Monday, 28 March 2011

Tanker om film: Jeg har elsket deg så lenge

Originaltittel:Il y a longtemps que je t'aime
Skuespillere: Kristin Scott Thomas,(spiller Juliette) Elsa Zylberstein,(spiller søsteren Léa) Serge Hazanavicius,(spiller Luc, Léas mann) Laurent Grevill,(spiller Michel) Frederic Pierrot,(spiller Faurét) Lise Segur, Jean-Claude Arnaud, Mouss Zouheyri, Souad Mouchrik, Catherine Hosmalin, Claire Jonhston, Olivier Cruvellier, Liliy-Rose
Manus og regi:Philippe Claudel
Språk:Fransk
Produsent:Sylvestre Guarino
Musikk: Jean-Louis Aubert
Lengde:1t.57 min.
Produksjonsår: 2008

Jeg har elsket deg så lenge….egentlig en banal tittel som gjorde meg litt skeptisk til å se denne filmen, men jeg fikk den anbefalt av Solfrid - hun hadde likt den, jeg ble litt nysgjerrig på den. Setting er Nancy, Frankrike.
Åpningen vekket nysgjerrigheten enda mer…her sitter en "grå" kvinne i sin beste alder på en flyplass, kjederøkende og ventende..…hva venter hun på? Jo, det er lillesøsteren, en kvinne full av liv, venner, barn, kolleger som travler av gårde for å rekke alt i livet, også å rekke å komme til flyplassen for å møte en søster som hun ikke har hatt mye kontakt med…grunnene får vi vite etter hvert.
Akkurat hvorfor det klisje-betonte ordet elske er brukt i tittelen, fikk man en forklaring på, etter-hvert..og særlig helt på slutten... En del mystikk var lagt inn i forkant før alt etter hvert ble avslørt.
Kristin Scott Thomas  spiller Juliette, som ikke har andre å gå til etter 15års fengsel enn sin livlige og energetiske lillesøster Léa. Kontraster er disse søstrene ved første øyekast: Juliette er taus, innesluttet, trist med et blekt og usunt utseende, stadig røkende og ingen glede å spore hos henne for at soningen er ferdig.. Lillesøsteren er rask, kjekk, vakker, munter... men det viser seg gjennom filmen at de kanskje ikke er så forskjellige likevel. I hvert fall er det fint å se slik søskenkjærlighet som hadde overlevd 15 års adskillelse.
I starten er det ikke lett for Léa å få denne "sære" søsteren inn i livet sitt, hjemmet sitt…her har hun fullt opp med ektemann, to adoptivbarn en skral svigerfar, i tillegg har hun en krevende undervisnings-jobb.
Ungene er forventningsfulle til å få en ny tante å bli kjent med, men kontakten opprettes ikke umiddelbart - etter første jobb-intervju må hun avsløre hva hun er straffet for; da skjønner vi hvorfor hun ikke prøver å kommunisere med sine tante-barn...men med litt piano-øving sammen går det langsomt fremover med kommunikasjonen. Léas mann er veldig skeptisk og fordoms-full til å begynne med, og han støtter ikke Léa i denne saken...det blir krangling mellom ektefellene fordi Juliette er tatt inn i familien. (Det tar tid, men Luc, Léas mann ser ut til å være av de som kan endre oppfatning)
Juliette har en vanskelig vei foran seg tilbake til samfunnet, alle ser ut til å ha slettet henne fra livet sitt - foreldre, eksmann og venner."Mor og far drepte deg i tankene", sier Léa. Men Léa har ikke gjort som de andre og slettet søsteren av sin bevissthet.
Juliette fortsetter imidlertid å være i fengsel, nå sitt eget mentale fengsel, hun er innesluttet og følelseskald på sitt "egoistiske" gjemmested. …å komme ut av dette gjemmestedet ser ut til å bli en vanskelig prosess. Vi undres hvilken forbrytelse Juliette har begått - 15 års fengsel får man ikke for bagateller etter vest-Europeisk lov-verk. Men burde ikke forbrytelsen være  sonet ferdig og tilgivelse gitt nå…vi blir ikke kjent med forbrytelsen før langt ut i filmen, og forklaringen på "hvorfor" kommer ikke før filmen er ved veis ende. Er forklaringen plausibel? I hvert fall kan man i ettertid se på filmen fra en ny vinkel…
Juliette har blitt hard og følelsesløs…den eldste datteren til Léa stiller spørsmål, Juliette er ikke samarbeidsvillig…hun er motvillig til å tre inn i livet igjen. Hvor usympatisk og uvennlig hun er fremstilt fra begynnelsen av filmen, får vi likevel sympati for henne…jeg satt med en sterk følelse av at det fortsatt var følelser og menneskelighet under det tykke, harde, kalde skallet hun hadde greid å produsere i løpet av fengselstiden. Her er det virkelig tatt i bruk effekter for å skape mystikk rundt denne "innhyllete" hovedpersonen…jeg ventet i spenning på historien som skulle avsløres etter hvert. Kristin Scott Thomas gled fint inn i Juliette-rollen og ga et troverdig bilde av denne traumatiserte kvinnen. Søsteren  Léa, som er den som kommer henne mest i møte, gjør også en fin karakter (Elsa Zylberstein )
Familierelasjoner, sykdom, kjærlighet, er temaer som berøres i  filmen; likeså fordommer og fordømmelse i et samfunn som vender ryggen til et menneske som skal "tilbakeføres" etter fengsels-straff. Men heldigvis viser også filmen hjelpsomme, omsorgsfulle mennesker.
I starten var det ikke lett for Juliette å få jobb heller...vi hører at hun faktisk er utdannet lege, men må nå søke på helt andre typer jobber som sekretær eller lignende. På sitt første jobb-intervju som går greit i starten,snur det hele om når hun må avsløre hvem hun har drept..da blir det straks: "pakk deg ut!"
Litt kontakt får hun med en annen i familien, det er Léas svigerfar..han sitter nærmest også i et fengsel, stenger seg inne på rommet sitt og leser for det meste, sykdommen har tatt  taleevnen hans..Juliette greier å åpne seg litt for han, forteller om noe fra fengselsoppholdet. Også sosialkuratoren som hun må møte hos ukentlig ser ut til å være en naturlig vei inn i samfunnet igjen.
Vi får glimtvis se hvordan Juliette smått om senn forholder seg til livet utenfor, etter litt tilfeldig sex med en fremmed på et hotellrom, forteller hun faktisk søsteren muntert om dette..det gir oss håp om at hun er på "vei inn" igjen.
Filmskaperen viser oss på en fengslende måte disse små stegene tilbake i samfunnet: Kunstutstilling med Léas kollega Michel (Laurent Grevill), kurator-møtet på kafé i stedet for på kontoret,(Frederic Pierrot,spiller Faurét - det viser seg at hun får ny kurator for Faurét er blitt "borte" - han hadde sine egne store problemer som hun ikke hadde lagt merke til..), barna vekker også minner, et lite steg i retning av relasjon når svogeren lar henne kveldslese for den største; og nok et steg når han foreslår en kveld at hun kan sitte barnevakt. Hun tar steg for steg inn i verden - riktig så idyllisk er scenen der de to søstrene spiller og synger sammen ved pianoet, Léas datter danser og svigerfaren lytter i godstolen - alle klapper etter "konserten" - Juliette er på vei - det lysner - Juliette smiler - det var godt å se.

"Hvem er Juliette? - Den mystiske Juliette? - Åndenes Juliette - mørkets Juliette" - her presses Juliette i et selskap til å avsløre hvor hun har vært, og gjestene synes hun er en spøkefugl når hun forteller sannheten...Michel er den eneste som forstår at det ikke er noen spøk.Han har undervist 10 år i fengsel, (slik som regissøren av filmen), han har fått innsikt: "Jeg så at alle jeg møtte bak murene var som meg"..sier han.
Smått om senn, ved hjelp av det fine forholdet til søsteren, til Michel - går det den rette veien, Juliette blir bokstavelig talt vakrere, hun går fra grå, trist, dyster, kald til likeglad men også videre til lys og smilende og åpner seg for søsterens familie, for vennene.
Overraskelsen venter også på fødselsdagen hennes, hun ringer Michel og vil treffe han, han "kan ikke", trist går hun hjem, men gleden blir stor når hun møter alle som Léa har samlet til "surprise party" - Michel er der også selvsagt.
Så kommer dagen da det hele avsløres: Et bilde, et brev som tilfeldigvis blir funnet av minstejenta - en "medisinsk kode" som Léa lar en legevenn se på og forklare....det kommer til en konfrontasjon mellom søstrene - Léa forstår hvorfor Juliette har måttet kjempe denne kampen alene...
Ingen fullstendig avsløring av slutten her av meg - men rart egentlig med den dommen hun fikk - men Juliette hadde nok ikke avslørt sin smerte og sin kjærlighet - hun regnet ikke med å bli forstått. Nå 15 år etter blir hun kanskje forstått...
"Ja, jeg er her"...sier hun i hvert fall i slutten av filmen.
Det er Philippe Claudels debut som regissør med denne filmen, han er både romanforfatter og litteraturprofessor, og slik vet han å fortelle en historie. Claudel (f.1962) har undervist i skole og universitet, også i fengsel (i fransk, i antropologi, litteraturkunnskap)..og han skriver for fjernsyn og film..og altså manuset til denne filmen.

Hva likte jeg ved denne filmen? Egentlig ganske mye: temaet,skuespiller-prestasjonene, det langsomme "tempoet" - langsomheten passet godt til den møysommelige prosessen for å føres tilbake til samfunnet - språket, den franske settingen, og ikke minst det fordekte som man får avdekket så dvelende langsomt....noe annet som var vakkert i denne filmen: det fine forholdet mellom de to søstrene..Det var harmoni og helstøpt struktur over filmen.

Gode skuespillere, viktige tema, vakker filming: 5

Videoklipp:
 
Her er mer om filmen


Thursday, 24 March 2011

Mine favorittbøker fra A til Å - #A



Bloggeren Anettes bokboble utfordrer leserene sine til å fortelle om sine favorittbøker fra A til Å, Jeg gjør et lite forsøk på å være med fra starten...vet ikke hvor mange bokstaver jeg kan følge opp på, men på bokstaven A har jeg en liten, fin en: Det er Andvake av Jon Fosse.. jeg har blogget om den her

Tanker om film: Kieślowski's 5DVD Collection - Du skal ikke slå i hjel (1988)




Originaltittel:Dekalog 5
Nasjonalitet:Polsk
Produksjonsår:1989
Spilletid:1t.21min.
Regi: Krzysztof  Kieślowski
Skuespillere: Miroslaw Baka, Krzysztof Globisz, Jan Tesarz, Zbigniew Zapasiewicz, Aleksander Bednarz, Jerzy Zass, Barbara Dziekan-Wajda 





















Du skal ikke slå ihjel (eller "En liten film om kunsten å drepe") bygger på femte del av Kieślowskis 10-episoders serie Dekalogen hvor temaet knyttes til Bibelens ti bud.
Dette er den dystreste og tristeste av
Kieślowski-filmene jeg har sett hittil.
Setting er et vått, trist, høstlig Warszawa. Effekter som gir den dystre stemningen fra starten: døde biller, en hengende,torturert katt, en død rotte i sølepytt. Dette kontrasteres med stemmene av lekende, bråkende barn. Ofte er det som i "eventyret" hos
Kieślowski…det er tre-tallet, her: Den unge gutten som driver gatelangs, et ulykkelig menneske, på leting etter noe, observerer omgivelsene, kino-reklamer, butikkvinduer, er spesielt opptatt av et bilde av en pike han vil forstørre - vi forstår det er noe med piken på bildet. Drosjesjåføren, den andre personen er en middelaldrende, velfødd middelklasse-sjåfør som steller bilen sin. Den tredje personen -  en ung, kjekk jurist som nettopp har avlagt eksamen, idealistisk og full av forventninger til yrket han har valgt. Disse tre personene involveres ved at juristen får saken når den unge gutten har stjålet drosjen etter å ha drept sjåføren barbarisk med en stein. Hele filmen gjennomsyres av bilde på et fattig, kaldt følelsesløst samfunn..her er det hevnen fra samfunnet, gjengjeldelsen som gjelder..gutten som har "steinet" sjåføren, skal selv bøte med livet, her er ingen nåde…det er det gammeltestamentlige "øye for øye, tann for tann" som gjelder...moralen er vel kanskje at et rått, kaldt samfunn skaper inhumane mennesker.  Tilfeldighetene ser ut til å råde i denne filmen også. I retts-saken som følger og i samtalen den unge, idealistiske advokaten har med sin klient får vi forklaringen på piken på bildet. Advokaten prøver å forstå forbryteren....han har mistet søsteren i en ulykke hvor en kamerat var involvert, det virker som han vil hevne seg på samfunnet - "alt hadde vært annerledes",  sier han, om søsteren hadde levd. Så kommer selve henrettelsen - bøddelen, galgen og alt blir detaljert og grotesk vist i langsom film. Filmen slutter med advokaten som gråter, gråter over hva? Filmen kan vel også være et godt innlegg i debatten imot døds-straff for de land som enda måtte praktisere det. Et argument jeg selv ofte tenker imot døds-straff: skal samfunnet gjøre det samme som en morder eller forbryter? Å ta liv...hvilken rett har samfunnet til å ta slik "hevn"?
Også denne filmen ledsages av den gripende musikken til Zbigniew Preisner
En Felix-pris fikk
Kieślowski i Berlin for denne korte "stygge" filmen…og Jury-pris i Cannes...effektfull ja, men vakker? Nei.


Videoklipp, den er ikke tekstet, men bildene taler for seg:

Om filmen er "stygg" , så er den kunstnerisk og effektfullt laget: 5

Fortsettelse: En liten film om kjærlighet(1988)

Se også:

Wednesday, 23 March 2011

Tanker om film: Kieślowski's 5DVD Collection - Blind kjærlighet (1985),

                                                                                           
Blind Kjærlighet
Original tittel:
Bez końca

Engelsk tittel: No End
Regi:Krzysztof  Kieślowski

Manuskript: Krzysztof Piesiewicz
Musikk:Zbigniew Preisner
Skuespillere:Grazyna Szapolowska, Artur Barcis, Michel Bajor, Marek Kondrat
År:1985
Lengde:107 min
Denne filmen var enda vakrere enn Skjebnens luner, men langt mer dyster og trist. Zbigniew Preisners musikk var en utrolig fin ledsager til scenene i filmen.
Temaet var kjærlighet på forskjellige plan, og i flere parallelle historier eller skjebner.
Det var den "livstruende" (får jeg si) kjærligheten til en mann som døde brått, en dyktig advokat, Antek Zyro,som så ut til å gjøre viktig arbeid i en vanskelig tid i Polens historie. (Handlingsåret var 1982, som er et stormfylt år med streiker, unntakstilstand og forfølgelser). Antek fortsetter å være der hos Ula, sin kone etter sin død, hun blir ikke kvitt han eller hans kjærlighet, selv om hun til og med går til hypnose for å bli fri ham...(kanskje Anteks tilstedeværelse bare er i hennes tanker selvsagt, men i filmen er han der lys levende, selv om han er død - vi møter han i mange situasjoner i periferien der Ula beveger seg.)
En annen kjærlighet er den en ung kvinne føler for sin fengslede mann. Darek er av politiske grunner  kastet i fengsel, han har vært  aktivist under streikebølgen. Antek var hans advokat før han døde, nå prøver Ula å fortsette mannens sak...av kjærlighet for mannen eller for ikke å glemme, eller gi slipp på mannen. Ula formidler kontakt med advokaten Labrador som skal hjelpe den fengslede aktivisten Darek. (Labrador er jo et hundenavn...og vi ser en svart labrador i mange av senene, en pålitelig og hjelpsom, trygg hund) Advokaten Labrador ser dette som sin siste sak før han går av med pensjon - han ser ut til å ha et nøkternt, realistisk, eller kanskje heller resignert syn på hvordan man kan gå "fri" fra en retts-sak i Polen året 1982.
Hos Darek kommer en annen form for kjærlighet til syne, han føler nasjonal kjærlighet til Polen og ønsker frihet og demokrati, advokaten ser ikke dette som en løsning for å gå fri av fengsel....her kommer det råtne systemet til syne, man må snakke med de "rette" personer,  her er irrganger og smisking, man må unngå de "gale" bekjentskapene.
For sin kone og datters skyld oppgir Darek sine politiske idealer, sin frihet som et fritt-tenkende menneske, for å gå fri av fengselsstraff. At de vinner saken slik, ser ikke ut til å gjøre han lykkelig  - han har gått på akkord med seg selv.
Kjærligheten blir et dilemma på mange måter i denne filmen også, for Ula blir det et spørsmål om å velge kjærligheten til sønnen og kjærligheten til livet, eller å møte sin mann igjen i det "hinsidige"....hva hun velger?  Det avslører jeg ikke her....Kjærlighetens dilemma for Darek er jo hans kjærlighet til familien, om han skal bli en "fri" mann og forenes med kone og barn, eller om han skal følge kjærligheten til sak, idealer og dermed være nødt til å gå i fengsel.
Uansett hva disse velger, er det ingen enkel løsning...det er en Catch 22 sak.....
Et valg må Ula og Darek ta, kjærligheten kan være selvutslettende og den kan være selvoppholdende..enten man tar det ene eller det andre valget, så har det moralske implikasjoner.
Kieślowski viser oss at livet ikke er lett, valgene man tar har alltid sine konsekvenser. Kieślowski
gir ingen løsning eller enkle svar på livets gjenvordigheter.
Denne filmen var ladet av følelser, av valgets kvaler av lengsler som så ut til å være vanskelig å tilfredsstille...mon tro om ikke lengslene, kjærligheten, søken etter noe "bortenfor" var mer knyttet til Polens skjebne enn til de menneskene vi så i filmen....bildene gjorde i hvert fall et sterkt inntrykk.
Ula og hennes avdøde mann, Antek
Darek, i Blind kjærlighet


























Denne filmen vurderer jeg til:5

Klipp med intervju og musikk: Zbigniew Preisner



Monday, 21 March 2011

Tanker om film: Kieślowski's 5DVD Collection - Skjebnens luner (1981)


Skjebnens luner
Skuespillere: Zbigniew Zapasiewicz, Boguslaw Linda, Tadeusz Lomnicki
Originaltittel: Przypadek.
Produsent: Jacek Szeligowski.
Regi: Krzysztof Kieślowski
År:1981
Skjebnens luner begynner med et voldsomt skrik, vi får følelsen av katastrofe. Ved filmens slutt ser vi dette katastrofale bedre i etterkant. Her er det skjebne og tilfeldigheter som rår....jeg oppfattet filmen som troverdig realisme til tross for et drømmeaktig flakkende preg. Selve slutten, uten å røpe denne var et sterkt bilde på tilfeldighetenes og skjebnens ironi.
Witek, legestudenten er hovedpersonen; han virker veldig ubesluttsom og livet hans kan virke som det er styrt av tilfeldighetene. Filmen flakker som i en drøm. Og det er skjebnens luner som avgjør om man kommer med toget eller ikke...jeg så alle togreisene og løping etter toget og lukking av togdører som sterk symbolikk.Den 24 år gamle Witek Dlugosz (Boguslaw Linda) fra Lodz hopper av sine legestudier etter at faren dør og han ikke lenger føler et forpliktende krav om å bli lege. Han pakker kofferten, men reiseplanen er ikke helt klar. Han velger et tog til til Warszawa. Men han er for sen til toget som allerede er på vei fra stasjonen, han springer for livet, (eller for å ta skjebnen i egne hender) for å komme med toget.
Nå antydes tre retninger livet hans kan ta:
1) Witek rekker toget. Kommer sammen partivennen Werner,og blir involvert i kommunistisk arbeid, det blir samvittighets-konflikt når han forelsker seg i Czuszka som driver "motstandsarbeid".. 2) Witek rekker ikke toget, en jernbanevakt stopper han, han slår ned jernbanemannen og havner i fengsel. Slik virvles han inn i "illegalt" arbeid og blir del av opposisjonen, troende katolikk blir han også.. 3) Witek rekker ikke toget, avfinner seg med det og blir værende i Lodz. Han innretter seg et trygt borgerlig liv, fullfører medisinstudiene og gifter seg med en likesinnet.
Valgene hans, eller rettere sagt skjebnen, kan gi han tre veier:bli medlem av kommunistpartiet, å gå inn i motstandsbevegelsen eller å velge en "upolitisk", borgerlig trygg tilværelse. Og hans retning i livet avhenger altså av noe så banalt som å rekke et tog...det kan kanskje være slik i det virkelige liv også? Her filosoferer det over det eksistensielle syn: menneskets frie vilje til å velge og ta hånd om egne valg og eget liv, eller skjebnens tilfeldigheter....jeg tror Kieslowski lar dette stå åpent for seerne...han stiller spørsmål, men som i alle filmene sine gir han ikke et fasitsvar.
I tillegg til eksistensielle spørsmål, og "veien vårt liv tar" har nok denne filmen sterke politiske implikasjoner, her var lojalitet og samhold, men også mistro mot alle og enhver man trodde man ikke kunne stole på...ikke rart denne filmen ikke kunne vises i Polen allerede i 1981, men den vitner om de sterke motstandskreftene som var virksomme mot kommunismen...dette var jo i tiden da statsminister Wojciech Jaruzelski utropte krigstilstand i Polen., det var begynnelsen på Streikene, Lech Walesa-perioden og veien til kommunismens fall. Her ligger vel også en anklage når det gjelder politiske beslutninger, religiøse valg...hvordan disse alvorlige sakene ofte avgjøres av "ubetenksomme", "uoverveide" beslutninger.
Det klare,politiske innholdet i filmen ga forbud om visning, ikke før 1987 ble den offisielt vist, og tiden 1989–95 har vist en positiv og "ublodig" overgang fra kommunisme til demokrati og markedsøkonomi.
Jeg synes denne flimrende filmen var en utrolig fin tankevekker: har vi kontroll over våre liv eller er vi helt overlatt til skjebnens luner?
Denne filmen vurderer jeg til:5

Egentlig er det litteratur og ikke film jeg vil blogge om - film i den utstrekning det er filmatisering av romaner - men jeg gjør et unntak for Krzysztof Kieślowski's filmkunst

Fortsetter med: Blind kjærlighet

Se også:

 

Friday, 18 March 2011

Tanker om film: The Secret Diaries of Miss Anne Lister - Filmatisering av Anne Listers dagboknotater utgitt i bok

Skuespillere:Maxine Peake, Anna Madeley, Susan Lynch, Christine Bottomley, Gemma Jones, Alan David
Regissør:James Kent
Manuskript:Jane English
Originaltittel     BBC: The Secret Diaries of Miss Anne Lister
Varighet     DVD: 1 tim 30 min
Produksjonsår: 2010



Filmen bygger på en sann historie, det er dagboknotatene til Anne Lister som var skrevet delvis i kode og ble dechiffrert 150 år senere.
Boken ble først utgitt, filmen like etter.

The Secret Diaries of Miss Anne Lister
Anne Lister; Helena Whitbread (Redaktør)
Utgitt:2010
Forlag:Little, Brown Book Group
Språk: Engelsk
Sider: 448



Den virkelige Anne Lister så slik ut:

Jeg skal ikke gjenfortelle historien om Anne Lister,(1791–1840), den kan leses her. Men dette var en bemerkelsesverdig kvinne, en kvinne det står respekt av, modig og tøff - ikke ene og alene fordi hun i Victoriatidens England kunne akseptere sin seksualitet og velge å leve utradisjonelt uten å inngå et "proforma" ekteskap som hun ble tilbudt, men også fordi hun var en selvstendig, handlekraftig kvinne som kunne styre med økonomi, eiendommer, forretnings-virksomhet og opptre som en "fri" kvinne med egne meninger.
Vi kjenner mye av hennes tanker og handlinger og kjærlighetsliv gjennom dagbøkene som visstnok skal bestå av 4.000.000 ord. Hun er nærmest blitt stående som den første "moderne" lesbiske kvinnen i England.
Maxine Peake gjør en troverdig tolking av Anne Lister i filmen. Hun har også fortalt at hun ble fengslet av denne historien. Jeg velger å kopiere en del av det Maxime Peake sa om sin rolle
da BBC dramatiserte dette. (Fra BBC Press Office heter det "All copy within Programme Information can be used free of charge on condition that it credits the relevant BBC programme or service."):
"I loved that sparkiness of Anne and how it became slightly dark; I thought Jane English had crafted the character of Anne and the relationship with Mariane so brilliantly. Plus the women in it – to have so many strong female protagonists is just so rare today," says Maxine.
"You look at how abundant the diaries were, and when you think of all the dramas we have and the fact everyone's fascinated with Jane Austen, you wonder why these diaries are not more heard of. Aside from her sexuality, they are absolutely such detailed documents of that period of time."
Maxine threw herself into more research immediately: "Initially I trawled the internet and ordered every book with her name in it. Then I met Helena Whitbread, the Anne Lister expert; she's amazing. Her story in itself and how she stumbled across Anne is fascinating. Helena has got such a fantastic relationship with Anne – sort of a love affair – so I was quite nervous about meeting her. I walked in to the room and she said 'oh thank goodness you're tall'. Although Anne was only about 5ft 4in – I'm 5ft 7 – in those days that was tall, so I thought that's good because I did start panicking thinking I'm physically nothing like her!
"I spent the day with Helena and that was the best because she'd formed Anne in her imagination, which really helped me to form the character. Every day she's doing something with Anne Lister, so she's got a very strong image of her. I thought I'm going to go with that – this woman has spent 20 years researching her – so I asked her about her views of Anne. She was very into her being romantic, this very dark figure, so I took that nugget away and worked from there."
Maxine was surprised to learn that society in the 1800s wasn't quite how many perceive it but in fact was somewhat similar to life today, and admires Anne's strength to accept and be open about her sexuality.
"Anne did change history. When you think of that period of time, a woman at that time, stepping out – it must have been frightening. Even reading her diaries, I was surprised at how modern they sounded ...".....

Maxime forteller videre om sitt forhold til rollen:
"In BBC One's Little Dorrit I played Miss Wade, who had lesbian tendencies, but Anne is not like anyone I've ever played before. The story spans 20 years, really, but I don't age in it – though you feel Anne's personality changes from her late teens to a woman in her forties. So that was a real challenge because there is a real personality shift in it.

"It was a privilege – I panicked about playing her at first because she is such an important figure and because she is very much part of lesbian and gay culture and you want to do a good job – you're representing a group of people, so I wanted to get it right. I didn't want them to go 'oh no, I don't believe for a minute, that's not right'. So I was very nervous about it....." To play a woman of that kind of calibre and intelligence – I got lots from it. I did feel sad afterwards, because even though she did extremely well in business and she did settle with Ann [Walker, played by Christine Bottomley], it wasn't a perfect relationship. It had its ups and downs and I did feel this passionate woman never quite got the love she deserved or really wanted."


Skuespillere, miljøskildring, filmkvaliteter  og ikke minst den spennende livshistorien til Anne Lister gjorde denne filmen til en interessant opplevelse. Om Anne Listers kjærlighets-liv var noe "fremmed" for meg som jeg ikke kunne identifisere meg med, så var hennes psykiske styrke, handlekraft og pågangsmot så absolutt noe jeg kunne identifisere meg med.

Terningkast:5

Wednesday, 16 March 2011

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del V

Litt om de arrangementene jeg var på fredag 24. og lørdag 25.september.

Litterær lunsj med Tove Nilsens roman Nede i himmelen finnes herLitt om Mikhail Sjiskin og Venushår her.
Kortversjon av Carl Frode Tiller i samtale med Karin Haugen, om Innsirkling II: Jeg vil omtale denne romanen i eget blogg-innlegg. Tillers Innsirkling-romaner var selvskrevne på en Litteratur-festival med mottoet Hukommelse.
Her ble mange sentrale temaer berørt: Eksistensialisme, et bygde-samfunns verdier i relasjon til mannsroller, macho-verdier og kvinnerollen - forstillelse og rollespill og ikke minst identitets-problematikk. Karin Haugen stilte de riktige spørsmålene og Tiller fikk sagt mye vesentlig om intensjonen med sin roman - han har lagt vekt på konflikter mellom mennesker som en drivende kraft for handlings-forløpet. Det ligger mye dyp, menneskelig, "dyster" psykologi i Tillers romaner, dette gjelder både Skråninga og Innsirkling I og II. Det er personer på leting etter seg selv, usikre personer som dekker over sin usikkerhet ved stadig å komme med stikk til andre for å fremheve seg selv. "Hovedpersonen" David  binder det hele sammen ved at persongalleriet skriver brev til han for at han skal hjelpes til å huske hvem han er...men det er like mye "de andre" i romanen som finner ut av hvem de er, som avslører seg selv gjennom brevene til David; slik virker David som en katalysator for andre til å "finne seg selv". Innsirkling II, i likhet med den første i serien, er en fascinerende psykologisk spenningsroman. Her ser vi frem til en fortsettelse....


Lørdag 25.september fikk jeg med meg fem interessante programmer i tillegg til byvandring og sosiale aktiviteter. Denne dagen startet med mitt første møte med forfatteren Tomas Espedal. (Da mener jeg "live", jeg hadde lest hans mye omtalte Imot kunsten). Å kunne benke seg på det lyse luftige Breitorget med Jon Øystein Flink (bærer sitt etternavn med rette) i samtale med Tomas Espedal ble en overraskende positiv opplevelse. Jeg hadde lest romanen  hans med en følelse at den var litt dyster og alvorlig, men sannelig - Espedal var jo full av humor, og slagkraftige, raske svar på Flinks innspill. Nå satt jeg også helt fremst i salen så jeg greide å ta noen bilder og litt video, ikke av beste kvalitet, men brukbar dokumentasjon. (Noen bilder -
Made by RandiAa©):

video

Og det beste av alt - i etterkant av Imot kunsten, fikk jeg nå en langt bedre forståelse og positivt syn på denne "husker du" romanen, husker du i den forstand at dette var Espedals (Proustske-)beretning om hans liv, familie og veien inn i forfatteryrket.
Noen stikkord fra samtalen:
Øystein Flink startet med å si at Imot kunsten var en kompleks bok.Og Tomas Espedal gikk gjennom bokens kronologiske oppbygning....og det hele strukturerte seg mer klart og tydelig enn da jeg leste romanen. Han begynte å skrive når "stillheten tok bolig i huset", og som hos Marcel Proust så kom også Espedal inn på at et sted kunne være fylt opp av følelser - man føler redsel for forandringer og vil helst at alt skal være som før. Det blir et tilbakeblikk på farens liv, en fortvilelse over å bli adskilt fra moren, en familie i arbeiderklassen eller nærmere bestemt NKP, med minner om onkler som var svære og drikkende, og tanter som var gode og runde. Selv jobbet han på fabrikk da han var 15 år, bestemte seg for "aldri å arbeide, og har ikke gjort det siden heller", sier han.Stikkord: Første forelskelse - skriver at det var en gutt- liksom mer "fart i det", men det var egentlig en jente. "Boksing er kjærlighet mellom menn" - derfor skriver han om slåsskamp med en gutt.
Stikkord: farmor - hun vever han inn i familie-teppet.
Stikkord: moren - han har ikke greid å skrive om morens død, men det var moren som var den lesende av foreldrene, det var Doris Lessing og Erika Young - hans oppfatning av forfattere kom slik gjennom kvinnevinkling - han fikk prøve seg som "husmor" i ni år også og kom i kontakt med de andre kvinnelige leieboerne, og var til og med opptatt av blomster - farmoren jobbet i blomsterbutikk.
Men egentlig var det jo "en skam å skrive - og så bruker han jeg-form - og i tillegg skriver han om det å skrive bøker." Men Espedal presiserer at det å skrive er et arbeid, han har eksperimentert med ulike uttrykksformer - dagbok, brever osv. Han har endt opp med han må uttrykke seg "selvbiografisk" når han skriver - og at det viktigste for en forfatter er å skrive god litteratur og ikke primært for å selge bøker og tjene penger.


Noen videoklipp fra programmet med Tomas Espedal - Made by RandiA©


Lørdag 25.september fortsatte en stund til på Breitorget. Klokken 14 fortsatte det med dikt der. Her presenterte Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness sin storslagne diktantologi: Verden finnes ikke på kartet. Her fikk de i hvert fall vist at verden finnes i poesi. Denne diktsamlingen er en nyvinning i genren synes jeg...Noen av poetene var kjente...som for eksempel Wole Soyinka, men for meg ble det også møte med mange nye, spennende, modernistiske diktere fra eksotiske strøk...dette vekket min nysgjerrighet..diktning med kritisk søkelys på vår samtid. Her er det lesestoff til ettertanke og fordypning.
Kult.kafeen var neste stasjon på denne program-spekkede lørdagen. Her var det Kritikersalong med temaet Litteratur og kollektiv hukommelse. Samtalepartnerne til Marit Eikemo var Henrik H. Langeland, Tor Eystein Øverås og Selma Lønning Aarø.
Øverås startet med fokus på det norske som en kollektivt erfaringsramme for norske forfattere, da reflektert gjennom avis-mediet; Lønning Aarø nevnte dette at man husker det man ønsker å huske, og slik kan noe av det man skriver fremstå som løgn for andre. Langeland nevnte trender i det man husker, og gjenkjennelse som en viktig faktor i den kollektive hukommelsen... og dette med en forfatters ansvar for å fremkalle den rette hukommelse, å skrive mest mulig "riktig, sannferdig" Spørsmålet om hvem som definerer den kollektive hukommelsen ble også berørt. Er det forfatterne? Eller er det kritikerne? Man kunne også enes om at "gjenkjennelses-effekten" er et viktig element i leseprosessen...viktig å skape en slik effekt hos leserne....
Scenen endret seg klokken 16, samme sted: Herskap og tjenere - Aslak Sira Myhre i samtale med Harald Birkevold.
Her startet samtalen med litt polemikk i tilknytning til A.S. Myhres nylanserte "oppvekst-bok" i olje-Norge. Her er det altså "hukommelse" rundt en oppvekst i takt med fremveksten av Olje-Norge i sentrum av begivenhetene. Et spørsmål kan stilles: "Hvorfor kaller han seg fortsatt kommunist?" har han sviktet sine idealer og sine egne ved denne boken? Det har fremkommet utsagn som "Jeg føler et voksende ubehag ved å være en del av den norske venstresida." "Myhre er en likskjender." "Myhre er i grøfta sammen FRP." Mens det fra FRP-hold roses med : "Myhre treffer spikeren på hodet." Myhre selv peker på vår velstand i dag som avhengig av f.eks polske arbeidere - at den norske arbeiderklassen i dag begynner å bli "de andre", altså innvandrere. Likeså kommer han med kritikk av bruken av oljefondet, kapital som sprøytes inn i likt og ulikt av internasjonale foretak og så tror man at man kan si man har rene hender i denne kapitalinvesteringen - Myhre sier nærmest "ja" til en avskaffelse av oljefondet - man kan jo heller ikke sette alt inn i norske investeringer, da får man inflasjon.
Når det gjelder innvandrere som arbeidskraft, ser han positivt på det, men de må "få bli norske". Og på spørsmålet om han ikke lengre er kommunist, svarer han at han er like mye "sosialdemokrat som alle andre." - Egentlig går det vel ikke an å være kommunist i Norge i dag, men Myhre er det ufortrødent likevel....På spørsmål om han har pause fra politikken, og i så fall hvor lenge pausen varer, konstaterer han at han fortsatt tenker på politikken; men på den annen side er det lettere å "tenke og skrive fritt når man ikke er politiker", han ønsker større rom for det som skal være "lov å si." 

En liten video-snutt fra programmet med Aslak Sira Myhre - Made by RandiA©:


Noen bilder jeg tok av Oljemuseet i Stavanger.

Siste arrangementet på denne kultur-rike lørdagen var møtet med en irsk personlighet: Patrick Maguire i samtale med Annette Groth fra NRK. Boken hans, "My Father's Watch",  og den terapi det hadde vært for han å skrive denne, å se tilbake på noe som brått endret hans liv for alltid - ble et sterkt møte med temaet "Hukommelse" på denne litteratur-festivalen. 
                                       






I samtalen med Annette Groth fortalte Maguire hvordan livet hans ble fullstendig endret og ødelagt da han i 1974 som 14-åring ble sendt i fengsel, - familien ble straffet som medskyldige i IRA Guildford bombingen, hvor fem mennesker ble drept. Familien ble kjent som "The Maguire Seven" mens de i 20 år arbeidet for å bevise sine uskyld.
"In his working-class family he lived a happy life in a loving home - then suddenly his childhood stopped," sier han. Han forstod ikke hvorfor dette skjedde, hvorfor han ble kastet i fengsel, begge foreldrene og hans bror ble alle kastet i fengsel. Han ble urettmessig dømt for å ha laget "explosives." I fire år satt han i fengsel, foreldrene ble der ti år lengre. Han ble stadig banket opp av politiet, han ble en sint og følelsesløs ung mann...det som kom etter fengselsoppholdet var verre enn selve fengslingen, sier han. Han greide ikke å bli del av familieenheten slik foreldrene , broren og søsteren stod solidarisk sammen, Patrick "stayed a loner", og det smerter å snakke om det i dag. Patrick forteller at det å ha fått tre barn, en datter og to sønner har greid å slå hull på skallet hans. I to år skrev han alene på denne romanen, og så kom sammen-bruddet, livet ble hardt, bestod av cocaine og brandy, sier han. I 1991 fikk han en liten oppreisning, det hjalp ikke stort...han hadde ventet i 20 år på å høre at han var urettmessig fengslet. Denne tragiske begivenheten i hans liv har blitt en del av hans personlighet, han kan ikke "legge det til side". I seks måneder har han også forsøkt å gå i terapi for å få skikk på livet sitt, og bok-skrivingen har hjulpet noe, livet har bedret seg en del. Han har også fått en "apology" fra Tony Blair, forteller han - Blair skrev i boken hans: "Sorry it took so long."
Tittelen på boken - My Father's Watch - står som et symbol på det som holdt han oppe i disse årene, klokken til hans far som han ofte fikk lov til å trekke opp som barn, og som faren fikk gitt han i fengsels-cellen.


Litteraturfestival: Alle postene 
Del V er siste blogg-posten om Kapittel 10. Det skjedde mye denne siste dagen min på Litteratur-festivalen, og derfor ble denne delen et maraton-langt referat . Mulig jeg burde ha delt det opp i flere....men det får stå slik nå....kanskje det blir nye blogg-poster med Kapittel 11 til høsten. Jeg håper å delta da også.....


Kapittel 10:
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I

Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  

Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V

Beautiful Blogger

Jeg fikk denne awarden av rufsetufsa  som har bloggen I Bokhylla. Alltid hyggelig når noen oppdager ens blogg-tanker om likt og ulikt. I forbindelse med awarden  fikk jeg noen spørsmål jeg må svare på. Her er mine umiddelbare svar på spørsmålene:
  1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?: Nevertheless, without realizing it I'd taken the first step. (Monsieur Proust by Céleste Albaret)
  2.  Hva er det siste du så på TV? :  Nyheter.
  3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?:  Viften i min stasjonære datamaskin har ganske høy lyd ja...men den skal man se bort ifra - da blir det musikken jeg hører fra stuen - Rachmaninovs Piano Concerto 3, spilt av David Helfgott...vakkert.
  4. Når var du sist ute, og hva gjorde du da?:  Jeg kom nettopp hjem fra et kjempe-hyggelig dameselskap, vi var 11 og vi ble servert utallige retter og deserter og kaffe og kaker og viner og du verden så hyggelig...kolleger og vertinnen bodde i nærheten så heldigvis 2 minutt å gå hjem...
  5. Hva har du på deg nå?:  Jeg skiftet "festantrekket" med jeans og T-shirt.
  6. Hva var den siste filmen du så?:  Being Julia.
  7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?:  Nei, det tror jeg ikke...reiser så ofte jeg har lyst og besøker interessante steder. (Men for så vidt, jeg er nokså anglofil: London eller Dublin hadde ikke vært så dumt)
Jeg sender awarden og spørsmålene videre til:

1. Rose-Maries litteratur og filmblogg
2. Stjernetrær-gerdh
3. nefertitis samlinger

Monday, 7 March 2011

Tanker om film - Being Julia: filmatisering av W. Somerset Maughams roman Theatre

Tanker om film i min blogg er stort sett knyttet opp til litterært stoff, romaner, noveller, skuespill osv. - slik også med denne filmen som bygger på William Somerset Maugham (1874-1965) sin roman Theatre fra 1937. Denne forfatteren har gledet meg mye, spesielt mange av hans noveller. Et tidlig "møte" med ham var da vi i gymnasiet leste novellen The Luncheon. Gjennom den lærte jeg han å kjenne som en humoristisk forfatter med snert og brodd, selv om temaene kunne være alvorlige nok. Og umiskjennelig i det han skriver er effekten av "the moment of surprise". Også i filmen Being Julia kommer dette overraskelses-øyeblikket klart til syne.






Tittel:Being Julia
Regi:István Szabó
Manuskript:Ronald Harwood, W. Somerset Maugham (roman, 1937)
Produksjonsår:2004
Tid: 104min
Skuespillere:Annette Bening som Julia Lambert, Jeremy Irons som Michael Gosselyn, Shaun Evans som Tom Fennel, Bruce Greenwood som Lord Charles m.fl
Setting er et fasjonabelt, fargerikt engelsk teatermiljø på 1930-tallet. Og hovedpersonen er en bortskjemt, middelaldrende teaterdiva som deprimeres av det faktum at hun eldes og blir konfrontert med det av en halvvoksen sønn. Annette Bening spiller glimrende rollen som Julia. Hun bøter på redselen for å eldes og kjedsomheten ved å la seg forblende eller forblinde  av "forelskelse" i en ung lykkejeger -Tom (Shaun Evans), som for en stakket stund gir henne en følelse av ungdommelig revival. Rart egentlig at hun ikke gjennomskuer at han er ute etter en fot innenfor teater-verdenen, i hvert fall å skaffe sin kjæreste innpass ved teateret - men når endelig Julia skjønner dette, og når ungdommelig romantikk slår sprekker, tar hun hevn og snur nederlaget og forsmåelse til en elegant, utspekulert hevn.

Julia og Tom

Julia og ektemann og manager
Julias mann er teaterdirektør og taktikker og spilles av den vakre Jeromy Irons. Men først og fremst handler dette om Julia; som til fulle får realisert seg, i hvert fall som skuespiller, og kanskje også som hustru og mor...det handler ikke bare om "being" Julia, men like mye om "becoming" Julia.
Julia er diva og kunstner og, selvsentrert og like mye forelsket i seg selv som forelsket i selve forelskelsen - som kan hjelpe henne å holde på ungdommen. Glamour, pop  og Zwinging London på 1930-tallet er bra skildret i filmen, til tider kanskje noe overdrevet. En lett film med potensiale, men alt var ikke like bra gjennomført. Her er nok W.S. Maughams roman å foretrekke....


Min vurdering:
Awards