje mest av egne behov. Skrivingen er det viktige i livet, enten det er i  form av brever eller notatbøker eller roman.
Her er det sterke skildringer av smerte, sorg og lidelse ved  tapet av kjærligheten fra en ung-jente, eller det å måtte skilles med en ektefelle som dør, eller en datter som flytter ut.
Det er nesten som forfatteren finner stor nytelse i å skrive om sorgen ved disse tapene.
Espedal dveler ved tanken på at sorgen og smerten fikk Abélard til å skape litteratur, og de vakre brevene som gikk mellom Abélard og Héloïse var skapt gjennom lengsel og smerte.
Mot slutten av romanen gir Espedal en utrolig sterk  og fin skildring av pinslene med å bli forlatt.
Det fikk meg til.å tenke på en roman som Die Leiden des jungen Werthers som jeg leste i ungdommen. Slik har Imot naturen blitt en fin perle innen sjangeren "kjærlighetens og lidelsen blå blomst". På slutten av romanen dveler hovedpersonen ved alt som kan minne om hans tapte, unge elskede.
Lidelsen munner nærmest ut i et religiøst nattverdsmåltid med hvitt brød symbolsk for den unge Jannes kropp, dyppet i den røde vinen - blodet hennes som trekker opp i det hvite brødet…han spiser det så rødt, så hvitt, så hvitt, så rent, så rødt……."nå er hun i munnen min"…"nå er hun min"

Etterskrift: Nå anser jeg meg ferdig med denne, men jeg er i tvil om jeg skal se den som en liten perle innen sjangeren "romantikkens blå blomst" eller anta at den er skrevet som en slags ironisk fleip...vet ikke helt (?).  Han har jo en spesiell humoristisk sans da....har jeg funnet ut etter de gangene jeg har hørt på han. Eller kanskje skriver han for  å understreke her at det må sorg, smerte, lidelse til for å kunne gi alt i det man skriver...finnes utallige eksempler på det innen litteraturen.


Terningkast: 5
 
Kapittel10

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V  

Kapittel11

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI

Kapittel18

• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del I
• Stavanger Litteratur-festival Kapittel 18 - Del II

September i Stavanger  
Dag 4